En helt fortvilet hjemreise fra Ukraina

Selve reisen gikk helt fint. Jeg kysset Olia, satte meg i taxien, kjørte til flyplassen, hvorfra jeg ble fraktet trygt hjem.

Men hva som nå skjer i Ukraina, hvordan det midlertidige regimet i Kiev reagerer på det, og hvordan vi i vest forholder oss til dette regimet, det gjør meg fly forbannet. Og helt fortvilet. I Ukrainas klart verste krise i landets korte historie, har de et lederskap som overhodet ikke greier å ta styringen. Og som ser ut til å ha det til sin oppgave å gjøre vondt verre. Og vi har en vestlig verden av USA med NATO, og EU, som i frykt for Russland overhodet ikke reagerer på den nye ledelsens feil og avskyelige uttalelser og handlinger, men tvert i mot backer den opp og prøver å gi den et skinn av demokrati og respekt for grunnleggende rettigheter.

På fredag brant mellom 30 og 40 mennesker til døde i dette landet her, vårt kjære Ukraina. De brant til døde, mens andre mennesker så på, sang og jublet. På twitter kom hatmeldinger, og begeistrede utrop om at «endelig blir russerne stekt». De brukte sterkere uttrykk enn «russere», om de som ble brent. Det var ikke et uhell at bygningen brant, og det var folk inne i den. De utenfor kastet brannbomber, bygningen ble påtent.

Og hvordan reagerer så ledelsen i landet? Slangen Arsenij Jatsienuk, og hans like i regjeringen? Jeg har behandlet dem med rimelig respekt så langt på bloggen, det vil jeg påstå, jeg har holdt igjen. Men nå er det slutt. Særlig Jatsienuk har snakket med glatt slangetunge som var han en person i en roman, siden han kom til makten og ble midlertidig statsminister i slutten av februar. Mens demonstrasjonene pågikk på Maidan, stod han alltid i skyggen, som man husker, og tidde. Det var bokseren Klitsjko som tok ordet og ble buet ut. Jatsienuk holdt munn, og kom til makten.

Siden har han også snakket stort sett foran TV-kameraer og foran vestlige politikere, kanskje de eneste som liker ham og støtter ham. Foran egen befolkning, snakker han aldri, som man kan legge merke til. Og på TV og nettklipp har han fra første stund hatt noen fantastiske uttalelser, med infam retorikk mot alt russisk, mot alt som er mot ham. Husker dere han meldingen han hadde til Krim, etter folkeavstemningen og Russlands annektering? Om hvordan han skulle forfølge hver eneste en som var skyldig i denne separatismen, at de aldri var trygge, at jorden brant under føttene på dem, at det kunne ta ett år, to år, men de ville bli tatt til slutt. Det er han som er hjernen bak meldingen «folkeavstemning foran geværpipene». Like usant som det meste annet han sier. Det var mange vestlige medier som dekket folkeavstemningen. Ingen reagerte om noen geværpiper, eller annen uro av noe slag.

Det som etter hver blir «crystal clear» – som også er et uttrykk Jatseniuk gjerne bruker, «Crystal clear Putin will restore the Soviet Union», 10 600 gir Google på Yatsenyuk og Crystal clear, det er «crystal clear» retorikk han bruker -, det er «crystal clear» at folket på Krim, som øst i Ukraina, sør i Ukraina og nok også ganske mange steder ellers i Ukraina, de vil ikke ha Jatseniuk som sin statsminister. Og Jatseniuk har gitt opp å være statsminister for disse delene av befolkningen, den russiske, han prøver ikke. Retorikken er skammelig mot dem.

Da de 30-40 menneskene ble brent i hjel, eller døde i fallet da de hoppet ut av den brennende bygningen, da reagerte Jatseniuk i kjent stil, med å erklære etterforskning av hver eneste – i politiet. Det er politiet som har skylden. Han har for sikkerhets skyld gitt de fleste av dem sparken, erstattet dem med nye. Årsaken er at politiet ikke slo ned det pro russiske opprøret, altså ikke fikk stanset separatistene og terroristene før de ble brent i hjel. Andre i regjeringsapparatet melder at de døde var innreisende fra Russland og Transnistria, utbryterrepublikken i Moldova, altså inntrengere, og ikke noe å bry seg om.

Men nå har vestlige medier begynt å snakke med de såkalte «separatistene», som er ordet Kiev vil bruke, og som vestlige medier har overtatt. Mange av dem er imidlertid ikke separatister, det er ikke et delt eller splittet Ukraina de ønsker. En norsk avis rapporterte fra en meningsmåling der 80 % av Ukraina i øst, ikke ønsket løsrivelse. Det er bare det, at løsrivelse er bedre enn Jatseniuk, og hans like. De mangler hjerte, de som ikke kan ha forståelse for det.

En av de som var inne i den brennende bygningen snakket med New York times. Det leste jeg på flyplassen i Frankfurt, en ypperlig utgave av New York times, hadde bare det som stod der, vært mulig å få inn i hodene på folk. Han som var i bygningen var en 42 år gammel bygningsarbeider. Han klatret opp på taket, og reddet seg på den måten. Han så det hele som skjedde, hvordan folk hoppet ut av av vinduene, og ble banket opp, og jaget. – Og så sang de den ukrainske nasjonalsangen, sa han. – Jeg var i ferd med å dø, og de sang nasjonalsangen. Jeg hater dem inderlig.

Og så kan man jo tenke seg, mine damer og herrer, som holder Russland som den store og eneste skurken i de forferdelige hendelsene som pågår i Ukraina nå, hvordan det ville vært, om vi nordmenn stod utenfor en brennende bygning og sang «Ja, vi elsker», mens folk der inne brant i hjel. Og så kan man jo tenke seg, hvordan det ville vært, om vårt regjeringsapparat, som forresten var blitt satt inn under tvilsomme omstendigheter, innledet etterforskning mot politiet, som ikke fikk tatt seg av disse folkene fra den andre nasjonaliteten, før de brant inne for oss.

Det er så stygt som det kan få blitt.

Samme avis, New york times, hadde også en artikkel fra en journalist som hadde vært og snakket med noen av «separatistene» og «terroristene» i øst. Det er de som blir kalt russiske, pro russiske, Moskvaledede og alt som har med Russland å gjøre. Som om Putin kontrollerer alt som skjer av vondt i Ukraina, og andre steder i verden folk snakker russisk. NATO har til og med laget en faktaside, om hvorfor disse opprørsgruppene er russiske. Artikkelen fra New York times viser kanskje noe annet. En vennlig kommentator gjorde meg også oppmerksom på nettlenken til artikkelen, den ligger her, veldig interessant lesning.

For den som ikke orker å sjekke lenken, så er det altså en gruppe militismenn fra Slvaiansk som blir intervjuet. De har mistenkelig god disiplin, mistenkelig erfaring, og mistenkelig bra våpen. De har en forklaring på alt, men de fnyser bare av de skal være under kommando av Moskva, eller at de ikke er ukrainske statsborgere. De har kriget i Afghanistan, for Sovjetunionen. Noen har også tjenestegjort i den russiske hæren, etter Sovjetunionens oppløsning, men så har de blitt ukrainske statsborgere igjen, siden. For det er nemlig slik, at grensen mellom Ukraina og Russland, den har vært slik som grenser skal være, åpen og fri. Veldig, veldig mange har slektninger på begge sider av grensen. Veldig, veldig mange har slektninger av begge nasjonaliteter. De er innbitt i oppgaven, – det står ikke i artikkelen, men det er tanker jeg har tenkt – endelig har de noe å leve for. Å kjempe mot det urettferdige og russiskfiendtlige regimet i Kiev gir mening i tilværelsen, noe de nok i mange, mange år har savnet.

Og nå bruker jeg begrepene urettferdig og russiskfiendtlig uten forbehold om Jatseniuk og regjeringen hans. Jeg er helt klar over at den store delen av Ukrainas befolkningen overhodet ikke har problemer verken med russere eller ukrainere, eller med andre, for den slags skyld. Det er bare det at denne store delen av befolkningen har sørgelig liten innflytelse over det som skjer nå. Og uttalelsene Jatseniuk og hans regjeringskamerater kommer med, er så åpenbart russiskfiendtlige at man trenger ikke engang være russer for å føle dem truende.

Våpnene oppga de å ha fått fra erobrede politistasjoner, fra ukrainske militærstyrker som overga seg, særlig i den tidlige fasen av den ukrainske kampanjen, og ved å bestikke ukrainske soldater. Her er jo en i Norge lite kjent parallell til demonstrasjonene og kampene på Maidan, der også demonstrantene fikk våpen og utstyr fra erobrede politistasjoner, men da fra Lvov. Også det har jeg fra en ypperlig reportasje i New York times.

Så både Kiev og Vesten har noe å bevise med den veldige involveringen de mener Russland har i begivenhetene. Kiev bryr seg forresten ikke, den antirussiske propagandaen går skremmende hjem i befolkningen, og øker motsetningene, og dermed sjansene for splittelse. Det ser knapt ut som Kiev ønsker å styre opprørsområdene i øst, de ønsker bare å slå dem ned. Valget 25 mai – om det blir noe av – blir avgjort andre steder i landet uansett. Og så er det mange år til neste gang. USA og EU skulle nok imidlertid hatt noe mer håndfast, før de innfører sanksjoner som setter verdensøkonomien på spill. NATOs liste ser bare dum ut, holdt opp mot artikkelen i New York times.

I dag har det vært nye kamper. BBC har vært og laget nye filmer, nye reportasjer. De gjør det hver dag, og for dem som ser dem, blir det etterhvert umulig å underslå at oppstanden i øst baserer seg på en dyp, dyp misnøye med regimet i Kiev og Ukraina sånn som landet nå ser ut. Det er ikke russerne som er skyld i denne misnøyen, det er ukrainerne selv, og særlig de som har tatt makten i Kiev. Historien kan komme til å dømme hardt vi i vest, vi som har spilt på lag med dem.

Det får meg til å tenke på et bilde USAs utenriksminister John Kerry lot seg fotografere i, helt i begynnelsen av krisen. Det var når Russland nettopp hadde slått til, regjeringen i Kiev nettopp hadde tiltrådt, og det var viktig for USA å vise at de støttet det nye regimet, i det minste symbolsk, på et bilde. Han står og holder dem i hånden, sine egne hender i kryss. Det er et bilde som kan se bra teit ut, som kan finne sin plass i historiebøkene. Om det nå ender så ille som det ser ut i Ukraina, vil det nok komme en tid der vi vil spørre hvordan vi kunne støtte et regime som oppfører seg på måten regimet i Kiev nå gjør. Et godt sted for USA å begynne er å lese egne aviser.

Advertisements

4 comments on “En helt fortvilet hjemreise fra Ukraina

  1. Pjotr sier:

    Mange Takk for blogen din. Det er vanskelig å erfare noe om situasjonen i Ukraina, man må lese mye i forsjelige medier, hvis man ønsker å bekomme uforvrengt informasjon. Og du samler det sammen. Selfølgelig har du også sin egen visning på alle hendelser, men du prøver å få objektiv infomasjon, mange skriver og skjuler ikke posisjonen sin og selv forandrer fakta for å bevise noe. Derfor er det vanskelig å erfare hva skjedde i virkeligheten.
    Unnskyld, hvis jeg skriver feil, jeg begynte å lære norsk ikke så lenge siden. Jeg ville bare si takk for blogen.

    Vennlig hilsen,

    Pjotr

    • esalen sier:

      Takk for det, jeg er veldig enig i at forskjellige medier fremstiller sakene på forskjellige måter, og måten de velger ut hva de skal rapportere, gjør at det ikke alltid blir helt balansert. Både russiske og ukrainske medier tjener en agenda, og du ser så godt som aldri russiske medier som kritiserer Russland, eller ukrainske medier som kritiserer Ukraina. Likevel er det seriøse journalister som jobber i disse mediene, som selv tror på det de skriver om, og som ikke vil bli tatt i faktafeil. De løser det ved å ikke nevne i det hele tatt, om det er saker som er skadelige for henholdsvis Russland eller Ukraina. Og hvis de må nevne dem, slik for eksempel Kyivpost.com måtte med brannen i Odessa, så rapporterer de gjerne fra offentlige ukrainske tjenestemenn, som sier ting som «brannen var påsatt av de pro russiske demonstrantene selv, ved et uhell», «demonstrantene besto av folk fra Russland og utbryterrepublikken Transnistria i Moldova» eller «Russland har skylden for disse provokasjonene». Vestlige medier føler seg overlegne, og er selvsagt på en annen måte frie enn mediene i Russland og Ukraina, men også våre medier er veldig ensrettet, og det er som regel veldig lett å se hvilket land nyhetene er skrevet i. Norske medier er nok litt preget av at journalistene våre ikke kan så mye om situasjonen, det er få reportere som er på stedet, og han markerte som er – Hans Wilhelm Steinfeld, fra NRK – har sluttet å jobbe og å forberede seg. Han brauter bare i vei på gammel erfaring, og snakker veldig mye om ting fra Sovjettiden, den gang han virkelig fulgte med, jobbet hardt og ville opp og frem. Jeg prøver å være objektiv og moderat, men også å balansere synet som kommer frem i øvrige, vestlige medier, og da særlig norske og engelskspråklige. Der er det ingen tvil om at Russland er skurken, og Ukraina er offeret. Jeg er ikke sikker på at det er så enkelt, og prøver å få dette frem.

      Takk skal du ha, for kommentaren din!

  2. E.S. Selv om du prøver og være nøytral, så vil leserne uanset sitte igjen med inntrykket av at det er Russland som har skylden for urolighetene i Ukraina.All informasjon vi får i vestlig presse om urolighetene i øst er preget av det gamle hatet til russerne.Er det galt av Rusland og være skeptisk til vesten ? til NATOs ekspansjon ,når vi ser på historien og hva den kan fortelle oss om vestens mange angrep på Russland.Mitt intrykk er at vesten mener at alle land skal ha et demokrati lik det som vi selv har.Men er det sikkert at det er det beste for et land som Russland? Skal vi vente at et land der befolkningen har blitt undertrykket i hundrevis ,skal skal ha samme måte å se på det vi kaller demokrati.Ta en titt på vår egen historie.Det er ikke mange årene siden vi hadde mange diktaturer i Europa.
    Litt om Europas og USAs økonomiske avhengighet av Russlandog selvfølgelig Russlands avhengighet av de nevnte stater.Litt kort om noen virkelig store bedrifter som har investert enorme summer for og etablere seg i Russland.Boeing,Airbus og Siemens og mange fler..De to nevnte flyprodusentene kjøper enorme mengder titan fra den Russiske bedriften VSMPO-AVISMA.,Denne bedriften er verdens størte i sitt slag.
    Avslutter dette lille innlegget Mvh
    Harald Bjørn Johnsen

    • esalen sier:

      Jeg kan ikke skjønne hvordan du kan tro jeg er uenig i det du skriver her. Jeg har brukt mesteparten av energien til å forsvare Russland, og kritisere det nye regimet i Kiev. Jeg mener USA, NATO og EU har vel så stor skyld i problemene, som Russland har. Jeg er helt enig i at vestlig presse er preget av gammelt hat og frykt til Russland, bare at nå er kultureliten og akademia også med, Putin får mer uforbeholden kritikk enn noen av sovjetlederne. Alle slags rare folk og prosjekt kan bli invitert til Norge og festivaler, så lenge de har noe negativt å si om Putins regime. Det er rett og slett litt tankevekkende, all den tid de fleste av verdens stater og regimer er verre, og i Russland har man aldri hatt det bedre enn nå. Jeg tror heller ikke på noe demokrati i ordets rette forstand, i Russland. Landet er for stort og sammensatt til det. En svak statsmakt har som regel ledet til katastrofe der borte, som i tiden under Jeltsin, en president det var vanlig å støtte i vesten, men som var en stor ulykke i Russland. Hva som skjer i Irak og veldig mange andre land med skjøre demokratier er også en nyttig påminnelse om at det er ikke så enkelt å bare innføre demokrati i land som ikke er modent for det. Et fungerende regime er viktigere enn at dette må være demokratisk. Jeg har skrevet en del om dette, og om det faktum at det er sterke grupper som bruker demokrati og menneskerettigheter som et maktmiddel for selv å komme til makten. Sånn kan det fort være i Ukraina nå. De snakker om demokrati, men de vil bare ha makten selv. Også USA er nok mer interessert i at Ukraina skal være pro vestlig, enn at det skal være demokratisk.

      Sanksjonene er vel så mye for å svekke Russland, som å hjelpe Ukraina. Jeg synes USA og NATO spiller et råttent spill. Russland har nok også en stor del av skylden for uroen, men de får mer kritikk for dette enn de fortjener.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s