Verden mot Russland i sjakk

Det er godt deler av verden går sin gang, tross krisen i Ukraina og på Krim. Det er sjakkturnering i Khanty-Mansiisk, Sibir, Russland, og det står om retten til å møte vår egen Magnus Carlsen i en match om VM-tittelen. Halvparten av deltakerne i denne turneringen er fra Russland, Kramnik, Karjakin, Svidler og Andreikin, halvparten fra resten av verden, Aronian, Topalov, Anand og Mamedjarov. Dekningen fra turneringen er akkurat som den pleier å være, med sjakkeksperter som kommenterer sjakk, og lar resten av verden gå sin gang.

På grunn av sjakkhistorien der det har vært noen påstander om at spillere fra samme land samarbeider med hverandre, så er det nå laget en regel om at spillere fra samme land skal møtes i starten av turneringen. Det vil si at de fire fra Russland møter hverandre først, og så møter de resten av verden etterpå. Det er dobbeltrunde, så alle møter alle de andre spillerne to ganger, en gang med hvit, en gang med svart. I dag falt det seg slik at alle spillerne fra «verdenslaget», i hermetegn, hadde hvit, mens de russiske spillerne hadde svart.

Dette har sikkert ikke så stor interesse for den jevne bloggleser. Sjakkinteressen i Norge fikk en voldsom oppblomstring under Carlsens ferd mot VM-tittelen, tenk vi har TV-kanaler som overbyr hverandre. Men når det er russere som spiller mot andre spillere fra de tidligere sovjetrepublikkene, fra Bulgaria og et eksotisk innslag fra India, og partiene finner sted et sted i Sibir, så er det klart vår interesse er begrenset. Men akkurat i dag var det noen interessante møter. Også for dem som ikke er interessert i sjakk.

Det første partiet som ble ferdig var ikke noe særlig. Tidligere verdensmester, Visjy Anand, som vi kaller ham, siden det er umulig å stave fornavnet uten å Google det først, spilte mot Sergej Karjakin, den tidligere ukraineren fra Simferopol. Han som rakk å bli russisk før byen hans ble det. Anand har fått en etterlengtet oppblomstring i denne turneringen, og leder med +2, som vi kaller det i sjakk. Han har vunnet to partier flere enn han har tapt. Karjakin har -1, tapt ett, og spilt remis – uavgjort – resten.

Det andre partiet var mellom aserbajdsjaneren Sjakriar Mamedjarov og den trivelige russeren, Peter Svidler. Magnus Carlsen sa en gang i et uhøytidelig intervju at det var en av elitespillerne som luktet vondt, men han ville ikke si hvem det var. Jeg tror det var Mamedjarov. Han vant i dag.

Ratingfavoritten Levon Aronian fra Armenia møtte i dag den lavest ratede, Dmitrij Andreikn, russeren som ikke pleier å få delta i eliteturneringer, men som er med her, siden han kom til finalen i World cup i Tromsø (der han tapte for Kramnik). Aronian viste seg som den sterkeste spilleren, og utspilte sin motstander, etter de var kommet ut av åpningen. Men så spilte han seg vekk igjen på slutten, slik at det endte med remis, uavgjort. Det er for øvrig en uvane Aronian har. Etter å ha spilt briljant, hender det han blir litt lat, og liksom ikke gidder å tenke gjennom trekkene skikkelig, partiet er liksom allerede vunnet – og så tuller han seg bort. Nå gjorde han det igjen.

Det store oppgjøret i dag var mellom bulgareren Vasilij Topalov og russeren Vladimir Kramnik. De to hater hverandre. Årsaken er at de møtte hverandre i kampen om den gjenforente VM-tittelen i 2006, da Kramnik var verdensmester etter den tradisjonelle, historiske linjen, der man blir verdensmester ved å slå den gamle verdensmesteren i en match (om ikke verdensmesteren dør, som Alekhin, eller stikker av, som Fischer). Topalov var verdensmester i opplegget til sjakkforbundet FIDE, der vinneren fikk tittelen etter en turnering. De to titlene hadde vært atskilt siden begynnelsen av 90-tallet, da urokråkene Nigel Short og Garry Kasparov brøt ut, da Short utfordret Kasparov til hans tittel den gang – og tapte sjanseløs.

Det var stor glede og forventning i sjakkverdenen over at vi nå endelig skulle få en verdensmester å samles om. Det var 2006, så partiene gikk direkte på nettet, om enn det ennå ikke var kommet dit at vi kunne se noe LiveCam, eller det var datamaskiner som analyserte trekkene samtidig. Jeg mener det var chat, og så hadde jeg betalt sjakktjeneren ICC for medlemsskap, og kunne følge med der. Det var spennende saker, og stor dekning. Hvem ville bli den ekte verdensmesteren? Den erfarne, ringreven Kramnik, ekspert i sjakkmatcher, topp forberedt, og som sjelden gjør feil. Eller villmannen Topalov, som alltid går i strupen på motstanderen, og dette året var i toppform, etter suverent å ha vunnet FIDE-mesterskapet i San Louis.

Så var det bare det, at hele tittelkampen endte opp i skandale. På grunn av at Kramnik gikk for ofte på do. Ja, det høres utrolig ut, men det er like fullt et faktum. Tittelkampen ble nesten avbrutt. Det var helt i det uvisse hva som ville skje. Kramnik nektet å møte opp til det ene partiet, fordi han ikke fikk gå på do som han ville, og ble dømt til tap i det partiet. Tenk om det hadde avgjort verdensmestertittelen.

Saken var at Kramnik virkelig ofte gikk på do. Den bulgarske lagledelsen telte, særlig Topalovs temmelig omstridte manager, Danilov, en erkerepresentant for bulgarere, kan man si litt rasistisk. Han mente Kramnik gikk på do, for å sjekke en eller annen form for sjakkcomputer, altså juks. Topalovs team, ved Danilov, leverte formell klage, og siden dette er FIDE med sine ville regler, ble klagen tatt til følge. Kramnik gikk for ofte på do, og måtte ikke gjøre det. Videre måtte det bli slutt på at hver av spillerne skulle ha sitt eget toalett, og dertilhørende hvilerom. De skulle ha felles.

Da nektet Kramnik å møte opp. Det var kontraktfestet at de skulle ha hvert sitt toalett, og hvileområde, og da skulle det være slik.

Med til historien hører at Topalov rett før klagen hadde tapt et parti, og kommet bakpå. Det ble sett på som en måte å komme i psykisk overtak på. Det ville ikke Kramnik være med på, og nektet altså å stille opp. Med det resultat at han tapte et parti, uten å spille det. Og stillingen var uavgjort.

Det var det også da de opprinnelige partiene var ferdigspilt. Det måtte til «ekstraomganger», nye partier, med kortere tid. Og her fikk Kramnik avgjort, og fikk tittelen. Det var kanskje litt gledelig, så ikke toalettapet ble avgjørende for hvem som skulle være verdensmester i sjakk.

Dette var i 2006. Siden har de to ikke vært på talefot. Topalov har også hatt problemer med alle russere. Han må tåle litt av hvert på russiske nettsider, også fra elitesjakkspillerne han selv spiller mot. Kramnik og Topalov unngår turneringer der de vil møte hverandre, eller, arrangører inviterer sjelden begge. Turneringer med Topalov pleier ikke ha russere med. De har aldri tatt hverandre i hånden etterpå. Heller ikke de to gangene de møttes, i 2007 og 2008. Nå har FIDE laget en lov om at spillerne er påbudt å ta hverandre i hånden før partiet, hvis ikke vil man tape partiet.

De håndhilste ikke i dag heller. Ingen kunne tape, for ingen kunne si at det var den andre som ikke tok i mot tilbudet om håndhilsen. De ignorerte regelen. Og Kramnik, stålmannen, spilte som en nervebunt, og tapte. De russiske kommentatorene jeg fulgte med på, kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. At Kramnik kunne spille så dårlig, ikke ha kontroll over følelsene sine. Til pressekonferansen etterpå – som også er kontraktfestet, for begge spillerne – møtte ikke Kramnik.

 Så det er kriser og stort alvor i sjakken også. Vi lengter vel tilbake igjen alle, til tiden det var kriser og alvor som dette, som fylte livene våre. Og ikke ekte kriser og alvor, som det som nå foregår i Ukraina og på Krim.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s