Tur i Kievs gater en tirsdag

I dag kom meldingene om at Kievs «anti-terror» operasjoner er i gang. Det er midlertidig president Turtsjenov (eller som russiske medier rapporterer: den kupp-innsatte presidenten) som melder dette til det ukrainaske parlamentet. Der har visst vært slåsskamp utenfor i dag. Det er mye som skjer, og det er vanskelig å holde oversikten.

Det er omtrent på dagen fem år siden jeg fridde til Olia. Det var påsken for fem år siden, den gang Jutsjenko ennå var president, og Timosjenko statsminister, om jeg ikke nå husker feil. Det var vanskelige tider i Ukraina etter finanskrisen. Når man ser på landets historie, så har det stort sett vært vanskelige tider her. Men folkene lever nå livene sine, og får det til på et vis. Antagelig er det nå mange som har slektninger i Europa, som kan hjelpe dem med penger. Ellers er det veldig vanskelig å se hvordan det kan gå rundt.

Vi tok en spasertur i dag, Olia og jeg, og fotograferte hverandre på den plassen vi møttes for fem år siden. Det er ganske utrolig, jeg skulle bo en uke i Kiev, millionbyen, og fikk tilfeldigvis leilighet i samme gate som min blivende kjæreste og kone. Hun bor i nr. 11a, jeg bodde i nr 7. Vi møttes like utenfor leilighetsbygget mitt. Det er nesten et hellig sted for oss. Vi har mange slike steder i Kiev.

Et annet halvhellig sted er der vi satt og tok vår første øl, den gang jeg reiste ned for å treffe henne igjen i påsken. Hun spurte om jeg likte damer med øredobber, jeg svarte «ja», og hun gikk straks og fikk seg hull i ørene. Jeg hadde ikke engang lagt merke til at hun ikke hadde det. Mens hun ventet på å gjøre det, «drakk hun seg til mot» med to slurker øl på en uterestaurant like i nærheten av det store shoppingsenteret i Kresjtsjatik, hovedgaten. Nå gikk vi dit igjen, jeg fikk drikke øl, mens hun hadde noen ærender jeg ikke trengte å være med på. Det er jo en fin ordning.

Så gikk jeg ned på Kresjtsjatik. Det var en deprimerende opplevelse. Jeg hadde fått det for meg at gatene var ryddet, at det ikke var nødvendig med barrikadene lenger. Det var tvert i mot, verre enn noensinne. Søppel og parkbenker og avrevne metallgjerder og bildekk og skrot og brostein og mer søppel var stablet i hauger. Militærtelt var satt opp, og folk satt sløve i dem. Overalt var det flagg, det røde og svarte nynazistiske usjenert blant dem. Det beryktede pravij sektor – høyre ving – var veldig synlig på plass. De hadde en hel bygning, om det har det gamle postkontoret? markert med skilt og med flagg. I inngangen stod en kar med balltre. Han var overhodet ikke truende, han snakket med forbipasserende som lurte på noe, og jeg fikk usjenert fotografere, men balltreet forteller nok en historie som ikke bare er vennlig.

Hvorfor er disse demonstrantene her, fremdeles? Hva er dette her for slags folk? En norsk avis hadde en reportasje om en mann som hadde forlatt jobb og familie i det vestlige Ukraina, for å «delta her på Majdan». Reportasjen var vinklet positivt, som om han gjorde en heroisk innsats. Man må nok ha med i regnskapet her at Ukraina har et stort problem med menn som svikter sin familie, og folk som ikke vil jobbe. Det kan godt hende kona hans ikke er så glad for at hun er overlatt med ansvaret for barna alene. Det er en markant overvekt av menn i de oppslåtte teltene. Og de ser ikke ut som de du håper skal være ditt lands fremtid.

Selv de mest ukrainskvennlige medier og kommentatorer må vel etterhvert få problemer med å forklare hva disse demonstrantene egentlig driver med. De har blokkert Kievs hovedgate i månedsvis. Sentrum av byen ser ikke ut. Kiev var tidligere en vakker by, en by å være glad i. Nå er sentrum en krigssone.

Det er nok litt for lett å si bare den avsatte presidenten, Janukovitsj, har skylden for dette. Problemene i Ukraina går dypere enn som så. Demonstrantene som fremdeles «holder ut» på Majdan, sier de er der for å «passe på» politikerne. Man skulle kanskje snart kunne si det var på tide noen passet på dem. Ukraina har ikke råd til sånt tull lenger. Det er på tide folket skjønner alvoret i situasjonen. Mens de sitter på uavhengighetsplassen og demonstrerer, går landet deres konkurs, blir deler av det revet fra hverandre, er ledelsen handlingslammet, er alt kaos.

Like bortenfor er det bygget en fin trapp med hvite gjerder og sorte lyktestolper ned til elven. Langs elven er det bygget en flott aveny, med brostein og grønne gressflekker. Dette ble bygget i fjor. Byen ble finere, ting ble bygget opp. Det virker neste litt meningsløst nå, med ødeleggelsene i sentrum.

Alt dette angår meg, men angår meg likevel ikke så fullstendig, siden jeg hver gang jeg er her lett kan reise bort fra byen og problemene. Mitt hjem er et annet sted, i Norge. Filosofisk kan man spørre hvilke av de to stedene som er uvirkelige, vi i vår velstandsboble, Ukraina med alle sine vanvittige problemer.

Olia og jeg er så forelsket i hverandre for tiden, at hun kom og hentet meg på treningsanlegget i Hydropark. Hun savnet meg, og ville ha meg hjem til middag. Det var veldig søtt og koselig.

På veien hjem traff vi en kar som solgte tannkoster. Sånn er det her, man gjør hva som helst for litt ekstra inntekter. Denne karen hadde stilt seg opp ved undergangen ved Arsenalnaja metrostopp, og solgte hjemmelagde tannkoster til 5 hryvna. Olia ville kjøpe til sin mor. De kom straks i snakk om politikk. Han snakket veldig slurvete og utydelig russisk, så jeg skjønte ikke alt, men jeg skjønte at han hadde veldig klart for seg hva det gikk i. Jatseniuk er en skurk, en slendrian, fra ham kommer ingenting godt. Putin var i følge ham frimurer, som Lenin var den første kommunist, var Putin den første frimurer. Det hadde han lest i «sikre» papirer. Jeg er alltid interessert i å høre slike folk snakke i vei, hva slags meninger er det som rører seg i folk, hva kommer frem når de får snakke usjenert, men Olia avbrøt ham med motargumenter. Til slutt kom flere kunder og skulle ha tannkost, og så gikk samtalen vår i stå.

– Jeg er patriot, jeg er antisemitt, hørte vi ham si til slutt.

Advertisements

2 comments on “Tur i Kievs gater en tirsdag

  1. Takker deg mye for disse levende reportasjene fra Kiev. Når jeg leser dine beskrivelser av de revolusjonære som ennå holder ut på Kresjtsjatik opp mot det jeg ser på TV av de såkalte prorussiske separatister i Øst-Ukrainske byer, så tenker jeg mer og mer på at dette egentlig er et sosialt opprør enn en regissert kamp i et gitt geopolitisk system.

    For noen uker siden leste jeg en artikkel i The New York Times fra Donetsk som levende beskrev oligarkenes by (luksusbutikker, gull og glitter i sentrum) og proletarenes by (tristesse og fattigdom i sovjetblokkene i forstedene). Og når man ser intervjuer med disse i øst som okkuperer politistasjoner og andre offentlige bygninger, så er det mer enn tydelig at de ikke kommer fra kaffebarene og lesesalene, men derimot fra arbeidsløshet eller dårlig betalt, slitsomt og skittent arbeid.

    I lys av det er det nok ikke så unaturlig at en del av dem ser til Russland hvor lønningene er høyere og forutsigbarheten i samfunnet tydeligere.

    • esalen sier:

      Helt enig. I hvert fall er andelen lokale slitere så høy at den geopolitiske kampen må være vel så stor i EU og særlig USA, som bare ignorerer dem, og følger Kievs linje om at det er «russerne som står bak». Det er i så fall ukrainske russere som står foran. Og deres kamp er ikke geopolitisk i det hele tatt, den er en kamp for et bedre liv, eller et sosialt opprør, som du skriver. I dette er parallellene til demonstrasjonene og demonstrantene i Kiev veldig mange, og litt for tydelige til at det burde være mulig å overse.
      Med til historien hører at det er i øst tungindustrien er, som du vet. De som bor der har en veldig klar forestilling om at det er de som jobber, og resten av landet som utnytter dem. Min kone snakker veldig mye om dette, og om alle Ukrainerne som vil ha alt gratis, på hodet, som hun sier det på russisk. Den avsatte og arresterte, og tvilsomt av demonstrantene utnevnte guvernøren i Donetsk – jeg husker ikke hva han heter – fortalte folkemengden i en video lagt ut på YouTube, at 70 % av skattene i regionen går til Kiev. Det er ikke bare oligarkene disse arbeiderne er leie av å støtte. De er også leie av å betale penger til det de oppfatter som late ukrainere, som helt ignorerer dem, og tvinger på dem det de oppfatter som en underlegen kultur og et bondsk språk. De vil ganske enkelt beholde mer av pengene sine selv. Og de vil at ukrainere i vest selv skal jobbe for pengene sine. Du vet sikkert hvilken forakt det er for folk som ikke jobber, her nede. Det sitter dypt i enhver russer.
      Det er veldig lett å forstå frustrasjonen til demonstrantene i øst. De trenger ingen russisk hjelp for å være sinte. I motsetning til demonstrantene i Kiev, har disse også en sjanse til å oppnå hva de demonstrerer for. Demonstrantene i Kiev kastet landet ut i kaos, og fikk det helt til å flyte over for de russiskvennlige på Krim og i øst, og i sør. Forståelig nok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s