Direkte til arbeidsdag på datsjaen

Olia er ikke akkurat undertrykt. Hun vet som regel hva hun vil, og får det som regel som hun vil. I dag ville hun restaurere datsjaen vi har. Det er en datsja foreldrene hennes kjøpte på 1970-tallet. Den var heller ikke den gang, ny, 50 eller 60 år skal den være. Og de siste årene har den stått til forfall. Nå er tiden til å gjøre noe med det.

Jeg har et litt romantisk forhold til datsjaer, som jeg har til det meste som er russisk. I 2007 var vi i en, vi som det året brukte sommeren til å studere russisk, i Minsk. Datsjaen den gang lå i nærheten av Gomel, Hviterussland, et av områdene som er hardest rammet av atomkraftulykken i Tsjernobyl. Nedfallet blåste nordover, som vi vet, og Tsjernobyl ligger helt oppe ved grensen til Hviterussland. Det var Hviterussland som fikk det verst. Vi spøkte og lo – som innbyggerne selv, der borte – om at kjøttet og grønnsakene vi spiste var radioaktive. Og derfor så godt.

Da Olias far døde for noen år siden ble det snart bestemt at Olia skulle kjøpe søsteren ut. Så det er Olias datsja. De fem årene vi har vært gift, har jeg aldri vært der ute, men Olia har vært der ute noen ganger for å jobbe litt eller hente noe. I fjor sommer skulle jeg også være med, for å gjøre litt hagearbeid, men den gang hadde Olia glemt nøkkelen, så det ble ikke til at vi reiste.

Nå skulle det bli annerledes. Olia hadde funnet en arbeidskar på Internett, vi skulle sitte på med ham ut, og vi møtte ham utenfor en av Kievs metrostasjoner langs rød linje. – Jeg tok med mannen min, siden vi skyter hverandre så fælt nå for tiden, spøkte Olia og lo. – Pravilno sdelala, sa mannen, og smilte han også, – det gjorde du rett i.

Det var en skikkelig kar Olia hadde funnet, ikke noe tull med ham. Han het Rustam, og var av jødisk opprinnelse. I bilen på vei til datsjaen fortalte han at han gjerne ville forlate landet, Israel kunne være et alternativ. Det var slik han fikk sagt han var jødisk. Han var også troende, som han sa, og han ville leve riktig, som han kalte det, men det var ikke så lett sånn som Ukraina er nå. Ingenting blir sagt nedtrykt og trist, det er med humor, galgenhumor, eller svart humor, som er så karakteristisk for disse landene.

Så hva skal man si om datsjaen? Jeg har lyst til å legge ut bilder, og kommer sikkert til å gjøre det, men Olia synes ikke den er presentabel ennå, og vil gjerne jeg skal vente. Jeg ble imidlertid overrasket over hvor fin den var. Preget var den, selvfølgelig, av at ingen har tatt seg av den på noen år. Det er mye å gjøre, både innvendig og utvendig i huset, og i hagen. Men det er ikke umulig å få dette skikkelig flott. Utgangspunktet er flott.

Huset på datsjaen er delvis av mur, delvis av tre. Det er to etasjer, og har ganske fin opprinnelig standard. Det er ikke det hjemmelagede preget som kjennetegner så mange russiske og ukrainske datsjaer og hus. Inne er det ingen som har bodd på årevis, der er fullt av skitt og skrot og rot. Det må foreløpig karakteriseres som ubeboelig. Olia sa det var mye verre før hun begynte å ta fatt på det.

Utvendig er det hva man kaller «noen strøk maling» som trengs. Hagen vokser vilt, men ikke verre enn at det går an å få ordnet på det med bare hender, arbeidsredskaper og muskelkraft. Det er lett å se at dette blir en skikkelig fin hage. Jeg ble overrasket over hvor stor den var. Det er større tomt, enn den vi har på Ganddal.

Mens vi jobbet, både hører vi og ser et ukrainsk militærfly som patruljerer like over hodene på oss. Det er en påminnelse om at situasjonen ikke er så positiv overalt i Ukraina, som den er hos oss på datsjaen. – Det fløy nettopp et russisk fly over, sa Rustam. – Ukraina vil vise at vi også har, så vi kan føle oss trygge.

Svart humor. Det var nok ikke riktig at det fløy et russisk fly over, det var nok det samme ukrainske som fløy frem og tilbake hele tiden. Men det gjør ikke situasjonen tryggere å se militærfly i luften. Jeg ankom til nyheten om at det har vært skuddvekslinger på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev. Olias lille familie var meget opprørte over dette, men siden dette ikke var dekket i vestlige medier jeg fikk sjekket opp, tenkte jeg at dette kunne være enda et av de mange ryktene som er så levedyktige når situasjonen er så kaotisk og truende som nå.

Russiske medier kunne imidlertid vise med både bilder og film at det hadde vært trefninger, både på uavhengighetsplassen og utenfor parlamentsbygningen. Det var ulike pro ukrainske grupper som sloss med hverandre, de moderate mot ekstremistenes i høyre sektor. Det ble ikke skutt med skarpt, men det ble brukt fyrverkeri, tåregass og slagvåpen. Kampene var ikke så alvorlige i antall skadde, og ingen ble drept, men det er meget alvorlig at de oppstår, og de viser hvilke enorme problemer Ukraina er inne i. Selv blant de som støtter revolusjonen fra Majdan, er det store indre motsetninger, så store at det ender med vold og trefninger. Høyre sektor gjør stor skade, hvis de får utfolde seg fritt. Det spille propagandaen til Russland rett hjem, om at Ukraina er fullt av farlige nynazister det gjelder å holde seg borte fra. Støtten i vest vil heller ikke være så unison, om det viser seg at det er voldelige høyreekstremister vi støtter.

Derfor er det positivt at ukrainerne tar et oppgjør med høyre sektor, og de andre høyreekstremistiske grupperingene, som vitterlig er i klart mindretall her i landet. De skulle ikke få dominere. Men dette oppgjøret er meget vanskelig, siden regimet i Kiev trenger støtten fra ytre høyre, og ikke kan våge å provosere dem. Når vanlige folk forsøker å ta oppgjøret, ender det i trefninger, sånn som i går. Høyre sektor har sine mål de kjemper for, og de vil ikke bare oppgi kampen, fordi meningsmotstandere gir dem beskjed om det.

Derfor er det heller ikke tilfeldig at det nettopp er russiske medier som er ivrigst etter å rapportere om disse trefninger. At høyreekstremister er i kamp, viser at man har noe å frykte. At kampen var mot mer moderate krefter i Ukraina, de som støtter en mer moderat linje, det har ikke så veldig mye å si. Poenget er at høyreekstremistene ikke lar seg kontrollere.

Det er mye som ikke lar seg kontrollere i Ukraina for tiden. Midlertidig president, Turtsjenov, har kommet med offisielle uttalelser om at de to opprørsregionene Donetsk og Lugansk, er utenfor Kievs kontroll. De såkalte «antiterror»-operasjonene har vært helt mislykkede, så mislykkede at man kan lure på hva som var poenget med dem. Kanskje var det viktigste å vise egen befolkning at man prøver seg, at det ikke ser så lett ut, som det gjorde på Krim. Men forsøket var knapt nok symbolsk, for regimet i Kiev manglet full kontroll over egne hærstyrker og eget maktapparat, og de mangler også støtte i området de skulle inn og «forsvare».

Så dette var operasjoner som hadde minimale sjanser for å lykkes. Sjansene var da større for at de skulle ende i full katastrofe, med mye større tap av menneskeliv, krig og krigshandlinger. Det er i alle fall unngått. Kanskje bør man se det som viktigere å unngå krigstilstander, enn å holde på alle landområder. I en eventuell krig med Russland vil temmelig sikkert landområdene gå tapt uansett.

Men dette er vanskelige spørsmål. Jeg tror ikke noe på regulære krigshandlinger her i Ukraina. Russland vil kunne oppnå det de ønsker uten såpass dramatiske virkemidler, og til og med maktmenneskene er fornuftige nok til å skjønne at krig her er skadelig for alle. De små bandeoppgjørene og trefningene er alvorlige nok, de er forferdelige og setter stor frykt også i de delene av befolkningen som ikke vil ha noe med disse tingene å gjøre, men det er ikke katastrofen en invasjon eller en borgerkrig ville vært. Så langt vil det ikke gå.

Det er heller ikke noen som vet hva som vil skje med Donetsk og Lugansk. Som vanlig holder russerne kortene tett til brystet, og det kan godt hende det er de som mest av alt styrer den videre utviklingen der. De selverklærte «presidentene» og «borgermesterne» der borte, er vanskelige å forholde seg til, og det er vanskelig å vite hvor stor støtte de egentlig har i folket de liksom er talsmenn for.

Da er det enklere og mer konkret arbeidet vi har å gjøre ute på datsjaen. Olia har det i seg, at hun liker veldig godt å rive ned, ta bort, fjerne, kvitte seg med ting. Hun er minimalist, ting er rot. På datsjaen er det mye å fjerne. Arbeidskarens oppgave er å fjerne en medtatt balkong, så rusten og falleferdig at bare å se på den er skummelt. – Skal vi bygge en ny balkong, etterpå? spør jeg, jeg er glad i balkonger. – Nei, sier hun. Med det vil døren ut fra andre etasje se tåpelig ut.

Det er enklere å billigere å rive ned enn å bygge opp. Kanskje får jeg en balkong med tiden, når finansene blir bedre. Kanskje har Olia rett, når hun sier vi ikke trenger en. Kjøkkenskuret og det tilhørende, hjemmelagde dusjkabinettet, det kjemper jeg for å beholde, og får henne med på kjøkkendelen. Dusjskuret skal vekk. Det er gammelt og til nedfalls, men slik et koselig lite, skur – skikkelig bestemorsstemning. I det lille kjøkkenet flyter det av nøtteskall, rester av fordums, siste gleder.

Vi bruker hele dagen der ute på datsjaen. Min oppgave var å fjerne en stubbe, med røtter. Det er evighetsprosjekt, jeg fikk gravd frem noen av de digre røttene, og hogget litt løs på dem, men med slike store, gamle stubber er det alltid langt igjen, selv når man føler man er ferdig. Arbeidskaren fikk tatt ned balkongen. Han gjorde det veldig billig, mot at han fikk beholde metalldelene, som han sa han kunne få bruk for i annet arbeid, eller noe. Hyggelige gamle bestemødre trippet inn og hentet plankebiter, de kunne få bruk for dem. Det er hva man kan kalle gjenbruk.

Så det er et land av kontraster, Ukraina. Ute på datsjaene står frukttrærne i blomster, folk smiler og hjelper hverandre. Vi har for eksempel ikke strøm på vår datsja, men fikk låne av naboen, mot å betale for strømmen vi brukte. Alle kjente Olia, der ute, og kalte henne Olia og Olinka og Olitsjka, kjælenavnene. De husker jo Olia fra hun var liten, var venner med foreldrene, og kunne fortelle hvordan faren hadde tenkt med forskjellige ting som var på datsjaen.

Det andre Ukraina går ut i gatene for med vold og makt få det landet de ønsker. I denne maktkampen deltar også større aktører. Det står i landets grunnlov at Ukraina er et fritt land, men i virkeligheten viser det seg at det er ikke helt fritt til å gjøre alt som det selv vil. Det er ikke helt klart hva landet egentlig vil, heller. Det er mange som river i forskjellige retninger, og nesten nå river landet i fra hverandre. Dette er skremmende og truende.

Men det store flertallet er som vi alle var der ute med datsjaene. Det er viktig å huske det.

Advertisements
This entry was posted in Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s