Det er i Norge sommerværet har vært, disse aprildagene, der Olia og jeg har vært i et kjøligere Kiev. Med morgenflyet fra Oslo til Stavanger så jeg fjellene ligge innbydende og hvite, under skyfri himmel. I Kiev var USAs visepredsident, Joe Biden, på besøk. Han oppfører seg allerede som om avtalen fra torsdag ikke lenger eksisterer. Denne avtalen, som EU, USA, Russland og Ukraina undertegnet i Kiev, hadde vel kanskje heller aldri noen sjanse. Da var det større grunn til å være optimistisk med avtalen som ble undertegnet 21 februar, den som skulle gjøre slutt på demonstrasjonene på Majdan, i sentrum av Kiev. Den avtalen varte ikke engang lenge nok til at den kunne forkynnes for demonstrantene. Samme natt gikk de til angrep, og skremte den da sittende president Janukovitsj, fra makten.
Tenk det er bare to måneder siden, på dagen i dag. Vestmaktene beskylder Russland for å destabilisere Ukraina. Ingenting har destabilisert Ukraina så mye, som det som skjedde da. Det var det som kastet Ukraina ut i uroen og kaoset og ustabiliteten som eksisterer nå. Russland har utnyttet denne ustabiliteten, og gjort mye ufint for å forsterke den. Men vestmaktene og Ukraina selv, kommer ikke vekk i fra at det var de og vi som skapte den.
På Urix på NRK i kveld, blir demonstrantene øst i Ukraina kalt «separatister», som de blir det av regimet i Kiev, og av det offentlige USA, og amerikanske medier. Det er det samme som å kalle demonstrantene på Majdan for «oppviglere». NRK viste bilder av det jeg selv så i sentrum av Kiev i forrige uke, fortsatt telt, og fortsatt barrikader. Men de viste ikke i nærheten av så mye det er. De viste heller ikke hvor sentral bygningen høyreekstremistene i Høyre sektor har sin hovedbase, er. De viste ikke de fascistiske flaggene, røde og svarte, som vaier på plassen, sammen med ukrainske, aserbajdsjanske, og andre. De viste ikke skitten og søppelet.
Et eksempel på søppelet på Majdan.
Men de viste Hans Wilhelm Steinfeld intervjue en av dem, en av demonstrantene, eller okkupantene, eller hva man skal kalle dem. De er der for å «passe på», frem til valget 25 mai. De gir seg ikke før pobeda, som de sier det på russisk, før seieren. Man kan vel kanskje si at denne «sivile militærleiren», midt i sentrum av hovedstaden, den er i seg selv en garanti for at seieren aldri vil komme. Store deler av Ukraina er sterkt provosert av den. Ingen normale land har en slik selvutnevnt «vaktstyrke» til å «passe på» at «de rette folkene» vinner det «demokratiske» valget. Det ble mange hermetegn i den setning. Det var grunn for dem.
I Urix var man ganske optimistisk med tanke på valget 25. mai. De holdt det som en mulighet, at her kunne man få en kandidat å enes om, og samles om. Jeg holder disse sjansene som ytterst, ytterst små. Steinfeld intervjuet presidentkandidat Porosjenko, sjokoladekongen som er favoritten til å vinne, og han svarte rimelig fornuftig på spørsmålene han ble stilt. Men Russland har lenge boikottet sjokoladen hans, sjansene hans for å bli venner med Russland er små, og et Ukraina som ikke har Russland på lag, er dømt. Det er også vanskelig å holde valg i et land, der en del allerede er revet vekk, og flere deler er i ferd med å ryke. De russiskvennlige delene av landet har heller ingen kandidater å stemme på. De som har prøvd seg – regionspartiet til Janukovitsj, som er revet i stykker av krisen, er dypt splittet og har fire kandidater – de blir banket opp. Selv de som kaller seg demokrater, er ikke det. Meningsmotstandere blir ikke møtt med argumenter, men med vold.
Kommende korrespondent i Moskva, Hans Morten Jentoft, han pekte på at det er kun to fylker – eller oblaster – i Ukraina, der uroen er så stor at styresmaktene ikke har kontroll. Han mente dette var positiv, og et uttrykk for at Ukraina ikke var så delt i øst og vest, som mange forsøker å fremstille det som. Det er riktig å lete etter positive ting i en fortvilet situasjon, demonstrasjonene i store og viktige byer som Kharkiv og Odessa er roet ned. Men områdene der uroen er så stor at det skal holdes egne valg, eller folkeavstemninger, Donetsk og Luhansk, det er områder Ukraina ikke har råd til å miste. Det er der hjertet av industrien og økonomien i landet ligger. Det er også der hovedtyngden av Ukrainas egne gassforekomster er.
Det er ikke mange som skriver om dette. Men Ukraina er ikke så avhengig av russisk gass, som for eksempel de tre baltiske statene er. Alle de baltiske statene importerer 100 % av gassen sin fra Russland. Ukraina importerer omtrent 50 %. Resten har de selv. Men for de 50 % de importerer, har de ingen alternativ, og vil ikke få det på mange år. Porosjenkos optimistiske uttalelser i intervjuet med Steinfeld, om å opprette havner for LNG, og importere gass fra andre steder, det foreligger ingen konkrete planer om dette. Og det er ikke så lett. Om Ukraina mister enda mer av gassen de selv kan produsere, og må importere enda mer fra Russland…
Man skjønner selv. Situasjonen er mørk og dyster. Og man kommer ingen vei med å bruke landet som en brikke i et geopolitisk spill, en geopolitisk maktkamp mellom USA og Russland, som dette mer og mer tydelig tegner seg som. Det gjør den økonomiske krisen i landet verre, og den var allerede så ille at veldig mange følte og føler de ikke har noe å tape. De kan bare ta sjansen på kaoset demonstrasjonene og opptøyene som nå rir landet, fører til.
I dag kom ordren om at «anti-terror» operasjonene øst i landet gjenopptas. Tanks er i bevegelse øst i landet. Folk blir drept der, hver dag. De selvutnevnte styresmaktene der, ber Putin om russisk hjelp, og det er uklart i hvilken grad Russland selv står bak disse styresmaktene og instruerer dem. Uansett rapporteres det at Russland har 40 000 mann klare på grensen, klare til å rykke inn, om «anti-terror» operasjonene utarter.
Min kone er igjen i Kiev, med familien sin. Jeg reiser selv ned dit neste uke. Det er all grunn til å være pessimistisk med hensyn til hva som videre vil skje med Ukraina. Men det er foreløpig ingen fare for liv og helse, om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene. Det er et trygt land, så lenge man har penger nok. Det har heldigvis vi, så vi lider ingen nød, annet enn at det gjør oss veldig vondt at landet vi er så glade i blir herjet i stykker.
En helt grei blogg 