Et konkret forslag til løsning

I går begynte jeg på posten Et konstruktivt forslag til løsning, som jeg så ble litt for lang, og dermed deler i to. Jeg vil gjerne at vi skal slutte å fordømme og å ri prinsipper, det kunne vi gjort om det hadde hjulpet, men i virkelighetens verden tror jeg mer og mer at det er nødvendig å ha en pragmatisk tilnærming. Vi må slutte å insistere på hva som burde gjøres, og heller finne frem til hva som kan gjøres. Når et stort og mektig land som Russland går til bruk av militærmakt mot et mindre land som praktisk talt er forsvarsløst, så skjønner jeg veldig godt at folk reagerer. Det er vanskelig å få folk med seg på at man må ta hensyn til Russlands ønsker i en slik situasjon. Derfor skrev jeg den lange innledningen i går, det som til slutt ble en egen post, om hvor mange positive ting som ligger i konflikten mellom Ukraina og Russland, i forhold til de virkelig umulige konfliktene i verden. Jeg vil gjerne få inn en ny måte å tenke på, og vil gjerne at denne måten skal sive inn til så mange som mulig, kanskje også dem som er direkte med og tar beslutninger som kan påvirke situasjonen. Det er lettere å være kategorisk i fordømmelsen av Russland, og ikke vike fra prinsippet om at de ikke skal tjene noe på sin aggressive oppførsel. Jeg tror ikke en slik prinsippfasthet hjelper Ukraina. Så langt har den uforsonlige linjen på begge sider bare gjort det verre og verre, og en løsning alle kan leve med vanskeligere og vanskeligere å finne.

Men som fredsmegler Marc Weller viste i går på BBC, er det ennå ikke for sent, og langt derifra. Jeg bruker hans forslag som utgangspunkt, til å spe på litt med mine egne. Jeg tror på denne løsningen. Og jeg tror på denne som eneste vei, om man ikke skal ende opp med et Russland fordømt av alle, men med kontroll over Krim, og et Ukraina som aldri skikkelig klarer å rydde opp i det politiske kaoset, og enda mindre i det økonomiske,  og sviktet av vesten hangler videre mot sin svært usikre fremtid. Jeg har familie der nede, så jeg vil ikke ha så lett for å glemme dem, som vestlige medier og politikere når den spente situasjonen er over, og oppmerksomheten havner et annet sted.

Løsningen ligger ikke i å straffe Russland hardest mulig. Det er ikke å skrike opp om boikott, tøffe tiltak, uakseptabelt, og være den som går lengst i å møte Russland med samme mynt. I 1980 var det boikott mot Sovjetunionen, OL i Moskva. Det var fordi Sovjetunionen nettopp hadde gått inn i Afghanistan. Der ble de hele 80-tallet. Så godt virket den boikotten. USA har boikottet Cuba i årevis, med det resultat at Cuba hater USA og skylder på dem for det meste av vanskeligheter i landet, og står på sitt uansett. Det vil meget vel Russland også gjøre. De vil hate vesten, og ha gode grunner til det. Alle som er glade i Russland, vil også hate vesten, og slik kan det like gjerne bli at Putin vinner støtte, enn taper dem. Det er generelt vanskelig å finne eksempler på at en boikott har virket. En boikott hjelper bare på selvfølelsen til dem som er med på den.

Nei, vi må ikke miste målet av syne av bare prinsipper. Vi ønsker ingen krig, vi ønsker ingen konflikt, og vi ønsker ikke at Russland skal ha noen fordel av sin aggressive oppførsel. Vi vil gjerne holde Ukraina samlet, innenfor de grensene de har nå. Og vi vil gjerne at Ukraina og dets folk skal komme i gang med å bygge det landet de skal ha i fremtiden, og ikke henge igjen i gjørmen av gamle synder.

De må alle sider, Vesten, Ukraina og Russland ta en realitetssjekk. NATO og EU har sammen forsøkt å lage en løsning for Ukraina som ikke involverer Russland, som isolerer dem, ignorerer dem. Det har ikke fungert så bra, må det være lov å si. Det har ført til at russerne ikke engang setter seg ved forhandlingsbordet, og nå snakker med militærmakt. De har heller ikke hatt så mye å sette seg til forhandlingsbordet etter, for verken NATO, EU eller demonstrantene og dets ledere, og nå det midlertidige regimet i Ukraina, har noensinne hatt noen ting å tilby. Tvert i mot har det nye regimet i Ukraina fra første stund forsøkt å flytte landet lengst mulig unna Russland, inklusiv Ukrainas egne russiske innbyggere, og dets sympatisører.

Sånt blir det ikke fred av. Fredsmegler Weller setter på sin liste opp punkter, som inkluderer at russiske soldater må tilbake til basen, og tillate internasjonale observatører på Krim. Det vil neppe skje, i hvert fall ikke før den omstridte folkeavstemningen om Krim skal inn i Russland. Russland vil forsvare sine interesser. Og de har grunn til å være skeptiske, for straks de slipper opp grepet og tillater observatører og andre, så kan Ukraina og NATO fylle opp med egne soldater, og Russland mister kontrollen. Jeg sier ikke at Russland her opptrer legitimt, men selv vi her i vestlige land må innse at Russland ikke regner observatører fra England, Frankrike og Sverige særlig nøytrale. De er part i konflikten.

Så vi må forholde oss til at russerne blir værende på Krim med militære styrker en stund til. Vi kan ikke la det hindre oss i å finne løsninger på den overordnede konflikten. I den må man gjøre innrømmelser til Russland. Det kan godt være Putin og hans stab i Kreml ikke vil gå med på dem, men det vil være vanskeligere for ham å få så bred støtte blant sine egne. Sånn som det er nå, spiller det ukrainske regimet og vi i Vesten Putin god. Det er for åpenbart at russerne er urettferdig behandlet, hvis man på forhånd har sympati for deres sak. Det er en grunn for at Putin nå har større oppslutning enn på to år, og at folk på Krim og øst i Ukraina ser på Putin som en redningsmann mer enn en trussel, selv om det også i disse områdene er mulig å finne folk som mener det motsatte. Om den russiske minoriteten var blitt bedre behandlet, i det minste tatt hensyn til, etter maktovertakelsen, så ville det vært flere slike.

Dere kan selv se punktene til Weller nederst på siden til BBC. Jeg gjengir dem her:

  • Garanti at ukrainerne ikke skal røre det russiske språket, og dets status i Ukraina.
  • En felles kommisjon mellom russere og ukrainere for å beskytte den russisk-ortodokse arven.
  • Noen hovedpunkter fra avtalen 21. februar, dagen før Janukovitsj stakk, skal inn igjen. Her i dette punktet tar Weller også med at man bør revurdere om det var så smart å ta inn ultranasjonalister i regjeringen.
  • Gjennomgang av konstitusjonen for å begrense presidentmakten, samt økt frihet til Krim og andre områder i Ukraina, altså at landet skal være mindre sentralstyrt.
  • Garantier for frie og retteferdige valg, med like sjanser og rettigheter for alle deler av befolkningen.

Sånn skal det være. Ingen av disse punktene kan kalles urimelige, likevel er de ikke i nærheten av å være oppfylt.

Jeg har også tenkt ut et par punkter å diskutere, for å kjøle ned situasjonen, og som kan være kompromiss. Det første er valget som kommer i mai. Som jeg har sagt mange ganger er dette valget svært problematisk, siden det er bare dem som sympatiserte med protestene som har kandidater å stemme på. Det er en grov overkjørsel av de østlige delene av Ukraina, som synes de vestliges kandidater er vel så ille som Janukovitsj. Ser man på historien, har de et poeng.

Derfor bør de avholde enda et valg til neste år, slik at østlige og russiskvennlige kandidater også får være med. Det vil være i overensstemmelse med Wellers siste punkt, og sørge for at presidenten får legitimitet hos hele befolkningen, og ikke bare i den pro-ukrainske og vestlige.

Det andre er Ukrainas tilknytning til EU. Alle landene i Europa som har blitt medlem av EU, har siden blitt medlem av NATO. Og de har der vært en pest og en plage for Russland, med å være mer enn villige til å la amerikanerne sette opp et rakettforsvar på landområdene sine, eller som nå, når Polen lar amerikanske militærfly fly over Polsk område som svar på Russlands oppførsel på Krim. Det er et sikkerhetsproblem for Russland. Og både EU og NATO har nok land og landområder, de trenger ikke utvide før tiden er mer moden og utvidelsen går mer smertefritt.

Derfor kan Ukraina bli med i Russlands tollunion. Dette er sikkert et forslag som vil provosere mange, det er ikke meningen. Ved å la Ukraina bli med i tollunionen, viser vi i vesten at vi mener alvor med å holde fingrene fra fatet. At vi er oppriktig interessert i samarbeid, og at landene i verden skal ha felles vekst, slik USA argumenterer (men ikke alltid handler). Det er dessuten et relevant poeng at Ukraina har 60 % av handelen sin med Russland og de andre landene i unionen.

Det tredje er situasjonen på Krim. Den er vond, nå som folkeavstemningen om en uke blir avholdt, og det er grunn til å tro at den vil gå i russernes favør. Om det ikke går veien på ærlig vis, er det grunn til å frykte at de vil bruke russiske metoder. Det ser ikke bra ut, med et valg der så mye står på spill, og så blir det arrangert av russerne selv, uten internasjonale kontrollører. Det vil føre til at resultatet vanskelig kan bil anerkjent, selv uavhengig alle andre problemene ved det. Men om russerne får problemet Krim under sin kontroll, og med det løst problemet med Svartehavsflåten en gang for alle, så finnes det knapt forhandlingskarameller nok i verden til at de skulle gi det fra seg igjen. Og som jeg har skrevet før, russernes krav på Krim er historisk, mens Ukrainas krav er en historisk tilfeldighet. Dessuten kan det hende folket på Krim selv foretrekker å være russisk. Da kan det hende man ikke skal nekte dem det.

Derfor kan man foreslå at Krim skal ha en folkeavstemning om sin tilhørighet for eksempel i 2017. Da går den første avtalen om russisk tilstedeværelse ut, og den nye som skal gjelde til 2042 (med mulig forlengelse til 2047) trer i kraft. Man vil få god tid til å områ seg. Hver av sidene får tid til å komme frem med sine argumenter. Det har mye større sjanser til å gå fredelig for seg. Og det kan bli fulgt av internasjonale observatører, og bli anerkjent av det internasjonale samfunn.

Russland har kanskje bedre grunner til å gå med på det siste punktet, enn Ukraina. De hadde antagelig gjort det, om de stolte på oss. Men nå har vi litt for ofte gått tilbake på avtaler vi liksom har gjort, akkurat som vi mener Russland hele tiden gjør, så de vil kanskje kvie seg for å gi fra seg et Krim de mener å ha nå, for et Krim de kanskje vil ha i fremtiden. På den annen side kan heller ikke Putins Russland ignorere alle problemene de har med situasjonen som den er nå. Også de vil ha egeninteresse av å finne frem til en løsning som er mer stabil.

Hva vil så Ukraina mene om disse forslagene? Her skal jeg skrive litt direkte, og gode ukrainere får ha meg unnskyldt. Ukraina ble et selvstendig land i 1991. Den gang var de et av de mest lovende landene i den tidligere østblokken, med brutto nasjonalprodukt omtrent som Polen. Nå er Polen nesten fire ganger større enn Ukraina i BNP.  Ukraina har vært vanstyrt. De har ikke greid å komme opp med politikere egnet til å lede et land. De har endret konstitusjon, valglover, det meste, akkurat sånn som de holder på med nå. Politikken har vært maktkamp for egen vinning, akkurat som den er nå, og ønsket om å tjene landet og folket er veldig lite synlig. Folket blir brukt som middel for å vinne egen makt. Disse politikerne har sammen med en gjennomkorrupt businesselite satt Ukrainas økonomi helt over styr. De lever ennå ikke på kreditorers nåde, så de er ennå ikke teknisk sett konkurs. Men de lever på nåden til dem som vil kaste mer penger etter dem, så de er ikke selv i kontroll over egen gjeld og økonomiske situasjon. Her er det de velger å kaste seg ut i enda en politisk omveltning, enda mer politisk kaos, og enda mer kaos i økonomien.

Kanskje skulle man si klart i fra til ukrainerne at de er ikke lenger i posisjon til å velge. De kan ikke få alt. De har kjørt skuten ettertrykkelig på grunn, da trenger de hjelp til å få den flytende igjen, og kan ikke diktere betingelsene i hvordan hjelpen skal være. De kan ikke få alt. De må også ta ansvar og konsekvenser av situasjonen de har kjørt seg selv opp i. De må også gi litt. Vest-Ukraina skulle ikke ha noe å klage over. De har jo nettopp vunnet hele makten, og fått satt inn sine folk i alle poster i den midlertidige regjeringen.

Jeg tror ikke det er mulig å få til fred, stabilitet og vekst i Ukraina uten at Russland er involvert på en positiv måte. Da nytter det ikke å ignorere dem. Det er uakseptabelt det Russland har gjort. Men det å si at det uakseptabelt, gjør ikke situasjonen noe bedre. Man må finne en vei ut. Og da må man tenke konstruktivt. Da må man se etter løsninger og kompromiss. Man må ta hensyn til alle parter i saken. Det er man ikke gjort hittil.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s