Russisk politikk etter 1991: Demokrati i Russland – mer russisk enn demokratisk?

I 2010 studerte jeg russisk ved universitetet i Bergen. Jeg skrev da en semesteroppgave, som kommer ganske til sin rett nå. Oppgaven var å skrive om russisk politikk etter 1991, altså etter Sovjetunionens fall, og jeg forsøker å vise at russisk politikk også i denne tiden henter mer fra sine egne tradisjoner, enn fra våre vestlige. I 2010 hadde Russland gått inn i Sør-Ossetia og Abkasia, mens det som nå som nå har hendt, var fjernt. Trekkene jeg beskriver i oppgaven, har helst styrket seg.

Oppgaven setter også Jeltsin og Putin inn i en russisk tradisjon, hvordan de og deres prosjekt har tydelige paralleller i tidligere russisk historie. Den viser litt av hva det er som gjør at Putin får så stor oppslutning, at han er mer populær enn sine forgjengere, og at det ikke er det samme å være populær hos oss i Vesten, som å være populær i Russland. Vi har ulik måte å tenke på. Det bør vi ta hensyn til når vi skal forholde oss til hverandre, som vi er nødt til å gjøre i den globaliserte verden vi nå lever i.

 

* * *

Russisk politikk etter 1991

Oppgave i RUS102

Universitetet i Bergen, Vår 2010

 

Tittel: Demokrati i Russland – Mer russisk enn demokratisk?

 

Innhold

Innledning

Bakgrunn

De siste årene under Gorbatsjov

Russland under Jeltsin

• Kaos og voldsomhet

Russland under Putin

• Strenghet og disiplin

Demokratiske standarder under Jeltsin og Putin

Konklusjon

 

 

 

Innledning

Da Mikhail Gorbatsjov tok over som partisekretær for kommunistpartiet i Sovjetuninonen, var det allerede en vaklende kjempe han var satt til å styre. De to foregående partisekretærene, Andropov og Tsjernenko, hadde ikke lyktes i å rette opp stillstanden fra Brezjnev, og det var selv i det sovjetkommunistiske gubbeveldet forståelse for at man måtte prøve noe nytt. Dette var i 1984. Syv år senere skulle det bli mer nytt enn noen kunne forestille seg, da unionen falt fra hverandre, og hver av de tidligere sovjetrepublikkene på restene av riket skulle prøve seg på egen hånd. For selve moderrepublikken, Russland, betydde dette også de første vaklende skritt mot en demokratisk styreform med markedsøkonomi og respekt for menneskerettighetene. Alt dette var radikalt nytt i et Russland som opp gjennom historien snarere har vært kjennetegnet av det stikk motsatte. Det har vært autoritære og totalitære regimer, rettigheter har vært noe statsmakten tar og gir etter forgodtbefinnende, og økonomien har gått fra privilegieøkonomi i tsartiden til planøkonomi i kommunisttiden. Russland ville ikke vært til å kjenne igjen fra historien sin, om det ikke var for at Russland også etter 1991 har fortsatt mer i tråd med sine tradisjoner, enn med de varslede idealene om demokrati og menneskerettigheter.

Jeg vil i denne oppgaven vise hvordan løftene om demokrati i liten grad er oppfylt, og hvordan hendelser i russisk historie etter 1991 ligner på hendelser tidligere i historien. Jeg vil vise hvordan de to mest dominante statslederne i perioden, Boris Jeltsin og Vladimir Putin, ikke har sine tydeligste paralleller til vestlige, demokratiske statsledere, men heller finner idealene sine i tidligere russiske herskere og statsledere. Siden dette er en politisk oppgave, vil jeg ikke bruke tid på å vise at også økonomisk går Russland tilbake til fortiden med sterk forfordeling, og det som mer ligner privilegieøkonomi, enn markedsøkonomi. Det skjer alt sammen på russisk vis.

Bakgrunn

I en oppgave som dette blir det unaturlig å bruke for mye tid på fortiden. Jeg vil bare kort gjøre rede for hva jeg velger å sammenligne med. Blant mange mulige paralleller, velger jeg først Russlands stadige tilbakevending til perioder med kaos og voldsomhet, dernest landets tro på en sterk leder i stand til å ordne opp. Blant mange kaosperioder velger jeg de to kanskje verste. Den ene er da Ivan den grusommes sønn, Fjodor, dør uten en arving i 1598, og landet blir kastet ut i 15 års kaostilstand i det som kalles urotiden[1] inntil Mikhail Fjodorovitsj blir satt på tronen, og etablerer dynastiet til Romanov-slekten. Den andre er borgerkrigen fra 1918 og noen år utover, der et Russland som samtidig med at de har vært i full krig med stormakten Tyskland, har gått gjennom to revolusjoner, først for å velte tsarmakten, så for å etablere kommuniststaten, går ut i en uryddig og blodig krig, som tapper landet for ressurser, inntil de røde seirer og endelig får etablert kommuniststyret. Begge disse periodene er kjennetegnet av kaos i ordets retteste forstand. Det veldige landet mister et effektivt statsstyre, og man har i begge tilfeller ulike grupper som gjør krav på den. Blant mange perioder med stor voldsomhet, velger jeg først reformene til Peter den store, der han i løpet av en mannsalder vil forvandle Russland fra en sovende, tilbakestående kjempe med hjerte og sjel i de dype skogene og uendelige landskapene i øst, til en levende, fremtidsrettet nasjon med begge beina trygt plantet i vesten. Representativt er hvordan han trosset selve naturen, for å lage sitt vindu mot vest i myrlandskapet som i dag er blitt til St. Petersburg. Man kan ikke unngå å bli slått av hvor voldsomt alt går for seg, når man leser om ham[2]. Likevel kommer ikke voldsomheten i Peter den stores prosjekter i nærheten av hva som gikk for seg i tiden under Josef Stalin. Her kunne ikke prosjekter bli store nok. Det skulle skje alt sammen på en gang. Prosjektene skulle være massive, jo større jo bedre, elver skulle snus, og kanaler skulle graves. At flere av disse prosjektene var feilslåtte, er også karakteristisk for landet.[3] Det samme gjelder for hvordan en hodeløs optimisme og tro på egne evner i løpet av få år kan snu til en like bunnløs pessimisme, og sikker overbevisning om at ingenting nytter.

Troen på den sterke leder har flere ganger vist seg i Russland. Jeg nevner bare noen få eksempler nyttige for min oppgave. Peter den store etablerte skikken med at tsaren skulle utpeke sin etterfølger. Posisjonen Lenin og Stalin skaffet seg kan også høre inn under dette. Teoriene til Marx og Engels skulle jo tilsi at samfunnet ble mer likestilt, men i den russiske versjonen ble det en svært topptung leder. Lenin og Stalin ble dyrket og genierklært. Denne troen må forresten blandes med troen på en mild leder. Det er to typer, Ivan den grusomme og Aleksej den milde. Statslederen – eller tsaren – skulle både være sterk nok til å få gjort noe med all ugangen i landet, og også være mild og beskyttende. Det er bemerkelsesverdig for Russland at folket der har en inngrodd mistillit til byråkratitet, politikerne og systemet, men som oftest stor tillit til selve statslederen. Vi skal se at Putin passer godt inn dette bildet.[4]

Mot dette står altså det vestlige demokratiet. Vi har noen grunnleggende prinsipper, slik som ytringsfrihet og troen på at et slikt samfunn vil fungere. Vi forventer også at media skal fungere som en vaktbikkje for styresmaktene, og både de og folket skal kunne varsle om noe ikke går riktig for seg. I Russland, som i andre autoritære samfunn, har rollen til varsleren heller vært å varsle om fiender av staten. I vårt norske demokrati har vi en grunnleggende tro på at regjeringen er rettferdig valgt av et flertall av folket, og hvis regjeringen gjør en dårlig jobb, så vil folket velge en annen regjering. Dette ligger også litt utenfor oppgaven å gå for nærme inn på. Vi skal se at i Russland gjelder i liten grad dette med en person, en stemme, og troen på at man selv kan komme seg frem i systemet og bli valgt. Her er det kjennskap og vennskap som gjelder, og de gamle strukturer fra Sovjetsystemet.

Russland under Jeltsin

Den første statslederen i Russland etter Sovjetunionens fall var Boris Jeltsin. Han hadde da allerede vært leder for den russiske sovjetrepublikken siden sommeren 1990, og hatt avgjørende regi for Sovjetunionens oppløsning og fall.[5] Han hadde også markert seg som en handlekraftig og frittalende politiker, som hele tiden hadde jaget ytterligere reformer fra Gorbatsjov, og som resolutt hadde grepet inn under det mislykkede statskuppforsøket i august 1991. Kort tid før dette hadde han vunnet presidentvalget i Russland med 57 % av stemmene[6]. I rivaliseringen med Gorbatsjov stod han frem som vinneren det året, og taperen måtte forlate den politiske arenaen uten en stat å styre. De 15 republikkene hadde selv erklært unionen oppløst.

Man kunne kanskje forvente at den handlekraftige reformatoren kunne få et økonomisk og politisk temmelig skakkjørt Russland på rett kjøl igjen, men som så mange andre personer som har presset frem store omveltninger, fremstod Jeltsin i en ganske annen skikkelse når han hadde makten, som når han kjempet mot den. Løftene og forventningene gikk mot en styreform mer i retning av et vestlig demokrati. Resultatet ble noe ganske annet.

Kaos og voldsomhet

I alt kaoset og voldsomheten som rådet i Russland på 1990-tallet vil jeg legge vekt på to moment. Det ene er økonomi og det andre er statsstyret. Det første kan stå for voldsomheten, det andre for kaoset; skjønt, de representerer både voldsomhet og kaos begge deler.

Perioden på begynnelsen av 1990-tallet kan kanskje på noen måter sammenlignes med tiden etter at den røde revolusjonen begynte å få kontrollen over riket. På mange områder holder ikke en sammenligning mellom disse periodene i det hele tatt, men de representerte begge en periode hvor man hadde en klar oppfatning over at man nå i Russland hadde fått noe helt nytt. Det var kanskje en blandet oppfatning om det som ville komme ville bli bra eller dårlig, men det var nok begge ganger en nokså samlet oppfatning om at det som hadde vært, var dårlig. Og det fantes dem som hadde helt ubegrenset optimisme for hva det nye ville føre til. Disse optimistene satt gjerne nær makten, og ønsket at det nye skulle komme så raskt som mulig. Den gang rundt 1920-tallet resulterte det i sjokkinnføring av forskjellige kommunistiske prinsipper, nå på begynnelsen av 1990-tallet resulterte det i sjokkinnføringen av markedsøkonomi.

Begge gangene ble de nye systemene innført av folk som ikke hadde noen praktisk erfaring med hva de skulle innføre. I innføringen av markedsøkonomi var det også få som hadde teoretisk erfaring. Det er i det hele tatt merkelig hvordan man i stedet for å gå litt forsiktig ut, og gjøre seg noen forsøk om hvordan den nye markedsøkonomien ville fungere, bestemte seg for å kjøre fullt løp fra første stund. Det var ikke deler av de statseide bedriftene som skulle selges, det var praktisk talt alle, og alle sammen på en gang. Kjøperne skulle kanskje ideelt sett være vanlige russere, eller arbeidere som fikk utdelt merkelapper verdt 10 000 rubler for å kjøpe aksjeandeler,[7] det var jo i følge sovjetpropagandaen allerede disse arbeiderne som eide statsbedriftene. Denne utdelingen fungerte imidlertid dårlig etter hensikten. Arbeiderne solgte dem heller videre, eller ble av med dem på annen måte, og en liten gruppe av det som siden er blitt hetende oligarker, fikk kjøpe det meste av statsselskapene som betydde noe til en pris som bare var en brøkdel av de virkelige verdiene. En slik gigantisk operasjon og en slik gigantisk fiasko, er noe som har gått igjen i Russlands historie, og er ikke noe som kjennetegner demokratiene i vesten.

Et annet problem det skjøre russiske demokratiet har hatt, og som ikke noe vestlig demokrati jeg kjenner til har hatt noe i nærheten av, er problemet med å opprettholde en fungerende statsmakt. Det skyldes flere forhold, blant annet det at det russiske folk gjennom 70 års sovjetstyre var blitt ganske passivisert i personlige initiativ, selvstendig tenkning og ansvaret for egne liv. Allerede Anton Tsjekhov skrev for hundre år siden at det russiske folk har blitt undertrykket så lenge, at det har lært seg til å frykte friheten.[8] Mange av kreftene og mekanismene som ligger i et moderne demokrati med markedsøkonomi er at folket som lever under det, tar disse initiativene og sørger for alt det som staten ikke sørger for. I Russland førte bare disse nye kravene til at velstanden i landet sank til dels dramatisk, og at kampen for å overleve på ny ble det viktigste for ganske store deler av befolkningen.

Den russiske stat under Boris Jeltsin klarte i liten grad å finne sin rolle i dette. Et moderne samfunn trenger en stat til å lage lover og sørge for at lovene blir overholdt, den russiske stat sviktet i begge. Resultatet var at private krefter dukket opp på disse områdene også, både med å lage lover og opprettholde dem. Dette er et system som ligger tett opp til mafiaens, og det var også på 90-tallet den russiske mafia virkelig blomstret. Beskyttelsen staten hadde å tilby var verdiløs, man trengte mafiaens beskyttelse på mafiaens vilkår, skulle man utrette noe.

Staten sviktet altså både på det økonomiske og det lovmessige området. Svekkelsen av statsmakten kommer selvsagt ikke opp til nivået under urotiden og borgerkrigstiden, og vanskelighetene for den vanlige russer står heller ikke til å sammenligne. Likevel er det tilbake til disse periodene tankene går når Kålstø skriver om ”forvitringen av statsmakten”[9], og problemene Russland hadde under Jeltsin. Perioden har også fellestrekk med tiden etter revolusjonene i 1917, og den kommunistiske maktovertakelsen som fulgte, at man på kort tid gikk fra hodeløs optimisme til bunnløs pessimisme.

Russland under Vladimir Putin

Det var ganske overraskende for mange da Vladimir Putin trådte frem på scenen i år 2000, og ble utpekt som Jeltsins etterfølger. Dette er tradisjon som går tilbake til Peter den store, selv om sammenligningen Peter den store og Boris Jeltsin ellers ikke holder. Russland har mange eksempler på at arvtakere står som motsetninger for den de har overtatt fra. Etter en svak leder, kommer en sterk, etter en reformivrig leder, kommer en som rydder opp i reformene. Etter Boris Jeltsin, som etter hvert verken klarte å holde kontroll på sitt eget liv eller på den russiske stat, kom Vladimir Putin, med en fortid fra KGB, og innførte strenghet og disiplin på ny.

Strenghet og disiplin

For Putin er det nødvendig å gå litt nærmere inn på hva slags type leder han er. Rikard Sakwa viser i sin bok ”Putin – Russia’s choice” hvordan Putin i sin barndom og oppvekst, og videre oppover karrierestigen, ikke lot seg friste til priviliger eller å ta i mot bestikkelser. Han jobbet imidlertid på tradisjonelt russisk vis, etter arven fra Sovjettiden, med å knytte til seg forbindelser. Han ble også kjent for sin lojalitet til sine venner, og fikk med det et plettfritt rykte[10]. Han har det som skal til for å komme inn og ordne opp.

Grepene Putin har gjort minner om den sterke mann. Han har gjort Russland til en sterkere stat, både innad og utad. Og han har gjort det med det som kan kalles russiske metoder, ved ikke å vise svakhet og ved ikke å la seg diktere. Mange russere vil like måten han har løst problemene i Tsjetsjenia, selv om metodene her fra et vestlig, demokratisk synspunkt fortoner seg helt forkastelige. Russland løste også problemene i Sør-Ossetia og Abkhasia med muskler, og selv om Putin da bare var statsminister, er også Russland som det her fremstod å kjenne igjen som Putins Russland. I utenrikspolitikken var både Gorbatsjov og Jeltsin til en viss grad opptatt av å flotte seg for vesten. Ingen kan beskylde Putin for det samme.

Putin har strammet til statsmakten på alle områder den forvitret under Jeltsin. Han har gått til hardt angrep mot den økonomiske kriminaliteten, og fått gjennom noen rettssaker mot oligarker som tidligere hadde virket urørlige. Selv om det russiske rettssystemet ennå ikke er helt til å stole på, og det er vanskelig å avgjøre om en sak som den mot Vladimir Khodorovskij gikk rettsriktig for seg, så er det et faktum at den fikk svært stor symbolverdi, og økte Putins popularitet på meningsmålingene.[11] Putin har også gått til angrep på korrupsjonen, og fått svekket mafiaens makt.

Gjennom strenghet og disiplin har Putin bygget opp et sterkere Russland. Prisen er at det har blitt mindre demokratisk. Selv om den russiske stat ikke lenger driver noen offisiell sensur, slik som under tsartiden og sovjettiden, er det klart at under Putin står Russland med en mindre fri presse enn den har vært siden Gorbatsjovs tidlige dager. De viktigste mediene er under statlig kontroll, og gjør for eksempel valgdekningen i Russland svært skjev til fordel for Putin og makthaverne. Frittalende journalister kan få problemer av en type som gir en sterk påminnelse av Putins fortid i KGB.[12]

Demokratiske standarder under Jeltsin og Putin

Jeg har vist hvordan Jeltsin og Putin passer inn i en russisk tradisjon. Det gjenstår å se kort hvordan de passer inn i en vestlig, demokratisk. Det vil da vise seg at Jeltsin er den mest vestlig orienterte av de to, og det var også under ham de demokratiske verdiene stod sterkest. I en lengre oppgave ville jeg kunne gå inn i diskusjonen om de demokratiske verdiene var noe Jeltsin virkelig stod for, eller om dette bare var middelet han brukte for å bygge seg opp sin egen maktposisjon. Enkelte av grepene han gjorde i presidentperioden sin, viser at det demokratiske sinnelaget umulig kan ha stukket så altfor dypt.[13]

På den positive kontoen for Jeltsin står at ytringsfriheten under ham levde godt. Det er imidlertid spørsmål om hvilken verdi ytringsfriheten har, når nøden blir så stor at man må kjempe for å overleve. Han innførte også valg, der det var mulig å stemme på flere kandidater, og disse valgene var sånn noenlunde frie. På den negative kontoen står at han oppløste parlamentet, og mistet kontrollen over korrupsjonen, slik han etter hvert også mistet kontrollen over staten.

For Putin er det positivt at han har fått bukt med en del av de problemene Jeltsin etterlot seg, men han har brukt lite demokratiske metoder for å oppnå det. Fra et vestlig synspunkt er Russland mindre demokratisk under Putin, enn det var under Jeltsin, men for dette har Putin oppnådd større popularitet enn Jeltsin noen gang greide å beholde.

Konklusjon

Ut i fra hva jeg har skrevet, har Russland etter Sovjetunionens fall stått frem som mer russisk, enn demokratisk. I det som har hendt er det lettere å finne paralleller til tidligere tider i russisk historie, enn til eksempler fra vestlige demokratier. Under Jeltsin finner vi det voldsomme og kaotiske Russland, der alt skal omveltes i størst mulig format og raskest mulig tempo, mens man i Putin finner den sterke leder som med strenghet og disiplin setter lover til side for å skape orden.

Litteraturliste

Boyle, E. & Gerhart, G. (red). 2002. The Russian context – The culture behind the language. Indiana

Gaidar, Y. 2007. The collapse of an empire. Washington D.C

Kolstø, P. 2008. Russland – Folket, historien, politikken, kulturen. Norge

Kolstø, P. 1990. Kjempen vakler – Sovjetunionen under Gorbatsjov. Stavanger

Kotkin, S. 2001. Armageddon Averted. Oxford

Montefiore, S. S. 2006. Den røde tsarens hoff. Cappelen

Politkovskaja, A. 2005. Putins Russland. Nordbook.

Rzhevsky, N. (red) 1998. The cambridige companion to Modern Russian culture. Cambridge

Skava, R. 2004. Putin – Russia’s choice. Baskerville

Reddaway, P. & Glinskij, D. 2001. The tragedy of Russia’s reforms. USA

 

---

[1] Russisk: Сметное времена. Om den står å lese for eksempel i Kålstø, P. 2008, 26f.

[2] Det er slett ikke noe standardverk for Peter den store, men man kan lese litt om ham i for eksempel Boyle, E. M. 1997, s. 28ff.

[3] En nylig utkommet biografi om Josef Stalin er Montefiore (2006).

[4] Den Sovjetiske statsviteren Fjodor Burlatskij påpekte det samme i 1988,  at det russiske folket opp gjennom historien ”hadde foretrukket sterke og brutale ledere fremfor svake og velmenende”. Kålstø, P. (1990)  s. 306

[5] Denne historien er velkjent, for en grundig gjennomgang, sjekk Reddaway, P. & Glimski, D. (2001) Kap 4.

[6] Reddaway, P & Glimski, D. (2001) s. 188

[7] Kålstø, P. (2008) s. 87

[8] Jeg har dessverre ikke noen fullgod kilde for dette sitatet, som jeg tror skal være godt kjent.

[9] Kålstø, P. (2008) s. 128.

[10] Se f.eks s. 12.

[11] Kålstø, P. (2008), s. 106

[12] Sterkest er selvsagt drapet på Anna Politkovskaja i oktober 2007. Selv om det aldri er bevist at regimet virkelig stod bak dette drapet, er det liten tvil om at drapet førte til at en brysom kritiker forsvant.

[13] Jeg tenker for eksempel på en del av hendelsene under kriseåret 1993, der hans oppgjør med parlamentet og ikke minst oppførselen under oktoberdemonstrasjonene og kuppforsøket selvsagt ikke er en sann demokrat verdig.