Krig med ord

Det er sent på kveld, jeg skal kjøre min mor på flyplassen i natt, jeg må til sengs, og rekker ikke å skrive posten nå. Den skal handle om ordkrigen mellom USA og Russland, den også Ukraina selv er med på, og der det i alle fall ikke er snakk om noen deeskalering.

Før jeg rakk å skrive posten, er det blitt midt på dagen lørdag, solskinnsdag i Rogaland, mor er kjørt på flyplassen, og det er varslet nye, strenge sanksjoner mot Russland fra mandag.

Det lå kanskje i kortene. USAs utenriksminister, John Kerry, var usedvanlig krass i ordbruken i går. Han holdt Russland ansvarlige for at opprørerne i øst i Ukraina ikke har gitt fra seg våpnene, og ikke har forlatt bygningene de har okkupert. Han sa også at russerne ikke har gjort noen ting som helst for å gjennomføre Geneve-avtalen, noe som ikke stemmer, for utenriksminister har oppfordret opprørerne å legge ned våpnene, slik det står i avtalen han og det offentlige Russland skal gjøre.

Problemet er at USA mener Russland fører et dobbelt spill, i to ord. På ovetflaten oppfordrer de til fred og dialog, i tråd med avtalen fra Geneve, men i det skjulte, så fortsetter de med å trekke i trådene i hvordan opprørerne i Ukraina skal oppføre seg. Det blir mer enn antydet at de er under russisk kommando.

Dette er nok delvis sant, og delvis ikke sant. Russerne kan vanskelig ha kontroll over befolkningen i et fremmed land, og det er mange fra Donetsk og Lugansk som deltar i demonstrasjonene. Det er kanskje drøyt om Russland skulle ta ansvaret fra dem. På den annen side er operasjonene i de forskjellige byene i de to oblastene litt for koordinerte, litt for organiserte. Ingen på bakken peker seg ut som naturlige ledere for andre enn sin egen lille gruppe, og da går mistankene lenger mot øst, til storebror Russland.

Jeg synes det er drøyt å gå i gang med sterkere sanksjoner, nå, på dette grunnlaget. Jeg ser ikke hva dette skal løse. Men jeg ser hvordan de ulike partene i konflikten trekker hverandre nedover. Russland spiller nok mer provosert enn de har grunn til å være, de nekter for å ha noe med opprørerne i øst å gjøre, og går hardt ut mot Kiev som ikke får avvæpnet pro ukrainske militante grupper, og dessuten bruker militæret mot egen befolkning. Russerne er kloke, de ser nok at de såkalt væpnede ukrainske gruppene, som Høyre sektor, nå spiller en helt minimal rolle i krisen, mens de væpnede russiske gruppene nå eskalerer den. Men de har ingen interesse av å si dette offentlig. Strategien er å peke på andres feil, heller enn å snakke om sine egne.

Det er krig med ord. De deltar i den alle sammen. Den ukrainske krigeren er statsminister Jatseniuk, det er sjelden fungerende president, Turtsjenov, eller noen av de andre uttaler seg i formuleringer som blir sitert. Jatseniuk står bak setninger som «det er krystallklart Russland er en trussel mot kloden, mot Europa og en virkelig trussel mot Ukraina», «russerne eksporterer terrorisme», og nå siste døgn, «verden husker ennå andre verdenskrig, nå vil russerne sette i gang den tredje».

Dette er bare et lite utvalg. Målet er at dette midlertidige regimet skal bli avløst av et regime som skal regjere over hele Ukraina, også de delene der store grupper sympatiserer med Russland, eller er russere. Slike uttalelser bidrar ikke til å bygge bro. Det er nok dekning for å mene at det nåværende regimet ignorerer øst-Ukraina, fordi det er i vest valget skal stå 25. Mai, og man vinnet ikke stemmer i vest, om man ikke er tøff i øst.

Dermed er man i en situasjon det ikke er så lett å se hvordan man skal komme seg ut av. Jeg tror ikke den tøffe linjen vil føre til noe godt. Det er forståelig at USA, som enda en gang synker dypere og dypere ned i en krise langt unna hjemlandet, at de gjerne vil ha ro og fred nok i Ukraina til at valget 25. mai kan gjennomføres noenlunde demokratisk troverdig. Så da velger de å sette hardt not hardt, så hardt de bare kan. Dessverre tror jeg ikke dette vil løse noen ting. Ofte er det jo slik, at når man setter hardt mot hardt, blir motstanderen bare mer innbitt.

En mer fruktbar linje ville være å overbevise befolkningen i øst om at de er bedre tjent med å leve i det Ukraina man har tenkt å bygge. Dette er man ikke i stand til, og derfor forsøker man å holde på dem med tvang. Resultatet kan bli at man ikke klarer å holde på dem i det hele tatt.

Som andre kriger er også krig med ord skadelig for alle som deltar. Og den rammer uskyldige, som ikke ønsker noen krig eller konflikt eller krise, slik som det store flertall av den ukrainske befolkning, både i vest, og i øst.