Tais leker med en venninne på lekeplassen i dem botaniske hagen i Kiev.
Det er kontrastenes tid i Ukraina om dagen. Det var meldt regn, men regnet kom ikke, og i stedet fikk vi en mild og fin vårdag i Kiev. Det var også påske, både for oss i vest, i den lutheranske og katolske kirke, og for dem i øst, i den ortodokse. Folk hadde fri i Ukraina i dag. Butikkene var stengt, det var en passende dag for å finne på noe sammen.
Russerne har også en artig påsketradisjon vi ikke har funnet på hjemme hos oss. Kanskje kunne vi importere den? De kakker egg. Som oss, så maler de eggene. Det er en flott syssel i barnefamilier, og kan bli kunstverk hos voksne. I motsetning til oss, som blåser ut innmaten og maler hule egg, så maler russerne hardkokte. Det er det som gjør kakkingen mulig. To egg kakkes mot hverandre. Det egget som knuses, har tapt.
Russiske påskeegg.
Lille Tais var svært ivrig i denne konkurransen. Hun ville kakke med tante Olia og flere ganger med onkel Eivind, og hun ble henrykt når hun vant. Dessverre er ikke dette en konkurranse der man kan bestemme som skal vinne. Da moren kom, som for oss er søster Tanja, ville Tais kakke med henne også. Der vant moren tre ganger på rad, og barnet begynte å gråte og løp inn på rommet sitt.
Men sorgen varte ikke lenge. Det ble bestemt at vi tre skulle til botanisk hage, tante og onkel, og Tais. Søster Tanja og mama Irina skulle få avlastning, «for første gang på fem år», som Olia kalte det. Den botaniske hagen i Kiev er et nostalgisk sted for Olia. Hun snakker mye om den. Der har hun sine barndomsminner, der gikk hun og jeg vår første romantiske tur, som helt nygifte, og der skal vi gå når vi en gang får barn sammen. Og dit skulle vi gå i dag.
Bildet er fra hjemveien, men det får våge seg.
Det er ikke lange turen. Fra leiligheten i Petsjersk er det mulig å gå til fots, vi har gått dit på rulleskøyter, men i dag hadde vi Tais, og måtte nesten ta bussen. Det er bare koselig å kjøre trolleybuss med Tais. I går var jeg tøyelefanten hennes, som var sulten, og gledet seg til å komme hjem og spise mat. Så det måtte jeg være i dag også.
Fremme på stedet overrumplet Olia meg helt med sin innsikt i min psykologi, og kjøpte straks en halvliter øl til meg. Så ville jeg være fornøyd.
Inngangen til hagen koster 10 hryvna, som er litt over 5 kroner etter kronene styrking og hryvnaens fall. Det var nok til at Olia av prinsipp ikke ville inn, da vi besøkte stedet i sommer, men nå fikk det være. Små barn gikk gratis.
Olia hadde nok tenkt å spasere rundt i hagen, som er et stort parkanlegg, men lille Tais hadde andre planer, og fant straks en lekeplass. Der ble vi hele dagen.
Og der var vi virkelig som foreldre. Olia satt på en benk og strikket, jeg satt ved siden av og drakk øl. Vi kjøpte også is og greier, og barna kom løpende for å få. Jeg sa til Olia at det vanligvis er jeg som kommer slik løpende for å få, nå er det jeg som sitter og har maten og godteriet.
En veldig koselig episode utspilte seg også. De er godt oppdratt, barna i Ukraina. Tais fant mange lekekamerater i løpetav dage, de løp rundt omkring, mange barn kom og gikk, og foreldrene spaserte rolig ved siden av, eller satt på en benk og så på, som vi. En liten venninne var med Tais ekstra lenge. Hun spurte henne om det var hun som eide den lille kurven som hang på den lille sparkesykkelen hennes. Det var det. Mon hva som var oppi den? Der var det ingenting, sa Tais, men disse saltstengene og juicen lå oppi.
– Vil du ha?
– Ja, smilte den lille jenta, sjenert, hun kunne umulig være mer enn fire år.
– Da må du spørre moren din, om du får lov, sa Tais.
– jeg er ikke med mor, jeg er med bestemor. Men jeg kan spørre henne.
Lille Tais med sin søte venninne, på elgen
Og så løp de, den lille jenta først, Tais etter, til bestemoren som satt på en benk, for å spørre om det var greit at hun fikk saltstenger. Det var det. Og fra vår benk, så vi Tais rekke posen bort til den nye venninnen.
Det var slik en flott dag. Et ekorn løp bort etter veien, og alle ungene etter. Jeg også. På et tidspunkt lot Olia meg ta en spasertur for meg selv, helt nydelig. Jeg ruslet rundt i den botaniske hagen, med et foredrag om Russland forut for oktoberrevolusjonen i 1917 på øret, så på magnolia-trærne som blomstret, fotograferte fra høyder jeg fant, og tenkte på hvor mange sammenligninger det er mellom det midlertidige regimet etter februarrevolusjonen i Russland, 1917, og det midlertidige regimet i Ukraina nå.
Jeg tenkte å la dette bli en post med disse positive ting. At livet går sin gang. Alle barna på lekeplassen var godt kledd, og virket glade og lykkelige. De voksne så ut til å kose seg. De snakket riktignok seg i mellom om krisen, men det var ingen dommedsgsstemning. Bare mange forskjellige syn på hva som foregår, hvem som har skylden, og hva som ville komme. Tais ville bare ikke hjem. Og vi lot henne være, det er jo noe av det sunneste et barn kan gjøre, å løpe rundt på lekeplasser, sammen med andre barn. Til slutt måtte vi hjem for å spise middag. Klokken var da nærmere fire. Vi hadde gått ut etter frokost.
Det er på tide å gå hjem.
Sånn kunne påskedagen og påskeposten vært.
Men på kvelden fikk jeg endelig sjekket ferske nyheter på nettet. Der kom meldingene om at folk var skutt på en selvutnevnt vaktpost utenfor byen Sloviansk, den kanskje mest spente av dem alle, øst i Ukraina. Russiske medier melder at det er de beryktede høyreekstremistene i Pravij Sektor – Høyre fløy -, som står bak. Vestlige medier er mer forsiktige, og melder at hele opptrinnet er vanskelig å få bekreftet. Ukrainske medier melder at det kan dreie seg om et iscenesatt opptrinn, og at russiske hemmelige tjenester står bak, eller at det er et kriminelt oppgjør mellom rivaliserende bander. De ukrainske mediene baserer seg på uttalelser fra forskjellige personer i regjeringsapparatet, som legger til at kriminaliteten i øst har økt kraftig i det siste.
Det er i det hele tatt fullstendig i det uvisse hva som skjedde, og hvem som står bak. Episoden minner littt om den på Krim, dagen etter folkeavstemningen, der ukrainske vaktposter skal ha blitt skuttt, angivelig av russisk millits. Den gangen var ukrainske styresmakter klare på at nå har russerne gått til væpnet aksjon, og midlertidig statsminister, Jatseniuk, uttalte at nå går krisen over til en millitær fase. Den saken døde heldigvis raskt ut. Det ville være for dumt om russerne begynte å skyte folk, dagen etter de hadde fått viljen sin gjennom folkeavstemningen.
Generelt skal man nok være skeptisk hvis den ene parten tilsynelatende gjør noe som har størst fordel for den andre. At høyreekstremistene i Pravij Sektor går til væpnet angrep og dreper pro russere, det tjener Russlands sak, og ikke Ukrainas. Det spiller rett inn i propagandaen russerne har holdt på med i månedsvis. Pravij Sektor har heller ikke noe å tjene på å få gjort det av med denne ene kontrollposten. Det blir raskt satt opp en ny, og det finnes mange flere kontrollposter andre steder.
Det er også en del ting som virker litt mistenkelig med episoden. For eksempel varierer antall dødsfall, og antall skadde. Det er ingen nøytrale øyenvitner til det som skjedde, og mange av bevisene og sporene virker tvilsomme. For eksempel holder en journalist i den engelskspråklige russiske Tv-stasjonen, og nettstedet, Russian Today, opp tre patroner, liksom for å vise at det er blitt skutt. Det er også nok av kulehull i bilene, som for sikkerhets skyld er brent opp. Det ser dramatisk ut på Tv, men forklaringen den pro russiske vaktposter kommer med, om at de skal ha tent på, fordi de var så provosert over kameratene som var skutt, den er vel litt søkt?
Men at dette går rett hjem hos de som støtter de pro russiske demonstrantene, det er like klart. Det er det som gjør disse nyhetene så forferdelige.
En helt grei blogg 