En helt fortvilet hjemreise fra Ukraina

Selve reisen gikk helt fint. Jeg kysset Olia, satte meg i taxien, kjørte til flyplassen, hvorfra jeg ble fraktet trygt hjem.

Men hva som nå skjer i Ukraina, hvordan det midlertidige regimet i Kiev reagerer på det, og hvordan vi i vest forholder oss til dette regimet, det gjør meg fly forbannet. Og helt fortvilet. I Ukrainas klart verste krise i landets korte historie, har de et lederskap som overhodet ikke greier å ta styringen. Og som ser ut til å ha det til sin oppgave å gjøre vondt verre. Og vi har en vestlig verden av USA med NATO, og EU, som i frykt for Russland overhodet ikke reagerer på den nye ledelsens feil og avskyelige uttalelser og handlinger, men tvert i mot backer den opp og prøver å gi den et skinn av demokrati og respekt for grunnleggende rettigheter.

På fredag brant mellom 30 og 40 mennesker til døde i dette landet her, vårt kjære Ukraina. De brant til døde, mens andre mennesker så på, sang og jublet. På twitter kom hatmeldinger, og begeistrede utrop om at «endelig blir russerne stekt». De brukte sterkere uttrykk enn «russere», om de som ble brent. Det var ikke et uhell at bygningen brant, og det var folk inne i den. De utenfor kastet brannbomber, bygningen ble påtent.

Og hvordan reagerer så ledelsen i landet? Slangen Arsenij Jatsienuk, og hans like i regjeringen? Jeg har behandlet dem med rimelig respekt så langt på bloggen, det vil jeg påstå, jeg har holdt igjen. Men nå er det slutt. Særlig Jatsienuk har snakket med glatt slangetunge som var han en person i en roman, siden han kom til makten og ble midlertidig statsminister i slutten av februar. Mens demonstrasjonene pågikk på Maidan, stod han alltid i skyggen, som man husker, og tidde. Det var bokseren Klitsjko som tok ordet og ble buet ut. Jatsienuk holdt munn, og kom til makten.

Siden har han også snakket stort sett foran TV-kameraer og foran vestlige politikere, kanskje de eneste som liker ham og støtter ham. Foran egen befolkning, snakker han aldri, som man kan legge merke til. Og på TV og nettklipp har han fra første stund hatt noen fantastiske uttalelser, med infam retorikk mot alt russisk, mot alt som er mot ham. Husker dere han meldingen han hadde til Krim, etter folkeavstemningen og Russlands annektering? Om hvordan han skulle forfølge hver eneste en som var skyldig i denne separatismen, at de aldri var trygge, at jorden brant under føttene på dem, at det kunne ta ett år, to år, men de ville bli tatt til slutt. Det er han som er hjernen bak meldingen «folkeavstemning foran geværpipene». Like usant som det meste annet han sier. Det var mange vestlige medier som dekket folkeavstemningen. Ingen reagerte om noen geværpiper, eller annen uro av noe slag.

Det som etter hver blir «crystal clear» – som også er et uttrykk Jatseniuk gjerne bruker, «Crystal clear Putin will restore the Soviet Union», 10 600 gir Google på Yatsenyuk og Crystal clear, det er «crystal clear» retorikk han bruker -, det er «crystal clear» at folket på Krim, som øst i Ukraina, sør i Ukraina og nok også ganske mange steder ellers i Ukraina, de vil ikke ha Jatseniuk som sin statsminister. Og Jatseniuk har gitt opp å være statsminister for disse delene av befolkningen, den russiske, han prøver ikke. Retorikken er skammelig mot dem.

Da de 30-40 menneskene ble brent i hjel, eller døde i fallet da de hoppet ut av den brennende bygningen, da reagerte Jatseniuk i kjent stil, med å erklære etterforskning av hver eneste – i politiet. Det er politiet som har skylden. Han har for sikkerhets skyld gitt de fleste av dem sparken, erstattet dem med nye. Årsaken er at politiet ikke slo ned det pro russiske opprøret, altså ikke fikk stanset separatistene og terroristene før de ble brent i hjel. Andre i regjeringsapparatet melder at de døde var innreisende fra Russland og Transnistria, utbryterrepublikken i Moldova, altså inntrengere, og ikke noe å bry seg om.

Men nå har vestlige medier begynt å snakke med de såkalte «separatistene», som er ordet Kiev vil bruke, og som vestlige medier har overtatt. Mange av dem er imidlertid ikke separatister, det er ikke et delt eller splittet Ukraina de ønsker. En norsk avis rapporterte fra en meningsmåling der 80 % av Ukraina i øst, ikke ønsket løsrivelse. Det er bare det, at løsrivelse er bedre enn Jatseniuk, og hans like. De mangler hjerte, de som ikke kan ha forståelse for det.

En av de som var inne i den brennende bygningen snakket med New York times. Det leste jeg på flyplassen i Frankfurt, en ypperlig utgave av New York times, hadde bare det som stod der, vært mulig å få inn i hodene på folk. Han som var i bygningen var en 42 år gammel bygningsarbeider. Han klatret opp på taket, og reddet seg på den måten. Han så det hele som skjedde, hvordan folk hoppet ut av av vinduene, og ble banket opp, og jaget. – Og så sang de den ukrainske nasjonalsangen, sa han. – Jeg var i ferd med å dø, og de sang nasjonalsangen. Jeg hater dem inderlig.

Og så kan man jo tenke seg, mine damer og herrer, som holder Russland som den store og eneste skurken i de forferdelige hendelsene som pågår i Ukraina nå, hvordan det ville vært, om vi nordmenn stod utenfor en brennende bygning og sang «Ja, vi elsker», mens folk der inne brant i hjel. Og så kan man jo tenke seg, hvordan det ville vært, om vårt regjeringsapparat, som forresten var blitt satt inn under tvilsomme omstendigheter, innledet etterforskning mot politiet, som ikke fikk tatt seg av disse folkene fra den andre nasjonaliteten, før de brant inne for oss.

Det er så stygt som det kan få blitt.

Samme avis, New york times, hadde også en artikkel fra en journalist som hadde vært og snakket med noen av «separatistene» og «terroristene» i øst. Det er de som blir kalt russiske, pro russiske, Moskvaledede og alt som har med Russland å gjøre. Som om Putin kontrollerer alt som skjer av vondt i Ukraina, og andre steder i verden folk snakker russisk. NATO har til og med laget en faktaside, om hvorfor disse opprørsgruppene er russiske. Artikkelen fra New York times viser kanskje noe annet. En vennlig kommentator gjorde meg også oppmerksom på nettlenken til artikkelen, den ligger her, veldig interessant lesning.

For den som ikke orker å sjekke lenken, så er det altså en gruppe militismenn fra Slvaiansk som blir intervjuet. De har mistenkelig god disiplin, mistenkelig erfaring, og mistenkelig bra våpen. De har en forklaring på alt, men de fnyser bare av de skal være under kommando av Moskva, eller at de ikke er ukrainske statsborgere. De har kriget i Afghanistan, for Sovjetunionen. Noen har også tjenestegjort i den russiske hæren, etter Sovjetunionens oppløsning, men så har de blitt ukrainske statsborgere igjen, siden. For det er nemlig slik, at grensen mellom Ukraina og Russland, den har vært slik som grenser skal være, åpen og fri. Veldig, veldig mange har slektninger på begge sider av grensen. Veldig, veldig mange har slektninger av begge nasjonaliteter. De er innbitt i oppgaven, – det står ikke i artikkelen, men det er tanker jeg har tenkt – endelig har de noe å leve for. Å kjempe mot det urettferdige og russiskfiendtlige regimet i Kiev gir mening i tilværelsen, noe de nok i mange, mange år har savnet.

Og nå bruker jeg begrepene urettferdig og russiskfiendtlig uten forbehold om Jatseniuk og regjeringen hans. Jeg er helt klar over at den store delen av Ukrainas befolkningen overhodet ikke har problemer verken med russere eller ukrainere, eller med andre, for den slags skyld. Det er bare det at denne store delen av befolkningen har sørgelig liten innflytelse over det som skjer nå. Og uttalelsene Jatseniuk og hans regjeringskamerater kommer med, er så åpenbart russiskfiendtlige at man trenger ikke engang være russer for å føle dem truende.

Våpnene oppga de å ha fått fra erobrede politistasjoner, fra ukrainske militærstyrker som overga seg, særlig i den tidlige fasen av den ukrainske kampanjen, og ved å bestikke ukrainske soldater. Her er jo en i Norge lite kjent parallell til demonstrasjonene og kampene på Maidan, der også demonstrantene fikk våpen og utstyr fra erobrede politistasjoner, men da fra Lvov. Også det har jeg fra en ypperlig reportasje i New York times.

Så både Kiev og Vesten har noe å bevise med den veldige involveringen de mener Russland har i begivenhetene. Kiev bryr seg forresten ikke, den antirussiske propagandaen går skremmende hjem i befolkningen, og øker motsetningene, og dermed sjansene for splittelse. Det ser knapt ut som Kiev ønsker å styre opprørsområdene i øst, de ønsker bare å slå dem ned. Valget 25 mai – om det blir noe av – blir avgjort andre steder i landet uansett. Og så er det mange år til neste gang. USA og EU skulle nok imidlertid hatt noe mer håndfast, før de innfører sanksjoner som setter verdensøkonomien på spill. NATOs liste ser bare dum ut, holdt opp mot artikkelen i New York times.

I dag har det vært nye kamper. BBC har vært og laget nye filmer, nye reportasjer. De gjør det hver dag, og for dem som ser dem, blir det etterhvert umulig å underslå at oppstanden i øst baserer seg på en dyp, dyp misnøye med regimet i Kiev og Ukraina sånn som landet nå ser ut. Det er ikke russerne som er skyld i denne misnøyen, det er ukrainerne selv, og særlig de som har tatt makten i Kiev. Historien kan komme til å dømme hardt vi i vest, vi som har spilt på lag med dem.

Det får meg til å tenke på et bilde USAs utenriksminister John Kerry lot seg fotografere i, helt i begynnelsen av krisen. Det var når Russland nettopp hadde slått til, regjeringen i Kiev nettopp hadde tiltrådt, og det var viktig for USA å vise at de støttet det nye regimet, i det minste symbolsk, på et bilde. Han står og holder dem i hånden, sine egne hender i kryss. Det er et bilde som kan se bra teit ut, som kan finne sin plass i historiebøkene. Om det nå ender så ille som det ser ut i Ukraina, vil det nok komme en tid der vi vil spørre hvordan vi kunne støtte et regime som oppfører seg på måten regimet i Kiev nå gjør. Et godt sted for USA å begynne er å lese egne aviser.