Påskelørdag i Kiev i et påskestille Ukraina

Klokken 1000 i dag morges hadde både Olia og jeg time hos tannlegen. Det er jo litt av en måte å feire påske på. Men sånn er det, tannlegeklinikkene og det meste annet holder åpent i dag selv om den russiske påsken innledes i kveld, og den norske påskeaften er nå i dag. Dette sammenfaller er for øvrig tilfeldig, jeg har skrevet mer om russisk påske i et annet innlegg, det er vanskelig å lenke til, nå som jeg skriver på nettbrett.

Uansett, Olia legger seg og slukker lyset tidlig om kveldene, og da er det ikke så mye jeg kan gjøre heller. Dermed våkner jeg også tidlig, halvannen time før den unødvendige vekkerklokken. Olia våkner snart etter, tilbringer en etter forholdene her nede lett og grei frokost, med ingredienser jeg ikke kan navnet på. Så bærer det av gårde, til fots, en knapp halvtimes tid å gå.

Jeg skal ikke utlevere min egen tannhistorie åpent på Internett, men jeg kan nok si såpass at når jeg hører tannlegen si til Olia som ser på, at dette her, det er katastrofe, så er det kjente toner. – Det ser ut som du har tatt noen tenner, og så har du bare kastet dem inn i munnen, sa skoletannlegen. Da jeg i studentårene gikk til studenttannlegen på odontologisk i Bergen, måtte professoren til pers for å forklare alvoret. Da nyttet det ikke lenger med studenter under opplæring. Jeg har vært gjenno, det meste, gjennom alt, det meste flere ganger, og veldig vondt, og morsomt og komisk, og i det hele tatt, når det kommer til tannlegehistorier, skal jeg henge med.

I dag fikk jeg en ny. Påskelørdag i Kiev, i et Ukraina i ferd med å gå bankrupt og falle fra hverandre, offer i en geopolitisk maktkamp man kaller den verste i Europa siden den kalde krigen (som om Jugoslavia aldri har skjedd), og også offer for 23 år med udugelige og korrupte politikere, og et folk som nå ikke klarer å samle seg om hvilke folkemengder i gatene som er helter og skurker, kort sagt, et land i kaos.

Han trenger bedøvelse, var det første Olia sa. Jeg hadde knapt satt meg i stolen. Den kvinnelige tannlegen hadde ikke engang tatt opp utstyret. De kvinnelige tannlegene er generelt tøffere med meg. Problemet er kanskje at de bryr seg, at de forklarer situasjonen som den er, de mannlige tannlegene er ikke så nøye, «puss tennene ganske bra, bruk fluor, kom tilbake neste år», sånne ting sier de. – Det du ser her og her, det er en katastrofe. Sånn som dette sa hun jeg var hos nå. – Han må komme tilbake to, kanskje tre ganger i året, for å ta denne operasjonen. Sånne ting.

Operasjonen var å fjerne tannstein og misfarging og belegg mellom tennene. Det er fryktelig vondt, som alle vet. Den mannlige tannlegen her i Kiev, han jeg var hos sommeren for to år siden, han satte bedøvelse uten engang å spørre. Og det var veldig fint, under ett minutts smerte, og så var hele prosedyren med gnikking og skraping og filing og miniboring og alt det andre de gjør, helt greit. Jeg kjente ingenting. Denne gangen kjente jeg alt. – Han trenger ikke bedøvelse for dette, sa den kvinnelige tannlegen.

Da jeg var ferdig, fikk jeg smurt et eller annet i munnen, med beskjed om å ikke spytte eller svelge i 20 minutter. Munnen ble straks full av spytt, sammen med hva det enn var hun smurte inn. Det var slik at jeg rett og slett ikke klarte det, for jeg måtte etter å ha somlet og romstrert litt og vært på toalettet, så måtte jeg spørre Olia hvor jakken var. Da satt hun i tannlegestolen, med ting i munnen. Og hun hørte ikke hva jeg sa, med munnen full av spytt.

Også opp de bratte oppoverbakkene hjem igjen var det vanskelig å holde alt spyttet på plass. Jeg merket kinnene bulet ut, jeg må ha sett ganske komisk ut, der jeg gikk med telefonen på øret, fordi jeg ville høre foredrag om Russlands historie, og hadde glemt øretelefonene.

Jeg vil ikke ha sånne opplevelser for ofte. Jeg kom hjem, satte meg på rommet, hvorpå mama Irina nesten straks inviterte til suppe og vodka. Selvsagt var jeg klar for det, selvsagt trengte jeg det. Men tannleger er nådeløse, særlig kvinnelige. To timer måtte jeg vente. Jeg var knapt halvveis.

Mine lidelser har det med seg at de går over. De er morsomme å se tilbake i ettertid. En time med smerte og ubehag blir en god historie for resten av livet. For folket i Ukraina er det ikke slik at det som gjør vondt, tar slutt. Der ser problemene ut til å vedvare. Så lenge ingen av partene er villig til å gi fra seg noe i krisen, ingen vil gjøre innrømmelser, ingen vil komme motparten i møte, så vil ikke dette ta slutt. Hittil har alle parter oppført seg som om de er alene i verden, som om andre interesser ikke interesser. Det gjelder stormaktene, som alltid er enklest å kritisere, men det gjelder også folket i Ukraina.

Om det siste vil jeg nå gjengi en liten historie jeg har båret på lenge, men ikke funnet plass til. Det er fra programmet World have your say, på BBC world service, der en dyktig journalist holder styr på en gruppe debattanter, som regel helt vanlige folk som har sendt inn meldinger til BBC, og så samtaler de og diskuterer med hverandre. Dette var et program fra februar, sikker mandag 24 februar, eller noe slikt, kanskje lørdagen eller søndagen, like etter at Janukovitsj var styrtet, for dem som vil finne frem til programmet selv på podcast. Det var en meget interessant samtale, der en ung kvinne fra Lvov og en ung mann fra Kiev diskuterte med en kar fra Donetsk, tror jeg det var. Samtalen skulle virkelig gått i reprise, den er et historisk dokument, om euforien og naiviteten til de som støttet det som hadde skjedd og kreftene bak, og den beiske kritikken fra han fra Donetsk, han som verken hadde vært med på det eller støttet det.

Gjennom hele programmet tar kvinnen fra Lvov mannen fra Donetsk ikke alvorlig. Hun ler av ham, og forklarer ham og beærer ham, og får full støtte fra han i Kiev, som nesten virker litt forelsket. Nå har det gått temmelig likt sånn som han engelsklæreren i Donetsk prediket, en ubehagelig bekreftelse på at de bitre gjerne får rett, men det var veldig lite sannsynlig da. Det var omtrent ikke snakk om Russland, det var kun om hvordan Ukraina skulle organisere seg selv. I dette var kvinnen fra Lvov svært, svært optimistisk, «nå hadde de nemlig lært», «nå skulle de ikke gjøre samme feilene som etter oransjerevolusjonen», «nå var det en helt annen stemning», «nå skulle de passe på».

Og så presterer hun kunststykket, i det hun skal forklare journalisten i BBC, om hvordan det nye demokratiet skal være, hvordan de skal unngå feilene fra tidligere. – Det skal være åpent og fritt, sier hun, eller noe sånt, – men først av alt, så må vi forby to partier. Det ene er Regionspartiet til Janulovtisj. Det andre er kommunistpartiet. «Agreed», sa han i Kiev, på engelsk.

De to partiene får omtrent alle stemmene øst og sør i Ukraina. Det er effektivt å ta bort for halve Ukraina noen å stemme på. Det er å bekjempe meningsmotstandere med lov, og ikke med argument. Det er akkurat samme problemet som Ukraina har slitt med siden det ble dannet. Det er hele landets historie. Det er ikke noe som er forandret. Det er bare skinnforandringer.

Regimet i Kiev har lagt «anti-terror»-operasjonene på is i forbindelse med påsken. Det har derfor ikke vært noen trefninger. Mediene har ikke så mange nyheter, det er det samme som i går. Avtalen fra torsdag, den de kom frem til i Geneve, den varte vel knapt 24 timer. Og i god tid før det var man i gang med å slå hverandre i hodet hvem som har skylden. USA mener russerne har ansvaret for å få de pro russiske demonstrantene i øst til å overgi bygningene de har okkupert. Russland har vel fått det inn i avtalen at det er Ukrainas ansvar å ordne «Ukrainas egne, indre anliggender». Nok et bra sjakktrekk fra russerne.

Det begynner nesten å tegne seg et bilde av at det er verre for USA og Europa samlet å bli så utspilt av en eneste stormakt. Russerne ba jo også på forhånd om å få representanter fra det østlige Ukraina med i forhandlingene i Genève. Ønsket ble selvsagt avvist, men var kanskje ikke helt urimelig, da det veldig godt går an å argumentere for at regimet i Kiev ikke representerer dem. Og det er akkurat det de sier nå, når de nekter å gi fra seg bygningene de har tatt. – Vi skrev ikke under noen avtale i Genève, sier de. – Ingen representerte oss, der.

Det er også vanskelig for USA og EU å få inn nye sanksjoner, når Russland vitterlig skrev under på avtalen de alle ble enige om. De har også oppfylt sin del, og uttrykkelig bedt demonstrantene legge ned våpnene og gi fra seg bygningene. Er det ikke da litt spesielt at særlig USA prøver å holde russerne ansvarlig for at de ikke gjør det? De sier russerne står bak, og det kan jo godt være, men det er ikke lagt frem antydning til noe bevis. Da er det drøyt å innføre skjerpede sanksjoner.

Og samtidig med møtet i Genève, hadde Putin en flere timer lang TV-opptreden, der han sa alle de riktige tingene om fred og dialog, men også gjentok truslene om hva som kunne skje om fred og dialog ikke fører frem. Man vet aldri helt hvor man har dem, det er det som gjør dem så vanskelig å reagere mot. USA begynner å virke desperate, når de må ty til ytterst tvilsomme brev, som den famøse løpeseddelen i Donetsk, om at jøder må registrere seg og betale mer skatt, eller flytte, for å få samlet støtte og sverte motstanderen. USA er jo allerede kjent for «masseødeleggelsesvåpnene» i Irak, de som «legaliserte» invasjonen, men som ikke fantes. Den gang snakket de mot bedre vitende. Historien vil vise om de gjør det samme nå.

Om kvelden tok Olia og med oss lille Tais ut en tur. Tais er datteren til søsteren, altså vår niese, og de bor her sammen tre generasjoner. Det er mama Irina som passer på Tais hele dagen mens søster Tanja er på jobb. Det er ganske krevende, så Olia og jeg forsøker å gi dem litt avlastning, og forsøker å ta med barnet ut av og til, sånn som i dag.

I dag gikk vi langt, helt ut til Lavra, kirkeanlegget, som jeg kaller det. Det er et gammelt kloster, som fremdeles er virksomt. Det er også en turistattraksjon, med ærverdige kirker, sjelden å se så mange samlet på ett sted. Hit valfartet også Kievianerne og innreisende på påsketur. Det er en ekte påsketur, knyttet til høytiden selv, og ikke bare til det å ha fri, som det har blitt hos oss. De kler seg opp, og har med en kurv med mat og litt drikke, den spesielle påskekaken er obligatorisk.

Her var folkene muntre og blide. De hilste på hverandre, slo av en kort prat, omtrent som vi treffer folk vi sjelden ser på 17 mai, eller noe slikt. Her var ingen spor av krisen landet er i. På ny en bekreftelse av at livet går videre, samme hva som skjer, og at det ukrainske folk, om man skal kalle dem ukrainere eller russere, de står nok av denne krisen også. Historien deres er full av dem.

Kanskje var det derfor Olia fikk en liten reaksjon der hun gikk på den lille turen vår. Hvem vet? Det er mye man ikke kan skrive på en blogg. Og mye det går an å trekke ut av det som blir skrevet. Tais og jeg hadde det i hvert fall gøy. Hun fikk vært på steder hun aldri har vært før. Oppå murer, og opp og ned trapper, hvor hun selv ville gå. Og da vi fant en lekeplass hun kunne leke i, fikk vi også snakket sammen Olia og jeg, så hun fant ut av det. Hun er jo jevnt over blid og glad for tiden, og er mest bekymret for finansene, slik hun var det også før denne forferdelige krisen rammet landet hennes.

Da vi tok trolleybussen hjem igjen til leiligheten i Petsjersk, var vi nesten som en liten familie, Olia, Tais og jeg. Det var rene treningsleiren for oss. Og da vi kom hjem, ventet som alltid enorme mengder mat. Olia ville ikke ha noen ting av den, hun gikk rett til sengs og sovnet.

Jeg derimot, lot meg ikke skremme av dagens fjerde måltid. Jeg spiste og drakk i timevis. Som alltid. Så satte jeg meg til å skrive denne bloggposten, før jeg skal sovne jeg også.

image

Maten som ventet om kvelden. Som vanlig var alt til meg. Den lille porsjonen i den ene bollen var til Olia, men hun hadde lagt seg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s