Skjærtorsdag i Ukraina

I dag sjekket vi kursene mellom ukrainske hryvna og norske kroner. Da jeg først begynte å reise til Ukraina i 2007 var det omtrent det samme. Så falt det ned til 0,8 med finanskrisen, der ukrainsk økonomi ble meget hardt rammet, men der dette fikk lite oppmerksomhet, overskygget som det var av krisen i viktigere land. De siste turene har det ligget jevnt på rundt 0,77, og i mitt hode hadde jeg det til at cirka skulle dele på to og plusse med halvparten når vi skulle gjøre om fra ukrainske priser til norske. Da vi sjekket, lå kursen på 0,52. En hryvna er verdt bare litt over 50 øre. Det rekker å dele på to.

Kanskje er det derfor prisene ser så dyre ut, her nå? Tomater til 44 hryvna kiloen ser jo voldsomt ut, det sitter ennå i at hryvna og kroner er cirka det samme. Tomater til et par og tjue kroner er ikke så galt, det er norsk standard. At prisene er de samme, skyldes at vi importerer de samme tomatene fra de samme landene. Spanjolene gir ikke rabatt for å selge tomater til Ukraina. Her er også tollregler jeg ikke er så inne i. Men jeg er godt inne i at lønningene i Ukraina ikke har steget i takt med prisene. De stiger heller ikke når hryvnaen svekkes.

På ny stiger Norge frem som lykkelandet. Norske kroner har styrket seg som følge av krisen i Ukraina. Oljeprisen har styrket seg, som den alltid gjør når store oljeland – som Russland er – er i konflikt, og det er usikkert om de vil kunne fortsette å eksportere så mye som de gjør. Når oljeprisen går opp, følger kronen etter. Olia og jeg, som hever norske lønninger, er altså enda rikere når vi kommer til Ukraina på besøk. Forskjellene er større.

I dag våknet jeg meget tidlig. Kanskje var det fordi jeg var spent på forhandlingene i Genève? Morgennyhetene brakte med seg at det var tre dødsfall i forbindelse med en aksjon i Maripol, den sørlige byen i Donetsk oblast. Tre pro russiske demonstranter hadde blitt skutt ved en ukrainsk militærbase. Så skal kanskje også Jatseniuk bli etterforsket for «massemord mot fredelige demonstranter», tenkte jeg. Det er den anklagen de har satt på forgjengeren, Janukovitsj.

Når demonstrantene ikke vil roe seg, er det ikke så lett. Noen maktmidler må styresmaktene bruke. De kan ikke akseptere at sivilbefolkningen går med våpen, og okkuperer offentlige bygninger. Men de nye makthaverne i Kiev møter seg selv så veldig i døren, siden deres demonstranter på Majdan også hadde våpen, og okkuperte offentlige bygninger. Russerne har enkel propaganda å lage når de anklager Vesten for dobbeltmoral. USA og deres allierte støtter regimer som støtter dem, og er ikke så nøye med hvordan dette regimet kommer til makten og hvordan det bruker den.

Etter en sedvanlig kraftig frokost med speilegg – i flertall – og stekte grønnsaker (det var Olia som laget retten, – du tok bare og stekte alt du fant i kjøleskapet, sa jeg, – akkurat, sa hun), stakk jeg til Hydropark og treningsanlegget der. Selv om det er 5-6 kilometer dit, og metroen med det nye fallet i verdien på hryvna koster 1 krone, så bruker jeg ikke offentlige transportmidler. Jeg er jo her også for å se byen. Det gjør jeg best til fots.

image

Skulptur, Lavra, Kiev.

Turen gikk gjennom ærverdige Lavra, kirkeanlegget der den ortodokse kirke hadde sin opprinnelse. Det er 1000 år gammelt. Og det fungerer fremdeles, jeg mener det skal være hovedsetet for den ukrainske ortodokse kirke? Navnet Lavra er det samme som i den russiske utenriksministeren, Lavrov.

image

Våren har kommet til Lagra, som man ser av dette blomstrende frukttreet i Lavra.

Det kom gode nyheter fra Genève. Partene hadde blitt enige om en avtale. Demonstrantene i øst skal gi fra seg sine våpen, og oppgi bygningene de har okkupert. Alle fire partene som deltok i diskusjonen er enige om dette, Russland, Ukraina, USA og EU. De er også enige om at Ukraina må løse sine indre problemer selv, og at områdene i øst må få større selvstyre. Den engelskspråklige informasjonskanalen for russiske nyheter, Russian Today, var tidligere ute med nyheten enn BBC og andre vestlige medier jeg fikk sjekket. Utenriksminister Lavrov stod og snakket på en pressekonferanse, og formidlet det de hadde blitt enige om.

Det var jo et av kravene, også på forhånd. Russland måtte ta avstand fra demonstrasjonene, og oppfordre demonstrantene til å gi fra seg våpnene. Nå gjorde de det, offentlig.

Etter treningen i Katsjalka, Hydropark, løp jeg hjem. Jeg ville rekke det, skulle jeg og Olia spise billig businesslunsj på restaurant, for å avlaste moren, som lager altfor mye mat til oss, og kanskje sliter seg ut. Men det var ingen sjanse. Suppen var allerede laget. Som alltid kraftig, med enorme mengder kjøtt og grønnsaker, og servert i en bolle, ikke en skål, og fylt til randen, med kjøtt og grønnsaker bulende opp over den. Til drikke: øl og vodka.

Jeg sovnet pladask etterpå.

På tross av de gode nyhetene fra Genève, er det ikke så stor grunn til å være optimistisk. Partene er svært skeptiske til hverandre, og særlig er USA skeptisk til Russland, etter å ha blitt utspilt av dem flere ganger i det siste. De føler ikke Russland er til å stole på, og gir klart uttrykk for det, i pressekonferanser både fra Kerry og Obama. Trusselen om videre sanksjoner blir gjentatt. Kerry gikk til og med så langt som å referere til et famøst dokument, angivelig utstedt av det midlertidige regimet i Donetsk, om at alle jøder i området må «registrere seg».

Det er for dumt. Falske dokumenter og beskyldninger er i stort omløp her borte, det er typisk Ukraina, og typisk Russland. Sånn er det gjerne steder der massemedier ikke har fått ordentlig fotfeste, ikke er helt til å stole på. Det gir god grobunn for rykter, konspirasjonsteorier og falske dokumenter, fotografier og YouTube-filmer. Det er tjukt av dem, her borte. Utenriksministeren i USA må ikke late som han tar dem alvorlig. Det slår tilbake på dem selv. Partiet Svoboda, som er en del av den nye regjeringen USA støtter, har dette i sitt partiprogram.

Jeg tror ikke det er så stor grunn til å være skeptisk til hvordan Russland vil overholde avtalen. De er godt fornøyd med situasjonen som den er. De har fått Krim, og oppnådd at Krim ikke var noe tema på møtet i Genève. Heller ikke ble de høye gassprisene Ukraina må betale, noe tema. Det var kun opptøyene i øst. Der er ikke russerne så synlige som USA og Kiev vil ha det til. Derimot er veldig mange helt vanlige borgere og arbeidere med miserable liv synlige. Disse er mye mer skeptiske til regimet i Kiev, enn de er til Russland, og de har god grunn til å være det.

Russland har uttalt mål at de ønsker føderasjon eller større selvstyre i de østlige delene av Ukraina. Dette er med i avtalen, dette skal områdene få. Da har russerne grunn til å være fornøyde, og det vil de antagelig være. De vil gå i gang med forsøket på å bedre relasjonene til Europa og USA, og få handel og samkvem på normale nivåer igjen. Det er merkelig med dem som tror Russland vil ha de østlige Ukraina som en del av Russland igjen. Dette er helt urealistisk så lenge folket i disse områdene selv ikke ønsker dette. Det skjønner russerne meget godt. De skjønner også godt at regulær krig med Ukraina – om enn aldri så kort -, det er galskap.

Det er nok ikke Russland som vil sørge for at også denne muligheten i Ukraina vil gå tapt. Mistroen innad her i landet er for dyp, problemene for store. Det er et veldig sterkt krav mot demonstrantene at de skal oppgi våpnene, og oppgi bygningene de har okkupert. Dette er jo hva de har oppnådd, dette er maktmidlene de har. Det er også er krav som ikke er oppfylt av høyre sektor, nynazistene, fascistene og ultranasjonalistene i vest. De første reaksjonene var også at de ikke forlater sine bygninger før demonstrantene i Kiev forlater uavhengighetsplassen.

Det er et helt rimelig krav, og det hadde vært en Guds lykke å fått bort skrotet og søppelet og barrikadene i sentrum av Kiev, slik at byen kunne begynne å skinne igjen. Men dette kravet vil ikke bli oppfylt. For demonstrantene på Majdan blir sett på som helter, mens demonstrantene i øst er kriminelle. I øst er synet motsatt. De har også erfaringer med Fedrelandspartiet, som nå sitter med makten. De vil se selvstyret de kan få, før de kan tro på det.

Og i Kiev er det sterke krefter som mener de østlige områdene i Ukraina må finne seg i at de har tapt. Makten har veldig lite lyst til å gi fra makt. Det er så vanskelig å ta den tilbake etterpå. Det haster for Kiev å vise sin gode vilje. Men det er litt for mange som ikke har denne gode viljen. Det er også litt for mange i øst som føler de ikke har noe å tape. Akkurat som demonstrantene på Majdan, som fortsatte demonstrasjonene og gikk til nye angrep, også etter at en avtale ble framforhandlet kvelden før Janukovitsj ble jaget vekk.

Litt for mye har skjedd til at det lar seg enkelt reparere. Å gi Russland skylden for alt, er nok ingen løsning.

Da jeg endelig våknet etter min lange, tunge søvn, hadde Olia strikket ferdig en liten lue som snart vil komme til nytte. Før jeg hadde fått sjekket de siste nyhetene, var det begynt å mørkne i Kiev. Og vi hadde fremdeles en handlerunde å gjøre, til storsenteret Arsjan.

Enda dette også ligger noen kilometer unna, fikk jeg overtalt Olia om å gå til fots. I kveldsmørket hadde vi en fin spasertur, med betongblokkene og støyen fra firefelts veier i hver retning rundt oss. Vi snakket dypt og godt om viktige ting. Vi fikk snakket om familieforhold og bakgrunn vi ikke har snakket om tidligere. Hun fortalte blant annet litt om korrupsjon, om hvordan den virker inn på livene til vanlige folk, hvordan foreldrene hadde betalt for at søsteren skulle gå på høyskole, og fikk bra jobb etterpå, mens hun selv hadde gått på en skole uten bestikkelser, og derfor måtte klare seg selv etterpå.

Handling er pyton. Supermarkedet Arsjan har også altfor sterkt lys, og altfor mye støy. Det er en lagerbygning, med lysrør i taket, alt gjort billigst mulig. De selger alt mulig, her, fra datamaskiner til mel i løsvekt. Vårt eget OBS blir puslete i sammenligning. Stedet er åpent døgnet rundt, alle dager i året. Vi har aldri vært der, uten at det er fullt av folk.

Klokken 2236 var vi ferdige, og stod på holdeplassen. Da var siste marsjrutka gått. Det tok 20 minutter før vi fant det ut. Og ytterligere noen minutter før vi bestemte oss for å ta metro i stedet. Om kvelden går den sjeldnere, og vi måtte vente ytterligere på at den kom. Det samme måtte vi når vi måtte bytte linje, noen stopp lenger unna. Å reise hjem med metro var skikkelig omvei. Det var nærmere midnatt da vi kom frem.

Det betydde ikke at middagen ikke på noen øyeblikk var klar da vi kom. Stekte poteter, salat, og kjøttet vi hadde kjøpt. Olia tok kvelden, jeg tok middagen.

Dette var vår skjærtorsdag. Så er det også andre ting enn påske som er i tankene våre om dagen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s