Olia har funnet frem strikketøyet igjen, denne påsken. Hun har på et par dager strikket et lite skjerf, en liten lue, og hun er i gang med en liten kofte. Søsteren Tanja er en mester i strikking, og har alltid klart en strikket genser eller noe slikt, når vi kommer ned på besøk. For Olia, og for meg, er det godt når hun strikker. Det gjør henne mye roligere, enn i sommer når hun leste differensialligninger for eksempel. Overalt hvor hun er, eller hva hun og jeg gjør, så har hun med strikketøyet.
I dag kom også endelig sommervarmen til Kiev. Det er norsk sommervarme, 18 grader og sol. I Kiev er dette temperaturer som hører hjemme i april, som vi er i. Hittil har det vært skyet og kaldt. Genser og jakke har vært obligatorisk, enkelte dager har jeg savnet lue og vanter. Nå var det fritt frem med kortbukse. Olia ble også med meg til Hydropark, for å ligge på stranden og strikke og sole seg, mens jeg trente i treningsanlegget.
Med solen kom også blidheten tilbake til Kiev. Folk så ut til å ha det godt igjen. Olia og jeg fotograferte hverandre. Da vi gikk over broen til øyen med treningsanlegget, og så byhøydene med kirkekuplene i Lavra skinne i solskinnet, folk ligge og døse på stranden, en rekke med folk stå og fiske, noen knapt nok i badebuksen, og elven Dnjepr flyte så stille forbi, så var det at jeg tok meg i å tenke at er det så farlig med hele storpolitikken? Her kan vi ha det fint, vanari hele Krim.
Men om Kiev utstrålte denne stemningen, er det ellers i Ukraina og også i Kiev like under overflaten større alvor. Den oppløftende avtalen fra Genève er allerede i ferd med å bli torpedert. Fra alle kanter. Som ventet var ikke okkupantene i Dontesk villige til å gi fra seg bygningene de har okkupert. De melder at det vil de ikke gjøre, før det de kaller den ulovlige statsministeren, Jatseniuk, forlater posisjonen sin. Okkupantene der ser parlamentet i Kiev som okkupert, og ser ingen grunn til å forlate okkupasjonen sin før «okkupantene» i Kiev forlater sin. Andre grupper demonstranter, sier de vil pakke sammen og gå hjem, først når demonstrantene på Majdan i sentrum av Kiev gjør det samme.
Det vil ikke skje. Demonstrantene i Kiev har fått det for seg at de er lovlige, slik blir de også sett på av de nåværende styresmaktene i Ukraina, og av hele den vestlige verden. De blir løftet frem som helter, som «ofrer seg selv» i kampen for «demokratiet». Det forrige regimet, det til Janukovitsj, som fremdeles er det demokratisk valgte, og fremdeles ikke har blitt lovlig avsatt, de ville sett det stikk motsatt. Stikk motsatt ser man det også i store deler av Ukraina, og selvsagt i Russland.
Så er spørsmålet om moralsk indignerte USA og NATO, og deler av EU-landene, har rett i at Russland bare hykler disse sammenlingingene. At det er Russland som «fabrikerer» dem, og bare forfører ubeskyttede russisk-ukrainere øst og andre meningsfeller til å tro på propagandaen. Jeg vil også stille spørsmål om det offentlige USA virkelig mener det, når de melder at forskjellen på demonstrasjonene er åpenbar. De i Kiev var lovlige og fredelige, separatistene i øst er ulovlige og bevæpnet.
Merk også at USA bruker samme uttrykk som regimet i Kiev: separatister. Det er et negativt ladet ord. USA er som vi er i Norge skolert i kampen om begrepene. Kiev arresterer til og med folk, for forbrytelsen «separatisme», blant annet en av de selvutnevnte, men populære, guvernørene i Donetsk. Det er så man får assosiasjoner til mellomkrigstidens Stalin-Sovjet. Å kalle den ene demonstrasjonen lovlig og den andre ulovlig blir nesten litt komisk. Det blir bare så altfor åpenbart at lovlige er bare de demonstrasjonene som støtter oss. La meg minne om at også demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger, brukte utstrakt brannbomber og brostein som våpen, og også hadde små grupper som bevæpnet seg.
Okkupantene i Donetsk styrket barrikadene rundt bygningen de har okkupert, området de kaller «Folkerepublikken Donetsk». Det er sikkert derfor de kalles «separatister». De erklærer at en planlagt folkeavstemning 11. mai vil bli avholdt, og at de til den tid vil ha kontroll over situasjonen, ikke gjøre noe dumt, ikke be Russland om hjelp, og ikke bruke våpnene om ikke Kiev bruker våpen mot dem først, for å fjerne dem. Etter folkeavstemningen vil de be Russland om hjelp, melder de, litt foruroligende.
Og USA og England melder at russerne står bak, og truer med videre sanksjoner om de ikke nå roer seg. Kiev beveger fremdeles væpnede styrker i øst. Det var vel også noen små trefninger, skadde, ikke drepte. Kiev skammer seg heller ikke i å utstede nye arrestordre, denne gangen mot Viktor Janukovitsj’ sønn, Oleksander. Han er sikkert kriminell, som de andre politikerne her i Ukraina. Det er bare det, at det alltid er det sittende regimet som arresterer det forrige. Et maktskifte vil føre til at midlertidig president, Turtsjenov, hans statsminister, Jatseniuk, og flere av de andre i den nåværende regjeringen og dens støttespillere, for ulovlig å ha grepet makten, og litt forskjellige andre forbrytelser de måtte finne frem til. Arrestordren mot Oleksander Janukovitsj, spiller mot de vestlige deler av Ukraina, og vekker forargelse i øst. Som det meste annet det nåværende regimet i Kiev måtte finne på.
Det er et så kolossalt problem at maktmisbruket, korrupsjonen og annen kriminalitet så totalt gjennomsyrer viktige deler av Ukrainas samfunnssystem. Politikken, økonomien, rettsvesenet, politiet og mediene, det er under maktens kontroll. Og makten tar seg til rette, lovlig og ulovlig. I kampen for å «rydde opp», arresterer man kun sine motstandere. Det gjelder å holde seg inne med den til enhver tid sittende makten. Så kan man gjøre som man vil.
På treningsanlegget overhørte Olia en samtale, der hun satt og strikket: «Ukrainerne er annenrangs mennesker. De har alltid vært det. Om det er under Østerrike-Ungarn, Polen eller Russland.»
Vi er ikke vant til å høre slikt. Vi deler ikke inn mennesker etter rang. Her er det helt vanlig, og svært utbredt. Det vekker ingen forargelse eller hevde øyenbryn. Min venn Adam, komikeren, smilte og sa at da han var liten i Polen, fikk vi alltid høre at ukrainere er søppel. Det var lenge siden, både at han sa det, og at han var liten, selvfølgelig. Russerne ser gjerne ukrainerne som litt bondske, litt late, sta og grådige, de er oppviglerske og man er nødt til å holde dem under kontroll. Det er stereotypen. Ukrainerne ser russerne som den store plagen, kun ute etter å utnytte dem. Ultranasjonalistene går lenger, og kan finne på å mene ting som at de – ukrainerne – er en del av det stolte, slaviske folk, mens russerne er blandet med mongolene og tatarer. De er annenrangs.
Det begynte å bli overskyet, og det kom litt regn. Det passer i både direkte og overført betydning. Det ble kaldere. I metroen, i rulletrappen, på vei hjem, så vi på ny disse uttrykksløse ansiktene vi har sett så ofte her i Kiev, denne påsken.
På TV gikk det i nyhetssendinger og debatt. Statsminister Jatseniuk messer og messer i vei, med sin monotone stemme, som søster Tanja beskrev den, om hvordan separatistene skaper uro, hvordan Krim ble ulovlig stjålet ved hjelp av geværer og tanks, og hvor uakseptabelt alt sammen er. Det er dette det går i, men jeg skjønner ikke hva han sier, da det stort sett er på ukrainsk. Det var også debatt, der Timosjenko på ny trer frem som dronningen med fletten. Stram og fin. Hun er en mester i indignasjon, selv om man ikke skjønner noen ting av hva hun sier, er tonefallet nok til å skjønne at noe er svært galt og at hun personlig på vegne av Ukraina føler seg dypt, dypt urettferdig behandlet. Det er den samme kvinnen som etter annekteringen av Krim, i en lekket samtale lagt ut på YouTube foreslo å slippe en atombombe over alle russere i Ukraina for å løse problemet med dem.
Sånn er det her.
Langfredagen ble avsluttet med et massivt angrep fra Olias mor på å overvelde oss med mat. Det var både suppe – borsjtsj, zjulen – en sopprett jeg trodde var ukrainsk eller russisk, men den er visst fra Frankrike, så det skrives sikkert annerledes, og så var det sannelig også Sirniki – en slags pannekaker med store mengder Tvorog, som igjen er en slags ost, lignende Cottage Cheese, som vi har i Norge. Det ble åpnet en 2,5 liters flaske med øl. Som vanlig var alt til meg.
En helt grei blogg 