Fortsatt nedrtykkende stemning i Ukraina og Krim

I dag kom regnet igjen til Sør-Rogaland. Og sammen med regnet, vinden. Det blåste kraftig i mot på vei hjem, det tok et kvarter lenger enn vanlig, og var pisseregn på dassvått treningstøy hele turen, for å si det som det føltes.

Det er fredag. Arbeidsuken er avsluttet. I Norge er medietrykket fra Ukraina og Krim avtatt. Det sluttet med at NRKs reporter, Jan Espen Kruse og hans team, forlot Krim, og fikk utstyr og opptak frastjålet og ødelagt. Men BBC er der fremdeles, og i dagens nettverden er det ikke lenger noe problem å høre på dem.

Og det er lite å glede seg over av det som kommer. Det er ingen tilnærming mellom partene, ingen forståelse. Den engelske avisen The Guardian har fått professor Lea Brilmayer, professor i internasjonal lov ved universitetet i Yale, til å gå gjennom det rettslige grunnlaget for folkeavstemningen som nå skal være på Krim. Det er for meg vanvittig å lese. Hun fremstiller russerne som idioter, som tilbakestående, i den forstand at de følger rettsprinsipper fra årtier tilbake, århundre, til den gang man tegnet Europakartet etter nasjonalitene, etter første verdenskrig. – Hvis innbyggerne på Krim ønsker å bli russiske statsborgere, kan de reise til Russland, presterer hun å si.

Det er stygt sagt. I tre av de fem årene Olia og jeg har vært gift har vi feriert på Krim. Vi bor vanligvis hos et gammelt ektepar. Han er ukrainer, sier Olia, men han snakker bare russisk, og leste en gang opp fra en ukrainsk tekst han hadde fått, og lo av det, så uforståelig og annerledes det var. Han var 5-6 år da tyskerne kom, og er full av historier fra den gang til meg, en skikkelig humørfylt fyr. – Russiske svin, kalte de oss. – Og det var jo helt rett, se bare hvordan vi griser til, hahaha! Han har bodd på Krim hele sitt liv, sannsynligvis i Alusjta, der han bor nå. Pensjonen rekker langt i fra til for at de to skal klare seg. Så de må gjøre som alle andre på sørsiden av Krim, leie ut rom i huset sitt, og bygge ut tilbygg for å leie ut mer. Det har de gjort, alt i huset hans har han bygget opp selv. Ingen som ikke selv har vært på Krim, vil finne på å foreslå at «de bare kan flytte til Russland», det er så respektløst at man får lyst til å spytte på rike professorer som sitter i trygge England og foreslår noe slikt.

For engelskmenn kan jo russerne også fike til tilbake, med at de som bor på Falklandsøyene og Grenada, jo like gjerne kan flytte til England enn at disse stedene plent skal være engelske.

Man kommer ingen vei med å slå hverandre i hodet med sammenligninger. Våre egne juridiske eksperter kan stå med sin egen fasit i hånden så mye de vil, og slå fast at det nye regimet i Kiev og hva det foretar seg er legitimt, mens det nye regimet på Krim og det som skjer der, ikke er det. Det er også opplagt at Putins og hans regime er utmerket klar over at hva de holder på med er ytterst tvilsomt, juridisk. Men de har et poeng i at også Vestens rolle i dette har vært tvilsom, at EU og NATO har trampet inn i et minefelt, uten å skjønne hva krefter de har satt i gang, uten å kjenne eller ta hensyn til historien, uten evne, vilje eller midler til å dempe konfliktene de har vært med på å sette i gang.

Det er klart Russland reagerte voldsomt. Det er klart den skulle være dristig som gjettet på at Russerne straks skulle ty til militærmakt, da Ukraina så ut til å gli fra dem. Det er klart dette er noe å fordømme, det eskalerer situasjonen dit vi ikke skulle tro det var mulig lenger.

Men man har ingen sjanse til å løse denne situasjonen om man ikke forstår hvordan den føles for den delen av den ukrainske befolkningen som ikke deltok i demonstrasjonene på Majdan. Det er temmelig nøyaktig halve Ukraina. Jeg bor der ikke, jeg må lese meg opp på hver av medlemmene i den nye regjeringen. Jeg må lese meg opp til hvordan valgene de siste årene har foregått. Og det er skikkelig stygt. De oppfører seg som om de er Guds gave til demokrati, antikorrupsjon og borgerrettigheter, «nå skal Ukraina bli forandres». De har sittet med makten eller nær makten det meste av 2000-tallet, de startet så godt som alle karrieren der straks på begynnelsen av 90-tallet, da landet ble fritt, og rikdommer kunne skapes mens landet ble fattig.

Det er så stygt. Og jeg blir rett og slett forbannet når jeg ser våre vestlige politikere stå hånd i hånd med disse kriminelle, korrupte, sleipe – ja, jeg skal ikke bli for revet med. Jeg skal ikke banne. Det er slett ikke denne gjengen folket på Majdan ville ha inn. Men det er de som har tatt makten. Og det er de som nå spyr ut nye lover, og innsetter sine folk, rundt omkring i Ukraina, godt under våre vestlige mediers søkelys. Oligarkene – som også dette skulle være et opprør mot – har skiftet side, akkurat i tide til å være på vinnerens lag enda en gang. Som vanlig i Ukraina – og Russland – går jakten på kriminelle alltid bare etter kriminelle på motstanderens lag.

Ukraina har hatt 23 år i selvstendighet. De har hatt mange sjanser. De har hatt kriser, protester og revolusjoner som dette tidligere også. Det har ikke hjulpet det skapte grann. De samme politikerne har bare kommet tilbake, om nødvendig med litt nye klær og meninger å hykle – men med det samme systemet. Hva sier man til et land, der Janukovitsj i 2004 ble tatt i valgjuks, og med ganske sterke indisier på at han kjente eller burde kjenne til at hans viktigste motstander ble forgiftet, året etter kommer han inn som statsminister. For samme president som hans kampanje antakelig forsøkte å drepe. I den bokstavlige betydningen av ordet. Og i neste presidentvalg, så vant Janukovitsj hele embedet.

Og i god tradisjon fikk han endret konstitusjonen for å få mer makt til seg selv, på bekostning av regjering og parlament. Nå skal det endres igjen, mer makt til parlamentet. Det er ikke så rart, når det nå er parlamentet som sitter med hele statsmakten, med et flertall som ikke eksisterte da det var valg i 2012, men som har gode dager nå, som en del klokelig har skiftet side for fremdeles å få være på vinnerlaget. I mai skal det være presidentvalg. Man skal være god optimist for ikke å tro at Fedrelandspartiet til Timosjenko, det partiet som velgerne protesterte mot både i presidentvalget i 2010 og parlamentsvalget i 2012, men som nå har statsminister og fungerende president, som også er ordfører i parlamentet, og som kontrollerer statsapparatet og landet, det er klart de vinner, samme hvem de velger som sin kandidat. Og om ikke, så har de sikret seg med kontrollen de har i parlamentet. Og lovene som er endret for å gi denne kontrollen større betydning.

Tro ikke at denne gjengen har støtte fra de gode kreftene i demonstrasjonene på Majdan. Det skjønner man til og med i EU. De ledet aldri demonstrasjonene, sa aldri noe folk hørte på og likte, tok bare makten i maktvakuumet som oppstod da Janukovitsj forsvant. Men EU og særlig USA later som om alt er i den skjønneste orden. Enda det nye regimet krydret sentrale posisjoner med noen vaskeekte høyreekstreme og ultranasjonalister.

Det er klart folket på Krim ikke vil la seg styre av noe slikt. Selv jeg ville stemme på Russland, i folkeavstemningen som skal være nå på Krim. Her nytter det ikke å komme med avtaler og juss, her handler det om å komme seg vekk fra det nye styret og alt ukrainsk for enhver pris. Hun hadde et godt poeng, krimbeboeren, som sa at Russland er som mama, når man er i trøbbel, så roper man på mama. Det er betryggende når mama kommer.

Vi i Vesten bygger opp et bilde av Putin som en følelsesløs tyrann. Det blir underbygget i den omtalte artikkelen til Brilmayer, i Guardian. Det står platt direkte at Putin «ikke bryr seg om de russiske innbyggerne», «bare ønsker land». Det er veldig rart sagt av en professor. Det er tydelig det ikke er mye kontakt mellom instituttene på universitetet i Yale, enhver kyndig i russisk og russlandsstudier ville kunne ha moderert henne noe.

For mange av innbyggerne på Krim er Putin redningen. Det gjelder også for mange i det østlige Ukraina. De ser et Kiev fylt av ukrainske nasjonalister og sjåvinister, de ser en helt vanvittig maktovertakelse som får full støtte i Vesten, og de ser akkurat det samme kaoset og uføret som Ukraina alltid har hatt. I Russland har de stabilitet og ro. Der har de Putin. Dette synet er så tungt for så mange, at det er ikke bare å avvise. Alternativet Ukraina og sammensuriet av EU og NATO har å komme opp med, er rett og slett verre.

Disse argumentene blir ikke møtt av politikerne våre. Der snakker de ennå om «dialog», at Russland må til «forhandlingsbordet», at handlingene deres er «illegitime» og «mot folkeretten». Ennå har ikke politikerne våre hatt noen ting å tilby Russland i denne «dialogen», som passer å stå i hermetegn. Fremdels er det et «krav» – absolutt i hermetegn – at Russland først må «trekke styrkene tilbake fra Krim». Det kommer aldri, aldri, aldri til å skje. Vi kan kreve det så mye vi vil. Vi kan være prinsippfaste og ha retten på vår side. USA kan fortsette å si, som de sa i dag, at om Russland tar til seg Krim etter folkeavstemningen søndag, så vil det eskalere krisen enda et hakk. Det vil bli enda verre.

Og det er akkurat det det vil. Russland arrangerer ikke folkeavstemninger som det der, uten å vinne dem. I russernes øyne vil Krim dermed være russisk. Og de vil forsvare halvøyen som om den var det.

Og foreløpig ser det ut som både Ukraina og vi i EU og NATO vil kjøre på i samme spor, som helt utrolig har ført situasjonen dit den er i dag. Vi taper alle sammen.

Russland får Krim, men til en pris som gjør at både landet og folket blir hatet av alle. På Krim venter utgifter og problemer, siden annekteringen ikke vil bli anerkjent, og man må bygge infrastruktur til det russiske fastlandet. Forbindelsen til Ukraina vil jo bli litt shaky.

Ukraina taper Krim. Og blir værende i sitt politiske kaos, som gjør det så godt som umulig å begynne på det optimistiske sporet man trodde man var på etter at Janukovitsj forsvant.

EU har fått et Ukraina med kjempeproblemer i fanget, og har gått langt i å ta på seg forpliktelser med å få landet på beina igjen. Det koster dyrt, umulig dyrt. Håndteringen av krisen fører også til problemer innad i EU, der de gamle erkefiendene til Russland i øst, vil ha mye sterkere tiltak, landene i sør ikke skjønner at man skal betale så mye penger til et land som ikke engang er med i unionen, når de selv har slike problemer. Og de store landene, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, skjønner utmerket godt at de kan ikke straffe Russland uten å straffe seg selv like hardt. Særlig Tyskland med Angela Merkel virker også til å skjønne at heller ikke EU har gjort alt helt bra gjennom krisen, og kanskje bør trå litt forsiktig.

USA har mistet Russland som partner. Det er forferdelig synd, så mye gledelig som har skjedd fra den kalde krigens slutt, og frem til nå. Nå blir alt vanskeligere, Iran, Syria, atomnedrustningsprogrammet, så mange store saker der det er viktig de to stormaktene har felles mål, og ikke står mot hverandre.

Man kan peke på Putin og si han har den største feilen. Men det hjelper ikke, når konsekvensene går ut over alle og feilen ikke blir løst. Putin og Russland spiller meget forutsigbart. De reagerer kraftig når det er ventet de reagerer kraftig, og de beskytter egne interesser, slik som de alltid har gjort. De gjør det også med metoder vi ikke er vant med, og som vi anser som uakseptable. Sånn er verdenssituasjonen. Vi er nødt til å forholde oss til det.

På søndag blir Krim russisk. Det skal bli vanskelig å få gjort noe med det nå. Det skal også bli vanskelig å få omgjort beslutningen, når den først er fattet. Russerne vil da antagelig jage ut de gjenværende ukrainske styrkene på Krim. De vil ikke tillate fremmede styrker på det de anser som russisk jord.

I løsningen på dette må man begynne å diskutere hva som er mulig, og ikke bare hva som er korrekt. Det kom signaler i dag om at USA skal ha foreslått for Russland en mer ordnet folkeavstemning på Krim, enn den Russland selv organiserer nå på søndag. Det er i så fall en åpning for at Krim kan bli russisk, og kan bli anerkjent. Enda hvor urimelig imøtekommende et slikt forslag må føles for amerikanerne, og uakseptabelt imøtekommende for ukrainerne, så kommer det nok for sent. Antagelig har det også som betingelse at russerne trekker styrkene sine tilbake, og tillater internasjonale observatører og kanskje til og med internasjonale soldater. Russerne har lært seg å ikke stole på oss i Vesten. Jeg tror ikke de gir fra seg Krim når de har fått det, eller tatt. Jeg tror ikke lenger det er noe forhandlingspunkt.

Så det er en forferdelig situasjon vi har havnet opp i, og den provoserer meg voldsomt. Hva er det som gjør at politikere over hele den vestlige verden har fått demonstrasjoner i Kiev til å ende opp med at det politiske samarbeidet mellom oss bryter sammen? I Ukraina er det politisk og økonomisk krise, den er verre enn noensinne, landet går mot splittelse, og det er virkelig litt uklart hvem som egentlig har kontrollen i landet. De eneste som tjener på kaoset, er ekstremistene i høyre sektor og de andre ultranasjonalistene.

De som virkelig taper, er folket. Landet Ukraina er på vei mot stupet. Og politikerne i hele den vestlige verden roper ut om hvem som har skylden. Kanskje bør man heller sammen ta styringen, og føre landet  en annen retning.

 

Advertisements

2 comments on “Fortsatt nedrtykkende stemning i Ukraina og Krim

  1. noamish sier:

    Hei! Det var tilfeldig jeg kom over din blogg, og stykket var fyldig. Vanskelig å motargumentere mye av det, for det bygger jo på erfaring, ser jeg.

    Jeg tenker på at USA og NATO gjorde en brøler da de tillot Libya bli bombet. Dette dårlige sjakktrekket utnytter nå Russland til fulle i både Syria og Ukraina. Tenk at Norge var med på bombingen av dette rike landet, med utbygd velferssystem som gratis sykehus for alle og gratis utdanning, for å nevne viktige sektorer.

    Det gamle KGB er våknet til live igjen, kanskje etter å ha dormet noen år. Sovende agenter vekkes atter til live, og nye rekrutteres. Noen uten å vite hvem de egtl. tjener. I hele Europa og i USA ser vi «nyttige idioter», som fredsprisvinnende Obama. En konspirasjonsteoretiker påstod at han var plantet i USA av KGB, og ingen kan nekte for hans venstreradikale påvirkning og tåkeleggingen av hans fødselsattest. USA er nå den tapende stormakt i verdenssammenheng i forhold til aksen Moskva-Beijing. Kanskje makter de å undergrave USAs økonomiske fortrinn ved å ha dollaren som verdens viktigste valuta. Hvis mange nok land går med, så vil Singapore overta New Yorks rolle som verdens finanssentrum i nær framtid.

    jaja…dette var noen fjerne tanker om verdenssituasjonen…

    • esalen sier:

      Tja, jeg vet ikke hvor mye du selv tror på konspirasjonsteoriene du skisserer, jeg er vanligvis helt avvisende til slike. Jeg går heller ikke med på formuleringen din om at USA og NATO «tillot Libya å bli bombet», de presset jo på for å gjøre det. Og ikke bare bombet de, de gikk også ut over sine fullmakter, og bombet ikke bare for å stoppe Ghaddafis angrep på egen befolkning, de bombet frem til Ghaddafi var fjernet og drept. Det er med på å gjøre at Russland ikke stoler på NATO i Syria, og ikke lar dem bombe der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s