Olia, 30 år

I dag er Olias bursdag. Det har vært en solskinnsdag på Ganddal, hvor vi bor. Og selv om det var frost fra morgenen av, respekterte jeg solskinnsdagen og vårens anmarsj, med å gå ut og hente avisen i kortbuksen. Det er fryktelige ting som skjer i Ukraina, hennes hjemland. Men her hos oss blomstrer allerede krokusen, hvitveisen har rådet grunnen lenge, og tulipanene står klare til å sprette ut når som helst.

Olia legger ikke mye i bursdagen sin. Jeg tror knapt nok hun har tenkt på det. Det er mye større sjanse for at hun skal glemme den, enn at jeg skal gjøre det. At det er rundt tall, føler hun neppe på. Hun har tatt ettermiddagsvakt i dag, så vi får praktisk talt ikke sett hverandre. Noen feiring, som jeg hadde på min 40-års dag, har hun ingen interesse for.

Hjemme i Kiev er moren bekymret. Mens demonstrasjonene stod på, månedene før de eksploderte i vold og drap, så var protestene noe hun ikke engasjerte seg for i det hele tatt. Da man begynte å skyte med skarpt, hadde hun innsideinformasjon, og kunne fortelle at Kiev var stengt ned, ingen offentlig transport gikk, butikkene var stengt, folk gikk på arbeid. Hun kunne også fortelle at det var mengder med politifolk som ble lagt inn med skuddskader, noe vestlige medier ikke har vært så flinke til å fortelle. Lenge før det var trygt, sa hun at nå var alt i orden igjen, for å berolige Olia. De har en fascinerende kultur, der effekten av hva man sier er mye viktigere enn at det skal være helt sant. Når man skal berolige og oppmuntre hverandre kan dette være fint og sunt. I skremselspropagandaen som foregår nå, gjør det vondt verre.

Olia har en drøm om å kjøpe leilighet på Krim. Det skal være vår leilighet for Spania, vårt sted å trekke oss tilbake når vi blir gamle. Det er en drøm hun har delt med sin avdøde far. Hun har det som en slags livsoppgave. Det er også noe koselig og fint ved det, at jeg kjøper hus til oss på Ganddal – mitt sted, min måte, så kjøper hun leilighet til oss på Krim, hennes sted, hennes måte. Det vil gjøre henne veldig godt å få en slik leilighet, det vil hun kose seg enormt med. Det midt i blinken for henne, både å kjøpe den, og stelle den opp.

Hun er ikke skvetten for urolighetene der nede. Det er ikke det som er poenget her. Akkurat denne uken, faktisk, så har hun vært ganske aktiv med tanke denne leiligheten. Hun har vært inne på nettsider, sjekket priser, og til og med ringt ned for å forhøre seg. Hun har hatt en idé om at vi kan reise ned og se på noen, når vi skal reise til Ukraina i påsken. Artig nok, så har ikke prisene på leiligheter på Krim endret seg som følge av krisen. Nettsidene ser helt like ut, og hun som Olia snakket med der nede, gjorde overhodet ikke noe poeng av at det var usikre tider. For folk flest, går livet sin gang. Og det kan veldig godt være at mange tenker at samme hva som skjer på Krim, så vil det nok fortsette nokså som før uansett. Halvøyen har jo godt gjennom store omveltninger også tidligere, uten at det er så særlig synlig. Jeg tror de fleste regner med at livet fortsatt vil være vanskelig, lønnene være lave, pensjonene ikke til å leve av.

Olias eventuelle leilighet på Krim vil også være et hyggelig samlingssted for hennes lille familie i Kiev. De er vant til at Olia er aktiv, hun elsker å sette i gang prosjekter, og de kjenner henne godt og vet at de fleste går over av seg selv. Hun må få drive på litt, være litt utemmet. Plutselig er det noe som viser seg å bli noe av, og være ganske flott. Som da hun giftet seg med meg.

Men nå var moren bekymret for om Olia virkelig skal kjøpe denne leiligheten nå, om hun virkelig skal avtale visning på Krim i april. De snakket om det, da hun ringte på Skype, for å gratulere med dagen. Russerne har stengt av Krim. Og det er nok et faktum at det er ganske tøft, grensevaktene virker ikke til å være vennlige. Det er ikke sikkert man klarer å komme seg inn på Krim, fra Ukraina nå. På TV i Kiev viser de veisperringene, og russiske soldater. I morens verden har hele Krim blitt en eneste stor militærbase, det har blitt Sevastopol hele halvøyen. Sånn vil det være i ti år.

Jeg tror ikke det vil være sånn i ti år. Men det er ikke sikkert vi får tilbrakt sommerferien vår der i år, slik vi har gjort det for vane. Om Russland tar over, som de nå ganske sikkert gjør, så vil de ganske sikkert kreve visum. Sist gang jeg visste noe om disse tingene, så var det praktisk talt umulig å få visum til Russland i andre land i ens eget hjemland. Da jeg var i Minsk i 2007, og ville ha visum for å reise med den transsibirske jernbanen, så var det ikke snakk om. Det var det som gjorde at jeg i stedet reiste til Kiev, ble forelsket i byen og landet, og stadig vendte tilbake, i det som for meg var et annet Russland. Det var dette som gjorde at jeg til slutt traff Olia.

Hun er på vei hjem fra jobb, nå. Klokken er 2243. Hun kommer med toget, så hun er her kanskje før elleve. Vi får kanskje en liten time sammen, før vi må sovne. Det er bursdagen hennes, en forferdelig og forbannet krise i Ukraina, vakker og velsignet vår på Ganddal. Vi er egentlig optimistiske, med tanke på våre egne liv og hvordan det vil gå. Det venter vanskelige, økonomiske tider for familien hennes i Kiev. Men vi kan fylle på med penger og gaver, det vil ikke bli noen problemer der. Så vi kommer til å klare oss, vi og alle våre.

Gratulerer med dagen til Olia!

Advertisements
This entry was posted in Olia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s