Fremdeles lite å glede seg over i Ukraina

I dag ringte min kone Olia to ganger på Skype. Det går jo an å glede seg over. Hun ligger i sengen på rommet sitt, og snakker helst om andre ting enn politikk. Snart reiser jeg ned til henne igjen. Hun har blitt igjen i Kiev, etter påskeferien.

Ellers er nyhetene fra Ukraina jevnt over forferdelige. Det blir ikke snakket så mye om vannet som er skrudd av på Krim, det ser ut til å være mer fremme i norske medier, enn i internasjonale. Verken russiske eller ukrainske medier gjør noe nummer av det, ingen høyerestående politikere har kommet med uttalelser, verken i Russland eller Ukraina. Det tyder på at det ligger mer bak, at vannet kanskje er skrudd av nå, i en periode det ikke er så viktig å ha det på, eller at situasjonen på annen måte når det kommer til dette, er under kontroll.

Jeg tenkte i dag, at om Ukraina ikke lar vann og strøm gå som normalt til Krim, så kommer Russland til å invadere fastlandsukraina for å sørge for dette selv. Jeg tror det blir orden på vannforsyningen, før det kommer så langt.

Det kommer også forunderlige meldinger om at de kidnappede OSSE-observatørene i Slaviansk har hatt pressekonferanse. Pressekonferansen er lagt ut på nettet, en selsom forestilling. Nå viser det seg, melder BBC, at dette ikke var den offisielle OSSE-delegasjonen, men enkeltpersoner fra OSSE-land, invitert av det ukrainske regimet. Så det var ikke helt ute av det blå at opprørerne i Slaviansk arresterte akkurat dem. Det er også andre merkverdigheter i dette, som at delegasjonen kjørte sivil bil i sivile klær på en sivil vei, der det ikke er noen spesielt godt bevoktede vaktposter, men opprørerne klarte allikevel å arrestere akkurat dem. Det kan tyde på at de har informanter høyere oppe i systemet, som visste at denne bilen skulle komme.

Det er vanskelig å vite hva som skjer, hvem som står bak hva, og hva som er motivet bak mange av handlingene. Russland forsøker å ligge lavt, de vil unngå sanksjoner, men nå er det varslet nye sanksjoner morgen, likevel. Jeg tror ikke disse sanksjonene vil gjøre det bedre for noen. Man løser ikke krisen ved å straffe Russland. Kanskje vil man bare eskalere den.

Fredag skrev jeg et innlegg om hvor fort det går i Ukraina, det handlet om hvor mye verre alt er blitt, bare en uke etter man i Geneve var enige om å roe ned situasjonen. For dette innlegget fikk jeg en del kritikk i kommentarfeltet, det ble for Russlandvennlig, og kommentarene og mine svar på dem bidra forhåpentligvis til å bringe det mer i balanse. I dag stod det også en artikkel, eller en slags kronikk, i TheGuardian, der en som heter Ruth Diamond gir uttrykk for hva hun mener er Russlands motiver. Jeg er enig i denne analysen. Russland ønsker ikke å gjenopprette Sovjetunionen, som Ukrainas statsminister Jatseniuk så kategorisk sier, og som han har interesse av å si, siden Russland må være mest mulig truende for at Ukraina skal få mest mulig hjelp. Det er heller ikke noe uttrykk for nyimperalisme, det Russland nå gjør, i følge Diamond. Det er et forsøk på å bevare sin rolle som stormakt. I dette er Ukraina helt nødvendig, derfor gir ikke Russland det fra seg, nesten samme hva vesten måtte finne på. Mange snur seg provoserte vekk fra slike meninger, det ser man også av kommentarfeltet etterpå, men man kan ikke snu seg vekk fra at det er nødvendig å forstå situasjonen, for å finne en løsning på den. Her har Diamond et godt poeng. Det vil ikke hjelpe med sanksjoner, siden her står mer på spill for Russland, enn noen måneder og år med økonomisk tilbakegang. Det er deres status og identitet, som Diamond skriver.

I et slikt syn ligger også at Russland ikke har noen interesse av at situasjonen eskalerer. De ønsker ikke krig, de sender ikke militærfly over grensen «for at vi skal skyte dem ned, og gi dem et påskudd til invasjon», som Jatsienuk sier. Det kan godt være Putin er genuint bekymret når Kiev sender militærstyrker mot opprørerne i øst. De store russiske militærstyrkene gjør jobben når de står truende oppstilt langs grensen. Det gjør at opprørerne i øst kan operere i fred, destabilisere situasjonen, og tvinge frem løsninger som sørger for at russiske interesser blir bevart.

Jeg mener altså at konfrontasjonslinjen med Russland bare gjør alt verre, og at det er Ukraina og dets folk som lider mest. Av andre ting som skjedde i dag, er at TV-bygningen i Donetsk ble erobret, slik at regionen nå viser russiske TV-kanaler. Det er veldig mye som tyder på at Donetsk og Lugansk er utenfor Kievs kontroll, og regimet i Kiev står foran skikkelige vanskeligheter for å vinne dem tilbake. Neste uke er det 1. mai, det er dagen Russland har annonsert at de vi begynne å innkreve gasspenger på forhånd fra Ukraina, eller skru av gassen. Det er altså litt av hvert å uroe seg over.

Og lite å glede seg over, i Ukraina.

Reklamer

4 comments on “Fremdeles lite å glede seg over i Ukraina

  1. Erland sier:

    At konfontasjonslinjen med russland bare gjør alt verre….. Alternativet er altså at man bare skal sitte med hendene i fanget og godta at russland bøller fram. La Russland gjøre som de vil, fordi de er størst og sterkest uansett, og de er en stormakt. Jeg kan ikke forstå deg annerledes. Nå er det faktisk slik at Russland har tatt for seg i ukraina, og fortsetter å ta for seg, ser det ut til. Da må også andre land, som usa, eu, osv få lov til å reagere på sin måte, så lenge det er helt klart at halve ukrainas befolkning nettopp ønsker det. Ukraina er veldig splittet, hatet mot Russland i den delen av befolkningen er større enn noen gang. Det vil ta mange år før det blir kjærlighet der.

    Jeg er iallefall enig med deg i at situasjonen er forferdelig vanskelig, i det minste. Men det overrasker meg at du ender med den konklusjonen. Russland bøller, de vet det selv, eller de vet iallefall at vesten oppfatter det slik, og de regner med reaksjoner. Det er en del av spillet, ja en del av virkelighetens verden generelt i saker som denne. Det som kan stoppe Russland er sanksjoner så det svir, men kanskje det ikke hjelper det heller. Jeg har i likhet med deg tenkt at Russland ikke egentlig ønsker en krig, det de ønsker er en russiskvennlig ukraina. Men jeg begynner nesten å tvile nå. Jeg tviler i det hele tatt på at det er mulig å ha et samlet ukraina. Det er FOR ssprøtt og vanskelig det som skjer. Kanskje det er for sent. Kanskje fascistene i vest skal få lov til å danne sin egen stat, putin burde vel være glad om han mister dem.

    Litt kjapt og gæli skrevet 😉

    • esalen sier:

      Nei, verden trenger ikke sitte med hendene i fanget, men de bør finne på noe som hjelper. Sanksjoner er noe som kan hjelpe på selvfølelsen til den som innfører dem, og det kan plage den de er rettet mot, men det er ganske sjelden de fører til noe. Sanksjoner som svir i Russland, vil svi også i Europa. Det vil ramme vanlige folk, arbeidsledighet, problemer med å beholde bolig, skikkelige ting. Jeg er veldig skeptisk til disse sanksjonene, de virker litt tilfeldige, det er ikke så lett å se hvordan man skal slippe ut av dem igjen, og det er nok litt følelsesmessig og irrasjonelt også hos meg. Det irriterer meg at nåværende businessfolk og politikere i Russland blir rammet, mens forrige generasjon, de virkelige skurkene, de eier fotballklubber og luksusleiligheter i England, og blir varmt omfavnet. Det stinker. Det er heller ikke så pent når regimet til Janukovitsj blir rammet, mens tidligere regimer i Ukraina, som også skulle ha litt av hvert å svare for, slipper helt unna. Og så har vi det som skjer i Egypt og andre steder i verden, disse sanksjonene er ikke konsekvente.

      Men jeg kan veldig godt gå med på at det ikke er urimelig at Russland blir straffet for det de gjør. Jeg tror bare ikke det er riktig metode, for å finne en løsning på konflikten, og stabilisere Ukraina. Det er det som må være målet, ikke at Russland blir straffet, mener jeg.

      Det hadde hjulpet en god del om Ukraina hadde noen begavede og handlekraftige ledere. Jeg skal ikke i denne forbindelse snakke vondt om Jatseniuk og Turtsjenov, jeg liker dem ikke, men det er formidable oppgaver de står overfor, og det er ikke så lett. Men de har ikke akkurat vært på høyde med situasjonen. En ide, som man kan slenge ut her i Norge, der man ikke trenger å ta ansvar for den, er å gjennomføre folkeavstemning i Ukraina om det skal bli føderasjon. La denne folkeavstemningen gå over hele landet, med opptelling for hver oblast. Man kan også ha avstemning om man ønsker selvstyre fra Kiev, altså stor grad av selvstyre, ikke løsrivelse, og la denne avstemningen gjelde for hver oblast. Det ville være et initiativ, som ikke ville være så lett for Russland å svare på. Det er også stor fordel å arrangere slike folkeavstemninger selv, og ikke la Russland gjøre det, som på Krim, eller de militante opprørsgruppene gjøre det, støttet av Russland, som ser ut som det er veien det går, i øst. Etter en folkeavstemning som viser at Ukraia ikke vil være føderasjon, er det ikke så lett for Russland å be om at de skal være det, allikevel. Det vil også være klin umulig for russerne å få til en folkeavstemning, rett etter at Ukraina har holdt en selv.

      De var så vidt inne på det, i Kiev, at det skulle være en slik avstemning i forbindelse med valget 25. mai, men det har kokt litt bort siden. Det var også uklart hva dette valget ville innebære. Jeg tror det er slike ting som må til, konstruktive initiativ, men det har allerede kommet så langt at destruktive krefter ødelegger for konstruktive ideer, så det ville være vanskelig å få til. Mange i det vestlige Ukraina vil nok finne det temmelig urimelig om de skal måtte stemme over å holde Ukraina samlet og som det er, noe som for dem er en sånn selvfølge. Så jeg ser ikke dette forslaget som særlig realistisk.

      Det ser ut til å fortsette med sanksjoner, og fortsatt eskalering. Jeg synes det er dessverre.

  2. Erland sier:

    Du har mange innsiktsfulle observasjoner, og du har mye kunnskap om dette, og det er ingen tvil om at du er genuint engasjert og at du ser sakene fra flere sider. Du mener at det du skriver balanserer virkeligheten bedre enn norske medier, eller iallefall prøver du å gi en fremstilling som er grundigere og mer balansert. Det greier du. Men situasjonen er så sprø og vanskelig for de fleste av oss, og jeg tenker at kanskje også du lar deg styre av følelser, når du ender opp med å konkludere at man ikke skal straffe russland. Du har jo familie i landet, det er veldig mye som står på spill, for de du er glad i, og dermed også deg selv og ditt liv.

    Du har kanskje rett i at sanksjoner mot Russland ikke vil hjelpe stort, kanskje til og med eskalere hele greia. Jeg har også tenkt det. Hva tenker man ikke! Det Ruth Diamond skriver er det sikkert mange som vil være enig i, spesielt i europa da. Men når Jatseniuk sier at Russland vil gjenskape Sovjet, så innbilte jeg meg at alle forstår at han ikke mener det bokstavelig,for så dum er han ikke. Det er retorikk, det er svulstig og kanskje lite lurt i og for seg, men kanskje mener han bare det samme som Diamond; at Russland vil bevare eller stadfeste sin rolle som stormakt, og at ukraina liksom er en naturlig del av dette. Imerialisme, nyimperialisme, eller ikke. Det er ikke så viktig hva man kaller det. Jatseniuk og kompani har forresten sagt mye dumt. Og folk er skeptiske. Mange som var begeistret under euromaidan, er nå svært avventende, eller direkte skeptiske til disse menneskene. Dette valget i mai vil bli en farse. Hva i all verden skal folk stemme på. Sjokoladekongen… Og ikke minst, hvem skal de pro-russiske stemme på. I det klimaet som er i kiev nå, kunne de fort finne på å forby regionspartiet og kommunistpartiet før valget. Heldigvis har de noen fra eu som hvisker dem noen kloke ord i øret slik at ikke det skjer.

    Mangel på demokratiske tradisjoner, politisk stabilitet, fattigdom, slik er det over hele ukraina fra veat til øst. Det vest i tillegg har, er en ukrainsk nasjonalisme med en lang og stolt histore. De har ikke noe å skamme seg over. Jeg hørte Steinfeldt si nettopp at Stephan Bandera «flørtet» med nazistene. Det var i det hele tatt veldig overfladisk det han sa. Ja, Bandera gjorde jo det, dum som han var, han trodde jo tyskerne skelle befri dem fra polakkene. Men det var mange som var ignorante der og da. Lvivs fineste tid var under Østerrike-ungarn, mener mange, da blomstret også den ukrainske nasjonalismen, fikk lov til å blomstre. Det var relativt liberalt. Men selv da var jo lviv og galicia en fattig utkant av imperiet. Fra Wien ble galicerne sett på – av mange-som usiviliserte halvrussere, som luktet nesten like ille som jødene. I det store og hele er ukrainerne i vest et fattig folk som har stått med lua i hånda og vært tvunget til å godta situasjonen under forskjellige herskere. Den nasjonalismen som gror fram under slike forhold er kanskje ikke alltid vakker. Det er mye fattigdom og bitterhet. Jeg tror det er mange lenger øst i ukraina som ikke forstår alvoret i dette. Jeg vet det er mange ukrainere i øst som ser på folk fra Lviv som sære og spesielle, blærete og annerledes, kanskje slik vi i norge utenfor bergen spøkefullt karaktriserer bergensere – men ganger to, eller ti. Det er alvorligere, det er dødsens alvor faktisk. Folk i vest » hater» russland. Det er vanlig å si at ukraina er delt i to, men egentlig kan vi like gjerne si at det er delt i tre. Vi har russerne i øst, vi har ukrainerne i midten som historisk har vært nærmere russland, og til slutt har vi ukrainerne i vest som hater russland og som ulykkeligvis og mot sin vilje ble en del av sovjet etter krigen.

    Det er interessant dette med nasjonalisme. Det hefter noe negativt ved det. Det er ikke bra. Man skal ikke bare være seg selv nok og drite i andre. Man bør samarbeide, man bør heve seg over det nasjonalistiske. Det er bakstreversk, ikke moderne. EU er jo et slikt prosjekt. EU er mye, men blant annet det. Samarbeid og fordragelighet var viktig i gjenoppbyggingen av europe etter krigen, og EU var et fredsprosjekt i så måte.

    Det er veldig interessant det som skjer nå. Nasjonal Front ser ut til å bli det største eller nest største partiet i Frankrike. Tilsvarende i England. Det er ganske oppsiktsvekkende det som skjer. Det er mange grunner til at det. Isteden for å kalle det fascistisk – noe som selvfølgelig er mulig, kan man prøve å forstå det.

    Da fascismen grodde fram i europa i mellomkrigstiden var det mye nød og fattigdom. Det var også en verden i enorm forandring, ikke minst var demokratiet ganske nytt, ikke som ide, men som praksis. En vill finanssektor, med krakk og inflasjon, usikkerhet, arbeidsløshet. Det som slår oss er at dette ligner ganske mye på den verden vi har i dag, ikke sant. Bortsett fra en ting; i dag er ikke demokratiet nytt, det er velkjent, vi har hatt frie og mer eller mindre velfungerende demokratier i hele vest-europa i årtider, vil de fleste si. Det er forskjellen. Eller? Kanskje ikke forskjellen er så stor allikevel? Tja, jeg tror iallefall at EU undergraver demokraitiet. Og det er nettopp det de opplyste og mette, men kanskje arbeidsløse og frustrerte ungdommene i frankrike og tyskland sier. Det » sitter noen byrokrater i brussel og bestemmer». Avstanden mellom de som bestemmer og folk blir for stor. Slik føles det. Det ideelle demokraitiet er der hvor folk personlig kjenner, eller kjenner noen som kjenner, en av disse som bestemmer over seg. Det er et ideal, og som sådann helt umulig, men alle forstår poenget.

    Dette blir ganske utflytende. Skjerpings. Nasjonalismen i vest- ukraina kan se mer fascistisk ut ved første øyekast enn i frankrike og england. Jeg vet jo hva svoboda står/sto for. Det håpløse nazi-lignende germaske symbolet osv. Jeg forsvarer det ikke, jeg syns det er håpløst. Jeg er jo en gammel sosialist, ikke sant, har stemt på sv hele mitt liv. Men jeg tar det alvorlig, jeg avfeier det ikke, jeg tenker; hva betyr dette? Da jeg ble interessert i ukraina, eller galicia, var jo dette helt marginalt. Nå er det stort. Det er en maktfaktor i kiev, i skrivende stund. Det er utrolig. Det første jeg tenker er at de mangler demokratiske tradisjoner, de er ikke like sofistikerte og glatte som ungdommene i england og frankrike og ellers i europa, de lar seg forføre av dette. Kanskje er det en del av forklaringen. Men det viktigste momentet er nok at ungdommene i vest-ukraina er desillusjonerte, og denne frustrasjonen blir parret med den sterke nasjonalismen som er historisk sterk der.

    Det er virkelig en annen mentalitet i vest- ukraina enn i resten av ukraina. Jeg vil bare at du skal huske på dette, og ta det med i regnestykket ditt når du analyserer det som skjer med ukraina og russland nå. Det blir for meg litt ulogisk og naivt og si at man ikke bør straffe russland, når «halve» ukraina nettopp mener at det er det eneste riktige, ja helt nødvendig. Du tar parti, og det er jo ærlig nok. No offence. Det er mange følelser i spill her, og kanskje det faktisk ER umulig å være objektiv når frontene hardner til slik som nå.

    • esalen sier:

      Takk for lang, og innsiktsfull mail! Ja, det er en tragedie at Stalin rappet de tre oblastene (var det vel) i vest, fra Polen. Det gir kjempeproblemer, i dagens Ukraina. Jeg vet ikke om du la merke til det, men i disse oblastene var det situasjoner som minner om dem vi nå ser i Donetsk og Lugansk, da Euromajdan stod på. De vedtok at de aldri mer skulle la seg styre av Janukovitsj, eller noe slikt, de vedtok vel nesten selvstendighet. Også han fikk store problemer med å holde landet samlet, og ville hatt det, selv om han hadde klart å beholde makten. Men for ham, er det vest som ville vært problemet.

      Han karen fra Donetsk, en engelsklærer, som jeg hørte på World have your say, han antydet rett etter at Janukovitsj var valt, at hva om Obama og Putin delte Ukraina, øst gikk til Russland, og vest til Polen. Det hadde virkelig gjort en del ting lettere, om disse områdene hadde tilhørt Polen. Grensene Europa arvet etter verdenskrigene, er ikke de beste. Går man litt inn i disse historiene, ser man at det er skikkelig skittent spill, det er tilfeldigheter og hestehandel, og det er genuine forsøk på å gjøre det bra, men likevel uten å lykkes, alltid.

      Jeg er veldig godt klar over at folk i vest-Ukraina hater Russland, at de har gjort det lenge, og at det er verre nå. Slik sett kunne kanskje en deling være en god løsning, la nå bare vestukrainerne ha sitt Vest-Ukraina, der de kan dyrke sin egen kultur, og vende seg mot Europa, mens de i øst kan få snakke russisk og vende seg mot Russland. Problemet er da at vest-Ukraina ikke har noen velutviklet økonomi, de har en sterk identitet, men de har ikke noe å leve av. I øst-Ukraina er det motsatt. De har industri og økonomi, men de har ikke så sterk følelse av hvem de er, om de er russere eller ukrainere, eller hva de er.

      Ukraina er altså et aldri så lite minefelt. Det har kjørt seg skikkelig ned i grøften, nå, og det ser veldig vanskelig ut å komme seg opp igjen, siden det også er stor indre uenighet om hvor veien opp går. De har også en stor nabo i øst, som gjerne vil holde dem i grøften, så lenge de ikke oppfører seg som de vil. Og de har venner i vest, som vel mest av alt forsøker å forstå hva som har skjedd og kommer til å skje, og ikke er så sikre på hvor gode venner de er.

      Det er rett og slett helt forferdelig. Og når man ser seg tilbake, så virker det bare så veldig unødvendig. Mer enn andre kriser vi har her i verden, var dette en vi ikke behøvde å havne i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s