Partene i konflikten – III Russland

I de to første postene om partene i konflikten i Ukraina gjorde jeg rede for hvilke interesser som rører seg i Ukraina selv og i det internasjonale samfunn. Begge er preget av store, indre splittelser og motsetninger. I dag skal jeg skrive om den tredje parten, om Russland, som står alene mot det som ser ut til å være en veldig overmakt, men som kan spille nettopp på splittelsene som eksisterer både i Ukraina og i det internasjonale samfunnet som skal støtte dem. Ukrainere vil kanskje finne det merkelig at jeg skriver det er Russland som står alene mot overmakten, de vil nok kanskje heller føle det som om det er de som står alene mot Russland, siden det internasjonale samfunn gjør så lite. Jeg mener altså at russiske interesser står mot de samlede interessene til hele den vestlige verden, konkret med EU og NATO, og man skulle kanskje tro at det ville gjøre at Ukraina tross alt står sterkt. Det gjør det altså ikke, og årsaken er at Russland kan opptre besluttsomt og enhetlig, mens EU og NATO har for mange hensyn å ta. Russland vet utmerket godt hva det vil, og er ikke redd for å ta alle midler i bruk for å oppnå det. De mestrer også spillet, både når det gjelder å tenke ut langsiktige strategier, og når det gjelder å improvisere og utnytte muligheter i situasjoner som oppstår. I alt har Russland hittil helt utmanøvrert USA og EU, mens Ukraina ikke er nødvendig å utmanøvrere, de er det bare å overkjøre. Slik har Russland gjort seg utsatt for massiv kritikk, de er sikkert et av de mest upopulære landene i verden akkurat nå, men russerne deltar ikke i noen skjønnhetskonkurranse. Dette er blodig alvor for dem. Jeg skal nå innta rollen som djevelens advokat, og forsvare Russlands interesser i konflikten. Det betyr ikke at jeg deler dem.

Først må vi inn i hvordan Russland ser på Ukraina. Det har vakt oppsikt at Putin overfor USAs tidligere president, George Bush, har gitt uttrykk for at Ukraina egentlig ikke er noe land. Deler av territoriet ligger i Øst-Europa, mens mesteparten ble gitt til oss (her er sitatet på en side fra CNN). Det er ikke pent sagt, om et land som har prøvd sin selvstendighet i 23 år, men hvis man ser på Ukrainas historie, så er det ingen håpløs påstand. Vi må forstå Russlands syn, hvis vi skal klare å forholde oss til deres oppførsel i landet.

Ukrainas historie – Hvordan staten blir til

Det har bodd folk på det ukrainske slette- og steppeland i uminnelige tider. Men det skjedde aldri noen ukrainske statsdannelser. Statsdannelsen som fant sted, med Kiev som hovedstad, var den staten som senere skulle bli til Russland. Opphavet til russisk språk, kultur, historie og religion går tilbake hit. Historien er ubrutt, bare at hovedstaden senere ble trukket nordover, til Novgorod, og byer i den gylne ring rundt Moskva, og til slutt Moskva selv. Det er ikke spor etter noe Ukraina. Kjerneområdet i den ukrainske kulturen, vest i dagens Ukraina, var under mer eller mindre polsk (og delvis Lithauens) kontroll.

Navnet Ukraina betyr direkte oversatt «hos grensen», men det er visst disputt om det er dette som er opphavet til navnet på landet. Jeg kjenner ikke til noen andre teorier. Og det passer godt at Ukraina er grenselandet, det har alltid ligget i utkanten av det polske og det russiske riket. Det har vært området man kranglet om, der man fikk inn tributt, men ikke hadde full kontroll. Kosakkene som bodde der, fikk leve rimelig fritt.

I 1654 ble det underskrevet en avtale mellom Moskva og Don-kosakkene i de sentrale delene av det som i dag er Ukraina. Det er i forbindelse med 300-års jubileet for denne avtalen at den Sovjetiske statslederen, Nikolaj Khrusjtsjov, gir Krim i gave til den ukrainske sovjetrepublikken. Det er en samarbeidsavtale. Kosakkene skal i stor grad få styre seg selv, men de skal hjelpe tsaren i kampen mot polakkene i vest.

Alt land som hører til dagens Ukraina, er siden lagt til av russiske tsarer og kommunistiske statsledere. Wikipedia har et fint kart som viser hvilket lappeteppe Ukraina er, bare det siste århundret.

Jeg skal kanskje være djevelens advokat, når jeg skal forsvare Russland, men jeg vil også være sannhetens advokat. I den tiden Russland kontrollerte Ukraina, så har for en stor del både ukrainsk språk og kultur vært undertrykket.

Sovjetunionens oppløsning og konsekvensene av den

Da Sovjetunionen ble oppløst forsvant Russlands kontroll over det største sammenhengende riket som har vært i verdenshistorien, nest etter mongolenes. Sovjetunionens statsleder, Mikhail Gorbatsjov, motsatte seg denne oppløsningen, men han mistet sin maktbase, og unionen smuldret opp under ham. Deler av årsaken er at statslederne i de 15 sovjetrepublikkene så seg bedre tjent med å styre sin stat alene, uten å ha et sterkt og kontrollerende kommunistparti på toppen. Dette gjaldt også Boris Jeltsin, i Russland. Kanskje gjaldt det særlig ham, for han kontrollerte den klart største og mektigste Sovjetrepublikken, og han var klart ledende i utviklingen som førte til Gorbatsjovs fall. Det var aldri noe mål for Jeltsin å beholde de øvrige 14 republikkene under Moskvas kontroll. Da måtte han ha utfordret Gorbatsjov direkte, og sjansene for å vinne frem ville ha vært minimale.

Vi i Vesten var glade da Sovjetunionen bokstavlig talt forsvant, og det ut fra det sprang 15 republikker som langt fra var så truende som mektige Sovjetunionen hadde vært. Vi blir fremdeles forundret når Putin sier Sovjetunionens oppløsning er den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre (jeg tror det er noenlunde korrekt sitert). Det er klart det er kraftfullt sagt, tatt i betraktning alle andre katastrofer det århundret bød på. Men det kan hende også vi i vest må skrive om våre historiebøker om hva som egentlig skjedde da Sovjetunionen opphørte å eksistere.

Putin er nok kanskje mest bekymret over at Russland med det mistet veldig mye makt. Sånn som Russland oppfører seg, er kanskje ikke dette noen ulykke for verden. Men sett fra et russisk synspunkt, så er det ikke trivelig sånn som USA og Vesten kan dominere verden. Gjennom hele 90-tallet var det en gang så mektige Russland som et u-land å regne, de trengte pengestøtte som land fra den tredje verden, og de var i svært liten grad i stand til å forsvare sine interesser mens USA, NATO og EU ekspanderte, like inn til Russlands umiddelbare grenser.

Videre fikk de fleste av Sovjetunionens tidligere republikker økonomiske nedgangstider man sjelden ser i fredstid. Det var en katastrofe, kanskje ikke så mye geopolitisk, som Putin vil ha det til, men for folket i landene. De så rikdommer forsvinne i lommene til en latterlig liten gruppe oligarker, og deretter ut av landet, mens de selv ramlet til å leve under fattigdomsgrensen. Den statlige kontrollen var elendig, korrupsjon og kriminalitet florerte, statslederne hadde bare hyklet demokrati og frihet. Kleptokrati er det riktige navnet på regimene. Kaos er navnet på systemet.

Kanskje bør vi ikke finne det helt urimelig, at Russland nå som det er i stand til å stå opp for sine interesser, faktisk er i ferd med å gjøre det.

NATOs ekspansjon

Vår egen Julie Wilhelmsen, forsker ved NUPI, er den som klarest har sagt at Putin ser på verden slik, at USA og NATO forsøker å ekspandere sin makt, og sette inn sine statsledere og regimer overalt hvor de kan få det til i verden. Det går på bekostning av Russland. For oss kan det se rart ut, vi er jo også med i NATO, og vi mener jo oppriktig at det er flott å få inn demokratiske regimer flest mulig steder i i verden. I mange av tingene det gjelder om, fred, stabilitet og økonomisk vekst, så har demokratiet som styreform vist seg helt overlegent alternativene. Vi applauderer den arabiske våren, fordi det gir sjanser for å erstatte diktatoriske og totalitære styrer, med – gjerne også vestlig orienterte – demokrati. Det er ikke noe mål for oss å svekke Russland, eller andre stater, for den saks skyld, vi ønsker fremgang for alle. Det er rart, synes vi, at noen kan oppfatte disse fromme ønskene våre fiendtlige.

Det er flere måter å argumentere på, her. Et viktig argument er at vi ikke akkurat lykkes. Dagens avslutning på en farse av en rettssak i Egypt er et utmerket eksempel på det. Der var det for tre år siden arabisk vår, de skulle få demokrati, som oss. Folket gikk i gatene, og vi støttet dem. Så var problemet at i det frie valget de fikk, så stemte de på det nokså ufrie partiet, «Det muslimske brorskap», som gikk nokså umiddelbart i gang med å sette de demokratiske spillereglene til side. Dermed gikk folket på ny ut i gatene. Det pleier ikke bli så lystig når demonstrasjonene er mot en demokratisk valgt president, eller en demokratisk valgt regjering. Jeg synes situasjonen i Egypt ligner den i Ukraina, uten at jeg kjenner den i Egypt så nøye. I hvert fall, i Egypt tok militæret så makten, i et statskupp, basert på demonstrasjonene i hovedstaden, nokså likt som i Ukraina. Nå ligner det på militærdiktatur, det de har der. Og i dag ble hundrevis av medlemmer i det muslimske brorskap dømt til døden, samtidig, i samme dom.

USA fikk støtte av Russland til å forhindre Ghaddafis bombing av libyske borgere i Bezangali. Verken Russland eller Kina la ned veto i forslaget om en FN-resolusjon om å stoppe Ghaddafis styrker. Dermed kunne NATO gå inn med styrker, i tråd med folkeretten. Russland hadde gitt godkjennelse for å forhindre bombing av sivile. NATO fortsatte bombingen og angrepene til Ghaddafis regime var falt, og Ghaddafi selv var drept. Det hadde aldri Russland gitt støtte til. Det var en tyrann som døde, så historien vil neppe felle en for stygg dom over dem som bestemte at det skulle gå slik. Men for Russland, så var det enda et eksempel på at USA og NATO tar seg til rette. De er ikke til å stole på.

Det er dette som gjør at Russland nå blokkerer folkerettslig bombing av Assad i Syria. «Folkerettslig bombing», det er litt av noen uttrykk som går an å skrive nå om dagen.

Irritasjonen mot USA og NATO går langt tilbake. Vi i Vesten er glade i å trekke frem Putins fortid som spion i KGB. Lever han virkelig i den kalde krigens virkelighet ennå?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å mene at Putin og Russland gjør dette så mye mer enn vi gjør det. Det har dessuten hendt nok av ting etter den kalde krigens slutt som kan gjøre Putin og Russland skeptisk til oss. Jeg har tidligere, også i denne posten, skrevet om Natos ekspansjon helt ut til Russlands grenser, det gjorde jeg i avsnittet om Sovjetunionens oppløsning. Her skal jeg skrive om måten det skjedde på.

Da Vest-Tyskland ble slått sammen med Øst-Tyskland var det naturligvis en gledens dag over hele verden. Det var en historisk feil som nå ble gjort godt igjen. Et folk som ikke skulle være delt, men som hadde vært det. Det er en av avslutningen på den kalde krigens suksesshistorier at denne gjenforeningen gikk så sømløst og smertefritt, tatt i betraktning alle de enorme utfordringene den førte med seg.

En av utfordringene vi ikke tenkte så mye på her i vest, var hvilken sfære det nye Tyskland skulle høre til. Det var selvfølgelig oss, demokrati og menneskerettigheter, markedsøkonomi og kapitalisme, veien for seierherrene. Hele Tyskland beholdt den plass i NATO og EU som Vest-Tyskland tidligere hadde hatt. Russland hadde kanskje grunn til å protestere over dette. De mistet jo en viktig samarbeidspartner i Øst-Tyskland. Dette samarbeidet kunne selvfølgelig fortsette, selv om det tidligere Øst-Tyskland nå var en del av et samlet Tyskland. Det går til og med an å argumentere for at samarbeidet ville bli mer fruktbart, siden de østtyske delene sannsynligvis ville bli mer velstående. Det er klart Tyskland måtte gjøre de valg det gjorde.

Men for Russland var dette et tap. Og for å gå med på at det samlede Tyskland skulle være med i NATO, måtte de få garantier for at NATO ikke ville ekspandere videre. De garantiene ble gitt. Vi vet hvordan det gikk.

Jeg tror ikke det er et spill når Russland og Putin opptrer forbannet over dette. Det er et regelrett løftebrudd. Og det gjør at alle løfter og avtaler mellom NATO og Russland, alltid vil kunne være gjenstand for revurderinger. Det går direkte inn med et kjempeproblem for konflikten i Ukraina. Russland er livredd for at Ukraina skal bli medlem av NATO. Og de kan ikke stole på at NATO gir garantier for at Ukraina ikke skal bli det. Slike garantier er blitt brutt før.

Derfor må Russland ha kontroll over Ukraina. Det nytter ikke med ord og avtaler, det må være slik som best lar seg uttrykke i grov og muntlig språkbruk, som jeg ikke vil få meg til å skrive skriftlig. Og enda viktigere enn kontrollen over Ukraina, er kontrollen over Krim. Der finnes ikke noe slingringsmonn. Blir Krim satt i spill, må Russland ta tak. Koste hva det koste vil og må.

Krims spesielle historie og posisjon

Kommer…

 

Jeg tror dette er måten å skrive på… og skal se å få skrevet det ferdig…

 

 

*

De er vanskelige å skrive, disse postene, jeg gjorde først et forsøk som ikke førte frem, men som jeg inntil videre har liggende her som et slags restemateriale.

I dag avslutter jeg min lille serie der jeg forsøker å gjøre rede for de ulike partene i konflikten i Ukraina. Det var nok litt ambisiøst for vanlig bloggskriving. Det er mange krefter i sving, og vanskelig å få til en oversiktlig, saklig og interessant fremstilling. Det må nok også arbeides mer, enn at det er tid til å skrive ett innlegg per dag, når omfanget er så stor. Men jeg skal se om jeg kan få pusset de tre innleggene litt opp, sånn at det blir leselig.

Tanken var også at nå som Russland har annektert Krim, og sanksjonene mot dem er i gang, så vil det være slutt på farten i begivenhetene. Det åpner for litt ettertanke, man er ikke lenger så avhengig av å tenke og handle og reagere raskt.

RUSSLAND

Av alle partene i konflikten er det Russland som er mest samlet. Man kan godt gjøre et skille mellom Putin og hans regime, og det russiske folket. Men dette skillet er kanskje ikke så stort som vi i Vesten liker å tro. Putin identifiserer seg veldig med den russiske stat, og det russiske folk, litt sånn som det gjerne blir for mektige herskere. Han ser nesten ut til å bli personlig fornærmet når Russland blir krenket, og vi skal nok kanskje være litt forsiktige med å påstå at dette ikke er ektefølt. Likeledes identifiserer det russiske folk seg veldig med Putin. Tradisjonelt har russerne likt godt statsledere de kan se opp til, som kan beskytte dem, og ordne opp. Dette skrev jeg litt om i semesteroppgaven min, da jeg studerte russisk ved universitetet i Bergen, og jeg har lagt ut oppgaven på bloggen. Putin går godt inn i rollen. Det blir nesten litt religiøse dimensjoner over det. Putin spiller ikke på dette, slik de gamle kommunistene gjorde, men tankene går lett dit hen når det russiske folk liksom legger sine liv og sin skjebne i Putins hånd. Det passer også med hvordan Putin er hevet over kritikk, og de store massene av det russiske folk heller vender seg mot Putins kritikere.

Posten er under arbeid… jeg satser på å få denne ferdig i kveld…

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s