USAs nye rolle i verden

Denne uken var president Barack Obama på besøk hos avgangsklassene ved militærakademiet West Point. Dette er et ærverdig akademi, opprettet av Thomas Jefferson i 1802, praktisk talt alle som har vært noe i USAs militære historie har sin utdannelse herfra. Og uansett hva man skulle mene om USA, så har landet hatt noen legendariske militære størrelser, slik som Robert E. Lee og Ulysses S. Grant og alle de andre fra borgerkrigen, Dwight S. Eisenower fra senere tid, de er alle West Pointers, som det heter. Det ringer historie fra stedet, We make history, mener jeg de har hatt som slagord på hjemmesiden sin, uten at jeg kunne finne det igjen nå. Og amerikanske militære har virkelig farget historien, først på eget kontinent, så over hele verden. Det er derfor en selvfølge at presidenten besøker stedet, når et nytt kull er ferdig og skal ut og tjene ham. For mange av dem vil det vente skarpe oppdrag. Siden 2001 har vært kull sendt folk til enten Afghanistan eller Irak. Årets kull er det første – kanskje noensinne – som kommer til et USA på retrett, som er på vei til å bli svakere enn det har vært, som er i ferd med å få mindre betydning enn det hadde før.

Dette er tegn i tiden. Det er ingen som sier det direkte, men det synes temmelig åpenbart. USA er ikke i stand til å opprettholde verdensherredømmet de har hatt siden Sovjetunionens fall i 1991. De får det ikke til rundt om i verden. Militæroperasjonene til George W. Bush i Irak og Afghanistan gav militære seire, men det satte også USA fast i en hengemyr de har vanskelig å komme seg ut fra. Det har kostet dem dyrt, i ressurser, dollar og anseelse, og de har ingen suksess å vise til for å forsvare prisen. Særlig Irak er vel mest en skandale, et angrep basert på en løgn om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var en krig som heller ikke var støttet i FN. Den skulle gi Irak demokrati, noe landet ikke er i nærheten av å ha, og det er vel på tide å stille noen ordentlige spørsmål om ikke dette var noe USA burde vite. Demokrati lar seg sjelden innføre med en krig, fra en fremmed makt. Jeg kjenner ikke et eneste eksempel, men blir gjerne opplyst, om noen vet bedre.

Alt skulle bli så mye bedre med Barack Obama, som åpnet sin karriere som president med å få fredsprisen. Han skulle reparere feilene fra Bush, avslutte krigene, stenge Guantanamo. Alt skulle bli så meget bedre. Det var en fredspris basert på løfter og forhåpninger. Et stykke ut i Obamas andre presidentperiode er fasiten en ganske annen. Obama har ikke klart å skape fred noen steder der Bush startet krig, men har vært med på å skape krig og ufred et par steder ellers i verden, sånn som i Libya og kanskje Ukraina. Mange vil sikkert være uenig med meg i at USA har noen skyld i det som skjer i Ukraina. De har kanskje ikke så stor skyld for det som skjer i selve landet, der bidrar de bare indirekte, som en støttespiller. Men de kommer seg nok ikke unna ansvaret om at det som skjer i Ukraina får geopolitiske konsekvenser, at den fredelige verden vi kjente er blitt utrygg, at det plutselig er blitt stuerent igjen å si at vi må bruke penger på våpen. Vi må styrke NATO.

Det er en tragedie, dette. Så det var ganske spennende å høre hva Obama hadde å si, hva slags forventninger han hadde til det nye kullet høyere offiserer i den mektige hæren til USA, hva slags fremtid han hadde å tilby. Besøket til Obama fant sted omtrent samtidig som en annen amerikaner, Edward Snowden, gikk ut i en lengre intervju på amerikansk TV, for å forklare seg om hvorfor han hadde frigitt etterretningshemmeligheter til den britiske avisen the Guardian, og med det gjort dem kjent for hele verden. Det var så sent som i fjor, dette, og det ble en stor sak, som vi husker. Snowden flyktet til Hong Kong, og videre til Mosvka, Russland, der en samlet verdenspresse var på flyplassen for å lete etter ham. Da kokte det. Da var det ennå litt delte meninger om Snowden egentlig var en helt og en varsler, eller om han var en landsforræder som brøt taushetsplikten og stakk av. Siden har det vel blitt nokså klart at den amerikanske etterretningen drev med ting den absolutt ikke burde, at overvåkningen var nærmest total, at alt du gjorde på nettet ble registrert, at også vanlige borgere helt utenfor mistanke ble rammet, også borgere i andre land enn USA, og ikke bare borgere, også regjeringssjefer og statsledere, som Tysklands Angela Merkel. Det er en skandale. Det er klart USA vil kalle Snowden en forræder, han har gjort stor skade for amerikanske interesser, veldig stor skade. At han nå befinner seg i Russland, midt i fiendens hender, gir et pikant ekstra krydder i konflikten USA nå har med Russland over Ukraina. Tidlig i krisen var det en finansanalytiker som mente at dette var en viktigere årsak til at USA var så hissige mot Russland, der i starten, de ville ha hevn for at russerne hadde Snowden, ikke at de hadde Krim. Kanskje er det noe i det, Snowden er noe amerikanerne føler, Krim er bare et prinsipp.

Min kone kom hjem, jeg får skrive posten ferdig i morgen…

14 nye drept i et stadig mer dystert Ukraina

Jeg har vært litt opptatt den siste tiden, og har ikke kunne oppdatere bloggen så mye som før. Med meg og Olia er alt godt, det samme gjelder for familien hennes som er igjen i Kiev. Det er en uforståelig kontrast mellom det lykkelige livet Olia og jeg lever for tiden, og krisen landet hennes går gjennom.

Søndag var det på ny litt håp i Ukraina. Det var presidentvalg, og han som skulle vinne, vant, med klar margin og med god oppslutning. De ekstreme kandidatene fikk nesten ikke stemmer i det hele tatt, et klart signal om at den ukrainske befolkning ikke ønsker høyreekstremisme. Gjennom stemmeseddelen kunne de ikke gi klarere uttrykk for at nå ønsket de stabilitet og fremskritt, enn ved å stemme på Porosjenko, som vant. Valget ble også anerkjent, i USA og EU, selvfølgelig, men også i Russland. Det var vanskelig å ønske noe mer fra valget, enn resultatet som ble, og mottakelsen det fikk.

Men det er noe svært destruktivt over Ukraina for tiden. Avtaler varer ikke lenge, håp blir snart knust, en mulig vei ut av krisen blir snart blokkert av grupper som ønsker en annen vei ut, eller ser seg tjent med at krisen fortsetter. Separatistene i øst anerkjente aldri valget, de deltok ikke, og det er ukjent antall der som mener at Donetsk og Lugansk allerede er selvstendige replikker, etter den tvilsomme folkeavstemningen som var der. Disse har farlige våpen, og de virker ikke innstilt på å legge dem ned.

Så det er litt av en oppgave Porosjenko har overtatt, der han går inn i rollen som president i Ukraina, en rolle ingen, noensinne har lykkes i, som BBC
skriver. Det er forventet av Porosjenko at han holder landet samlet, eller restene av det, om man skal anse Krim som tapt. Så han må på en eller annen få opprørerne i øst til å legge ned våpnene, og finne sin plass i det ukrainske samfunn. Opprørsregionene må finne sin plass i den ukrainske stat. Porosjenko har valgt å løse dette med militærmakt, og har sendt kraftigere styrker enn sine midlertidige forgjengere ledet av Turtsjenov. Porosjenko bruker også luftvåpenet.

Er det hundre stykker som er drept siden Porosjenko kom til makten? Eller siden han ble valgt til president, nå sist søndag? Bare i dag døde 14 ukrainere, da et helikopter ble skutt ned. Det viser at opprørerne i øst har mistenkelig bra utstyr. Men det viser også at de har mistenkelig bra vilje til ikke å gi seg, etter noen kraftige nederlag tidligere i uken, der de i et enkelt slag om flyplassen i Donetsk mistet 40 mann.

Jeg tror ikke bruk av militærmakt mot opprørerne i øst vil føre frem. Det er veldig vanskelig å finne eksempler på at noe regime i noe land har vunnet frem med tung militærmakt i eget land. Da må du i så fall holde frem til all motstand er knust, og da virkelig knust. Kanskje er Russland i Tsjetsjenia et eksempel? Den konflikten holdt det gående over mange vonde år, kostet begge parter dyrt, og har vært med på å gi Russland et terrorismeproblem som ikke er over ennå. Tsjetsjenia har dessuten autonom status i den russiske føderasjonen, noe man foreløpig ikke har vært villig til å gi Donetsk eller Lugansk i Ukraina. Et slags Tsjetjenia i Ukraina er verken ønskelig eller mulig. Forskjellene er for store til at det egentlig kan sammenlignes. Jeg kjenner ikke andre eksempler i moderne tid på at en statsmakt har slått ned en oppstand med virkelig hard hånd, og sluppet unna med det. Det pleier heller til å føre til årevis med uløselige problemer, og folk og land i dyp, dyp, dyp krise.

Ukraina skiller seg litt ut med at de har støtte fra de internasjonale stormaktene i vest, USA og EU. De har også stor støtte i egen befolkning, de som ikke tilhører utbryterregionene. Det er forventet at Porosjenko slår hardt ned på oppstanden, og det er et ønske fra mange at han tar knekken på opprørerne, som de har lykkes med å kalle prorussiske separatister og russiskstøttede terrorister. Det kan gjøre det mulig å vinne frem, i hvert fall hvis oppstanden ikke er særlig stor.

Angrepet i dag er derfor et stort og alvorlig tilbakeslag for Porosjenko, og styresmaktene i Kiev. Porosjenko uttalte at han skulle fortsette «anti-terror»-operasjonene til Turtsjenov og Jatseniuk, og han ville få slutt på oppstanden innen timer, heller enn uker. Det var like før angrepet på flyplassen i Donetsk, der 40 opprørere døde, og det kunne se ut som Kiev var i ferd med å få kontroll. Nå ser uttalelsen til Porosjenko rar ut. Har han ikke kontroll på hvor mange opprørsstyrkene er? Har han ikke helt oversikten? Hva var poenget med å si timer, når det vitterlig har gått dager, og oppstanden er potent nok til å skyte ned ukrainske militærhelikoptere. Det begynner allerede å tegne seg at dette vil bli en lang, lang konflikt, og Porosjenko går inn i rekken av ukrainske presidenter som har feilet fullstendig.

Fremdeles finnes håpet, og jeg skal ikke undergrave håpet. Foreløpig finnes ingen alternativ til Porosjenko, han har fått et mandat til å løse krisen og må få en sjanse til å prøve seg. Jeg er imidlertid pessimistisk. Det er allerede kommet så langt, at dødsfall i Ukraina er en vane. Det er det tredje helikopteret som skytes ned, antall dødsofre er det ingen som har oversikt over ennå, men det telles vel ennå i hundre, og ikke tusen. 14 mennesker dør i Ukraina, og man diskuterer uttalelser til presidenten, og strategi. Det lover ikke godt for fortsettelsen. Man skal ikke undergrave håpet. Men man skal også være realistisk.

Petro Porosjenko president i Ukraina

Mens jeg tilbrakte dagen på Ulrikens topp i Bergen, gikk ukrainerne til stemmeurnene. Vi klarte oss godt der oppe i fjellet, om enn det var trangt om plassen til tider, da vår lille fjelltur falt sammen med den mer berømmelige 7-fjellsturen. Det viste seg også at ukrainerne klarte seg godt i valget, med å slutte godt opp om den mest moderate og troverdige kandidaten, og ved knapt å gi stemmer i det hele tatt til ytre-høyre-kandidatene og ultranasjonalistene. Mye med dette valget gikk så godt man har lov til å håpe. Men det er fremdeles håpet mer enn troen, som kan si at det nå kommer til å gå bra med Ukraina fremover.

På radioen i dag hørte jeg vår korrespondent i NRK, Hans Wilhelm Steinfeld – som nok jobbet hardere i sine yngre dager enn han gjør nå, hør bare hvor mange referanser han har til tiden da han virkelig fulgte med, han er langt fra like oppdatert og ivrig nå lenger -, si at han hoppet i stolen da han hørte kommende president Porosjenko på pressekonferansen sin si at han ville godta en hvilken som helst folkeavstemning i utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk. Steinfeld mente det kunne bety at de ville stemme for å tilhøre Russland. Det må vel være lov å innvende til utenrikskorrespondenten vår at en slik folkeavstemning ville vært en taktisk bommert, ikke fra Porosjenko, men fra utbryterrepublikkene selv. De vil nemlig neppe ha sjanse til å vinne en slik folkeavstemning.  Mange i disse områdene kunne nok tenke seg en løsere tilknytning til Kiev, de ser det slik at sentralmakten stjeler pengene fra dem, men det er nok mange som vil kvie seg om alternativet er Moskva. Også i Russland går soleklart mer penger fra regionene til hovedstaden, enn motsatt vei. Til tross for at Russland er en føderasjon, har det en svært sterk sentralmakt. Befolkningen i Donetsk og Lugansk vil nok kanskje være skremt av at det ikke finnes noen angrefrist, om de skulle velge å bli med Russland. En slik avgjørelse er ugjenkallelig. Jeg mener Steinfeld heller enn å hoppe i stolen, burde applaudert. Det er forslag som dette Ukraina trenger.

Mange har nok en overdreven tro på hva Porosjenko som president vil være i stand til å få til. Han er riktignok valgt, i motsetning til Turtsjenov, som i løpet av en uke gikk fra å være vanlig parlamentsmedlem til å bli formann i parlamentet, og i kraft av det å bli president da Janukovitsj stakk av. Så Porosjenko har bedre forutsetninger for å få folket med seg, særlig når valgseieren ble så overbevisende. Men også han vil mangle anerkjennelse i områdene der han trenger det mest, i utbryterregionene i Lugansk og Donetsk. Han må trå varsomt der borte, for å få dem med seg, eller trå til meget hardt, for å tvinge dem under seg.

På meg ser det vanskelig ut begge deler. Store deler av de 54 % som har stemt på ham, forventer også at han bruker makt for å få opprørsregionene under kontroll. Mange ukrainere i vest vil ikke godta at Porosjenko gjør innrømmelser i øst, at opprørerne – eller separatistene og terroristene, som de blir kalt – skal vinne noe på oppførselen sin. Ukraina er et splittet land. Det krever en stor statsmann, nå, å holde det sammen.

Jeg tror ikke Porosjenko er den store statsmannen. Men jeg tror heller ikke noen kunne gjort en bedre jobb enn ham, ingen det var realistisk kunne få makten. Porosjenko har etter hva jeg har registrert ikke provosert russerne eller ukrainske russere under valgkampen, han har vært jevnt over vært forsiktig i uttalelsene, ligget lavt i terrenget, vunnet frem med å være moderat. Han har forsikret om at Ukraina ikke skal med i NATO, eller EU, med begrunnelse at det  «ennå ikke er flertall for det i den ukrainske befolkning». Slik får han gitt litt til begge leire, de som ønsker demokrati og Europa, og vil lengst mulig unna Russland, og til de som frykter EU og NATO, og som ikke har lyst til å forlate Russland og det som vitterlig er en stor del av landets historie og identitet.

Men det er altså et dypt, dypt splittet land. Mange vil sikkert la seg provosere, av at jeg kaller Russland en stor del av Ukrainas historie og identitet, særlig de vestlige delene i Ukraina er jo tvunget inn i denne historien og denne identiteten, og har bare lyst til å komme seg lengst mulig bort fra den. Nettopp det viser hvor splittet landet er. For min kone er det ingen forskjell. Hun ser på Russlands historie som sin egen historie, og er stolt av Russlands kultur, som hun også føler seg som en del av. I passet er hun registrert som etnisk ukrainer, hun er altså ukrainer fra Kiev, men likevel føler hun seg mye mer knyttet til Russland, når det nå drar seg til.

Så vi skal nok være litt forsiktige, her i vest, med å ta som en selvfølge at alle i Ukraina ser på russerne som overgripere, slik som vi gjør det. Det er komplisert, der borte. Det er bare de som ikke har helt oversikten, som ser saken i svart og hvitt, og er kategoriske i hvem som har rett og galt, og i hva som skal gjøres. USA har vel aldri hatt helt oversikten i sin egen utenrikspolitikk, de går frem med sine supermaktkrefter, de er alltid kategoriske og prinsipielle. Mange i Europa, både politikere og mediene, følger etter. Vi i Norge har lite å være stolte av, synes jeg, og synes hun. Det er mange med som har sterke meninger, men som mangler kunnskapen å bygge opp under dem med.

Nå er hele den vestlige verden glad på Ukrainas vegne, over at de har fått valgt en president, og at valget gikk bra. Det er svært få av oss som har satt seg inn i hvem Petro Porosjenko egentlig er, hva han egentlig står for. Og nå som valget har vært, er det min spådom at medietrykket mot Ukraina vil avta, da det nå ikke lenger er så mange nyheter å se frem til. Det er ikke flere valg og folkeavstemninger i emning. Vestlig nyhetsdekning vil dreie seg om andre ting. Men problemene i Ukraina vil bestå, og de er nok nå større enn at noen president kan løse dem. Heller ikke Petro Porosjenko. Om enn han skulle være den beste ukrainerne har å sette til jobben akkurat nå.

Jeg ville aldri stemt på ham. Men det har heller ikke eksistert noen ukrainsk politiker noen gang, som jeg ville stemt på. Det viser litt hvilke enorme problemer landet har, politisk. I tillegg kommer alle de andre problemene. På toppen har Ukraina blitt en brikke i et storpolitisk spill, særlig mellom USA og Russland, noe som foreløpig bare har bidratt med bensin til katastrofen. Russland er vettskremt for at Ukraina skal glippe fra det, og er blitt helt krakilsk. USA skjønner seg ikke på det, men har ikke lyst til å miste sin selvforståelse av å være verdens ubestridte superstormakt.

Så det er ingen grunn til å være optimistisk. Men ukrainerne har som russerne en fabelaktig evne til å opparbeide seg en ukuelig optimisme uten minste rot i virkeligheten, den egenskapen kommer veldig godt med nå. Det er nemlig ikke så lett å finne optimisme det er saklige argumenter for. Som en nøktern nordmann kan ta del i.

Til Bergen dagen før presidentvalget

Jeg sitter på Kyatbussen et sted mellom Sveio og Leirvik. På øret er gamle program av Newshour, BBC. Til min overraskelse har de ikke WiFi på bussen, og dermed får jeg ikke sjekket ferske nyheter eller postet det jeg skriver. Jeg er på vei til Bergen, skal besøke en venn der, og tilbringe dagen med presidentvalg i Ukraina, med å være på toppen av Ulriken og feire et vellykket semester, slik vi har hatt for vane siden 2001, med avbrudd siden jeg flyttet til Ganddal. Det er en fin tradisjon som med det blir tatt opp igjen, fordi vi nå har ting å feire, og Olia og jeg har råd til at jeg reiser på slike turer.

Det er dumt jeg måtte ta helgen med presidentvalget, det er jo ganske spennende å følge med, men dette var eneste helgen som passet for begge. Og det ligger ganske godt i kortene hvordan det vil gå i Ukraina. Oppslutningen om valget vil bli stor og god i vest i landet, det vil være blandet i sentrale, østlige og sørlige deler med en betydelig russisk minoritet, og valget vil ikke bli ordentlig gjennomført i utbryterrepublikkene Lugansk og Donetsk. Den partipolitisk uavhengige sjokoladekongen, Petro Porosjenko, vil vinne valget, og det vil bare være spennende om han vil få over halvparten av stemmene, slik at landet unngår en andre valgomgang. Det er også knyttet litt spenning til hvor stor oppslutning de andre presidentkandidatene får, slik som nå trolig fallerte Julia Timosjenko, alle kandidatene fra det gamle partiet til Janukovitsj, og de ulike kandidatene fra forskjellige høyreekstreme partier. Det er viktig at den ukrainske nasjonen – eller det som er igjen av den – klarer å opptre samlet og resolutt, og benytter denne sjansen valget er for dem. De er nødt til å vise at det er dette de vil.

Men det er grunn til å være pessimistisk. Jeg spurte min kone Olia hva søsteren og moren kom til å stemme, det visste hun ikke. Det er mitt absolutte inntrykk av at de har en følelse av at hva de foretar seg, ikke har noe å si for hva som skjer i landet. Det er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati, borgerne er nødt til å føle at de har innflytelse og sjanse til å påvirke, at deres ønsker og valg og meninger teller. Slik er det nok ennå langt i fra i Ukraina. Vanlige folks stemmer teller ikke. Det er andre ting som avgjør hvem som har makten. Det er ingen vits i å engasjere seg, man har ingenting man skulle sagt uansett.

Mange vil nok kanskje innvende at det er nettopp det som skal være endret med Maidan, der det nettopp var vanlige folk som engasjerte seg, og med det fikk skiftet ut de gamle og udugelige makthaverne. Til det er å si at det er forskjell på å påvirke gjennom stemmeseddelen eller ved å gi uttrykk for sin mening i forskjellige sammenhenger, og å påvirke ved å gå ut i gatene og risikere livet. Det er den siste typen demokrati som tegner seg i Ukraina nå, veien til makt går gjennom folkemengder i gatene. Over hele Ukraina er det en veldig farlig stemning av at du kan gjøre om et resultat du er misfornøyd med, ved å gå ut i gatene og protestere til du får din vilje gjennom. Det er en tendens til at selvutnevnte vaktgrupper kan overstyre valgresultatet. Vanlige folk, som min søsters mor og kone, har ingenting de skulle sagt i en stemning som dette.

Fredagen før presidentvalget i Ukraina

Søndag velges Petro Porosjenko til president i Ukraina. Han er ikke bare favoritt, han har ingen reell utfordrer. Den tidligere så mektige Julia Timosjenko har ikke klart å gjenreise sin egen posisjon, etter at hun ble løslatt fra fengsel de dramatiske februardagene da Janukovitsj forsvant. Andre utfordrere finnes ikke. De prorussiske kandidatene er helt marginalisert, et problem vi i vest og ukrainerne selv nok undervurderer. Så sent som i juletider hadde slike kandidater rundt halvparten av velgeroppslutningen. Det er lite som taler for at de skal synes det er greit at deres stemmer skal reduseres til rundt null. Derfor er det nok mer med hjertet enn med hodet man kan være optimistisk med tanke på søndagens valg. Og på bakgrunn av det som skjer og har skjedd i Ukraina så langt, er det vanskelig å være optimistisk også med hjertet.

I Donetsk ble i går 11 ukrainske soldater drept etter et angrep fra bevæpnede opprørere. Det er det høyeste tallet drepte så langt i krisen, i angrep av denne typen. Bare hva man skal kalle de ulike gruppene viser hvor stor avstanden er. I Kiev blir egne styrker kalt «sikkerhetsstyrker» og «selvforsvarsstyrker», mens opprørsstyrkene konsekvent blir kalt «terrorister», eller «separatister». Selv kallet opprørsstyrkene seg «folkemillits», eller varianter av «forsvarsstyrker for folkerepublikken Donetsk», mens de i russiske medier helst går under navnet «anti-Kiev». Vestlige medier får alltid med navnet «prorussisk», ukrainske og de ivrigste vestlige mediene og politikerne får med «støttet av Russland» eller «støttet av utlandet». I vestlige medier er separatister det vanligste navnet på protestgruppene i øst, og sør.

Det er ikke så lett, når de selv ikke identifiserer seg med å være separatister. Vi skal ikke mange måneder tilbake i tid før ønsket om et samlet og sterkt Ukraina var unisont over hele landet, med et mulig unntak på Krim. Det er utviklingen av krisen og reaksjonene på den som gjør at en god del ukrainske statsborgere i øst og i sør har fått den nye makten i Kiev langt opp i halsen, og det er å komme seg bort fra den som er viktig. Ikke å dele opp landet. De kan derfor ikke helt sammenlignes med typiske separatistgrupper i andre land, der målet er løsrivelse, uavhengig av hvem som har makten i moderlandet. Disse ukrainske statsborgerne er derfor mildt sagt lite begeistret over at makten i Kiev kaller dem «separatister» og «terrorister». I deres øyne er den nye makten i Ukraina de virkelige spearatistene og terroristene. Det er hvordan de har kommet til makten, og hvordan de har forvaltet den, som virkelig har revet opp landet og ødelagt det, i følge disse.

Over gruppene i Ukraina står det geopolitiske maktspillet. Før krisen var USA og Russland på talefot. Det var en del betennelser i forholdet, men definisjonen var «samarbeidspartner», og ikke «motstander». Nå er det vanskelig å se hvordan det skal bli tillit til dem igjen, i hvert fall med det nåværende maktapparatet i begge land. Og Putin kommer til å bli sittende til langt ut på 2020-tallet. Det er han USA og andre vestmakter skal forholde seg til, og for tiden ser ikke dette ut til å gå særlig bra. Russland er i ferd med å lukke seg inne, bli isolert, og det er ikke bare Russland selv som taper på det. Også Europa, USA og verden er tjent med å ha Russland med på laget.

I St. Petersburg i dag uttalte Putin at han og Russland kommer til å akseptere presidentvalget i Ukraina, søndag. Det er nye toner, men det er for sent. Det er ikke lenger noen som stoler på ham. Og det er ikke så opplagt som mange vil ha det til, Fogh Rasmussen i Danmark og Nato, Carl Bildt i Sverige, mange i USA, Polen og Litauen, at det er fordi Russland er notorisk upålitelige. Det er også sterke krefter i vest som vil gjøre alt de kan for å svekke Russland, og nå har fått krisen å gjøre det i. De gir Russland skylden for alt, og vil ha sterke sanksjoner, sterke reaksjoner. Hva de vil oppnå med sanksjonene og reaksjonene er ikke like klart. Å svekke Russland kan se vel så viktig ut, som å løse krisen. Det ser per nå ikke ut til å være noen farbar vei ut av sanksjonene. Sanksjoner som blir innført, vil vare ved i overskuelig fremtid. Russland kommer ikke til å gi fra seg Krim. Og problemene i øst i Ukraina vil ikke holde opp, bare Russland går inn for det.
Opprøret der lever også sitt eget liv. Vi ser mange av opprørerne og demonstrantene og folket i øst uttale seg negativt om Russland og Putin, de mener han har sviktet dem.

Det midlertidige regimet i Kiev har gjort veldig, veldig lite for å forene landet. De prøver ikke engang, deres uttalelser og handlinger retter seg mot den prorukrainske befolkningen i vest. Det er derfra de får stemmene og støtten, og det blir derfra krevd en tøff tone og resolutte handlinger. Det har virket veldig splittende, og det er nesten utrolig at ikke i hvert fall den moderate og utdannede delen av ukrainere ser dette selv. Porosjenko har heldigvis uttalt seg mer forsonende, enn Jatseniuk og hans ministere i den midlertidige regjeringen, Porosjenko er plassert nærmere sentrum i ukrainsk politikk. Det kan gi en strime av håp, nå som han ser ut til å vinne presidentvalget på søndag. Men håpet er ikke styrt av fornuften. Porosjenko er en del av businesseliten i Ukraina, han er sjokolademilliardær, og som de fleste andre milliardærerer i de tidligere sovjetrepublikkene, så bygget han opp formuen på det lovløse nittitallet. Som all elite i Ukraina er han med innen både business og politikk, og har vært minister, under både Timosjenko og forhatte Janukovitsj. Så det kan være grunn til å være litt avventende, i det minste. Porosjenko er det beste alternativet som er. Men det er fordi de andre alternativene, som kunne hatt den minste sjanse til å nå frem, de er direkte katastrofale.

Jeg er så veldig ivrig på at Ukraina må få en situasjon der landet igjen er stabilt, der man på ny er enig om at sånn er det, og sånn vil det bli. Det er nesten ikke så farlig hva denne stabiliteten består i, om de må gi fra seg landområder, gå i føderasjon, gi selvstyre til utbryterregioner, hva som helst. Det er kaoset og uroen som virkelig er ødeleggende, det er verre enn alt. Og siden alle parter er så redde for å gi motparten innrømmelser, er det dette som blir resultatet. Jeg tror dessverre ikke presidentvalget søndag vil gi landet stabiliteten det trenger. Det vil i så fall kreve formidable statsmannsevner hos Porosjenko. Han må overbevise befolkningen i øst og i sør at han vil dem vel, og at han for å få til dette, vil innføre tiltak som vil være upopulære ellers i befolkningen. Jeg tror det er lite sannsynlig.

Og over Ukraina vil Russland og USA grave seg dypere ned i retorikken som bringer frem stadig kjøligere minner fra den kalde krigen. Det vil åpenbart svekke dem begge to, som også EU blir svekket. De eneste landene som kommer greit gjennom krisen, er de som ikke involverer seg i den. Slik som Kina. Det var i hvert fall ikke det som var Vestens mål. Og når ikke målene blir nådd, må man kanskje se på midlene som blir brukt. Jeg tror dessverre dette også er lite sannsynlig. Viljen til å vinne er sterkere enn viljen til å finne løsninger.

Dermed ser det ikke ut til at Ukraina vil få stabiliteten landet trenger, på lenge, lenge ennå. Presidentvalget på søndag vil neppe endre på dette. Men akkurat nå i forkant, før fasiten foreligger, går det i det minste an å håpe, og det er et håp vi må klamre oss til, med hjertet og ikke med hodet.

Russland undertegner gassavtale med Kina

I dag kom meldingen om at Russland har undertegnet en avtale som innebærer gasslevering i 30 år med start fra 2018. Det er en kritisk viktig avtale. Hvor viktig den er for Russland, viser det faktum at den ble undertegnet klokken fire om natten, kinesisk tid. Det var Putin selv som var på statsbesøk til Kina, og han var tydelig ikke innstilt på å forlate Kina, uten å ha undertegnet avtalen. Med det orienterer Russland seg mot øst, mot Asia, og viser Europa og USA at de har tenkt å klare seg på tross av sanksjonene som er innført mot dem. Russland og Putin fortsetter som man skal ha lært å kjenne dem. De vil gjerne ha initiativet, de vil ha gode kort i forhandlingsposisjon, og de nekter å bøye seg for vesten. Vi ser kanskje her en ny verdensorden, og det er vanskelig å tolke det annerledes enn at det er Kina som fremstår som vinneren. Mens Russland er i konflikt med USA og EU, og disse stormaktene svekker hverandre, så får Kina på plass en avtale som sikrer dem billig gass i årtier fremover, og som de neppe ville fått uten denne krisen. Den som har kanskje størst grunn til å være bekymret, er USA, som ser at de ikke er i stand til å kontrollere verden lenger, og at den forholdsvis lille krisen i Ukraina er i ferd med å forrykke balansen mellom stormaktene i verden.

Tidlig i denne krisen saumfarte jeg nettet etter bøker og informasjon om Ukraina og Russland, og tiden etter Sovjetunionens fall. Jeg kom over en bok av Alexander Ghaleb, en kaptein i den amerikanske hæren, med spesialfelt innen infanteriet, etterretningen og spesialoperasjoner, som det står om ham på hjemmesiden til Strategic Studies Institute (SSI). Han har også universitetsgrader fra flere ledende universitet i Europa og USA. Normalt er ikke en kar som Ghaleb en person jeg ville vært interessert i. Men han skrev i 2011 en liten bok, eller monografi, som det blir kalt, med navnet: Natural gas as an instrument of Russian statepower. Den er en del av amerikanske strategiske studier, og informasjon de gjerne vil ha spredd. Derfor er den lagt ut gratis, og kan lastes ned i flere format på hjemmesiden til SSI.

Det har nok vist seg at Ghaleb traff enormt blink med dette skrivet sitt. Russland er en gasstormakt, og gass er virkelig et geopolitisk våpen. For landene som bruker gass i energiproduksjonen, og som er avhengig av import for å få den mengden gass som trengs, så finnes ingen raske alternativ hvis importen av ulike grunner skulle stoppe opp. Leveringen skjer gjennom gassrør som er dyre og krevende å bygge, eller gjennom frakt til sjøs, der det også må store investeringer til for å bygge lng-havner og gjøre frakten effektiv. Europa har basert seg på å få gass levert gjennom rør fra Russland, og står uten alternativ om denne leveringen skulle opphøre. Derfor kan ikke Europa være for tøffe mot russerne. De risikerer at russerne tar strømmen fra dem. Utbygging av alternativ vil ta flere år, og være betydelig dyrere. Spørsmålet er om det er verdt det, eller om det heller skulle lønne seg å forsøke å få forholdet til Russland til å normaliseres.

For Russland står også en del på spill med denne gassen. Europa betaler for gassen, og de betaler godt. Det er Russlands soleklart viktigste inntektskilde, og det er herfra de får pengene til å finansiere den tungrodde statsmakten de er, der så mye av økonomien også forsvinner i korrupsjon og underslag og vanstyre. Vi i Norge vet jo også litt av å være avhengig av en bestemt sektor i økonomien. Vi kan ikke nekte å selge verden olje og gass, uten å lide betydelig under det selv. Vi er avhengig av inntektskilden.

Dette er noe strategene på begge sider naturligvis regner på. Hvem er mest avhengig av den andre? Kan Europa klare seg uten russisk gass? Kan russerne klare seg uten å selge gassen sin til Europa? På meg kan det virke som makten ligger hos Russland. De kan kompensere for fall i inntekt med å ta opp lån, eller sørge for midlertidig finansiering på andre måter. Det er ikke lett å kompensere for manglende elektrisitet. Husk at det er ikke bare privatboliger som vil få problemer med strømforskyvningen. Det vil også kunne ramme industrien, og med det økonomien. Så Europa er pent nødt til å finne andre og dyrere energikilder, skal de gå i klinsj med Russland om Ukraina eller i andre sikkerhetsspørsmål.

Europa er så smått i gang med dette arbeidet, med gassrøret som bygges fra Turkmenistan og gjennom Tyrkia, og med lng-anlegget som bygges i Litauen. Om problemene med Russland blir langvarige, må ytterligere tiltak settes inn.

Russland ser selvfølgelig at dette er noe Europa holder på med. De er derfor selv nødt til å finne alternativ, slik at de er garantert å få solgt gassen sin, og sikre sin viktigste inntektskilde, om problemene med Europa skulle bli så store at det går ut over gassleveransene. Siden disse leveransene er så viktige for begge parter, er det lite sannsynlig at det vil skje, regimene har ennå ingen selvmordsinstruks, om enn de kan opptre destruktivt til tider. Men Russland – og særlig Putin – liker å spille på alle hestene samtidig, slik at de er sikre på å vinne. De kan ikke fordra å bli utmanøvrert, eller å gå til forhandlinger der motparten har de beste forhandlingskortene.

Derfor var Vladimir Putin helt nødt til å få til denne gassavtalen med Kina. Det er en avtale Russland har strevd med å få til i 10 år, men det har strandet på pris og leveringsbetingelser. Det er en god illustrasjon av hvor vanskelig gassleveranser er. Det skal bygges rør, ofte gjennom flere land, og spørsmålet blir hvem som skal ta regningen. Når rørene først er bygget, må det sikres at de blir brukt, og at leveransene er stabile og til en pris man er enig om. Russland har forsøkt å være harde mot Kina, i håp om at den fremvoksende superstormakten skal være avhengig av gassen for å fortsette sin imponerende veksttakt. Men Kina er selv en tålmodig og hard forhandler, de gir heller ikke ved dørene. Så i stedet for å gå med på en gasskontrakt med Russland på russiske betingelser, så har de sørget for leveranser fra Turkmenistan og fra andre. Det har kanskje vært litt dyrere, men hva som nå har skjedd viser at gamblingen og tålmodigheten har lykkes.  Russerne har skrevet gasskontrakt med Kina på kinesiske betingelser.

Victoria Nuland på BBC Hardtalk

Overalt er det vår i luften. Her på Ganddal dukker det i hagen opp blomster vi ikke visste vi hadde. I går gikk jeg lang tur, mens Olia var på jobb, og fikk til og med badet litt i Figgjoelven. De voldsomme forandringene som hele tiden har preget krisen i Ukraina, det har hele tiden vært noe nytt å forholde seg til og å skrive om, det har vært liten tid til å fordøye og tenke og bearbeide, inntil nå. De voldsomme forandringene som preget krisen, har gått over i en slags matt tilstand, der det fremdeles er opptøyer og trefninger i øst, men ikke noen som skiller seg ut fra de som har vært tidligere. Vestlige medier har ikke krisen lengst fremme i overskriftene lenger, russiske medier fylles også delvis av andre, bare ukrainske beholder trykket og koken. Det skulle være ny folkeavstemning i Donetsk og Lugansk i går, om å tilhøre Russland. Den ble ikke noe av, uten at noen gjorde noe nummer ut av det. BBC meldte om en liten, men høylytt, demonstrasjon i en av storbyene der. Den fikk verken mange deltakere, eller mye oppmerksomhet.

Victoria Nuland er viseutenriksminister i USA. De bruker ikke den tittelen, men det er det hun i praksis er, statssekretær i utenrikstjenesten, nest under John Kerry. For de som følger nøye med på krisen i Ukraina er hun den som i en lekket telefonsamtale med USAs amassadør i Kiev, brukte et banneord om EU (f**k EU) og mente at Jatseniuk var den riktige statslederen i Ukraina. Russiske medier bruker Nuland ofte i sin propaganda, ved siden av telefonlekkasjen er hun blant dem som har vært mest synlig blant demonstrantene i Kiev, og en av dem som gjør at russiske medier kan si det er USA som står bak maktskiftet i Kiev, uten at man kan ta dem helt i direkte løgn. Nuland oppfører seg på mange måter som en republikaner i demokratenes statsapparat, med det at hun ikke ser ut til å behøve å reflektere over hva det er som gir USA rett til å blande seg inn i staters styre og stell over hele den ganske verden.

I dag var også en dag da Vestens fadeser – om det da ikke blir et for sterkt ord å bruke – i å blande seg inn i kriser og konflikter i områder vi ikke godt kjenner, på ny ble synlig. Da vi i min generasjon var unge og gikk på skolen og universitetet, var det i visse miljøer riktig å ergre seg over USAs selvpålagte rolle som verdenspoliti. Det gjelder særlig republikanernes USA, og det gjaldt veldig senere, da George W. Bush satt ved makten. Det var ikke Bush som satt da Libya ble angrepet. Det var Obama, fredsprisvinneren. NATO var også med på dette angrepet, som også Norge var det. Det blir sagt at angrepet var støttet av FN. Det er en sannhet med modifikasjoner. FN-mandatet gikk ut på å stanse Ghaddafis bombing av egne sivile. USA og NATO fortsatte å bombe til Ghaddafi var fjernet, og drept. Nå var Ghaddafi en diktator det var greit å få bort. Men det Libyerne har fått i stedet ser ikke ut til å være stort bedre, uten at jeg kjenner situasjonen der godt. Landet virker til å være uten en fungerende statsmakt. Og i dag var det nye kamper, som minnet om dem som var under Ghaddafi. Hvem vil NATO nå bombe?

Sør-Sudan er bare tragisk.

Kanskje skulle USA være litt ydmyke. De har flydd høyt etter avslutningen på den kalde krigen, som verdens eneste superstormakt, og som et forbilde på den demokratiske, liberale og kapitalistiske verden nå skulle bli en del av. Men hvis vi ser på resultatene i konfliktene der USA har blandet seg inn, så er det ikke mye lystig lesing. Det er et betimelig spørsmål om USA og vi i vest kanskje vel så ofte har gjort vondt verre. Det er i hvert fall noe å tenke over.

Men å forlange ydmykhet og ettertenksomhet fra USA er å forlange noe som hittil har gått veldig mot amerikanernes natur. Det kommer aldri til å skje. Det ligger ikke for dem. De opptrer som verdenspoliti. De har fått det for seg at verdiene de står for er overlegne de man finner ellers i verden. Det er noe man ikke engang trenger argumentere for, det er opplagt, og derfor er USA ikke bare verdenspoliti, men også moralsk politi. Folk som er mot USA, er mot frihet og demokrati. Det er også etablert et historisk verdensbilde om at hele verden er på vei mot frihet og demokrati, med et liberalt verdisyn og kapitalistisk syn på økonomien, og at land som ikke er der ennå, ligger etter i utviklingen. Kanskje skulle dette synet møte litt motstand, også hos oss i vest, for det er ikke sikkert det er den veien det går, for alle, og det er heller ikke sikkert at det er den veien alle ønsker å gå. Og om ikke det er tilfelle, så har i alle fall amerikanernes forsøk på å presse utviklingen med å innføre raske demokrati i land som ikke er klar for det, ført til kaos og ustabilitet i disse landene. Der demokratiet er innført, har det snart vist seg å ikke være et sant demokrati, som land etter land i Afrika er gode eksempler på.

I dag var Victoria Nuland på Hardtalk på BBC. Hun representerer det erkeamerikanske. Da George W. Bush var president, var det riktig i alle kulturelle og intellektuelle kretser å være skikkelig mot USA, skikkelig mot Bush. Man håpet kanskje på en forbedring med Barack Obama, og selv om han er mindre konfronterende i tonen, har USA under Obama fortsatt med å engasjere seg og involvere seg i konflikter de kanskje ikke skulle ha noe med. Og de skal streve med å peke på et område der de har lykkes, der USA har gjort situasjonen bedre. Victoria Nuland er en politiker som kunne passet i administrasjonen til Bush. Hun står for en tøff linje, Cowboy-mentaliteten er der, med trusler og maktmidler skal USA vinne frem, motstanderen er fienden, fienden er ondskapen. Russland er skuren, Ukraina offeret, og USA helten.

På nettet finnes ikke TV-versjonen av intervjuet med Nuland, med det går kanskje an å laste det ned på Podcast. Jeg hørte det på radioen.