Partene i konflikten – I Ukraina

Det kan se ut som tingene har roet seg litt i Ukraina. Det er alvorlig å si det, når russerne fremdeles jager ukrainerne ut fra deres baser på Krim, det er møte i G7 hvor krisen i Ukraina overskygger det planlagte tema om atomvåpen, det er lekket telefonsamtale med Timosjenko, der hun angivelig skal ha sagt at de gjenværende i Russland bør utryddes med atomvåpen, og det meste er uklart hva som videre vil skje. Det ser imidlertid ut som russerne får kontrollen over Krim, i dag innførte de rubelen, EU og USA med NATO innfører sanksjoner, som russerne vil holde ut, og Ukraina må prøve å få stablet seg selv på beina. De har et valg de skal holde i mai, de trenger store kriselån, og de trenger at disse lånene får økonomien i gang, og ikke bare forsvinner i sluket, og de må sørge for at protestene i øst og sør ikke utarter. De må få på plass et regime som blir anerkjent av sitt eget folk, og av omverdenen.

Det har roet seg, i akutte og løpende forhold, men krisen er fremdeles stor og truende. Jeg tenkte nå å bruke noen dager på å prøve å beskrive partene i den. Det er Ukraina, Vesten og Russland som er de viktigste. Hver av dem har også indre konflikter og motsetninger, særlig i Ukraina og i Vesten er det slett ikke entydig hva de ulike partene som engasjerer seg ønsker å oppnå. Man opptrer ikke samlende. Dette er noe Russland ser, og utnytter. Ukraina kan godt ønske seg et mer samlet og tydelig internasjonalt samfunn, men skraper man litt på overflaten, ser man at de er ikke så samlet selv heller. Og mange av kreftene som virker i landet, er slike man ikke vil støtte.

Jeg ser at også denne måten å skrive på er ganske ambisiøs, så sammensatt som denne konflikten er. Jeg skal prøve å gjøre det så ryddig og saklig som mulig, så får vi se hvordan det går. Kanskje får jeg det ikke helt ferdig, og det vil kanskje sprike litt, hvor nøye jeg får gått inn på hver av delene. Jeg ser det blir litt varierende kvalitet, og det er synd, om et så alvorlig tema. Det jeg skriver til slutt, om den øvrige befolkningen, er fint, og noe å tenke på.

UKRAINA

I Ukraina går delingen mellom mange skillelinjer. Det er deling mellom øst og vest i landet, mellom den russiske og den ukrainske delen av befolkningen. Denne delingen har vært synlig i alle valgene i Ukraina siden uavhengigheten i Ukraina, men har nok blitt sterkere med det som nå har hendt. Her vil jeg mene at delingen mellom øst og vest i Ukraina er sterkere enn mellom russere og ukrainere. De aller fleste ukrainere og russere lever veldig godt med hverandre, og det er bare et fåtall ukrainere som virkelig vil undertrykke russisk kultur, og et fåtall russere som har noe i mot ukrainsk kultur i den forstand, så lenge de får leve i fred for den. Så godt som samtlige ukrainere snakker utmerket russisk, og de russiskspråklige forstår ukrainsk, selv om de ikke liker språket, og gjerne vil unngå det. Det er også politiske og økonomiske grunner som gjør at øst og vest er delt. Det er ikke bare at det bor flest ukrainere i vest, flest russere i øst, som skiller. Derimot er det svært viktig at de vestlige delene er tradisjonelt europeisk område, mens de østlige delene er tradisjonelt russisk. Dette virker splittende.

En annen viktig skillelinje er den mellom folket og den politiske eliten.Det er en utbredt oppfatning blant den ukrainske befolkningen at politikerne ikke representerer dem, de er mest opptatt av egen makt og egen vinning. Store deler av demonstrantene på Majdan demonstrerte for dette. De ønsket ikke bare å kaste Janukovitsj og hans menn, de ønsket å kaste hele det politiske systemet, hele den politiske eliten. Den nye regjeringen i Kiev har tatt noen grep for å imøtekomme dette ønsket, med å ta inn et par stykker uten politisk erfaring. Så langt ser det ut til å ha mest kosmetiske årsaker, og kosmetisk virkning. De styrende i regjeringen kommer fra Fedrelandspartiet til Timosjenko, og ultranasjonalistene til Tsjahnybok. Dette er gamle ringrever. Skal Ukraina oppleve virkelig fremgang etter vestlig standard, må det bli kortere avstand mellom politikere og folket. I et velfungerende demokrati er det slik at hvem som helst kan bli politisk aktiv, og via forskjellige kanaler kjempe for verdiene man tror på. I Ukraina er sjansen for dette svært liten, om du ikke er del av den politiske og økonomiske eliten. Det ser foreløpig ikke ut som Majdan-revolusjonen er i stand til å endre dette.

Så går det ytterligere skillelinjer både innen folket og politikerne. Det skal jeg skrive nærmere om her.

POLITIKERNE

For tall om oppslutning om det kommende presidentvalget og forrige parlamentsvalg bruker jeg tall lagt ut på Wikipedia. Jeg har også skrevet om disse valgene, og hvordan politikerne tar seg til rette på bakgrunn av dem i Det ukrainske folks rolle i krisen.

Fedrelandspartiet – Julia Timosjenko (hun med fletten)

Det er dette partiet som nå har makten i Ukraina. Russerne kaller dette konsekvent et kupp, og når man ser på hvordan de kom til makten, er dette ikke en så urimelig betegnelse. Partiet tapte 54 seter i parlamentet fra valget i 2007 til 2012, de har nå 102 av 450. De tapte altså makt. Men i uken som gikk frem til president Janukovitsj ble jaget bort, skjedde store endringer i den ukrainske regjeringen og i parlamentet, etter hvert som Janukovitsj ble stadig mer presset. Det var disse hendelsene som førte til at Fedrelandspartiet fikk ordføreren i parlamentet, omtrent det vi på norsk kaller Stortingspresidenten. Da president Janukovitsj var vekk, utnevnte parlamentet denne «stortingspresidenten» til landets egentlige president, med de samme fullmakter presidenten hadde. Det ble opprettet en ny regjering, dominert av folk fra Fedrelandspartiet, og de har også fått satt inn sine folk i viktige posisjone rundt om i landet. Etter god ukrainsk tradisjon har de også satt i gang straffeforfølgelse av sine politiske motstandere – og straffefritak for sine meningsfeller.

Svoboda (Frihet) – Oleh Tjahynybok (fascistpartiet)

Dette partiet fikk opp mot 10 % oppslutning ved parlamentsvalget i 2012. Det er nesten alt sammen nye velgere, og de kommer som en reaksjon på at Janukovitsj reverserte noen av de pro-ukrainske lovene som ble innført av Jutsjenko og Timosjenko i perioden etter oransjerevolusjonen. Den viktigste og mest synlige er innføring av ukrainsk som eneste offisielle språk i landet. Den loven er drøy, når man vet at svært mange i Ukraina har russisk som morsmål, og dagligspråk.

Hvor stor innflytelse har egentlig Svoboda?

Dette er et ømfindtlig spørsmål. I russisk propaganda blir det fremstilt som om så godt som samtlige ukrainere er fascister, demonstrantene på Majdan var ultranasjonalister, regimet i Kiev er nynasitisk. Det er i overkant, som det også er i overkant å ignorere disse gruppenes innflytelse, som vi har hatt en tendens til å gjøre i vestlige medier. Dette har imidlertid bedret seg. Man skjønner at det er ikke særlig smart å ta med ultranasjonalister i en regjering som har som en av sine største og vanskeligste oppgaver å samle landet.

Jeg har tenkt at krisen som er nå i Ukraina vil øke oppslutningen om de ytterliggående partiene. Ekstreme tilstander gir gjerne næring til ekstreme partier. Men jeg har ingen meningsmåling å støtte meg på. Det kan heller se ut som om Svoboda har gått litt ned. I siste meningsmåling fra begynnelsen av mars har de 6,5 % oppslutning. Dette er imidlertid klart i de vestlige delene av landet. I den nåværende politiske situasjonen har de mer innflytelse enn de kunne drømme om, med 4 medlemmer i regjeringen, og nært samarbeid med det dominerende Fedrelandspartiet.

Når man hører sympatisører fra dette partiet uttale seg, er det skummelt hva som kommer ut. Jeg så en av dem si at «vi ukrainere er slavere», mens «russerne er etterkommere etter mongoler». Russerne er derfor underlegne mennesker. Det ligger dyp rasisme i dette.

Før jeg rakk å skrive denne posten helt ferdig, ble lederen for Høyre sektor, Oleksandr Muzytsjko likvidert. Nyheten ble sluppet 25. mars. Samtidig ble Forsvarsminister, Ihor Tenjukh, tvunget til å trekke seg, «på grunn av passivitet i håndteringen av situasjonen på Krim». Tenjukh var en av regjeringsmedlemene fra Svoboda. Så det er tegn til bedring.

Nykommerne i UDAR (SLAG) – Vitalij Klitsjko (bokseren)

Mange av de som ikke følger så altfor nøye med har litt tro på dette partiet. Norske medier skriver positivt om bokseren Klitsjko, som også har en doktorgrad, og som ikke har tjent pengene sine på skittent vis, slik de andre rike politikerne har. Klitsjko er ren, og han er ny. Han kan også spille på bokesmetaforer, som i partinavnet (UDAR betyr slag), og med retorikk av typen «jeg vet godt at man må stå kampen ut», «jeg vet hva som kreves for å nå målene man har satt seg». På meningsmålingene har han imidlertid ligget på 20 % oppslutning, og det har gått ned til 14 % på den siste i begynnelsen av mars.

Saken er at han og hans parti blir helt utmanøvrert av den øvrige politiske eliten. «Klitsjko er for ærlig», sier den ukrainsk-russiske forfatteren Andrej Kurkov. Han er ikke bare ærlig, han er også litt naiv. Dessuten har han dårlige rådgivere. Gang på gang utsetter han seg for situasjoner som belemrer seg selv. Som da han ble nedsprøytet av et brannslokningsapparat da han ba demonstrantene om å roe seg. Gjentatte ganger er han buet ut på Majdan. Da han prøvde seg på å tale til en folkemengde øst i landet, i Donetsk, kastet tilhørerne egg og tomater på ham, i tillegg til å bue. Det blir lagt ut på YouTube, og ser veldig dumt ut.

Fedrelandspartiets Jatseniuk gjør ikke sånne tabber. Han snakker aldri så folk hører ham. Han er alene foran kameraet, slik Janukovitsj også alltid var. Eller så sitter han ved siden av vestlige politikere, som lar seg avbilde og avfilme med ham, fordi de på denne måten vil vise støtte.

Det er også et varseltegn at UDAR ikke har en eneste representant i den nye regjeringen. De sier at de har fått tilbudet, men har avslått. Om dette kan man tenke sitt. Mens Federlandspartiet og Svoboda nå er synlige, er UDAR helt i skyggen. Siden fascistene i Svoboda er uspiselige for mange, særlig for oss i Vesten, som Ukraina er avhengig av støtte fra, så er det Fedrelandspartiet som har kontroll over makten. Det utnytter de. UDAR og Klitsjko er helt utmanøvrert, akkurat som man kunne se det ville gå på forhånd.

Andre partier

Det gamle regionspartiet til Janukovitsj er helt lammet av det som har skjedd. Man kan godt si at dette var et dårlig og motbydelig parti, men det er drøyt å si at de som stemte på det er dårlige og motbydelige folk. Det er tross alt dette partiet som fikk flest stemmer ved forrige presidentvalg. Jeg kan ikke se disse som stemte på dem har fått andre alternativ å stemme på. Ingen er synlige i politikken, eller i mediene.

Man har en drøm om at det skal komme en ren og uhildet politiker som kan gjøre det slutt på korrupsjonen. Kanskje har den størst sjanse, den som er uavhengig. Men man trenger mye penger og rike forbindelser for å hevde seg. Det er ikke lett å få verken det ene eller det andre, uten selv å delta i det skitne spillet som de andre spiller. Jeg har sett flere trekke frem sjokoladekongen Porosjenko som en nylig nykommer som kan klare det. Han skal ha stor støtte hos demonstrantene på Majdan, og stor støtte i vest. Min kone fikk sjokk da han ble nevnt som kandidat. Han har ikke bekreftet sitt signatur, og på forrige meningsmåling fikk han 13,7 % av stemmene.

Konklusjon

Spøken i både russisk og ukrainsk politikk er at man alltid stemmer «Protiv vsekh» – «Mot alle». Var det et sånt alternativ på stemmeseddelen, ville det fått soleklart flest stemmer. Det er virkelig fælt at det skal være sånt for et helt land, man har ingen man kan tro vil gjøre en god jobb for landet og folket. Jeg har i hvert fall vanskelig for å tale godt om noen av kandidatene. Fascistpartiet og Fedrelandspartiet er helt utelukket, de er i samme kategori som Regionspartiet man nettopp har kastet. Og man kan ikke stemme Klitsjko, man trenger noen som er styringsdyktige, for å lede et kaotisk land som Ukraina er nå. Den dyktige, uavhengige kandidaten har ennå til gode å vise seg. Og fristen for å melde sitt kandidatur til presidentvalget i mai, er 4. april.

 

FOLKET

Demonstrantene på Majdan

Dette er også en stor og sammensatt gruppe.

Russerne og de russiskvennlige i øst

Disse vil ikke anerkjenne det nye regimet. De ønsker heller ikke å bli en del av Russland, men ser det som en bedre løsning enn å være en del av Ukraina som det ser ut nå. Dette er litt kort og flåsete sagt av meg, men det er så langt som jeg kommer nå. Jeg bet meg veldig merke i hva en kar fra denne regionen sa på spørsmål om hva som skjer nå, like etter Janukovitsj var falt: «Vi blir nok delt». Det ligger en slags fatalisme i dette, som nesten er litt selvoppfyllende. Jeg tror det er mulig å holde det øvrige Ukraina samlet, utenom Krim, men da må regimet i Kiev være atskillig mer imøtekommende mot russiske interesser enn det er nå. I den nåværende stemningen er ikke det så lett.

Denne delen er ikke skrevet skikkelig.

Den øvrige befolkningen

Det er dette som er den tause majoritet. Ikke slik Ibsen brukte uttrykket i «En folkefiende». Men i det at de utgjør flertall, uten at de lar sin mening komme til uttrykk. De engasjerer seg ikke så mye i politikk. De har nok med sitt daglige strev. Mor til min kone faller nok i denne kategorien. De snakket sammen på telefon forleden, moren sa Krim er tapt, og min kone mente det var like greit, så lenge det var tapt til Russland. Min kone har mer tro på Russland enn på Ukraina for tiden, og når man ser på forholdene i Ukraina, så er det ikke så urimelig å tenke slik. Moren likte likevel dårlig at Russland bare har tatt Krim, sånn som de har gjort, enda hun er veldig for Russland, som hun sa, særlig for det gamle Russland. Så fikk hun nok, og ville ikke snakke om politikk. – La oss heller snakke om noe positivt, sa hun. – Hvordan går det med deg?

Sånn tror jeg hun representerer veldig mange i Ukraina. De har ikke bedt om denne revolusjonen, eller hva man skal kalle det. De har ikke bedt om verken Janukovitsj, eller de som nå erstatter Janukovitsj. De har ikke bedt om at folk skal gå ut i gatene, ødelegge brostein og lage brannbomber av flasker og bensin, de har ikke bedt om at politiet skal møte dem med vold. De har ikke bedt om noe av dette her. Og de har fått et land i kaos, og et Russland som har rappet til seg Krim.

My tolko hotsjem zjit, sier de ofte. Vi vil bare leve. De krever ikke så mye mer enn det, fra sine politikere. De er ikke så kravstore. De vil ha såpass mye inn på konto hver måned, og såpass med priser med matvarebutikkene, at det går an å leve for pengene som kommer inn. My tolko hotsjem zjit.

Det er ikke sikkert de vil få ønsket oppfylt.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s