En onsdag med Olia i Kiev, mens mye skjer ellers i Ukraina

I dag sveipet jeg innom norske medier. Det skal ikke bli en vane. De behandler krisen i Ukraina som om det gjaldt å få klikk på nettsidene sine med den. Aftenposten hadde i går svært tidlig overskriften: Anti-terror operasjoner i gang i Ukraina», eller noe sånt. Det gir inntrykk av at folk skyter på hverandre. Det overskriften skulle dekke, var bevegelse av pansrede kjøretøy 70 km utenfor byen den eventuelt skulle angripe.

På NRK.no var en av overskriftene et utspill fra Erna Solberg: «Putin må roe seg». Min kjære kone, Olia, og jeg satt på restaurant Kievskij, i Kontraktova Plosjad, like i sentrum av Kiev, da jeg leste nyhetene på mobilen etter en fyldig treretters businesslunsj med drikke til under hundrelappen. Vi måtte begge smile da vi leste det, skal liksom Erna Solberg true Putin, nå? Men dette var også en overskrift formulert for at folk skulle klikke på den. Det var ikke dette Erna Solberg sa. Hun sa partene i konflikten må roe seg, og dempe konfliktnivået. Det er noe ganske annet. Heldigvis uttalte statsministeren vår seg mer fornuftig enn ordene NRK tilla henne.

image

Olia, med strikketøyet på restaurant Kievskij på Kontraktovaja plosjad i Kiev.

I andre nyhetsmedier har New York Times i dag en lang artikkel om «Russlands løgner» i løpet av krisen. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at russerne vrenger sannheten. Sånn er storpolitikken i den internasjonale verden, å tjene egne interesser er viktigere enn å tjene sannheten. Eksemplene New York times la frem i dag var vel ikke de verste løgnene? Mye av det var vel til og med ganske sant, som da statsminister Medvedev bekymrer seg på Facebook over at mer blod er gått tapt i Ukraina etter drapene i går. Artikkelforfatteren mener bekymringen er hyklersk, siden Russland selv er skyld i spenningen og uroen som nå går for seg i øst.

Mon det. Kanskje har de en finger med i spillet. Noen litt for godt utstyrte militsgrupper tilsier det. Men jammen ser det store flertallet demonstranter ut til å være dårlig trente og dårlig betalte vanlige borgere. Det er ganske likt, som det var under demonstrasjonene i Kiev. Da var det også en liten gruppe militante og voldelige, men flertallet vanlige borgere. Det er en forskjell hvis de militante i øst er topptrente, utenlandske spesialsoldater, som de kan se ut til å være. Men denne forskjellen er ikke så stor at den forklarer vestens veldige støtte til den ene, og fullstendige fordømmelse av den andre.

Og hvis man mener russerne lyver, er det bare å ta en nærmere titt på nyhetsstrømmen som kommer ut fra Kiev. Propagandaen og løgnene matcher de russiske, både i maktapparatet og i mediene. For eksempel er det ikke riktigere i den ukrainske versjonen, der det er russerne som står bak opptøyene i øst, enn i den russiske, der de ikke har noe med den å gjøre. Ukrainske styresmakter melder at flere russere er «observert» i det de krysser grensen, med våpen. De har også en «lekket» telefonsamtale, angivelig mellom to høyerestående russiske kommandører, der den ene er veldig nøye med å få frem at «dette er de samme som var på Krim», og at her er ordren å «ødelegge alt», fordi «dette er ikke Krim». Dette melder KyivPost.com. Vestlige medier harselerer med der russiske propagandaen, mens den ukrainske rett som det er slipper gjennom ufiltrert.

Bare det å kalle operasjonen «anti-terror», og kalle demonstrantene «terrorister». Det er å strekke terrorbegrepet vel langt. Demonstrantene og militsgruppene er mer effektive, og bedre bevæpnet, ellers gjør de ikke så mye mer enn demonstrantene i Kiev gjorde. Også disse demonstrantene okkuperte offentlige bygninger, og provoserte frem overdreven maktbruk fra regimet de demonstrerte mot.

Det er ikke så lett å vite hvem som har rett og galt i denne saken. Og det utnytter russerne til fulle. Det kan svært gjerne hende de får det som det vil også denne gangen. Det pleier ikke å gå bra med regimer som sender tanks mot egen befolkning. Man kan i vest, i EU og i NATO, insistere på at det er russere sendt fra Moskva blant militsen og demonstrantene, og som FN, karakterisere Kievs reaksjon som fornuftig og «moderat». Men de av demonstrantene og av lokalbefolkningen som vet godt de selv ikke er russere, de ser det midlertidige regimet sende tanks mot dem. Det kan umulig gå bra.

I dagliglivet i Kiev får uroen også konsekvenser. På TV er det alltid nyheter og meldinger, alltid med Russland som den store fienden og hjernen bak opptøyene. Det er deres propaganda som har lurt «hundretusener av våre innbyggere til å tro på dem», i følge midlertidig president, Turtsjenov. De samme hundretusener ser den samme Turtsjenov sende tanks for å fortelle dem sannheten. I Kiev kan man overalt høre folk samtale om politikk. De fleste med temmelig ulikt syn på tingene. Det er ikke noe samlet land vi er i.

Også i enkle ting som å ta våre vanlige spaserturer merker vi det. I dag skulle vi til Kontraktova Plosjad, et område i byen Olia er særlig glad i. Jeg liker å gå til fots. En fin rute går over Marinskij-parken, fra Arsenalnaja-metroen, forbi parlamentsbygningen, og ned til vennskapsbuen mellom Russland og Ukraina, med utsikt over Dnjepr og Posjtova Plosjad. Nå turte ikke Olia gå der, og familien hennes lot henne heller ikke få lov. Det var kamper der under opptøyene, og det er fremdeles antageligvis barrikader og telt. Heller ikke over Kresjtsjatik, der jeg var i går, våget Olia å gå. Det er over uavhengighetsplassen, der demonstrantene og barrikadene fremdeles er. Til vanlig er det en fin tur å gå. Nå kjørte vi metro under bakken.

På Posjtova Plosjad og Kontraktova noen hundre meter før, er alt som det pleide å være. De har til og med fått en ny bro, som skal lette trafikken nede ved elven. Snart kommer enda en etterlengtet bro, som skal gi ny forbindelse til en av de store øyene på elven. På Kievskij restaurant var maten like god som alltid. Og som alltid er det utrolig hvordan de får det til å gå rundt, så få gjester det er.

Kiev er enda mer enn før blitt en by av kontraster. Det kunne vært så fint her, alt kunne vært så godt. Det er virkelig en by å bli glad i. Men så er det alt tullet også. Etter maten ville jeg gå opp Andrejskij spusk, den vakre, tradisjonelle handlegaten med de små utsalgene. Heller ikke det turte Olia. Her fikk jeg henne nesten med meg, det er jo virkelig ufarlig, mener jeg, der var det aldri noen kamper. Men det er rart med det, når frykten er å bli skutt, så går man heller omveier, enda hvor liten risikoen er. Både Olia og familien er redd for snikskyttere.

image

Olia på vei inn i den vesle funikuløren i Kiev.

I stedet tok vi den lille funikuløren, som det heter, opp til høyden over hovedgaten Kresjtsjatik. Der så vi utenriksbygningen, der en svær vimpel med EU-flagget hang skamløst ned sammen med det ukrainske. Man kunne tenke seg noen gjøre slikt i Norge, når man har rappet til seg makten. Også i Norge kan jo EU-motstanden være ganske høylytt. Tankene går også til Saakasvili i Georgia, som litt for tidlig heiste EU-flagget – og mistet Abkasia og Sør-Ossetia.

image

Det massive EU-flagget på bygget til utenriksministeriet i Kiev.

Nei, det er et land som faller fra hverandre, som desperat trenger noe å samles om og være enige om. Det eneste mulige er plassen mellom Russland og Europa, grenseplassen, som Ukraina er grenselandet. Det er også det navnet på landet betyr. Så fort landet prøver å bevege seg for langt i den ene eller annen retning, blir det bråk, og splittelse.

De har et flott universitet i Kiev, virkelig flott. Det heter Sjevsjenko, etter Ukrainas store poet, den eneste virkelig store som har skrevet tekster på ukrainsk. Universitetsbygningen ligger på høyden like over parken med samme navn, i hovedgaten med samme navn, alt heter Sjevsjenko her. Bygningen er karakteristisk, sovjetisk rød, med greske søyler i kommunistisk stil, en mastodont.

Jeg har aldri vært inne i bygningen, men i dag fant Olia og jeg ut at vi skulle prøve oss. Vi måtte begge på toalettet. Men hvordan skulle vi komme oss inn i dette prestisjeuniversitetet, når vi ikke er studenter der? – Vi har en avtale, fortalte Olia vakten. Og vi fikk slippe inn.

Det var en opplevelse. Høyt under taket, solid treverk, røde tepper på gulvet, diskré luksus og prestisje. Langs veggene hang malerier av tidligere professorer og kloke hoder tilknyttet stedet. Jeg gikk med store øyne, som på et museum. Olia fortalte meg, på norsk, at vi måtte ikke spørre hvor toalettet var, da ble det avslørt at vi ikke var studenter eller ansatte, ikke hadde noe der å gjøre. Vi gikk rundt i de romslige korridorene med påtatt selvfølgelighet.

Etterpå hadde vi samme vanskelighet med å finne ut igjen. Jeg ville jo ikke gå tilbake samme vei. Jeg ville se mest mulig, når jeg først var der. I dette universitetet fant vi også smilende og leende unge studenter. – Ikke så rart, sa Olia, dette er barna av eliten. De er stinne av penger. Og ganske riktig, her var iPad og nettbrett i alles hender.

Vår rusletur endte nede i parken, der vi så på sjakk. Også der var stemningen som den alltid har vært. Mange folk, de fleste pensjonister, sitter og spiller sjakk, og diskuterer ikke så mye annet enn hva som er det beste trekket.

Øst i Ukraina kom det også gode nyheter. Den militære anti-terror operasjonen ender i total fiasko. Det meldes om seks ukrainske tanks, som er overgitt til russiske demonstranter. Det meldes om langt flere, men denne historien er best bekreftet. Lokalbefolkningen går ut til tanksene og møter dem. De ukrainske soldatene vil ikke skyte på dem, det blir også uttalt, «jeg vil aldri følge ordre om å skyte på mitt eget folk». Soldatene er kraftig underbetalt, kraftig demotivert. De er ikke villige til å risikere liv og helse, verken til seg selv eller andre, for å sørge for at Turtsjenov og Jatseniuk og deres like blir sittende med makten. De gir heller fra seg tanksene. Så tar de seg en matbit og litt drikke sammen med demonstrantene på en cafe i Sloviansk, og så blir de satt på en buss tilbake til Dnjepropetrovsk, hvor de kommer fra.

Det er hva man kan kalle forbrødring og håp. Ukrainere og russere vil ikke skyte på hverandre. Det er bare et bitte lite mindretall som kan håpe på noe slikt, og de har foreløpig ingen sjanse til å få sin vilje gjennom.

For regimet til Turtsjenov og Jatseniuk er det en katastrofe. De får demonstrert for all verden at de ikke har kontroll, at de ikke har maktmidler. De viser også at de ikke skjønner det selv. Det er krefter i Kiev som vil møte «separatistene» og «terroristene», som de kaller dem, med veldig hard hånd. Disse har nok presset på for at det midlertidige regimet skal reagere med større fasthet, mer resolutt.

Nå slår regimets ord tilbake på dem selv. De skulle «vise styrke», «ikke tillate det samme som på Krim» og de hadde «liten tid». I stedet fikk de vist at de ikke har noen styrke, at de har liten støtte, og at de nok ikke har herredømmet over de østlige delene av landet sitt. De kan ikke fullt ut skylde på Russland for dette. Det var ikke Russland som sørget for at de ukrainske soldatene i «anti-terror» operasjonene desserterte, eller overgav seg, uten kamp. Det er nok snarere slik at dette har de sørget for selv.

Med dette ligger det an til interessante forhandlinger mellom EU, USA, Ukraina og Russland i Genève i morgen.

Advertisements

2 comments on “En onsdag med Olia i Kiev, mens mye skjer ellers i Ukraina

  1. En svært intressant blogg. Velformulert og informativ. Her er det mye bra og viktig å lese.

  2. Live sier:

    Hei 🙂 jeg fant et blogginnlegg om Stalin den røde statens hoff. Er du interessert i å selge den boken? Har en bestefar som gjerne vil ha! Send meg en Mail om du er 🙂
    Live

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s