Putins enorme risiko

For en som er glad i både Ukraina og Russland er det vondt å se hva som skjer i Ukraina og på Krim nå. Uansett hva som skjer, så vil det ikke igjen bli som før, til det har skjedd for mye som ikke lar seg reparere eller glemme. Og forandringene som det ikke ser ut som lar seg temme, vil være til det verre.

Til å begynne med var det demonstranter i Kiev som sammen med vesten med EU og Nato kjørte risikoen. Demonstrantene hadde en god sak, med det at de ville velte det korrupte og udugelige styret til Janukovitsj. Men de hadde ingen kontroll over kreftene de satte i gang. Der var det EU og NATO som skulle hatt den politiske erfaringen til å se at dette spillet var farlig, og at det kanskje ikke var noen god ide å dytte Ukraina ut i kaos. Selv om man i kaoset fikk med på kjøpet at Janukovitsj forsvant.

Jeg har skrevet mye om at støtten til demonstrantene og særlig til det nye regimet ikke burde vært så uforbeholden. Det er for mange åpenbare problemer med det. Først god fremst at det satte hele det østlige og sørlige delene av Ukraina utenfor. Disse delene er støttet av en enorm russisk bjørn i øst. Særlig når det er sterke ledere som Putin som styrer dette enorme landet, så finner det seg ikke i å bli ydmyket eller holdt utenfor.

Akkurat nå står Russland og dets ledelse sterkere enn på lenge. Høye olje- og gasspriser har gjort landets rikt. Putin har også hatt 14 år som president og statsminister, og president igjen, til å få full kontroll over politiske motstandere, oligarker, medier og alt annet som kan true hans posisjon. Han er en diktator i et demokrati. Han er en av de statsledere i verden som sitter tryggest.

Rett etter Sotsji-OL, som tross menneskerettsprotester på forhånd, ble akkurat den propagandasuksessen Putin håpet på, så får han sjansen til å demonstrere den veldige styrken han og Russland nå har. Ukraina er i kaos. De har et styre med sviktende legitimitet. Vestlige eksperter kan sikkert vise at den midlertidige regjeringen er det beste Kiev kunne få til i situasjonen som oppstod. Store deler av Ukraina vil ikke være enige. Det er også åpenbart at statsmakten er temmelig forvitret, når det er sivile som utnevner seg til vaktstyrker i gatene. Det er demonstrantene på Majdan som skal holde lov og orden. Rundt omkring i det store landet Ukraina, er det overalt folk som Janukovitsj har fått satt inn. For mange er det spørsmål hvor lojaliteten ligger.

Så Putin slår rett og slett til. Han bruker militærmakt. Og han gjør det så voldsomt, at verden ikke har sett noe lignende siden Irak gikk inn i Kuwait i 1991. Det er siste gang jeg kan huske, at et fremmed land går inn med militærmakt i et annet land for å ta det og beholde det.

Jeg har skrevet mye om at situasjonen på Krim er spesiell. For meg er det en russisk halvøy. Det er ukrainsk land, men det skyldes avtaler på 90-tallet. Kurdisk land er kurdisk, selv om det hører til Irak. Man skal være forsiktig med å sammenligne forskjellige områder, forskjellige konflikter. Det er aldri likt. Går man i detaljene, ser man at sammenligningen ikke holder. Krim er ikke Kurdistan. Jeg vil bare illustrere at et landområde kan tilhøre en annen nasjonalitet enn staten det tilhører. Å være på Krim er som å være i Russland. Det er ikke noe ukrainsk der.

Man kan også argumentere med at Russland ble ignorert av demonstrantene og Vesten i alle tre månedene demonstrasjonene i Kiev varte. De hadde neppe noe å håpe på, skulle de gå inn med ønsker og krav, etter Janukovitsj’ fall. Skulle de vinne frem med noe, måtte de gjøre det med makt.

Her var det også flere måter å gjøre det på. De kunne støtte demonstrasjoner i russiskvennlige områder av Ukraina. Det kunne være disse fikk til noe lignende, som man fikk til i Kiev. Det ville være akkurat like vanskelig for det nye regimet å slå til slike demonstrasjoner, som det var for det gamle å slå ned Majdan. Vold slår raskt tilbake på dem som utfører den.

En slik strategi ville ikke innebære så mye risiko. Man ville ikke hatt så mye å tape, annet enn innflytelse i Ukraina. Som altså har vist seg uakseptabelt å miste for Putin.

Men jo mer jeg tenker på det, dess mer får jeg det for meg at det nytter ikke å forklare Putins handlinger her med vanlig fornuft. Det er noe annet i sving, en ubegrenset selvtillit som man får når man har vært diktator for lenge og lyktes for lenge. Man blir ufeilbarlig. Man kan ikke mislykkes. Om man ikke har rett, så insisterer man på å få rett.

Russerne spiller spillet sitt godt. De er sylskarpe, det er enorme krefter de tar hensyn til og kontrollerer. De både improviserer og planlegger, begge deler ypperlig i forhold til veien de har valgt. De har også fått full, militær kontroll over Krim. De kjører propagandakrigen, ikke for å vinne over oss i vest, men for å sikre tilstrekkelig støtte i sin egen befolkning, og særlig på Krim. Den raske folkeavstemningen et som det må være i blitzkrig, få avgjørelsen så fort som mulig, og deretter alt tilbake i mest mulig normalt gjenge.

Vi kan her ende opp med et nytt Palestina. På ny en sammenligning man skal være forsiktig med. Krim er ikke Palestina. For eksempel vil befolkningen på Krim være fornøyd med å tilhøre Russland. Heller det enn Ukraina, slik forholdene er nå. Men Palestina viser at et land kan holde et annet okkupert, tross en nokså samlet verdens fordømmelse.

Russland, Putin og hans menn har også kalkulert helt korrekt at NATO og EU står uten midler til å handle. De vil aldri gå til militært angrep mot Russland. Det er splitter pine galskap, og den galskapen er det bare Russland som har. Økonomiske sanksjoner er helt urealistisk. Og de diplomatiske fordømmelser er ikke verre enn at det preller nokså av. Det kan vel til og med gjøre at man føler seg viktig. Hva vet jeg om slike menns psykologi. Det gjør i hvert fall vindene å tape Ukraina, enn å bli kritisert av vesten.

Likevel har Putin gått for langt. Det gjelder også når mans er rent kynisk på det, og utelukkende støtter russiske interesser. Sympatien for det midlertidige regimet i Kiev, som for mange russiskvennlige nok kunne være så som så, blir nå bare sterkere. Folk vil hate russerne. At folk i vest hater dem, lever de godt med. Vi hatet dem allerede på forhånd, som vi viste med all kritikken før OL. Det er verre at folk i Ukraina begynner å hate dem. Det er så lett å hate dem som kommer inn med soldater i landet ditt.

Det vil gjøre Ukraina mer ukrainsk.

Og selv om russerne kanskje har legitime krav på Krim, i hvert fall finnes det gode argumenter for at Krim ikke skal høre til Ukraina, så blir det helt umulig å la Russland få halvøyen på grunn av sin bøllete oppførsel. Det er holdninger som nå sitter svært dypt i hele verdenssamfunnet. Aggressiv, militær oppførsel skal ikke lønne seg.

Det er veldig vondt for meg, for jeg er glad i Russland. Jeg liker Ukraina, for det er så likt med Russland. Alt som jeg liker ved Russland, er i Ukraina også. Men i forandringene som nå ser ut til å komme, vil det miste mye av dette. Det hadde det vært vel verdt, om det hadde gått det den vestlige, europeiske vei, med sant demokrati og sanne menneskerettigheter. Jeg har imidlertid ingen tro på at Ukraina er på vei dit. Problemene er altfor dype. Det er altfor mange mektige mennesker som er altfor interesserte i at det skal fortsette som det er. De økonomiske problemene er for dype, det politiske kaoset for vilt. Det er bare å ta en nærmere titt på dem som sitter i den midlertidige regjeringen, på dem som stiller til presidentvalget, til de som uttaler seg om hvordan fremtiden skal være.

På både ukrainsk og russisk side slenger de forferdelig propaganda mot hverandre. Mor til min kone, Olia, er nå bekymret for krig. Hun som aldri har brydd seg om verken revolusjoner eller politikk i hele sitt liv, og som har vært med på flere av dem, hun ringer og er bekymret. Det må være forferdelig det de sender på TV i Kiev, for min kones mor har alltid vært glad i Russland og ønsket at Kiev skal være russisk. Ikke i styre, men i språk og kultur, somd et langt på vei er. Min kone Olia er ikke redd for krigen. Hun har lyst til å kjøpe leilighet på Krim. Det er godt det er noen som lar propagandaen prelle av. Olia – og jeg – er ikke redd for krig. Men den forferdelige økonomiske situasjonen konflikten fører til, og det forferdelige uvennskapet mellom ukrainere og russere som nå bare forsterker seg, det kan være verre. Kamphandlinger går over. Uvennskapet vil vare lenge. Og de økonomiske problemene er det vanskelig å se for seg vil gå over noen sinne.

Man må være følelsesløs for å være en diktator som Putin. Det er noe skremmende med dem.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s