En ny doktrine fra Russland?

Russlands voldsomme reaksjon etter at president Janukovitsj i Ukraina ble jaget bort fra stillingen sin har vakt en god del frykt i det internasjonale samfunn. EU og USA med NATO ventet kanskje kraftige protester, og sterke diplomatiske reaksjoner fra russernes side, men at de skulle mobilesere hæren sin og bruke den til å rive Krim bort fra Ukraina, det er det ingen spor av verken i strategidokument eller uttalelser. Det internasjonale samfunn – som USA og EU liker å kalle seg – ble tatt fullstendig på sengen. Nå strever de med å reagere tilbake, og med å redefinere sitt forhold til Russland. Dette er virkelig alvorlige spørsmål. Feilberegner man Russland i positiv retning, altså å tro landet er bedre og vennligere enn det er, så risikerer man at man enda en gang blir tatt på sengen, at Russland får slukt til seg mer land. Feilberegner man i negativ retning, altså å tro landet er verre og mer ondsinnet enn det er, så risikerer man å miste muligheten for samarbeid med et land vi har mye å tjene på å samarbeide med. Vi vil sitte på hver vår kant og tenke vondt om hverandre.

Foreløpig ser det ikke ut til å være noen fare for at vi skal tenke for godt om Russland. Allerede før disse hendelsene var Russland sett på som et land på vei helt feil retning, styrt av en gammel KGB-offiser, en spion, Vladimir Putin, med personlige egenskaper av å være følelsesløs, kald og kalkulerende, og dette også som best beskrivende for hans egenskaper som president. Det var press mot vår statsminister, Erna Solberg, om å boikotte Sotsji på grunn av situasjonenen for menneskerettighetene i Russland. Amerikas president, Barack Obama, boikottet.

Jeg vil si vi i Vesten nok lever litt i en illusjon om at når resten av verden bare blir kjent med våre verdier, så vil de simpelthen bare overta dem. Når folk ellers ikke er så engasjert og opptatt av demokrati og menneskerettigheter som vi er, så er det rett og slett fordi de er uopplyste og ikke vet riktig hva det er for noe. Jeg vet ikke om jeg best skal sammenligne med opplysningstiden eller misjonsvirksomhet i kolonitiden for å få frem poenget. Det er noe jeg finner litt usmakelig i at våre holdninger skal overlegne alle andres. Det er en holdning som innebærer en overbevisning om at vi er kommet lenger, og at resten av verden er tilbakestående, om de ikke har de samme verdier og overbevisninger som oss.

Jeg tror ikke Russland er så ondt som det blir fremstilt. De er konservative der vi er liberale, og de er åpent og ærlig skeptiske til det som er nytt og fremmed, mens vi i Vest gjerne vil gi inntrykk av at vi er åpne og tolerante og interesserte i det som er nytt og fremmed. I så fall stryker vi på testen, når det gjelder Russland. Her er vi intolerante så det holder. Nå snakker jeg ikke bare om forholdet til maktemnneskene og eliten, til Putin og hans regime, men til vanlige russere som kommer til Norge og Vesten for å slå seg ned her. Jeg vil tro de har det enda verre, de som kommer fra enda mer fremmede kulturer.

Poenget med denne innledningen er å få frem at vi har alle muligheter til å komme skjevt ut når vi skal gjøre våre vurderinger om hva som er Russlands mål og ambisjoner i det som skjer. De er allerede på forhånd den store og farlige, de har allerede gjort mye som vi ikke holder for riktig. Det er lett å skape et bilde av at det er vi som har moralen og retten på vår side, og det er Russland som er umoralske og gjør urett. Da går det også fint å skape et bilde av at det er slik det vil være også i fortsettelsen.

Det er et par historiske sammenligninger jeg vil ta med på veien. Selv en kar som Steinfeldt, som nå er utenrikskorrespondent for fjerde gang i Moskva, som har studert der, og tilbrakt årevis der, og burde kjenne landet godt, selv han snakker om at Russland har «relansert Brezjnev-doktrinen». Det er vel med respekt å melde i beste fall grovt misvisende. Brezjnev-doktrinen var Sovjetblokkens svar på USAs Truman-doktrine, der USA forbeholdt seg retten – og påtok seg plikten – å gripe inn med nødvendige maktmidler overalt hvor friheten var truet. Sovjet skulle inn der kommunismen var truet. De gikk inn i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Ingen av disse intervensjonene kan overhodet sammenlignes med Krim. Den gang var det for å holde kommunistblokken samlet. Sovjet gikk inn, sammen med andre kommuniststater i Warszawapakten, og sørget for at det ønskede regimet beholdt makten i to fremmede land.

Det er ikke i nærheten av hva russerne har gjort på Krim, der de har tatt tilbake noe de regner som sitt, til stor enighet fra befolkningen som bor der. I samme slengen fikk de løst et stort, geopolitisk problem de hadde, med sin viktige Svartehavsflåte stasjonert i fremmed land. Den situasjonen var ikke holdbar. Russerne løste den kort og brutalt. Det kan vanskelig sammenlignes med noe annet historisk eksempel jeg kjenner til. Det som skjedde på Krim er helt spesielt, og må ses for seg selv.

Den andre sammenligningen som gjerne blir gjort, er Hitlers anschluss mellom Tyskland og Østerrike, fulgt av innlemmelsen av Sudetenland i det tyske riket, i den famøse Munchen-avtalen av 1938, og videre invasjonen av Polen og utløsningen av andre verdenskrig. Dette er noe alle med et minstemål av skolegang kjenner til. Politikerne vil unngå å havne i samme situasjon som Neville Chamberlain, vifte med en avtale og proklamere peace in our time, året før den verste krigen i verdenshistorien starter.

Parallellen med Putin og Russland er Sør-Ossetia og Abkhasia i 2008, Krim nå. Så er tredje steg å gå inn i Ukraina, som Tyskland gikk inn i Polen. Eller så er planen til Putin å fortsette å ta litt og litt, som Hitler gjorde det i starten, inntil resten av verden ikke lenger kunne tolerere det.

Det er en stygg sammenligning, egnet til å skremme oss i Vest, og vise russerne at vi overhodet ikke forstår dem. Forskjellene mellom den gangen og nå er langt større enn likhetene. Putin kan nok ta lett på demokrati og menneskerettigheter om de står i veien for målene han har, men det går ikke an å snakke om ham og Hitler i samme setning når det kommer til disse tingene her. I alt Putin gjør galt, er virkelig Hitler så enormt mye verre at sammenligninger ødelegger forståelsen i stedet for å øke den.

Så man skulle være litt forsiktig med å gjøre disse sammenligningene. Vi må holde hodet kaldt, se hva Russland gjør nå, hva de selv sier, og se på Russlands historie for å forstå russernes måte å tenke på. Det vil kanskje gjøre oss klokere når vi reagerer på dem. Foreløpig kan ingen si verken vi i Vest eller det nye regimet i Ukraina har klart det særlig bra. Faktaene taler for seg selv.

Det som uroer, er Putins uttalelse om at Russland fremdeles forbeholder seg retten til å hjelpe russere og russiske interesser også utenfor egne landegrenser. Akkurat nå er det mest betent med tanke på den russiske befolkningen i Ukraina. Der har Putin gyldig vedtak fra nasjonalforsamlingen at han kan sende inn soldater, og styrkene står oppstilt og klare ved grensen. Så det er ganske skummelt.

Men det er et svært stort steg fra å være skummel og truende, til faktisk å sette i gang militære operasjoner. Risikoen er enorm. Det vil være helt annerledes enn på Krim, der russerne praktisk talt hadde kontroll på forhånd, med massiv støtte i befolkningen og allerede militært nærvær gjennom flåtebasen i Sevastopol. Strategien de valgte fungerte utmerket for målet de hadde. Slik vil det ikke være i det øvrige Ukraina. Der vil ikke annekteringen skje motstandsløst. Der vil de ikke så lett kunne sette i gang en folkeavstemning på eget initiativ. Der vil de ikke så lett kunne «legitimere» sine interesser gjennom historiske «feil» og gavepakninger. Det er vel rett og slett lite trolig at Russland skal klare å rive til seg mer av Ukraina. Det skjønner de godt selv, og vil derfor la være.

Noen kommer også med ville forslag at russerne skal rase rett gjennom Ukraina, og gå inn i Moldova og utbryterrepublikken, der. Også det virker som et nokså suicidalt prosjekt. Russland har ikke noe særlig å vinne på å forsøke noe slikt. Det er ikke noen flåtebase å beskytte i Transnistria, for eksempel. Dessuten fungerer denne utbryterrepublikken som en selvstendig stat allerede. Det trengs ikke noe ekstra, russisk nærvær der.

Så skremmebildene om at Krim bare er et skritt på veien er mer truende enn realistiske. Man må ha i hodet at Russland tjener egne interesser. Det gjør alle parter i konflikten. For Ukraina, EU og USA med NATO tjener det nå interessene å bygge opp et nytt fiendebilde av Russland. Det kan gjøres uforbeholdent i Ukraina, der man vil ha den vestlige verden på lag i strengest mulig straffereaksjoner. I østlige deler av EU, der Russland er den gamle fienden, gjøres det også fritt og freidig. Militæralliansen NATO har også vært nokså tøffe i trusselbildet, og kan være det, for å berettige sin egen eksistens. For militærbudsjettene passer det godt å ha et Russland som kan fyke gjennom Ukraina, videre inn i Moldova, og hvem vet hva etter det. Men dette er et Russland som ikke eksisterer.

Det Russland som eksisterer, er et Russland som utnytter sine muligheter når de oppstår. Gjennom hele sin historie har de ekspandert i områder som har vært svake, les har hatt en svak statsmakt.  Slik har det også vært i tiden etter Sovjetunionens fall. Georgia mistet kontrollen over Abkhasia og Sør-Ossetia, i den grad de noensinne hadde den. Det var kaoset etter Saakashvilis maktovertakelse i 2003, og hans hodeløse politikk og tro på støtte fra NATO i 2008 som gjorde at muligheten åpnet seg, og Russland grep den. Det samme er med Krim. Ukraina mistet en legitim statsmakt etter demonstrasjonene i Kiev og Janukovitsj forsvant. Det er regnet som legitimt av seg selv og de som støtter det, men aldri på Krim, og bare delvis i de østlige delene av Ukraina. Det åpnet seg en mulighet, og Russland grep den.

Nå er det ikke flere muligheter. Men nye kan oppstå. Det nye regimet i Kiev lykkes ikke i å strekke ut en hånd til de østlige delene av riket. Det ser lite lovende ut at de skal stable på beina et styre som de russiskvennlige vil finne seg i. Det er bare å se på uttalelsene og politikken til de to favorittene til å vinne valget i mai, Porosjenko og Timosjenko.  Det er millioner av ukrainske statsborgere i øst som ikke vil ha noen ting med disse to å gjøre. Det er massive krefter der som vil ut av landet, som det nå ser ut til å bli. Og verken det nye regimet i Kiev, eller vi i EU og NATO som liksom støtter det, har vært i stand til å komme opp med en troverdig strategi om hvordan man skal holde på dem.

Da kan det oppstå nye muligheter for Russland. Og da vil de gripe dem.

 

Advertisements

3 comments on “En ny doktrine fra Russland?

  1. Erland sier:

    Hei, som jeg har sagt før; jeg er veldig enig i mye av det du skriver, og vi har nok det samme grunnsynet. At usa og eu, for enkelhetens skyld kalt «vesten», er paradis i ett og alt, er tull. Man kan for eksempel si at Usa er et av verdens mest korrupte land, tatt i betraktning den makt lobbyister har, at presidentkandidater enten må være steinrike eller bli sponset av selskaper og oligarker, osv, osv.

    Men jeg reagerer litt på den beskrivelsen og den støtten du gir russland. Du synes å mene at russland ikke har menneskerettighetsproblemer, de er bare «annerledes». Ja, det er den berømte russiske sjela da kanskje?

    Jeg stoler på amnesty international. Dette skriver de på nettsidene sine;

    «Sivilsamfunnet i Russland er i fare. Mange nye lover som begrenser rett til ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet er blitt vedtatt og gjennomført i løpet av de siste årene. Blant disse er loven som straffer deltagelse i uregistrerte demonstrasjoner med bøter tilsvarende en årslønn, og som begrenser vanlige folks mulighet til å kunne være politisk aktive.»

    Jeg tenker at det må være en grunn til at disse lovene blir innført. Myndighetene, les putin, må mene at ytringsfrihet er farlig, fordi det på en eller annen måte truer status quo.

    Det finnes jo en opposisjon i russland også, selv om putin skulle ønske at så ikke var tilfellet.

    Hvordan er den sosiale mobiliteten i russland? Hva med korrupsjon? Russland kommer langt ned på diverse index’er. Jeg antar at du er enig med meg i at dette ikke skyldes at russerne bare er slik, at de er annerledes.

    Frihet! Det tror jeg er en grunnleggende lengslel i mennesket. Det er et filosofisk spørsmål, noen vil si psykologisk. Men det er problematisk. At Russere er annerledes en nordmenn, kinesere eller arabere på det punktet tror jeg ikke noe på altså!

    Det problematiske ligger i at frihetstrangen utfordrer de som kontrollerer makt, det bestående, status quo. Vi må jo ha dette i bakhodet både når vi leser verdenshistorien og når vi ser på situasjonen i dag. Det er mange måter å kontrollere makt på, det kan skje åpent, det kan skje subtilt, som regel begge deler. Det er nok umulig å slippe denne denne kontrollen helt. Alle samfunn må organiseres, noen personer eller noen instutisjoner MÅ ha makt, og like grunnleggende som frihetstrangen er trangen til å beskytte det man har eller den posisjonen man har.

    Men folk bør iallefall ha en mulighet til å leve et anstendig liv i et samfunn som er mest mulig rettferdig. Ok, det ble litt langt, det var bare noen tanker.

    • esalen sier:

      Hei, igjen! Jeg må først si innlegget er skrevet litt videre på etter at du kommenterte. Det er nå blitt lenger, og slutten er annerledes.

      Jeg liker ikke at det ser ut som jeg mener at Russland ikke har problemer med menneskerettighetene. Russland har store problemer, akkurat som du beskriver. Hva jeg prøver å få frem, er at det hos oss i Vesten har vært en helt overdrevet oppmerksomhet mot dette. Som det også var det mot Kina, i forbindelse med OL i 2008. Det er en overdrevet oppmerksomhet mot rettigheter som kanskje ikke har så veldig mye å si for folks dagligliv. Det går også an å stille spørsmål hvor produktivt det er, å velge den strategien vi har gjort for å få menneskerettighetene oppfylt også der de ikke er det. Det blir for enkelt å ta oss i dobbeltmoral, siden vi glatt overser verre brudd på menneskerettighetene andre steder, og vi har det også med å være litt ignorante i forhold til andre kulturer. Det er punktet der jeg ikke er helt enig med deg. Jeg tror ikke russere, kinesere og arabere ønsker seg den friheten som nordmenn har, på den måten nordmenn har den. Friheten er heller ikke det første og viktigste for alle, det er også andre verdier viktig å få oppfylt.

      De fleste russere vil nok si at stabilitet er viktigere enn frihet. For oss er stabiliteten en selvfølge, vi har aldri hatt et land i kaos, i Russland har det vært ulevelig kaos med jevne og ujevne mellomrom opp gjennom historien. Frihet og demokrati hadde de på 1990-tallet, de har sett hvordan det gikk. Da er Putin langt å foretrekke, det er en som kan få orden på ting.

      Vi liker å se på Putins antidemokratiske tiltak som at han på en eller annen måte er paranoid. Han frykter for sin makt, og vil bruke alle tilgjengelige maktmidler for å beholde den. Det er klart lovene du snakker om er innført for å unngå protester. Putin frykter protester, fordi situasjonen da vil komme ut av kontroll. Vi kan godt kritisere Putin og Russland for at de har dette systemet, men jeg mener at vi skal ikke gjøre det uten forbehold. Putin har jevnt over stor støtte, også i disse kontroversielle tiltakene sine. Det finnes en intellektuell opposisjon til dem, og sant å si identifiserer jeg meg mest med dem, men de har nok ikke vært i stand til å komme opp med et alternativ om en farbar vei å gå. Det er store krefter som ligger undertrykket i Russland. Slippes de fri, kan det bli virkelig stygt. Det kan derfor godt hende Putin er bedre enn alternativet. Det er i hvert fall noe å tenke på.

      I hvert fall mener jeg Putin langt er å foretrekke fremfor det nye regimet i Kiev. Demonstrasjonene i Kiev har ikke ført til noe godt. Det har bare ledet til ustabilitet, det landet minst av alt trenger. Dessuten ender det vanligvis med at en ny korrupt gjeng overtar for den gamle. Regimet i Kiev er ikke engang særlig nytt, det er gamle ringrever. Det samme gjelder de to som nå trer frem som favoritter til presidentvalget i mai, Porosjenko og Timosjenko. Jeg tror oppriktig talt Ukraina hadde sittet bedre i det, om det ikke hadde blitt noe av disse demonstrasjonene på Majdan. Foreløpig er det ganske enkelt å peke på kjensgjerninger som viser at det nå er verre i Ukraina enn det var under Janukovitsj. Dette kan endres, men om det vil lykkes, er jeg dypt skeptisk til. Jeg tror Ukraina har gitt seg ut på en vei som vil gjøre det mye verre for dem. Og EU og USA med NATO støtter dem i denne veien.

      Den russiskvennlige delen av den ukrainske befolkningen er i hvert fall veldig enig med meg i dette. Og de uttrykker seg ikke så diplomatisk. For dem er en streng og sterk Putin mye mer pålitelig som leder, enn dette demokratiet de forsøker å få til i Ukraina. Krim sa temmelig tydelig fra om at de ikke ønsket å være en del av dette Ukraina. Krefter i Donetsk og Kharkov og i andre regioner forsøker å gi uttrykk for det samme. Dette er noe vi er nødt til å ta hensyn til, om vi skal være med på å forhandle om løsninger. Vi kan ikke ta for gitt at alle bare vil omfavne verdiene vi har å tilby, om de har aldri så flotte navn, som demokrati og menneskerettigheter. Det er klart store deler av den russiske befolkningen – både i Ukraina og Russland – er forstyrret av propaganda når de mener dette. Men propagandaen forklarer ikke alt. Propagandaen retter seg mot genuine ønsker, og genuin frykt. Putin og hans regime i Kreml forstår disse ønskene og denne frykten. Vi gjør det ikke.

  2. Erland sier:

    Du har nok rett i at de fleste i ukraina vil ha stabilitet framfor frihet!! Men det jeg mente å si var at frihetslenselen i mennesket er universell til tross for dette. Jeg tviler litt på om den russiske sjel er så veldig annerledes enn den norske når det kommer til stykket. Det er den kulturelle og politiske historien, samfunnsutviklingen, og dermed mentalitetshistorien, som gjør oss annerledes enn russerne. En annen ting; det er ikke alltid flertallets syn som gjør verden til et bedre sted å leve. Flertallet er ofte en brems. De fleste interesserer seg ikke. De var ha det slik som det er, bare med litt lavere bensinpriser. Det er noen få, kall det ildsjeler – i næringslivet kalles de entrepenører – som brenner for fremskritt, å gjøre ting annerledes. Det ukraina kunne trengt akkurat nå er en karismatisk politisk mor terasa, som folk hadde tillitt til og som virket samlende. Men det er kanskje for sent. Og hvor i all verden skulle hun komme fra? Ukraina har ikke vært i nærheten av å frembringe en slik figur de siste 25 åra. Det kan være at mange, stadig flere, ser på Putin som en redning. Det er forstålig, når vi tenker på det økende kaoset. Jeg er enig med deg i at det er bedre enn borgerkrig, det skulle bare mangle. Mange ser på vesten som en redning, det er klart. Så der står vi nå; et ukraina uten ideer eller evner selv. Hadde bare Russland og » vesten» kunne samarbeide her, til ukrainas beste!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s