I dag har den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov, et innlegg i den utmerkede engelske avisen, Guardian. Der hevder han at det ikke er Russland som destabiliserer Ukraina. Lavrov er en gammel ringrev, han har jobbet i utenrikspolitikken hele sitt voksne liv, og hans voksne liv er langt. Siden 2004 har han vært utenriksminister, før det var han Russlands representant i FN, og før det igjen viseutenriksminister. Han er også en uhyre intelligent herremann, han kjenner alle regler, husker alle avtaler, og går vel sine vestlige kolleger en høy gang når det kommer til kvalitet i arbeidet. Han blir jo satt til å forsvare ganske vanskelige standpunkt, men det er ingen noensinne som får satt ham fast.
Det er et interessant innlegg å lese. Jeg anbefaler alle å gjøre det. Ingen kan få frem russernes synspunkt som russerne selv, og enda Lavrov som utenriksminister nok også har andre hensyn å ta enn bare å få frem sannheten, så er det ikke så lett å ta ham verken i faktafeil eller feilvurderinger. Det er vel så mye svada når våre vestlige utenriksministere, som vår egen Børge Brende, er ute i avisene og beskriver situasjonen. Jeg vet ikke om vi i vest er så mye mer interessert i å stabilisere situasjonen, enn russerne er. Om ikke vårt eget ønske om å rappe til oss Ukraina er vel så sterkt, som at det skal være ro og fred der. Lavrov og andre russere blir heller ikke imøtegått i argumentet om hvorfor det er så skrekkelig å følge viljen til et klart flertall av befolkningen på Krim, det blir bare vist til avtaler, som om ikke ethvert land har avtalte grenser inntil det blir endret. Man bør nok spørre seg om det er realistisk å hekte Krim på Ukraina igjen, når motstanden er så stor i befolkningen. Er målet å gjøre Ukraina mest mulig ustabilt, eller hva?
Både Ukraina og Vesten må nok gjøre en realitetsorientering. I dag og i går kom nye rapporter om store opptøyer i byene Kharkov, Donetsk og Luhansk. Det er opptøyer som minner om det som skjedde i Kiev, med demonstranter som tar seg inn i offentlige bygninger, og ikke lar seg kontrollere av styresmaktene. Nå kommer regimet i Kiev med argumentene brukt også mot demonstrantene som sørget for at de selv kom til makten, de sier at demonstrantene ikke representerer flertallet i folket. Det er nøyaktig det som er problemet i hele Ukraina, nå. Flertallet i Ukraina har ingen stemme, det er den som går ut og er sterkest i gatene, eller har de sterkeste «storebrødrene» til å hjelpe seg. Det er et kjempeproblem, og det er ikke i nærheten av å ha noen løsning.
EU, NATO og de ukrainske lederne møter seg selv i døren når de nå skal håndtere disse demonstrantene. De kan ikke bare be dem gå hjem, for det gjør de ikke. Og det tar seg ikke ut å begynne å banke dem opp og å skyte på dem, for det er jo nettopp det som førte til det gamle regimets fall. Dermed er det ikke så mange virkemidler igjen. Et annet problem, er at det kan se ut som Kiev ikke har helt kontrollen over opprørsstyrkene i Donetsk. Det minner jo mistenkelig om situasjonen da Janukovitsj ikke hadde kontrollen over opprørsstyrkene i Kiev.
Nå har opprørene i Donetsk erobret administrasjonsbygningen, og erklært en egen republikk, «Folkets republikk, Donetsk». De krever også folkeavstemning, for å få lov til å tilhøre Russland, slik som Krim. Ganske skummelt ber de også Russland om å sende «Fredsbevarende styrker». Dermed er det meste oppfylt, for at russerne skal ha den «legitimiteten» – i hermetegn – de trenger, for å sende disse styrkene. Det var også det tvilsomt innsatte styret på Krim som først ba russerne sende inn styrker der. Og russerne har fremdeles kontrollen over Janukovitsj, den fremdeles konstitusjonelt riktige presidenten – om man leser den ukrainske konstitusjonen, så er han ikke fjernet på lovlig måte, selv om han de facto ikke er noen fungerende president, og Tursjenov like de facto er det – russerne kan få også Janukovitsj til å sende brev og be om russiske «fredsstyrker». Samtidig som Lavrov skriver dette brevet som oppfordrer til ro, så er det altså andre krefter som holder åpent for handling om det skulle utvikle seg annerledes.
Det er altså en svært alvorlig situasjon i Ukraina. Jeg tror ingenting på krig, ingen har noe å tjene på en krig. Men Ukraina står i alvorlig fare for å rakne i sammenføyningene. Det er planlagt valg 25 mai. Krim kommer ikke til å delta i dette valget, det er opplagt. Også i øst er det sterke krefter som oppfordrer til boikott, og som ikke vil stemme i et valg de ikke anser for gyldig, og der de ikke har noen kandidater å stemme på.
Både i Kiev og Washington blir det hevdet at demonstrasjonene er initiert av Moskva, det står for eksempel i en artikkel i New York Times. Det kan godt hende. Men det ligner jo veldig med sånn det blir hevdet at demonstrasjonene i Kiev var initiert av EU og USA. EU og USA var i alle fall så involvert, de sendte jo utenriksministere og greier, ned på gatene til demonstrantene. Russerne trekker i trådene i det skjulte, i alle fall. Uansett er det hver av sidene som pleier sine interesser, og beskylder den andre for å være den eneste som gjør det. Det er samme tingen, fra to sider. Vi kan ikke godt moralsk støtte det ene, og fordømme det andre.
Mange av demonstrantene i Kiev ønsket seg kanskje et bedre og mer demokratisk Ukraina. Det er ikke det de har fått. Det ser ikke ut til at de vil få det heller. Til det er stormaktenes interesser for store. Det kan også veldig godt hende at ukrainerne i Ukraina krever for mye. Det kan godt hende de må gi fra seg noe, for å kunne bygge det landet de ønsker.
Utviklingen som er nå, der alle krever alt, ingen vil diskutere løsninger som innebærer kompromiss, og alle peker på andre som skurken. Den fører til at Ukraina rives fra hverandre, der det raser av gårde den sikre veien mot økonomisk ruin. Den utviklingen er det vel ingen som ønsker? eller?
En helt grei blogg 