Nok en forferdelig dag i Ukraina

Denne dagen er kanskje den forferdeligste av dem alle. Det var bare en finte, da midlertidig president Turtsjenov i går uttalte at de østlige delene av Ukraina er utenfor kontroll, og det nå gjelder å sørge for at opprøret ikke sprer seg. Den uttalelsen var ikke så dum, endelig å begynne å forholde seg til situasjonen som den er, og ikke som man mener den burde være. Men regimet i Kiev har slett ikke gitt opp sine to opprørsregioner. I dag sendte de tungt militær utstyr og personell inn for å slå ned opprøret med hard hånd, til enda en tragisk fiasko.

Det kan se ut som om man ikke vil ha fred. Tidlig på dagen ble to helikoptere skutt ned. Det er ufattelige nyheter, militærhelikoptere skutt ned i Ukraina, det kan ikke ha skjedd før i landets historie. Nå var det landets egen befolkning som skjøt ned et helikopter fra landets egne militærstyrker. Vesten tar det som bevis at det er russisk innblanding, selveste president Obama i USA uttalte at opprørerne hadde misiler, dem er de nødt til å ha fått av Russland. Russland, på sin side, vil ha fordømmelse i FN over at Kiev sender helikoptere mot sin egen befolkning. De advarer mot «katastrofale konsekvenser» hvis dette fortsetter.

Nå begynner de katastrofale konsekvensene, som er russisk invasjon eller regulære kamphandlinger, altså borgerkrigsliknende tilstander – som så godt som sikkert vil føre til en russisk invasjon, det begynner å åpne seg som en mulighet. Sånn som det er nå, går det ikke an å ha det i et land. Kiev er helt ute av stand til å roe ned situasjonen. Forsøkene gjør alt bare verre. Mange vil sikkert la seg provosere av en mening om at Kiev bare skal sitte med hendene i fanget, mens landet faller fra hverandre. De trenger ikke sitte med hendene i fanget. Løsningen er imidlertid ikke å bruke militærmakt.

Det er ganske mange ting som tyder på at russisk statsmakt er ganske godt involvert i oppstanden øst i Ukraina. De støtter temmelig sikkert med våpen, det kan godt hende de står bak den overordnede strategien, og det kan til og med være de har noen av sine spesialstyrker der. Som det er rimelig sikkert at det er ganske mange løse kanoner og eventyrere fra Russland og andre steder, som deltar i oppstanden, ikke er ukrainere, men heller ikke underlagt noen annen statsmakt.

Men som bilder fra BBC viser, der helt vanlige menn og kvinner, gjerne godt oppe i årene, kledd i sivil, som med bare hendene stopper en ukrainsk militærkolonne, så er det også svært mange, vanlige sivile borgere i Ukraina, som ikke på noe sett og vis vil være en del av Ukraina, som det nå tegner seg til å bli, og som vil satse liv og helse på å unngå det. Se filmen selv. De ukrainske soldatene, som sitter i tanks og andre pansrede militærkjøretøy, har åpenbart fått ordre om å opptre resolutt, og ikke la folk i sivil få stanse dem. De skyter i luften, og forsøker å kjøre tanksen gjennom folkemengden, men det gjør bare folk desperate, de stopper den med bare hendene, kvinner gråter fortvilet, og en gammel mann faller om i sjokk.

Regimet i Kiev insisterer på å være statsmakten for denne delen av befolkningen også. Sånn ser det ikke ut. De oppfører seg og uttaler seg som om denne delen av befolkningen ikke eksisterer, at de er russere eller under russisk kontroll, at de får penger eller blir ført bak lyset, alt annet enn at det er ganske mange i Ukraina som er dypt misfornøyd med hva som har skjedd, og det nye regimet som er kommet ut av det.

Her har det nye regimet i Kiev felles tunge med USA, NATO og i mindre grad med EU. Uttalelsene fra Kiev og Washington er mange ganger så like at de virker koordinerte, noe som hjelper i russisk propaganda om at regimet i Kiev er regimet i Washingtons nikkedukker. Det er også problematisk tydelig at USA bruker Ukraina i en maktkamp med Russland. De er ikke interessert i det beste for landet, og for folket i landet, om dette vil bety et styrket Russland. Dette går også rett hjem i russisk propaganda, det treffer den russiske nasjonalismen, de ønsker og forventer at statslederen – Putin – skal stå opp mot dette vestlige forsøket på å svekke Russland.

Derfor hjelper ikke sanksjoner. Russland vil ikke gi etter for dem, i en maktkamp om sitt viktigste naboland. Sanksjoner kan hjelpe på selvfølelsen for folk i Vesten og i Ukraina, det gir en følelse av at vi «gjør noe». Men om vi ønsker å løse krisen, nytter det ikke med sanksjoner. Her står mye mer på spill.

Det er dessuten slik at Russland vanskelig kan tillegges ansvaret for at folk er misfornøyd i øst. Særlig USA skal være litt forsiktige. Det er ikke så mange år siden de invaderte Irak på grunn av at de mente Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det hadde han ikke, på tross av at USA la frem «bevis» på at han hadde det. Nå har USA lagt frem «bevis» på at russiske spesialstyrker er involvert i Ukraina, i form av fotografier av gjenkjennelige personer tatt i Ukraina og i Russland. Fotografiene ble lagt frem for organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, før de reiste på oppdrag i Ukraina etter avtalen i Genève. De ble også gitt til internasjonale medier, der for eksempel New York times trykket dem uforbeholdent, mens BBC trykket med forbehold om at bildene ikke lot seg verifisere.

Det viser seg at bildene er hentet fra sosiale medier. Han som har tatt dem, sier de er tatt i Ukraina alle sammen. Det slår et stygt hull i påstanden om at det er russiske spesialstyrker. I følge det offisielle USA skulle det ene bildet være et gruppebilde «tatt i Russland». New York times har nå dementert sin egen sak.

USA skulle ikke tåle mange slike blemmer før de mister sin moralske overlegenhet i denne krisen. De vil være den som beskytter offeret Ukraina mot overgriperen Russland. Om de beskytter regimet i Kiev mot oppstand i egen befolkning, er saken ikke like opplagt. USA har jo en historie med å presse kjensgjerningene til å passe inn i sin versjon av konflikter. Man kan også gå inn på NATOs hjemmeside, og se hva de skriver, om hvorfor de er overbevist om at det er russiske spesialstyrker som deltar. Slett ikke alle argumenter er like overbevisende, som det at gruppene er «for fokusert på oppgaven», mens vanlige militsgrupper ofte «slapper av og røyker».

Jeg sier ikke at det ikke finnes russiske spesialstyrker i Ukraina, jeg tror også at det gjør det. Men det kan umulig være i det omfang som Kiev, USA og NATO vil ha det til. De har ikke lagt frem håndfast bevis, det er bare påstander. Og det er fullt av bilder og film og intervjuer av militsgrupper som vitterlig ikke er russiske.

Jeg forstår også at tid spiller en kritisk rolle, og at det haster for Kiev å få kontroll over opprørsregionene før de får avholdt folkeavstemningene sine den 11 mai. USA er også svært interessert i dette, og ser at en vellykket folkeavstemning vil øke Russlands innflytelse, og alvorlig svekke Ukrainas eget valg den 25 mai. De har ikke tid til å være kritiske til egen opptreden, og til å produsere håndfaste bevis på Russlands tilstedeværelse. De har også et godt argument i det avanserte utstyret noen av militsgruppene disponerer. Russland er involvert, og de har fordeler av uroen som utspiller seg.

Men løsningen Kiev har valgt, og som USA støtter, senest i uttalelser fra Obama i dag, om at operasjonene var balanserte og proporsjonale, den løsningen er bare konfliktdrivende. Det gjør bare befolkningen enda mer ivrig på å komme seg lengst mulig unna disse folkene som regjerer i Kiev, om det så skulle innebære å tilhøre Russland. Før denne krisen var det bare et lite mindretall som ønsket at Ukraina eller deler av Ukraina skulle bli styrt av Russland, nå kan det være muligheter for Russland å få flertall for det i Lugansk og Donetsk. At disse regionene vil stemme for autonomi og utstrakt selvstyre er åpenbart. Kiev og USA gir Russland skylden, i kampens hete må det kanskje være slik. Men når man får tenkt seg om og sett grundig på tingene, så må de nok ta en god del av skylden selv.

De forferdeligste nyhetene i går kom ikke fra Donetsk eller Lugansk, i øst, de kom fra Odessa, i sør. Det er også en russisk by, det var der revolusjonene startet i 1905. Den tilhører Ukraina nå, selvsagt, men historien til byen er russisk. Så langt har demonstrasjonene her ikke vært av de kraftigste. Kanskje skyldes det at den viktige havnebyen ligger langt unna grensen til Russland, slik at det er vanskeligere å få inn våpen og utstyr, kanskje skyldes det andre ting.

Uansett, i dag var det svært kraftige sammenstøt mellom pro russiske og pro ukrainske demonstranter i denne byen. Blant de pro ukrainske var en del fotballfans, og nå kan man jo plukke frem den famøse dokumentaren laget av BBC før europamesterskapet i 2012, om rasisme og høyreekstremistiske tendenser blant fotballfans i Ukraina og Polen. Den gang var det en stygg sverting av landet, skikkelig ovenfra og ned fra et rikt og vestlig land uten store problemer, og et østlig med problemer alle veier. Nå får vi sett at disse fotballfansene finnes ennå, og at de spiller en rolle.

Slosskampene endte med at de pro russiske demonstrantene barrikaderte seg inne i en offentlig bygning. Det ble kastet molotovcoctail, bygningen ble satt i brann, og flere titalls av de pro russiske demonstrantene døde, i det de ble brent inne, eller i fallet da de desperat hoppet ut av vinduene.

Dette er slakt av mennesker. Kommentarfeltene i mange russiske og ukrainske medier var skikkelig stygge, «endelig tar vi skikkelig igjen», var en gjennomgangstone. Det offisielle Kiev beklaget tapet av menneskeliv, men fremhevet igjen at russerne står bak. USA meldte at hendelsen var «uakseptabel».

Så hvordan skal man komme seg ut av dette? Man skaper en situasjon der russerne må komme inn med sine regulære styrker, for «å beskytte russiske interesser», som de kaller det. Sånn som Kiev oppfører seg, er det utenkelig at de skal klare å roe ned situasjonen. Nå har de også ukrainske grupper, godt ute til høyre politisk, som beveger seg omkring og opererer på egen hånd. Det tåles ikke mange angrep fra dem, før russerne kommer.

En russisk invasjon vil være en katastrofe. Men det er noe med Ukraina nå, som om det har en dragning mot denne katastrofen. Det er for mange som er mer opptatt av å straffe Russland, banke opprørerne, løse problemene med vold og makt, sette dem på plass, enn reelt ønsker å løse krisen. I en ren maktkamp om Ukraina, så vil Russland vinne. Det er mange som ikke liker det, men om dette er kjensgjerningen, er det dette vi må forholde oss til. Jo lenger situasjonen eskalerer, dess vanskeligere vil det bli å komme russerne – og den betydelige russiskvennlige delen av befolkningen i Ukraina – i møte.

Tiden renner ut. Og alle parter kjører på med mer av det samme.