Intenst i Ukraina

– We stand with you and all the Ukrainian people, sa visepresident i USA, Joe Biden, i en pressekonferanse sammen med statsminister i Ukraina, Arsenij Jatseniuk. Videoklippet er lagt ut på BBC, blant annet, og det må også med at det offisielle USA her endelig uttaler at ikke hele Ukraina er like fornøyd med demonstrasjonene i Kiev, og hva som hendte der. Jeg tenkte imidlertid på denne uttalelsen, we stand with you, «vi står med dere», eller som jeg husket uttalelsen i hodet mitt: Vi står med Ukraina.

Det fikk meg til å tenke på en episode i den britiske humorserien Blackadder, fra den fjerde serien, der handlingen er lagt til første verdenskrig. – We stand behind you, sa General Melchet, i Stephen Frys skikkelse, da, hvorpå Rowan Atkinson som Blackadder repliserer for seg selv: yes, 150 km behind us. Jeg husker ikke tallet, men jeg husker poenget. Generalene står bak soldatene, langt bak. Det samme gjelder USA og Ukraina. USA står kanskje med Ukraina, en halv verden unna.

Dette er også med på å gjøre Ukraina dømt, og gi dem følelsen av at de står for seg selv. Skuffelsen var stor da verden ikke gjorde noe mer konkret, da Russland rappet til seg Krim, like for alles øyne. USA kjenner også kanskje på dårlig samvittighet. De har brukt 5 milliarder dollar på opposisjonsbevegelsen i Ukraina, eller «demokratibevegelsen», som de kaller den. De har oppmuntret til å få et mindre pro russisk regime, til å trekke landet i vestlig retning. Og selv om det ikke var de som fremforhandlet avtalen som ledet til demonstrasjonene i første omgang, det var det EU som gjorde, så var USA raskt på banen da demonstrasjonene begynte, og utviklet seg. USA, og Europa, har nok gitt inntrykk av at de vil hjelpe Ukraina mer enn de er villige til å gjøre. De forsøker å lappe på dette inntrykket, med å sende etter dem noen penger, i form av lån, og sende sine toppolitikere til Kiev for å la seg avbilde med det nye, og midlertidige regimet. Men de er neppe villige til å risikere egne interesser, verken liv eller penger, og helst skulle de vel gjerne unngå å risikere prestisjen, som har tapt seg skikkelig i dette eventyret de har begitt seg ut på.

USA spiller nemlig på bortebane. De er en halv verden unna. Et overveldende flertall i befolkningen vil ikke være i stand til å plassere Ukraina på et kart. Et tilsvarende flertall bryr seg mindre om Ukraina, enn at USA skal vise at de fremdeles er verdens eneste superstormakt, og at det alltid blir som de vil. I hvert fall når det gjelder konflikt med Russland, den gamle fienden fra den kalde krigen. USA kjenner heller ikke forholdene i Ukraina særlig godt. De har selvsagt utmerkede Russlandkjennere i landet, men disse kommer ikke til orde, de blir ikke hørt. Beslutningene som blir tatt, blir tatt uten helt å se konsekvensene av dem.

Da er det helt annerledes med Russland. De ligger like ved siden av Ukraina, store deler av Ukraina er gammelt russisk kjerneland. Det var i Kiev det hele begynte, Ukraina er en del av russisk historie. Russerne skjønner på en prikk hvordan folket tenker i dette landet, de vet akkurat hvordan propagandaen skal være for å virke, de vet akkurat hvilken taktikk de skal bruke, og de er villige til å risikere egne interesser, egen økonomi, egne liv, hva det måtte være, for å lykkes med å holde Ukraina innen sin interessesfære. De amerikanske toppolitikerne virker til å ha gått lei av konflikten. Se bare på ansiktsuttrykket til utenriksminister John Kerry, for eksempel, hvor halvhjertet han er, hele tiden, hvor gjerne han skulle ønsket å ha vært andre steder. Russernes tilsvarende minister, Sergej Lavrog, er den rake motsetning, toppmotivert, og tilsynelatende villig til å kjempe om Ukraina resten av sin karriere.

Man kan nok også argumentere med at Russland har legitime interesser i Ukraina, mens det er et betimelig spørsmål hva USA har der å gjøre. USA har jo sin Monroe-doktrine, som holder resten av verden utenfor hele Sør- og Mellom-Amerika, det er «USAs interessesfære». Selv om de ikke tillater andre makter å blande seg inn der, blander de seg selv inn i hvem som skal regjere og bestemme i alle områder i hele den vide, verden. Med varierende hell, får en kanskje si.

Maktkampen mellom USA og Russland foregår langt over hodene på vanlige folk. De er bare et middel, demonstrasjoner som oppstår mer eller mindre av seg selv, blir brukt av USA og Russland til å legitimere egne ønsker og krav i Ukraina. Ukraina selv slipper heller ikke unna denne kritikken, også regimet der utnyttet demonstrasjonene på Majdan til selv å komme til makten, og bruke den til med alle midler å forsøke å konsolidere den. De ønsker nok også USAs hjelp, og EUs hjelp, og NATOs hjelp, mer fordi de ikke er i stand til å hanskes med Russland alene, enn fordi de har så veldig lyst til å bli så veldig vestlige og demokratiske av seg. De vet godt at når medienes flomlys forsvinner, så kan de gjøre nokså som de vil, nokså som før.

Både på russisk side og på ukrainsk side kjøres det knallhard propaganda, av statskontrollerte medier. Vi i vesten har frie medier, de er for det meste uavhengige av statsmakten, men det hindrer ikke at de over lang tid har bygget opp et bilde av Putin som et udyr, noe som passer godt til propagandaen USA og Europa trenger for å øke våre innflytelsesområder ytterligere. Det er mye å kritisere Putin for, men vi tar nok litt for lett på at han er støttet av en meget stor del av den russiske befolkningen, også den russiske befolkningen i Ukraina. Han har også gjort en formidabel jobb med å bringe lov og orden og stabilitet i det vanvittige kaoset Jeltsin etterlot seg. Han har nå skremmende stor makt, og nesten total kontroll, men selv om man er i mot ham, er det imponerende at han har kommet seg i en posisjon der han har denne makten og denne kontrollen. Det er svært, svært mange som gjør alt de kan for å sverte ham. Går man dypere inn i sakene, smører de kanskje for tjukt på. Han gjør det som er nødvendig for å løse de problemer som er, for å tjene det han mener er egne og Russlands interesser, og han tar ingen hensyn for å nå sine mål. Det går an å argumentere for at det er dette som kreves av en statsleder. Han har i hvert fall svært stor støtte i egen befolkning. Det er mer enn man kan si om statslederen i våre, demokratiske land.

Nede på bakken i Ukraina er det blitt en svært farlig og intens situasjon etter den lange maktkampen i storpolitikken, og at ingen egentlig gjøre noe forsøk på å stagge demonstranter som tjener ens sak. Regimet i Kiev kan ikke godt sitte og se på at bevæpnede opprørere okkuperer offentlige bygninger, og heiser russiske flagg på dem. Men de er alvorlig handlingslammet i hvordan de skal løse det. Dette er ikke så bra, med tanke på valget som skal være 25 mai. Ukrainere – som andre slavere – liker ikke handlingslammede politikere. Det skal være makt og styrke i dem. Så de må gjøre noe.

Dermed har de altså satt sitt meget skjøre militærvesen i sving. De har gjenopprettet elitestyrkene i Berkut, de som straks ble oppløst etter Majdan-demonstrasjonene, de som skjøt på egen befolkning. Nå skal også dette regimet ut og skyte egen befolkning. De forsøker seg med propaganda om at det er russere, gjerne russiske spesialstyrker, men det er også helt åpenbart at det store flertallet misfornøyde demonstranter i øst, er ukrainske borgere, som ikke er fornøyd med landet de lever i, og regimet som styrer dem. Akkurat sånn som demonstrantene på Majdan var, de som sørget for at det nåværende regimet kom til makten.

11. mai er det planlagt folkeavstemningen i Donetsk oblast. Det ligger vel litt i kortene at regimet i Kiev ikke kan tillate at den skjer utenfor deres kontroll. De er nødt til å være makten som styrer begivenhetene, både her, og ellers i landet. Det har de ikke vært i nærheten av, ikke i de store sakene som destabiliserer landet, skaper kaoset og ødelegger økonomien. Der halser de bare etter, er sterke og klare i uttalelsene, men helt uten evne til å følge uttalelsene opp med handling.

Handlingsmulighetene er blokkert av Russland. De har 40 000 mann klare ved Ukrainas grense, like ved Lugansk og Donetsk, de to opprørsregionene. Ukraina har knapt nok kontrollen over sin egen hær, de har ingen sjanse mot denne overmakten. Så det ser ut til å drive Russlands vei fortsatt. På grunn av propagandaen vi kjører mot Russland, så ser vi det som en katastrofe. Foreløpig er imidlertid den største katastrofen Ukraina, og det er nok når alle hensyn tas bedre med russisk innflytelse, enn det som nå skjer med landet.

Jeg har flybillett til Kiev i neste uke. Jeg tok meg i å tenke i dag, tenk om jeg da flyr inn i et land med krig. Jeg er overbevist om at det ikke kommer til regulære kamphandlinger, det er for dumt, Russerne tjener ikke på å starte dem, og for Ukraina er det selvmord å starte dem. Alle vi snakket med og overhørte i Kiev forrige uke, var også overbeviste om det samme. Krig blir det ikke.

Men akkurat nå, er situasjonen litt for intens til at det føles helt trygt. Man sammenligner hele tiden med andre verdenskrig, og opptakten til den. Kanskje burde man heller se litt til første verdenskrig, som startet uten at noen egentlig helt ville det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s