Anands store dag

Viswanathan Anand. Inderen, hvis navn man gjerne unngår å skrive, fordi navnet er så vanskelig å stave. Han ble kjent i Norge, da han som verdensmester ble utfordret av vår egen Magnus Carlsen. Den kampen tapte han ganske grundig. Og han gjorde det vel heller ikke så skarpt på sjarm- og karismakanalen. Det er greit man er sjakkspiller og mister verdensmestertittelen, man trenger vel ikke fremstå som så tafatt for det?

Det var urettferdig mot Anand. Han er en av de store. Han har dominert sjakkverdenen siden tidlig på 90-tallet, og vært regnet blant de tre store. På 80-tallet var det jevn forståelse av at sovjetrusserne Karpov og Kasparov lå noen hakk foran resten av verden, de var i en klasse for seg selv. Fra 90-tallet var det Kasparov, Anand og Kramnik som var i  denne klassen, med Kasparov enda et hakk over de to. Og med ukraineren Ivanchuk på besøk der, i sine beste stunder.

Anand er en av dem som har vært offer for det dårlige VM-systemet i sjakken. Går man grundig inn i det, og grundig skal man alltid gå inn i tingene, så ser man at har vært ganske tvilsomt helt siden det ble opprettet. En gjenganger er at systemet har gitt store fordeler for verdensmesteren. Det er greit nok, det er jeg for, det skal koste å vippe en verdensmester i sjakk av tronen. Man skal slå ham over en match over mange partier, sånn må det være. Dette er med på å gå gi tittelen glans.

Men på 90-tallet, så var det knapt nok mulig å møte verdensmesteren i tittelkamp. Systemet brøt sammen, da Garry Kasparov og Nigel Short brøt ut av FIDE, og spilte tittelkampen uten sjakkforbundets velsignelse. FIDE opprettet sin egen tittel, ved siden av, en tittel som med rette ikke fikk noen særlig status. Det var ikke slik at verdensmesteren i FIDE var best i verden. Det var bare den sjakkspilleren som vant turneringen FIDE gav VM-status (rett skal være rett, dette systemet kom i gang rundt år 2000, på midten av 90-tallet forsøkte også FIDE systemet med tittelkamper).

På denne tiden vant Anand noen turneringer som tilsvarer det som i dag kalles World Cup, men som den gang var «Verdensmesterskapet». Det var spill med kortere tid enn vanlig, og man spilte mot hverandre i ren cup. Ble det uavgjort i en duell, gikk partiene videre til hurtigsjakk eller lynsjakk. Noen tittelkamp om den ordentlige VM-tittelen ble det ikke, den hadde Kasparov full kontroll over. Det hører også med til historien at Kasparov hadde et veldig godt tak på Anand, med svært stor seiersovervekt. De to spilte også en tittelkamp på midten av 90-tallet, der Kasparov vant klart.

I år 2000 fikk Kramnik overraskende vunnet tittelen fra Kasparov. Da ble det enda vanskeligere å møte mesteren i tittelkamp. Kanskje var det fordi Kramnik ikke kunne trekke til seg så mye prispenger som Kasparov kunne, kanskje fordi Kramnik aldri var så overlegen, og dermed kunne han risikere å tape. I hvert fall var det bare en som fikk utfordre ham, det var ungareren Peter Leko, i 2004.

Født i 1969, som han er, fikk Anand dermed sine beste sjakkår underlagt regjerende mesteres luner. Først i 2007 kom en ordentlig sjanse om å spille seg til å bli ordentlig verdensmester. Da hadde Kramnik og Topalov året før fått forent tittelen i sin skandalematch, som Kramnik vant. Det fulgte en turnering i 2007, i Mexico, som Anand vant. Han måtte siden forsvare tittelen mot Kramnik i 2008, og Topalov i 2010, som følge av kontraktsmessige forhold. Problemene med å forene VM-titlene satt dypt, og de som tilfeldigvis hadde dem da det gjaldt, fikk store fordeler. Først i 2012 møtte Topalov en utfordrer som hadde kvalifisert seg uten fordeler på veien. Det var Boris Gelfand, som Anand slo.

Den neste utfordreren var altså vår egen Magnus Carlsen, som vant så overbevisende at mange mente Anand var ferdig.

Det er dypt urettferdig. Anand er ikke mer enn 44 år. Det er mange sjakkspillere som har vært aktive og i verdenstoppen langt over den alderen. Ungdommen har mer energi, og er alltid helt på høyde med de seneste åpningsteoriene. Men alderen har erfaringen, og vet å kompensere for manglene. Anand har også vært presset psykologisk, med mange spørsmål om han ikke er for gammel, om det ikke snart er slutt, om hvorfor han taper så mye. Det er ikke lett å finne eksempler på andre sjakkspillere som har vært så plaget med slike spørsmål.

Foran denne kandidatturneringen ble det diskutert i sjakkretser om Anand var motivert nok for å stille.

Den nye, ubemerkede utfordrerrollen passer ham åpenbart bedre, enn verdensmestertittelen alle mente han var for gammel for. Der de andre spillerne i turneringen har gått ut i Kamikaze-stil, som om det var vinn eller forsvinn hvert eneste parti, har Anand spilt rolig og sikkert, og utnyttet sjansene når de har dukket opp. I pressekonferansene etterpå sprudler han av overskudd, og er full av forslag over andre trekk som kunne vært gode i de forskjellige fasene av partiene han har spilt. Det kjennetegner en spiller i form.

I dag møtte han bulgareren Topalov, som aldri helt har kommet seg etter skandalen mot Kramnik. Topalov prøvde en Siciliansk, en aggressiv åpning, som både han og Anand er ekspert i. Men det var Anand som tok kontrollen, og førte partiet sikkert til seier.

Samtidig tapte både Kramnik og Aronian, Anands to nærmeste utfordrere. Det har vært noe rart med Kramnik hele turneringen, han tuller vekk bønder som han aldri har pleid å gjøre, og havnet i dag unødvendig tre av dem under, mot Karjakin. Da kan man ikke redde partiet mot motstandere i verdenseliten. Også Aronian hadde svart, og prøvde et aggressivt oppsett mot Mamedjarov. Det viste seg imidlertid at Mamedjarov fant det beste forsvaret, og kontret effektivt seieren inn.

Dermed står Anand alene på +3, som vi sier i sjakken. Vunnet 3 ganger mer enn han har tapt. Aronian har +1, vunnet 3, tapt 2. Ingen andre står i pluss. Det er fem runder igjen. Og hvis Aronian og Anand står likt til slutt, vil Anand gå forbi, på grunn av innbyrdes oppgjør. Så Anand vil meget sannsynlig klare seg om han unngår å tape de resterende partiene. Det er et veldig godt utgangspunkt, for han kan spille forsiktig, og motstanderen vil være tvunget til å ta sjanser. Så kan Anand kontre. Aronian og Kramnik er nødt til å ta store sjanser hvert eneste parti, for de er nødt til å begynne å ta innpå Anand. Det kan veldig fort slå tilbake på dem selv.

Det var dette som skjedde de siste rundene i London i fjor. Da var vår egen Magnus Carlsen med, og de siste rundene var preget av svært nervøst spill, unødige sjanser, og stygge feil. Det kan fort skje igjen. Og Anand vil tjene på det.

Jeg er ikke så sikker på at alt er avgjort ennå. Sjakk er et spill der det heller ikke går an å spille for passivt. Da taper man også. Det er ikke så lett å gå gjennom en lang turnering som dette uten å tape, så nederlaget for Anand kan fort komme, det også. Det er mye lettere å kontrollere nervene når man kommer rolig bakfra, som Karjakin og Mamedjarov nå har gjort. Jeg tror det vil holde med +3, så spillerne må holde dette som et mål. De som står med likt antall seier og ta, de fleste i feltet, må altså vinne 3 av de 5 siste, for å ha håp om seieren. Det skal mye til.

Neste runde er på tirsdag. Det er siste runde med innbyrdes oppgjør for russerne. Av de viktigste partiene møter Kramnik – Svidler, Aronian – Topalov og Anand – Mamedjarov. Mamedjarov er kjent for å spille veldig vilt. Det samme er både Aronian og Topalov. Så det ligger an til å bli en dramatisk runde, hvor alt ligger til rette for Anand. Det er kjekt. Han fortjener det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s