Arbeidsleir i Eventyrhagen

Jeg reiste ned hit for en liten ferie og for å være tett på begivenhetene i Ukraina. Slik har det ikke gått. Min kone, Olia, har vært igjen i Kiev siden påsken. Og nå har hun bestemt seg for å få i stand datsjaen hun og søsteren arvet, og som hun kjøpte søsteren ut av. Da er det ingen bønn. Jeg må være med.

Og alle planer om treningsprogram i anlegget i Hydropark og om å følge nyheter på Internett og spasere rundt i byen og spise mye mat, går fløyten.

I forgårs sympatiserte hun med meg, og reiste ut alene, da jeg sov på formiddagen. I går var en dag vi slappet mye av hjemme. Det jeg skrev om at planene jeg hadde om å spise mye mat, gikk fløyten, det stemmer ikke helt. Hjemme i leiligheten er serveringene til mama Irina like overdådige som alltid. Det er behov for å hvile etter dem. Og en vanlig dags spørsmål, er om jeg skal ta turen ut før eller etter den kraftige suppen til lunsj. I går var svaret på spørsmålet å gå ut etter. Da var klokken blitt tre-fire.

Og vi gikk ikke på noen romantisk spasertur, eller til Hydropark. Vi reiste til Episenter.

Episenter er en megabutikk. Det er en lagerhall av alle slags byggevarer, en flyplass av ting små og store og enormt store ting å få kjøpt. Slike forretninger har vi ikke i Norge, men de er ikke helt uvanlige her. Ikea selger møbler, og småting å ha i hus, her selger de absolutt alt som kan tenkes å brukes i byggearbeid, oppussing, – ja, og så treningsutstyr, og enormt med lang e og lang o mye mer. Det er farlig å gå dit med Olia.

Vi reiste altså litt utpå ettermiddagen. Det var sol og fint vær. Vi spaserte og var glade. Vi satte oss i en marsjrutka, de små minidrosjene eller minibussene som er så karakteristiske og koselige her borte. Vi humpet i vei kanskje 20 minutter, eller noe slikt, kanskje mindre. Så kom vi til en svær trafikkmaskin, som det heter, mange veier med mange felt, som går i kryss og tvers i sving og bro. Der gikk vi av.

Så surret vi oss på riktig vei, og gikk ytterligere 10 minutter bort til Episenter.

Da vi var ferdige, var det helt mørkt. Med alt jeg vet i dag, er det en kraftig overdrivelse å si vi var ferdige. Vi hadde funnet en rekke med ting, virkelig mange ting, som kan brukes i restaurering av hus og datsjaer, de lå klar på handlevognen og ytterligere en vogn for tunge ting og en vogn til for sement. Vi var der i tiiiiiiiiiiiiimevis, og jeg hater det.

Klokken var sikkert halv elleve da vi kom hjem. Det var å spise, sjekke nyheter og legge oss. Nyhetene var aldeles fryktelige, som jeg skrev om i gårsdagens post.

Morgenen etter, som altså er i dag, var det så vidt tid til å våkne, før vi skulle ut igjen. Vi måtte betale for varene, det hadde vi ikke gjort ennå, det var også noen småting vi ennå manglet, sandsekker og armatur, altså virkelig store ting, og vi skulle kjøpe alt samlet og få kjørt det ut til datsjaen. Olia er fantastisk når det gjelder slike prosjekt, hun ser ikke at dette er umulig, hun går bare i gang, og får det gjort. Det er svært, svært, svært mye å gjøre på datsjaen for å få den noenlunde beboelig og i stand, hun satser på å få det alt sammen gjort før hun reiser hjem 8. mai. Utrolig.

Derfor er hun ivrig om morgenene, og vil avsted med en gang. Jeg fikk heldigvis bremset henne litt, så jeg fikk skrevet gårsdagens innlegg før hele dagen forsvant, og også få en oversikt over nyheten. Men klokken halv ti var vi av gårde.

Og klokken halv fire var vi ute av butikken.

Det er det verste jeg vet, jeg tenkte litt på det, det er ingenting som er verre for meg enn å være i slike butikker. Å være hos tannlegen kan jo for eksempel være litt morsomt, selv om det gjør vondt. Og så blir man jo ferdig etter en stund, hos tannlegen.

På gigantmarkedet Episenter begynte ulykken da den ene vognen med handlevarer vi hadde klar fra i går, var vekk. Olia var rasende over elendig, ukrainsk kundebehandling – uriktig, for øvrig, varene var bare lagt unna et annet sted og på en annen vogn – jeg var fortvilet over at vi måtte gjøre denne handlingen på ny. Tro ikke det gikk raskere andre gang. Vi måtte huske hva som egentlig lå på denne vognen. Og når det gjaldt ting som å velge farge, for eksempel, så var det en prosess som måtte gå sin gang på ny. Var den ene eller den andre fargen, bedre? Det nyttet ikke bare å forsøke å huske hvilken farge vi hadde kjøpt i går. Kanskje var en annen farge bedre.

Det var heller ikke bare sand og armatur som skulle kjøpes. Det var mye, mye mer, takrenner, metalldingser, ditt, datt, fullt av ting jeg verken husker eller kan navnet på. Symptomatisk tok det en halv time bare å komme gjennom kassen. Altså ikke stå i kø, få skannet varene og betale. Høydepunktet i min ulykke – som jeg vil kalle det, Olia ville jo mene at også hun måtte gå i butikken hele dagen, og bli sliten av det, men hun liker det jo, så ulykken er min, vil jeg si – var da vi fant gårsdagens varer, da vi var kommet helt rundt, og var klar til å betale, omtrent.

Storhandel, Byggmarked

Alle fire vognene er våre. En halv time tok det å skanne gjennom alle varene som ligger på dem. I tillegg kommer en 20 sekker sand som lå ute på en palle, og ventet.

Tro ikke at det nå bare var å sjekke om vi hadde husket alt, og eventuelt ta med oss de av gårsdagens varer vi hadde glemt. Nei, for av noen typer varer hadde Olia valgt enn annen type enn i går, og da måtte hun bruke tid på å velge og være i tvil om hvem av dem som var best. Så ville hun legge de øvrige varene tilbake på plass, i butikken som er så stor at det kunne gått trikk fra den ene enden til den andre. En halv time brukte hun på det. Fordi hun fant et par ting som fristet henne på veien…

Da var min tålmodighet spist opp. Det er ikke ferie, dette, det er arbeidsleir. Hvorfor reiste jeg til Kiev for et par dager, for dette?

Men det hører jo med til å være gift. Da har man ikke bare seg selv. Og ute på datsjaen, ble humøret straks bedre. Der står frukttrærne i blomst, der skinner solen. Det tok lang og ekkel tid å bære alle varene fra bilen til datsjaen, selv om den parkerte like ved gjerdet. 12 sekker sement og 20 sekker sand krever sitt, ved siden av alt det andre.

Så gav Olia seg i gang med å rydde inne, mens jeg fortsatte evighetsprosjektet med stubben i hagen. Jeg fikk gravd frem fem-seks store røtter, og hogd dem av, men stubben var fremdeles ikke til å rikke.

Stubbe, Grave røtter

Den mye omtalte stubben…

Jeg koblet av og hvilte med å sage ned noen kvister og trær.

Da er det mer effektivitet over Olias arbeid. Da jeg var der onsdag var huset fullt av skrot. Nå var det tomt, og skrotet på bakken utenfor. Det hjemmelagde dusjskuret ved siden av kjøkkenet, ute, var også revet ned. Jeg likte ikke det så godt, jeg ville gjerne beholde dusjskuret, men Olia lovet meg at det kom til å bli veldig fint når vi fikk malt kjøkkenet hvitt. Og kjøkkenet fikk jeg jo beholde. Olia ville rive det også, falleferdig som det er.

Skrot, Datsja

Her er hva Olia (sammen med arbeidskaren Rustam) fikk ryddet ut, dagen hun var uten meg på datsjaen.

Det er lang vei til mye, fra datsjaen, så vi får en fin følelse av tid. Effektivitetstyranniet fra hjemme, gjelder ikke. Å gå bort med søpla er en rusletur på flere hundre meter. Vi har virkelig mye søppel på datsjaen vår, det meste som er der, skal bort. Så vi blir vant med å bære langt og tungt, slik det overveldende flertall mennesker har gjort og fremdeles gjør.

På veien til søppelkassene går vi forbi den ene frukt- og grønnsaks- og blomsterhagen vakrere enn den andre. – Vi må ha et navn på datsjaen vår, foreslår jeg for Olia, som straks er med på ideen og kommer opp med en rekke forslag. De fleste med hennes familienavn med i navnet, siden «dere hadde casa Salen», som hun sa. Nå var det deres tur. Jeg ville imidlertid ha et mer russisk navn, som de gamle palass og gods i tsartiden, og hun var straks med på denne ideen også. «Sommerpalasset», var forslaget, på russisk.

Det navnet er riktignok opptatt. Jeg ville ha vårt eget, riktignok inspirert av de gamle, men altså vårt eget. Jeg nevnte Tolstojs,?? Polnaja, jeg husker lydene i det første ordet, sånn halvveis, og kjennet det straks igjen når jeg ser det, men klarer ikke gjengi det. – Polnaja, er fint, sier Olia. «Skatjesjnaja polnaja «‘ det blir navnet, om jeg har stavet det noenlunde rett. «Eventyrhagen».

Utekjøkken, Datsja

Kjøkkenskuret, etter at dusjveggene ved siden av er revet ned.

Det passer veldig fint. Så får vi det lille, røde eventyrhuset i den, Eventyrskogen i utkanten av den, og Kjøkkeneventyret, som det lille skuret kjøkkenet er. På russisk blir det enda bedre, og det er russisk vi kommer til å bruke. Polnaja er ikke bare hage, men en stor prakthage, en velstelt dal, stort, og veldig fint og ordentlig. Det passer jo komisk til vår datsja, som den ser ut nå. Skogen heter på russisk Les prekliutsjenii, direkte oversatt: Skogen av eventyr. Veldig bra.

På ny ble det mørkt før vi kom oss hjem. På ny var det ikke mer å gjøre enn å spise og sove. Og på ny var moren bekymret fordi vi var blitt så lenge. Det hadde hopet seg opp med middag og lunsj, så det var mer enn selv vi kunne spise, med appetitt bygget opp gjennom en lang dag.
Det blir ikke mye fritid på meg, denne lille svippturen til Kiev. Det er mer av en arbeidsleir, arbeidsleir i Olias eventyrhage. Og det er som hun sier: skal du ha glede av den, må du også arbeide på den. Hun oppdrar meg godt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s