Dagen før folkeavstemningen – hva må gjøres?

Som jeg skrev i går, er det nedtrykkende stemning i Ukraina for tiden. USAs og Russlands utenriksministere snakket med hverandre i 6 timer i går, og kom ikke frem til noe som helst de kunne presentere til verden med fnugg av optimisme. Det er i det minste fint de snakker sammen, det gjør at vi ennå ikke står i fare for den helt store katastrofen. Men det hjelper lite med samtaler, når samtalepartnerne befinner seg i to helt forskjellige verdener, og man overhodet ikke skjønner hverandre. Da er det ingen kommunikasjon. Da er det bare at de sitter der på hver sin planet, og snakker og snakker i vei om sitt syn.

For de vestlige maktene, USA og EU, med NATO like under overflaten, så er det hele bare et spørsmål om avtaler og juss. På BBC World service i dag morges var det en som sa at han mente dette var til stor skade for samarbeidsklimaet. Jeg er veldig enig, generelt kommer det mye bedre uttalelser fra dem som har reist litt i disse landene, brukt litt tid på å studere disse landene og kjenner disse landene. Spørsmål om land og språk og kultur er ikke sånt som blir avgjort av å skrive under på avtalene. Det sitter i hjertet og bruser i blodet. Avtalene som har gjort Krim ukrainsk er helt spesielle, det finnes ingenting å sammenligne med i verdenshistorien. Folket på Krim er aldri blitt spurt. De blir ikke ukrainske og føler seg ikke ukrainske, selv om halvøyen blir gitt i 300-års gave – «for vennskap og samhold mellom det russiske og ukrainske folk» – til den ukrainske sovjetrepublikken.

Man kan også si det er tegnet nye avtaler på 1990-tallet. Det er også spesielle avtaler undertegnet av spesielle folk i spesielle situasjoner. Da Sovjetunionen ble oppløst foregikk det en maktkamp av typen som har hjemsøkt Russland og Ukraina gjennom hele historien. De to statslederne for de to republikkene, Jeltsin i Russland og Kravtsjuk i Ukraina, snakket begge fint om å si nei til Sovjetkommunismen og bevege seg i en mer vestlig retning, men det var nok også for dem vel så viktig å skaffe makt til seg selv. Da var det ikke så nøye for Jeltsin, som fikk hele Russland, å jobbe så altfor hardt for at også Krim skulle være med. Da Budapest-memorandumet ble undertegnet i 1994, var det enorme spørsmål det ble forhandlet om, Ukrainas atomvåpenarsenal og Svartehavsflåten i Sevastopol. For Russland var det – og er det – et absolutt krav å få beholde Svartehavsflåten. For det internasjonale samfunnet var det – naturlig nok – et absolutt krav at Ukraina ikke skulle bli en atommakt. Færrest mulig land med atomvåpen. Det er viktigere enn hvem Krim skal høre til.

Så da endte det med at Krim ble værende i Ukraina, uavhengig hva folket der måtte ønske, og uavhengig kulturen og historien. I historien er det – for russerne – et meget viktig poeng at russerne har ofret meget mye russisk blod i kampen for Krim. I deres øyne har Ukraina bare fått det ved en tilfeldighet. Russerne føler Krim, mens Ukraina og vestmaktene vifter med avtaler.

Sovjetunionen hadde også en rekke med avtaler om at det ikke skulle bli oppløst. Likeledes sa både den ukrainske konstitusjonen og gjeldene avtaler og forståelsen av dem at Janukovitsj skulle være president frem til neste presidentvalg i 2015. Disse avtalene kunne ikke stå i mot historiens krefter, for å si det litt voldsomt. Avtaler som ikke fungerer, som er dårlige, som forutsetningene er endret for, de blir av og til satt til side. Rett eller urett.

NATO, EU og Ukraina må forhandle på dette nivået. Om kravet fra Russland kan avvises juridisk, så er det ikke like opplagt det kan avvises rettmessig. NATO, EU og Ukraina må argumentere også for at det er fornuftig at Krim hører til Ukraina, ikke bare at det er korrekt. Her vil jeg sammenligne med foreldreretten for et barn. Den som der bare vifter med papirer blir ansett for å være umoralsk. Det er barnets beste, som er viktigst. For befolkningen på Krim må det ukrainske regimet i Kiev og deres internasjonale støttespillere virke helt uten interesse for dem. De snakker som om de ikke bryr seg. Det må for Krimbefolkningen føles som det føles for hønsegården når den skal høre til revehiet.

Hva må gjøres?

Spørsmålet om Krim er bare et av mange, mange, mange som Ukraina, Russland, EU og USA med NATO har fått i fanget. De har alle kjørt seg ned i litt av en suppe, og gitt seg selv enorme problemer. Helt selvforskyldt. Nobelprisvinnerne EU og Obama har trampet inn i et minefelt de ikke hadde greie på, og brakt verden inn i den verste krisen siden den kalde krigens virkelig kalde dager. Ukraina har også gjort enorme feil, men derfra er ikke annet å vente, politikerne der har i 23 år vist seg udugelige, det er på tide å slutte å late som noe annet. Den nye regjeringen og den midlertidige presidentens sammensetning og handlinger, øker motsetningen mellom øst og vest, i en tid der det er kritisk viktig å skape forsoning og forening. Og så er det Russland, spilleren som følger sine egne regler, og som på et øyeblikk satte mye mer på spill enn de andre partene i konflikten hadde sett for seg. Russland spiller enormt høyt, som jeg også har skrevet om tidligere.

Så hva skal man gjøre? Foreløpig virker det som om alle satser på «mer av det samme». USA snakker om «konsekvenser» hvis Russland virkelig annekterer Krim, det vil bli sanksjoner og diplomatisk isolasjon. EU krangler seg i mellom, men støtter seg opp om USAs linje, med sanksjoner og boikott, om enn de må være mer forsiktige her, siden de er mer avhengig av handelen med Russland enn USA er. Det ukrainske regimet fortsetter å påkalle det internasjonale samfunns hjelp, samtidig som det på hjemmebane og i internasjonale nyhetsmeldinger gjør alt for å sverte Russland. De er også aktive med å få vedtatt og iverksatt flere lover, og satt inn flere av sine folk i viktige stillinger. Russland har satt i gang nye militærøvelser på grensen mot Ukraina, og holder veien åpen for å gå inn også i det østlige Ukraina, «for å beskytte russiske interesser». Russerne deltar også for fullt i skittkastingen med Ukraina, der det gjelder å sverte den andre med primitiv propaganda, stygg retorikk og rene løgner.

Hvem har noe å tjene på denne strategien? Det er i alle fall ikke vestmaktene. Tar man deres eget ord på alvor, de ønsker en positiv utvikling i Ukraina, så er det vanskelig å tenke seg en mer negativ utvikling enn Ukraina er inne i nå. Ser man på deres ikke fullt så åpne mål, om å øke egen innflytelse og svekke Russlands makt, så er vel neppe innflytelsen økt, eller Russlands makt svekket. Ukraina har tapt enormt. For dem er dette intet mindre enn en katastrofe. Russland har kanskje vunnet, kanskje tapt. Det venter dem enorme diplomatiske problemer. Det kan også vente dem økonomiske problemer, ikke så mye på grunn av boikott, men på grunn av at investorer rømmer landet på grunn av den usikre situasjonen. Russlands økonomi er sterk, men ikke usårbar. Men om de får beholde Krim, vil de øvrige problemene være til å holde ut.

Så særlig NATO og EU, men også Ukraina, bør tenke nøye gjennom om de bør fortsette veien de har slått inn på. Ukraina har ikke så mye valg, hva de sier og gjør betyr ikke så mye lenger. De er avhengig av hjelp, og der er det NATO og EU som bestemmer hvor mye hjelp de skal gi. Det er NATO og EU som må tenke hva som er viktigst. Er det å berge Ukraina, eller er det å straffe Russland? Hvis de vil fortsette den harde linjen, med fordømmelser og sanksjoner, så bør de nok lage seg en liten konsekvensutredning om hva som skal komme ut av det. Og den bør være mer treffsikker enn de har klart å være hittil.

Og om konsekvensene vil være sånn som det nå ser ut: Russland vil beholde Krim, og gi blaffen i fordømmelsene. Ukraina vil forbli i det politiske og økonomiske kaoset, og aldri ha sjanse til å komme ut av det. Og USA og EU vil måtte stå i kritikken hvordan de kan la dette her skje. Om dette er konsekvensene, hvorfor da fortsette den samme politikken?

Skal man fortsette å si at «Russland har skylden», og la Ukraina seile rett utfor stupet?

Det er to artikler i New York Times som også kan være nyttige å lese. Den første viser at det er andre enn jeg som kritiserer vestens politikk, den andre viser at det er ikke så enkelt med den juridiske fordømmelsen av morgendagens folkeavstemning på Krim, som enkelte eksperter prøver å mene.

Professor John G. Mearsheimer: Getting Ukraine wrong

Dan Bilefsky: For Crimea, Secession Is Only as Good as Recognition

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s