Det begynner å bli en vane nå. Hver søndag kommer meldinger om at offentlige bygninger på nytt er tatt av demonstranter i det østlige Ukraina. I dag var det palmesøndag, for oss protestanter og katolikker, mens den ortodokse kirke følger sin egen kalender og får påsken senere. Olia og jeg benyttet dagen stort sett til å spise og sove i Kiev. Moren vartet opp med så enorme mengder mat, at det var knapt krefter til annet enn å sove mellom måltidene.
Øst i Ukraina var denne dagen så dramatisk at BBC på ny opprettet en nettside med løpende oppdateringer. Det er nå så mange ukrainske byer i trøbbel, at man kan miste oversikten, få lyst til å gi opp. På ukrainsk TV var det en debatt som gikk på russisk, slik at jeg også kunne følge med. Der sa de ganske riktig Ukraina var i krise. De mister territorier, de er under trussel av borgerkrig, eller av invasjon, eller begge deler, de har en skjør regjering dannet av seg selv etter Majdan-protestene, og i denne situasjonen skal de forsøke å holde presidentvalg i mai. «Vi er nær økonomisk kollaps også», sa den andre av de to debattantene.
De holdt frem at Ukraina er i dyp krise, og at i krisetider er det mer enn noensinne nødvendig med en sterk ledelse. Det har ikke Ukraina i det hele tatt. Ukraina er styrt av en midlertidig president og regjering som har dyp mistro i befolkningen. Det gjelder ikke bare i øst, det er ingen i Ukraina som er begeistret for denne regjeringen, og vil at den skal fortsette. Den har stått overfor umulige utfordringer, og har ikke vært i nærheten av å finne en vei å lede Ukraina gjennom dem. Det går i fordømmelser og tomme trusler, en fasthet i uttalelser som på ingen måte blir fulgt opp av handling.
I den store naboen i øst er det en veldig sterk ledelse. Putin og hans menn har lang erfaring i å lede verdens største land, og har bare bygget seg opp til å bli sterkere og sterkere de fjorten årene de har hatt makten. De har kanskje til og med blitt sterkere av all propagandaen mot dem. Man ser nesten Putin og Russland som noe allvitende og allmektig, at deres vilje er umulige å bøye, at Putin kan trykke på knapper og nå sine mål som om verden var et dataspill.
For USA med NATO, og for EU, er det ikke så enkelt å komme opp med mottrekk. Og de opptrer også mange ganger som om de er skremt av det store landet i øst. De er også, som Ukraina, gjerne faste og klare i uttalelsene, når det gjelder få å sagt at Russlands oppførsel er uakseptabel. Men de er puslete når det gjelder å få gjort noe med det. I morgen, mandag 14 april, skal det være toppmøte i EU. Den britiske utenriksministeren har på forhånd uttalt at det nå er viktig vi «står samlet», og er klare og enige.
Samlet om hva? Kan man spørre. Det er ikke så lett å finne hvordan EU bør reagere. De 28 medlemslandene har svært ulik interesse. Og det er nok som tyskerne påpeker, at EU ikke er helt uten skyld i krisen de heller. Det var en avtale som skulle underskrives med dem, som startet det hele. Og EU bandt seg altfor tett til opprørslederne på Majdan. De burde skjønne at dette ville provosere russerne. Og at et provosert Russland, betyr store problemer for Ukraina.
Nå har det vist seg at Russland har gått over alle grenser med oppførselen sin. Det var umulig å vente noe slikt. De har rappet til seg Krim, og med det kuttet overføringer på en halv milliard dollar for å få beholde Svartehavsbasen i Sevastopol på ukrainsk jord. Nå er det russisk jord, og avtalen er derfor ikke lenger gyldig, i følge russerne. Videre har de skrudd opp gassprisen slik at Ukraina har den dyreste gassprisen i Europa. De krever også at Ukraina skal begynne å betale på den, betale inn gjelden, ellers kan gassen bli skrudd av. På toppen er altså oppstanden i de mange ukrainske byene i øst, oppstand med stadig tydeligere stempel fra naboen enda lenger øst.
I Kievs gater går livet omtrent som før. I går, da Olia og jeg spaserte langs røde arme gaten, så så vi et og annet ukrainsk flagg i vinduene. I dag så vi ingen, da vi spaserte i et annet område av byen. Det er kald og fuktig luft. Folk går med dårlig tid, de fleste opptatt med sitt, svært få viser noe som kan minne om glede. På grønnsaksmarkedet koster tomater over 40 hryvna, 30 kroner, agurk opp mot 30 hryvna, et par og tjue kroner, og sånn er det jevnt over. Grønnsakene er dyrere enn i Norge. Det samme er frukten. Det er godt gjort, i et jordbruksland som Ukraina, med utmerket svartjord, og enorme sletter. Arbeidskraft koster nesten ingenting. Så hvordan kan de ha stelt seg, når alt likevel er dyrt?
Hvordan kan de overleve? Russland fillerister landet nå. Russerne har sine mål, og vil gjøre det de mener trengs for å nå dem. Denne akutte krisen vil ikke vare evig. Russland og Ukraina vil på ny finne en minnelig løsning. De er nødt til det. Foreløpig holder russerne kortene tett til brystet hva de egentlig vil. Det er ganske drastisk hvis de virkelig ønsker å rive til seg også østlige deler av Ukraina. Det er dette som er muskelen i den ukrainske økonomien. På den annen side må vi i Vest også evne å sette oss lite grann inn i hvordan det føles for de som lever i disse områdene i Ukraina. De er mektig leie av vanstyret i Kiev, leie av det de føler er ukrainske overgrep mot deres språk og kultur, og leie av å finansiere dette tullet de mener ukrainerne holder på med.
Det er en stor oppgave nå, å holde resten av Ukraina samlet og økonomisk i live. Foreløpig strever Ukraina, EU og NATO enormt med å være på høyde med situasjonen. Det er Russland som driver den, og hvis russerne ser seg tjent med et splittet Ukraina, er det kanskje den veien det går. Den høyeste prioriteringen må være å skape ny stabilitet. Så lenge russerne er tjent med ustabilitet, er dette en formidabel oppgave for ukrainske og vestlige politikere som har alt å bevise i at de er i stand til å gjøre noe godt for landet. De siste månedene har situasjonen i Ukraina blitt verre enn noensinne. Det hjelper ikke folket i landet at vi i vest mener det er Russland som har skylden.
En helt grei blogg 