Så fløy vi dit igjen. Min kone og jeg. Det er lenge siden vi har fløyet dit sammen. De siste gangene har hun fløyet dager òg uker før meg, hun reiser så snart hun kan, det er medisin for henne å være i hjemlandet sitt. I år var det veldig flott å reise sammen.
Det er mange ting som gjør turen i år spesiell, også ting som ikke kan skrives på bloggen, ennå.
Jeg var på jobb, syklet hjem, og der var hun i gang med seriøs matlaging og vask. Klokken var omtrent tolv da jeg kom hjem, omtrent to skulle vi reise. Så enormt godt tid hadde vi ikke. Og enormt gode til å beregne den var vi i alle fall ikke. Så det ble til at mor, som skulle kjøre oss til flyplassen, også måtte hjelpe oss der i sluttspurten.
Men vi kom oss i alle fall trygt og godt av gårde.
Flyet gikk til Gardermoen, der Norwegian hadde et lite, pussig stunt, med at vi som skulle videre til Kiev og København skulle henvende oss til personalet, og bli ekspedert til riktig gate. Det var litt liten tid mellom landing og avgang. Men denne ekstra henvendelsen somlet bare med tiden, for vi måtte uansett med samme buss som alle de andre passasjerene, og var helt overlatt til å finne riktig gate til riktig tid.
Det ble en del løping da.
Men det gikk bra denne gangen også. Og Olia og jeg fikk sitte ved siden av hverandre, hele flyturen, enda vi hadde kjøpt billettene hver for oss, og ble automatisk plassert på forskjellige steder. Mellom Sola og Gardermoen var plassen ved siden av Olia den eneste ledige på hele flyet. Så da var det kjekt å sette seg der.
I Kiev var det nesten metaforisk meldinger om kraftig vind fra øst. Vi var med en han litt ekstra oppmerksomme. Var det noen forskjell, etter revolusjonsforsøkene og i den spente situasjonen? På flyet overhørte vi flere passasjerer som skulle ned til Majdan, som skulle skrive blogg, eller som var med i den ukrainske foreningen. «Det er viktig å få informasjonen ut», sa de.
For første gang hadde vi ikke vår faste sjåfør, Andrej, eller en annen sjåfør til å møte oss på flyplassen. Vi var derfor overlatt til taxigribbene som forsøker å kapre passasjerer. Du skal ikke se mye forvirret ut i det du går ut av avgangshallen, før de er over deg. Olia har roen på den slags type ting, og fikk prutet seg ned til 200 hryvnaer, cirka 150 kroner. For det fikk vi også en taxiopplevelse.
Det så ut som en Lada, men var visst en Mercedes, bilen vi kjørte i. Eller hvem vet hva det egentlig var? Bilbelte i baksetet var det i alle fall ikke, kanskje for at utlendinger ikke skulle belemre seg, og finne på å bruke det. Fort skulle det også gå, han la seg på mellom 140 og 160 km/t, og sjonglerte mellom de 3-4 feltene motorveien hadde å by på, alt for å komme seg frem. – Hvordan er været, spurte han plutselig, på russisk. Jeg svarte, høflig, men fant vel ut at jeg forsøkte å være litt for detaljert, at jeg fulgte litt for nøye med, «omtrent som her», begynte jeg, og måtte så følge opp med å forklare hva det betydde.
Det var ikke været som var det spennende. Taxisjåføren ville prate. Og når han først kom i gang, gikk det like fort som bilkjøringen. Det vil si 140 til 160 km/t, og sjonglerende mellom ulike felt. Kledelig var han også ivrig i gestikuleringen, med en og to hender, så lenge at Olia måtte be ham også å ha en hånd på rattet.
Han var Ukraianer. Og han var nok ikke altfor fornøyd med det som nå foregår i landet. «Slava geroem», stod det skrevet i farget kritt på en av betongbroene over motorvien, «ære til heltene», betyr det. «Vi har litt revolusjon, her», sa sjåføren. Og snakket og snakket i vei, om det. «Krim er tapt, det er 100 %», sa han. Han var nok ikke altfor optimistisk om hvordan det ville gå ellers, heller.
Hjemme i leiligheten i Petsjersk ventet som vanlig en feststemt, liten familie, og et overdådig måltid. Det var pizza, kraftige smørbrød og salat, champagne, øl og vodka. Det meste til meg, som vanlig. På et tidspunkt går de tre unge damene, Mor, søster og Olia, inn på et rom for å se over alle gavene Olia har med. Da er det inn på et annet rom, og gamle musikkvideoer på Youtube for meg.
Sånn startet ferien vår denne gangen.
En helt grei blogg 