Første mai med bekymringer i Kiev og Ukraina

image

På datsjaen fant Olia en bunke 5-rubelsedler fra Sovjettiden. Beløpet tilsvarer cirka en månedslønn. Sedlene er trykket i 1961.

I dag reiste Olia til datsjaen uten meg. Jeg var trøtt, og sovnet etter frokosten. Da jeg våknet, var jeg alene i leiligheten. For meg skulle det bli en veldig rolig dag i dag. Like rolig var det ikke overalt.

Øst i Ukraina erobret den pro russiske militsen enda en offentlig bygning i Donetsk. Denne gangen var det til statsadvokaten. Man går lett i surr hvilke bygninger i hvilke byer som er tatt, det er så mange etter hvert. Det er liksom ikke noen nyhet lenger. Opplegget var det samme som før, en gruppe opprørere stormer bygningen, og overtar den, tilsynelatende uten kamp. Det virker nå klart at de to opprørsregionene, Donetsk og Lugansk, vil kunne avholde folkeavstemning 11. mai, uten at Kiev kan gjøre noe med det. Hva som skjer siden, vet ingen.

Første mai var en av de store festdagene i det gamle Sovjetunionen, og de andre kommunistlandene i østblokken. Det er arbeidernes dag. Og kommunismen skulle jo liksom være arbeidernes politiske system, men det ble ikke helt vellykket. Selv festdagene første mai var basert på tvang, alle måtte gå i tog, det ventet problemer om man uteble. I dagens Ukraina er man naturlig nok ikke like ivrige, forbundet som dagen er med en fortid mange vil vekk fra.

Jeg lurte på om butikkene var åpne. Gårsdagen tilbrakte vi på datsjaen, så da fikk vi ikke handlet, og denne gangen er det ikke så lenge jeg skal være her. Det er fint å få kjøpt inn litt. Olia var ikke helt sikker på det der med butikkene, hun og arbeidskaren fra i går hadde avtalt full arbeidsdag på datsjaen, knapt nok klar over at det skulle være første mai. Sannsynligvis er de åpne, mente hun, de er som regel åpne hele tiden. Det er bare i Norge vi driver og stenger butikker, og har fridager og helligdager og sånt noe. Mens jeg satt ute på altanen i leiligheten i Petsjersk, fikk jeg svaret, da moren og lille Tais kom gående med handlevarer i en trillevogn. De hadde nok heller ikke tenkt på at det skulle være første mai, og at butikkene kanskje var stengt.

Jeg bar opp trillevognen, og fikk snart etter kraftig suppe til lunsj. Ved siden av suppen var det en slags sandwich, ostesmørbrød, kraftige saker det også, og jeg ble enda en gang mer enn mett. Moren var bekymret for Olia som var ute så lenge, der ute med datsjaen. Særlig da det begynte å regne. Engstelig prøvde hun å ringe henne, men fikk ikke noe svar, og ville ha også meg til å ringe. Men det ville være nytteløst, siden jeg bare har det norske nummeret, og hennes norske telefon lå på rommet vårt, uten batteri.

De er alltid engstelige for hverandre, her nede. Og det blir hakket verre når situasjonen er så spent og urolig. Moren likte ikke noe særlig når Olia var ute alene, og ikke til å få tak i, enda det var midt på dagen, og alene sånn i Kiev og omegn har Olia vært tusen ganger før.

Det er heller ikke voldelige sammenstøt og kriminelle handlinger som er den største trusselen her. Ordensmakten er betydelig svekket, og trusselen om invasjon fra Russland er reell, men de fleste skjønner at de har lite å tjene på at volden utarter, og dermed forblir situasjonen under noenlunde kontroll. Det er økonomien som er den virkelige faren, det er den ukrainerne bør frykte.

I dag var dagen russerne hadde annonsert de skulle begynne å kreve forhåndsbetaling for gass til Ukraina. Med en pris på – var det $485 per enhet? er det liten sannsynlighet for at Ukraina verken kan eller vil betale. Russerne har så truet med å skru av gassen. Det har de gjort før. Trusselen er reell, som den gjerne er, når det er Russland som kommer med den. Jeg var spent på hvordan dette kom til å gå, men dagen forløp uten at dette ble nevnt i noen internasjonale medier. Inntil videre ser det ut som om Ukraina får gassen sin, til en pris man ikke er enig om.

Det internasjonale pengemarkedsfondet, IMF, annonserte i dag at de har innvilget Ukraina et lån på 17 milliarder dollar. Krisen har virkelig fått fart på pengestrømmen inn i Ukraina. Før jul var ingen her i vest særlig ivrige etter å fylle opp Ukrainas bunnskrapte pengekasse. Det er kanskje spesielt at IMF gjør det nå, de som har det i vedtektene at de ikke forhandler med selvutnevnte statsledere, eller hvordan det er formulert. De skulle være demokratisk valgt, eller sikker legitimitet. Regimet til Jatseniuk og gjengen er i alle fall ikke kvalifisert, men de fikk nå pengene likevel.

Det vil si, de får dem litt og litt. Og det følger forpliktelser med dem. Tyngst å bære for ukrainerne er nok at gassubsidiene må kuttes ut, folket må betale den prisen gassen koster, og med det blir elektrisiteten mye dyrere. Den er vanskelig å selge inn for et folk som allerede sliter med å få endene til å møtes. Det er ingen tvil om at disse reformene er nødvendige, subsidiene inviterer til en sløsing uten sidestykke, og landet har ikke råd til det, men de som allerede er i mot det nye regime og deres «Europa», vil her få en ordentlig provokasjon i fanget. Jeg er temmelig sikker på at det var nettopp dette Jatseniuk hadde i tankene, da han den gang han og regjeringen tiltrådte, uttalte at dette er en regjering for politiske selvmordene. Å fjerne energisubsidier pleier være en dødsdom, både for demokratiske og udemokratiske regjeringer.

Her må med til historien at Ukraina har fått slik hjelp fra IMF før, men de har aldri klart å oppfylle kravene. Det er vel ingen dristig spådom at de ikke kommer til å klare det nå heller. En ting er folket, som får frosset lønningene sine, mens prisene stiger. De vil bli bitre og frustrert, sånn som de alltid har vært, og forakte sine politikere, som de alltid har gjort. De har imidlertid ikke så mye de skulle sagt, avstanden til makten er lang, og eliten i disse landene her har gjennom århundrene vist at de utmerket kan leve godt, selv om folket lider. Hva som gjør energisubsidiene så vanskelige å fjerne, er at bedriftene og industrien også har fordel av dem. De er eid av oligarkene, den økonomiske eliten, som igjen er vevd så tett sammen med den politiske eliten, at det langt på vei er blitt ett stykke. Disse er såre vel fornøyd med at de kan la sine ineffektive bedrifter gå sin gang, finansiert av en lutfattig stat, slik at millionene kan fortsette å strømme inn i hundretalls.

Ukraina må vise at de klarer denne testen, nå. Det økonomiske systemet deres er ikke bærekraftig. Det inviterer til sløsing, og utsuging. For å nå opp, gjelder det å betale de riktige bestikkelsene, ikke levere det beste produktet. Men så lenge praktisk talt hele makteliten er interessert i at dette systemet skal fortsette, er det svært, svært vanskelig å få gjort noe med det, om folket steller i stand aldri så mange revolusjoner på Maidan i Kiev, eller andre bysentre. Det er heller ikke sikkert folket vil ta belastningen med høyere energipriser, som virkelig vil gjøre vondt for dem, når vinteren kommer.

Nå er det imidlertid vår. For to uker siden, da jeg var her i påsken, var bladene begynt å komme på trærne. Nå er de ferdig utsprunget, trærne står tykke i blader og blomster. Særlig artig for meg er det å se alle kastanjetrærne i full blomst. I Norge har vi ikke så mange av dem, og i Kiev har jeg sjelden anledning til å være her på denne årstiden. Været er også allerede som i en god, norsk sommer. Varmt og godt.

I Hydropark var det allerede mange folk, mange av dem fulle, og alle kafeer og kroer åpne. Kanskje var det i anledning første mai det var så mange, kanskje er det bare det at nå er sommersesongen i gang. Da jeg var der i påsken, var det mer glissent.

Etter en fin liten treningsøkt, spaserte jeg hjem, som vanlig, og fikk med meg solnedgangen fra metrobroen over Dnjepr. Før jeg var hjemme, var det mørkt. Så jeg ble ganske overrasket da lille Tais spurte – a gde Olia?, eller – hvor er Olia?

Hun var ennå ikke kommet hjem. Nå ble også jeg smått bekymret, hva hadde hun vel ute på datsjaen å gjøre helt til det ble kveld? Moren hadde klar middag, og kunne etter en stund fortelle at søster Tanja hadde vært i kontakt med Olia, og at hun var på vei. Etter ytterligere en stund, kom hun, og forlangte hjelp av meg til å bære opp en del handlevarer hun hadde kjøpt, hun hadde vært i butikken også. Men hun var i godt humør, og var godt fornøyd med arbeidsdagen ute på datsjaen, der hun og arbeidskaren Rustam hadde fått demontert, hogget opp og fjernet mange, mange ting.

Det passer jo godt til situasjonen i landet hennes, der det også er litt av hvert å hogge opp og fjerne, og der det i motsetning til med datsjaen, er uklart hva som vil komme ut av det etterpå. Men hun hadde også funnet noe vel verdt å ta vare på, noen klenodier fra fortiden, veldig kjekt for meg som er historiker, sånn halvveis. Under madrassen hadde en eller annen lagt en bunke femrubelsedler fra 1961, fra Sovjettiden, under Khrutsjov. Det er intet mindre enn kult. Hun fant også et gammelt fotografi, av bestefaren og bestemoren, som står smilende sammen med noen viktige sovjetpersoner, noen i militæruniform, tydelig med høy rang. Bestefaren står der og smiler, og ligner på Olia. Veldig artig.

Så det ble en riktig hyggelig avslutning på dagen.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s