Cognac for Krim

I dag tar jeg meg et glass Cognac. Man må glede seg mens man kan. Og det gledet meg i dag, at folkeavstemningen gikk så bra. Det var stor deltakelse, klart resultat, og ingen uroligheter av noe slag. Det var også kjekt å se ekte glede i ansiktene til folk. Det er noe man lenge har savnet i Ukraina. Og det kommer neppe til å vare lenge. Derfor må man drikke Cognac mens man kan.

Det er veldig mye tvilsomt med dette valget, og med situasjonen i Ukraina i det hele. De aller fleste jeg snakker med er i mot Russland, og lurer på om Krim er tapt. De mener det er synd det internasjonale samfunnet ikke kan gjøre noe. Selv er jeg mer i tvil. Russland har sine åpenbare feil, men det har sannelig det såkalte internasjonale samfunnet også, representert av EU og USA, med selvutnevnt monopol på sannheten. Monopol på den gode hensikt, og den gode moral. Monopol på å ha rett. Det provoserer meg, og beveger meg til å mene at Krim nok ikke er tapt, men kanskje heller vunnet.

Min kone Olia, ukrainer fra Kiev, har vært fast i troen hele tiden. Russland er redningen, og det eneste håp, de vil ikke svikte sine egne, selv om en samlet verden står mot dem. Hun gleder seg i dag, med beboerne på Krim.

Hvorfor skal ikke den vestlige verden gjøre det samme?

Det er ikke mange vestlige, verken eksperter eller politikere, som svarer ordentlig på det spørsmålet. Vi dekker oss under begrep som «folkerett» og «konstitusjon», langt over hodene på dem dette angår. Vi sier og mener at russerne må ta inn over seg at de er en aktør i det internasjonale samfunn, og må følge internasjonale spilleregler. Det er helt riktig. Men vi som en del av det internasjonale samfunn må også ta inn over oss at det er et soleklart flertall på Krim som heller ønsker å tilhøre Russland, enn å tilhøre Ukraina. De har gitt uttrykk for det i et fritt valg med overveldende oppslutning. Det er ikke et valg «under jernstøvlene» eller «foran geværpipene» som vi har forsøkt å fremstille det som. Valget ble gjennomført i glede, man gratulerte hverandre med dagen, det var høytid og festdag. Det er rapportene fra Krim, også fra vestlige medier, som fritt fikk dekke valget. Om valget var tvilsomt satt i scene, er resultatet genuint. Befolkningen på Krim ønsker seg vekk fra Ukraina. De vil tilhøre Russland. Det går ikke an å snakke seg vekk fra.

I stedet for å fordømme valget, bør vi kanskje tenke over hvorfor resultatet ble som det ble. Hva regimet i Kiev har å tilby, er ikke noe den russiske delen av Ukraina ønsker.

Det viktigste argumentet mot å nekte å etterkomme befolkningens ønske, er at russerne har tatt kontrollen over Krim med militærmakt. Det er et viktig argument. Det hadde vært veldig greit om dette hadde skjedd på en annen måte. Men som både vi i vest og de i øst utmerket vet, så var sjansene for at det skulle skje på en annen måte lik null. Russerne ville aldri fått igjennom en folkeavstemning på Krim gjennom «diplomatisk påtrykk». NATO, EU og den midlertidige makten i Kiev har fra første stund villet nekte russerne alt. Det gjelder også den russiske befolkningen i Ukraina, også den på Krim.

I Kosovo var det også folkeavstemning om å slippe fri fra Serbia. Der hadde det vært folkemord. Men det er vel ingen som ønsker en slik verden, at det må skje et folkemord først, om et folk skal få sjansen til å avgjøre sin egen fremtid. Kanskje skulle vi heller holde det som positivt, at en befolkning her fikk bestemme hvem de ville tilhøre, uten at det måtte flyte blod først.

Russerne gjorde kort prosess, med å gå inn i militærmakt, holde folkeavstemningen, og vise verden at befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland. Det har skjedd uten blodsutgytelser av noe slag. Og det har gått mye raskere, enn det ville gjort, om befolkningen på Krim selv skulle demonstrere, slik de gjorde i Kiev. Det er også lite sannsynlig at slike demonstrasjoner ville ført frem. Du er nødt til å ha en større makt i ryggen. Demonstrantene i Kiev hadde EU og USA, med NATO. Befolkningen på Krim hadde Russland. Jeg er ikke så sikker på om vi i vest har den moralske overlegenhet som vi insisterer på, her.

Det er soleklart at Russland kommer til å anerkjenne resultatet i folkeavstemningen, og etterkomme ønsket om å gjøre Krim til en del av den russiske føderasjonen. Det kommer til å gå veldig raskt. De kommer også til å være veldig raske med å ta alle mulige grep for å gjøre det vanskeligst mulig å få gitt Krim tilbake til Ukraina. I motsetning til Israel og Palestina, vil befolkningen på Krim ønske tiltakene velkomne. Det vil gjøre Krim til et bedre sted å bo.

Dette er den faktiske situasjonen. Vesten kommer til å møte den med sanksjoner og fordømmelser. Det kommer ikke til å hjelpe noen. Russland kommer aldri til å gi Krim i fra seg. Og det er også et opplagt spørsmål om befolkningen på Krim ville gått med på det. Skal enda en gang deres fremtid bli bestemt over hodene på dem?

Ukraina er et land i vanvittige vanskeligheter. At Krim er i ferd med å løsne, er bare en liten del av det. De østlige delene er også under svak statlig kontroll. Det er svært store deler av befolkningen som ikke anerkjenner det nye regimet i Kiev, som ikke anerkjenner måten det er satt inn på, og heller ikke anerkjenner valget som vil komme i mai. Det er mange der som ønsker å følge etter Krim, inn i Russland. Heller det, enn å tilhøre ulvene i Kiev. I en tale i Donetsk foran tusenvis av demonstranter, sier den tidligere guvernøren at 70 % av  det vi produserer går i skatt til Kiev. Folkemassen jublet. Guvernøren er nå arrestert. Det er satt inn en ny, med andre sympatier. Og det blir ikke anerkjent.

I vestlige medier fremstiller vi det bare som en frykt at Russland skal gå inn i det egentlige Ukraina. Krim var en autonom republikk, i en spesiell situasjon. Jeg tror det skal mye til at russerne går inn her, men de har tidligere vist seg beinharde i å trampe over alt for å beskytte det de kaller egne interesser. Det er taktisk dumt, og russerne handler ikke taktisk dumt.

I øst er det andre problemer som er mer påtrengende. Det er demonstrasjoner og streiker. Regimet i Kiev har ikke kontroll. Det tar seg ikke ut å sette inn hæren eller opprørspolitiet, de har jo selv kommet til makten gjennom overdreven maktbruk fra det gamle regimet.

Så det er politisk kaos i et land med akutt pengenød. Kanskje burde man i stedet for å kjempe om Krim, som åpenbart ikke ønsker å tilhøre Ukraina, heller forsøke å forene det som er igjen. Det er en oppgave tøff nok. Antagelig er det en oppgave tøffere enn at det går an å overkomme den. Ukraina går mot stupet. Fremdeles ser det ut som man nekter å innse det man ikke liker ved situasjonen, og tviholder på innbilningen at alt kan fortsette som før.

Jeg er på ingen måte optimist. Begge parter har låst seg helt fast i sine standpunkt. Man ofrer gjerne Ukrainas økonomi og stabilitet for å krangle om Krim. Verken Ukraina eller Russland vil gi det fra seg. De vil legge hindringer i veien for hverandre, for å i størst mulig grad ødelegge for hverandres muligheter. Det er destruktivt, det er bare destruktivt. Og det er et nederlag å melde at det er slik verden fungerer.

Så derfor drikker jeg Cognac i dag. Jeg drikker den for Krim. Halvøyen som var så uheldig å ligge slik til, at litt for mange hadde lyst på den. Jeg drikker den for befolkningen på Krim, som i dag har en dag i glede. Det er en glede som blir fordømt av så mange, at den snart vil bli slått i hjel av problemene den fører med seg. Det er en glede mot bedre vitende, en innbilt glede, en illusjon. Derfor drikker vi.

Advertisements

4 comments on “Cognac for Krim

  1. Erland sier:

    Skål.

    Ja, mange interessante tanker, både her og i andre innlegg. Sjøl syns jeg det er litt spesielt å mene at «Russland er redningen, og det eneste håp, de vil ikke svikte sine egne, selv om en samlet verden står mot dem.» Det eneste håp? Et udemokratisk land – med, som du selv sier, så mange åpenbare feil og mangler.

    Jeg er veldig enig i at eu og usa, den såkalte frie siviliserte verden, er arrogante. Særlig usa. De møter seg sjøl i døra når de kritiserer russland for å bryte internasjonale avtaler. Eu er heller ikke paradis på jord.

    Det er lett å forstå at veldig mange ukrainere føler et bånd til russland. Kulturelt, språklig. Men politisk? Her er det kanskje noe jeg ikke forstår. Jeg snakker ikke russisk eller ukrainsk og er ingen ekspert, jeg følger bare med litt, fordi det interesserer meg, og fordi jeg kjenner noen der. De bor i en by utenfor dnipropetrovsk, midt i landet, eller litt øst for midten. Hvis landet blir delt er det vel omtrent der grensa skal gå.

    Er det noe i den russiske mentaliteten jeg ikke forstår? Jeg tenker at det er en ekstrem mangel på demokratiske tradisjoner i disse landene. Det kan forklare en del. Det er også visse ting som vesten gikk igjennom, etter krigen særlig, som sovjet ikke var delaktige i. Jeg tenker på alt det som har å gjøre med fri populærkultur og mot-kultur. Musikk, rock, flower-power, alternativ religion, fri kjærlighet, porno, fri litteratur, fri film. Det er så utrolig mye som har vært med på å forme den mentaliteten vi har. Det meste av dette har skjedd mens vesten har vært i materiell vekst, i optimismens tidsalder så å si.

    Alt dette ble sovjet «skånet» for. Pluss selvfølgelig det viktigste; det politiske. Frie valg, flere partier, fagforeninger, osv, også her har det vært en mentalitetsendring i folket, vi har lært å tenke demokratisk, det har satt seg i ryggmargen.

    Det er mye i vestens populærkultur jeg gjerne kunne greid meg uten, jeg sier ikke alt alt er bra. Men det er visse ting jeg personlig ikke kunne forestilt meg uten; nemlig friheten til å lese det jeg vil, friheten til å høre den musikken og se den kunsten jeg vil, pluss selvfølgelig at det er et par politiske partier jeg stoler på, at det finnes ærlige politikere som er genuint opptatt av å gjøre verden bedre.

    Så var det selvfølgelig også noe i sovjet som var bra, og noe i vest som var på trynet, kan man si, men det forandrer ikke det faktum at det var mangfold og kreativitet i vest, stort sett, og ensretting i sovjet, stort sett. Og mangfoldet og friheten slår alt. Har et menneske først fått smaken på frihetens beruselse kan han ikke stoppes.

    Dessuten; hvis du ikke VIL være fri – slik jeg og de fleste definerer frihet da – er det fullt mulig. Du kan gå i kloster, eller gjøre masse andre ting, eller la være å gjøre noe i det hele tatt.

    Så ukraina i dag. Ja, det er sørgelige greier. Store økonomiske og også moralske problemer, som også russland har forøvrig. Jeg har tenkt at det hadde vært bedre om russland og ukraina i sin tid hadde fått en «styrt» avslutning på kommunismen. Det var vel egentlig det gorbatsjov ville, med reformer. Isteden ble det vill-vest økonomi nesten med en gang. Det var krefter i vest som presset på også. Det beste for russland var en økonomisk hestekur, ble det sagt. Det vil gjøre vondt i et par år eller fem, men så blir alt bedre. Fri økonomi skaper et nytt samfunn! Vi så hvordan det gikk.

    Når din kone sier at russland er redningen, mener hun kanskje at ukraina akkurat nå ikke er moden for demokrati. Og det er jo noe i det. Men hvis hun mener at demokrati slik vi kjenner det er en dårligere løsning per se, enn Putins russland, da er jeg ikke helt enig.

    Jeg er forvirret. Noen sier at ukraina er et veldig splittet land, andre at det er helt utenkelig at landet kan bli delt. Her er det vel nasjonalisme på begge sider? Det bor russere i ukraina, men det bor også ukrainere i russland. Nasjonalistene sier at ukraina strekker seg inn i dagens russland…. Den nøytrale kan vel slå fast at det er en reell splittelse, som går på identitet og veivalg, i ukraina. Store deler av befolkningen, ikke BARE den russiske, er likegyldige til ukrainsk nasjonalisme. Nasjonalismer står sterkt i vest selvfølgelig, og blant unge ellers. Men vi så jo hvordan janukovich vant valget på lovlig måte sist. Det sier litt. Så det er noe som forteller meg at den ukrainske nasjonalismen har et problem. Det ser jeg også på hva de skriver og uttaler. De har et naivt syn på hvordan verden skal bli så mye bedre bare de får en avtale med eu.

    Kanskje den naturlig måten å dele landet på er øst for ternopil. Mao at den delen av ukraina som ikke var i sovjet før krigen blir en utbryter-republikk, mens resten blir russisk, eller et eget land under russisk proteksjon. Vest- ukraina blir da et land på størrelse med ungarn. Et fascist-reir vil noen si. Men uansett hvor og hvordan landet blir delt; problemer vil det fremdeles være. Det beste hadde vært om folket faktisk kunne bestemme, ved skikkelige, godt planlagte og organiserte valg i de østlige oblastene. At Krim blir russisk nå syns jeg er helt greit, så jeg er enig med deg, selv om det har skjedd på en ugrei måte.

    Spør du meg, hadde det beste vært å sette hele landet under administrasjon, og sende politikere på voksenopplæring i fagene demokrati og generell folkeskikk. Og visse deler av befolkningen på nasjonalisme-avrusning.

    Vi håper vel i det lengste at situasjonen løser seg. At kiev holder hodet kaldt, og at putin besinner seg etterhvert.

    Erland

    • esalen sier:

      Takk for grundig og lang kommentar. Med redning mener jeg redning fra det politiske kaoset i Ukraina. Det er noe jeg mener vi i Vesten absolutt må ta på alvor. Jeg mener vi har blitt ganske så naive når det gjelder maktmennesker som tar ordet «demokrati» i munnen, det gjelder i mange av landene i den arabiske våren, og det gjelder nå i Ukraina. Det er ganske utrolig at vi mener det representerer demokrati, det som skjer der, det er mildt sagt langt frem, og når dette regimet har støtte fra en samlet, «demokratisk», verden, så er det ikke så urimelig som vi vil ha det til at et udemokratisk land som Russland representerer redningen, og håp. Russland kan tilby noe EU og USA og Ukraina ikke har vært i nærheten av: Stabilitet. Og orden. For et land og et folk som har opplevd så mye kaotisk og vanskelig, så er stabilitet det viktigste av alt. De ser på demokratiet som det de hadde på 90-tallet, da alt gikk i stå. Dermokrati, kaller de det. Dermo, betyr dritt. Drittkrati.

      Det er provoserende at vi tror alle land og områder i verden vil omfavne vår form for demmokrati, som vi i Vesten i ganske mange hundre år, egentlig, har villet eksportere vår tro og ideologi, som om dette uten tvil er det beste for alle. Vi må nok kanskje holde litt igjen, være litt ydmyke, og la folk få være litt skeptiske til at vi vil dem det beste, hele tiden. Demokratiet har aldri vært i nærheten av å fungere, verken i Russland eller Ukraina, og i temmelig mange andre land. Da blir det litt naivt og dumt at vi bare lukker øynene og fortsetter med å si at demokrati likevel er det beste. Det er ikke så lett å få til et demokrati i Ukraina, og i hvert fall ikke i Russland. Det vet alle som har satt seg litt grundig inn i situasjonen. Det er veldig langt frem, og det er ingen naturlov som sier vi likevel vil komme dit. Og den veien Ukraina har slått inn på nå, ser ikke lovende ut, med det at liksomdemokratiet de nå har fått, så effektivt kutter ut så store deler av landet. Og det fortsetter som «demokratiet» i Ukraina alltid har vært, med at folkene som har makten gjør alt for å øke sin egen makt, plassere sine folk i viktige stillinger, endre lover til sin fordel, og arrestere motstandere.

      Hva du sier om frihet er også interessant, og veldig fra vårt, vestlige ståsted. Min kone, og flere andre russere jeg har truffet, mener det er mye galt i Russland og Ukraina, men en ting som er bra, er friheten. Friheten de mangler er økonomisk frihet, ellers savner de ingenting. De kan høre på hva som helst av musikk, se hva som helst av filmer og være på alle mulige slags nettsider. De kan også si alt de har lyst til å si. Det overrasker oss her, for vi vet jo at Russland har problemer med ytringsfriheten. Og vi er uhyre prinsipielle med ytringsfriheten, her i Norge. Det er helt riktig at man ikke blir straffet for ytringer for oss, det er fritt frem etter loven. Men det er likevel et stort antall ytringer som ikke er sosialt akseptert, og som på grunn av det er like umulige å si her hos oss, som ytringene loven setter en stopper for i Russland. I Russland er det mye mer sosialt akseptert å si alle mulige slags rare ting, det er ikke så nødvendig å være politisk korrekt, som det er her.

      Det er også interessant det du sier om oppløsningen av Sovjetunionen. Vi var alle sammen så glade den gangen, fordi fienden vår, Sovjetunionen, ble så redusert, og fordi landene der skulle bli demokrati. Også den gang gikk det for fort i svingene. Vi tok ikke på alvor de problemene som var. For eksempel hvor grensene skulle gå. Og så er det ikke slik at folk som har gjort sin politiske karriere i korrupte og ensrettede system, over natten blir demokrater, når demokratiet er veien til makten. Oppløsningen var bra for oss, men en katastrofe for folket i Sovjetunionen. Lignende feil kan vi være i ferd med å gjøre i Ukraina, nå.

      Da krisen startet mente også jeg at det var utenkelig landet skulle deles. Nå kan det se ut som om det er det det vil ende med, uansett hvor mye man skulle ønsket noe annet. Ukraina er splittet, det er ikke til å komme vekk i fra. Det er bare å se på velgeroppslutningen om de forskjellige partier og presidentkandidater ved valgene, Janukovitsj og hans parti har bare støtte i øst, Timosjenko og hennes gjeng, bare i best. Og det blir mer markant jo lenger øst og vest man kommer, 70/30 i grenseområdene. Landet trenger ikke så være splittet, ukrainere og russere er ikke så ulike, de er begge slavere, og selv kraftige nasjonalister og sjåvinister og patrioter kan mene de er brødrefolk, og hører sammen. Men det er nok kanskje en tendens til at det er flere russere som mener dette, og det er på betingelse av at Ukraina er lillebror. Så fort ukrainere forsøker å påtvinge russere sin kultur og språk, blir det full krasj. Om ikke ukrainerne skjønner at de må trå ytterst varsomt her, så blir landet splittet.

      Det er helt riktig det du skriver mot slutten. Jeg er helt enig. Ukraina har vært selvstendig stat i 23 år, og ikke kommet opp med en eneste normal politiker. Folket har demonstrert og revolusjonert og gått i gatene, men de har så langt bare lykkes i å erstatte noen korrupte politikere med andre. Som regel har de som ble fjernet snart kommet tilbake, uansett. De har ikke vist seg i stand til å styre seg selv. Nå er de praktisk talt konkurs, men de turer på med kaos og vanstyre fremdeles. Og i stedet for å hjelpe landet, krangler Russland og vestmaktene om hvem som skal ha mest innflytelse i landet. Det er det som gjør meg så opprørt. Det kan utmerket være en deling er en løsning, la vest gå mot vest og øst mot øst, og så får man stabiliteten landet så sårt trenger. Det kan også være de bør la Krim gå, og konsentrere seg om resten. Det er mange slike løsninger som kunne være noe å diskutere. Men verken Russland eller USA/EU ønsker egentlig å diskutere, det er makten over Ukraina som teller. Dermed blir det ingen løsning, og Ukraina er langt på vei fordømt.

      • Erland sier:

        Bare en liten kommentar i all hast, til det siste. Jeg har på følelsen, jeg håper iallefall, at det foregår noe diplomatisk som ikke vi har tilgang til enda. At det f.eks blir antydet fra eu sin side til russland, at «ok, vi forstår at dere har et slags rettmessig krav på krim, og vi forstår at det er flertall for det på krim. Det er greit, men rører dere fastlandsukraina, er det slutt på vår forståelse.» Kanskje eu antyder noe sånt, kanskje til og med usa, selv om jeg tviler der. Så jeg tror krim er tapt for ukraina, og kanskje det er bra. Økonomisk er jo krim et pengesluk, et tapsprosjekt, leser jeg nå i dag. Men det er ikke slutt enda; ukraina fjerner ikke sitt militære derfra uten videre. Så her må vi bare håpe på mer diplomati.

      • esalen sier:

        Jeg er enig i det. Jeg håper de er mer løsningsorienterte når de snakker med hverandre, enn når de snakker med media. Kranglingen de har holdt på med så langt, har bare vært ødeleggende for alle. Jeg tror ikke Russland vil gå inn i selve Ukraina. Det vil være meget verre. Da forsvinner mange av argumentene som kanskje var tvilsomme på Krim, men som blir håpløse nå. Det vil ikke tjene Russlands interesser. Og uansett hvor mye Putin blir hatet hos oss om dagen, så tjener han Russlands interesser. Det er også oppløftende at stormaktslederne er i stadig kontakt med hverandre, Putin og Merkel, Kerry og Lavrov. Jeg tror Putin forsikret seg om at det ikke ville bli noen katastrofe med å gå inn på Krim, og har fått forståelsen for at det vil det bli om han går lenger. Jeg tror også det kanskje er bra at Krim går over til Russland, det har bare vært problemer der, og tilhører den Russland, er det kanskje større sjanse for at det vil bli stabilt. Ukraina har jo heller ikke gjort noe for å glede beboerne på Krim, ingen investeringer, ikke noe å vise til, på 23 år, så nå er jo forventningene store for at Russland vil forbedre livssituasjonen, der. Men det er jo et landområde, og det gir man ikke fra seg uten sterke følelser og kamp, selv for ubetydelige steiner i havet. Krim er vakker og verdifull. Så det er å håpe at de finner en løsning. Det er forresten lite sannsynlig de vil gjøre, Russland kommer nå aldri til å gi Krim fra seg, så det er å håpe at selv om stormaktene neppe blir enige om dette, så ender det likevel opp med å bli levelig for folket på Krim. Akkurat nå om dagen er jeg rimelig overbevist om at folket på Krim er det lykkeligste i Ukraina. Det er jo noe å tenke på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s