Litt ekstra informasjon om situasjonen i Ukraina

Enda så mye tekst jeg har skrevet om det skjer i Ukraina, med fyldige poster nesten hver dag, så er det også en god del som jeg ikke får med. En av tingene som gjorde inntrykk på meg da jeg var der nede nå nettopp, var at mama Irina – Olias mor – plutselig begynte å snakke ukrainsk til lille Tais, vår lille niese. Det hørtes helt rart ut, plutselig der på kjøkkenet, et språk jeg ikke forstod noen ting av. Barnet forstod det, men svarte på russisk. Er det det at mor til Olia nå har blitt ukrainsk nasjonalist, eller patriot, som er årsaken? Det kan det umulig være, mama Irina er noe nær apolitisk, og vil helst ikke ta stilling eller ha noen ting med disse tingene å gjøre. Hun vil bare leve, som hun sier. Men nå er hun redd. Det er en ekte frykt, skapt av propaganda fra begge sider, og handlinger som har fulgt opp propagandaen og noen ganger vært verre enn den. Hun er redd for russerne, og hun er redd for ukrainerne. Hun sier hun svarer på det språket hun blir tilsnakket, nå for tiden, og vil helst gjøre minst mulig av seg. Nå er hun redd barnebarnet kan få problemer, om hun ikke snakker ukrainsk flytende.

Hva er det for et land? Når man ikke lenger kan snakke sitt eget morsmål og hjertespråk til sine egne barn og barnebarn? Det skulle være en helt grunnleggende rettighet, ikke engang en rettighet, men en selvfølge. Nå er det sikkert mange som fremdeles vil hevde at det aldri har vært noe problem å snakke verken russisk eller ukrainsk i Ukraina, man kan snakke begge deler som man vil, og bli forstått og ha det bra. Det er riktig at sånn har det vært. Men forsøk å forklare mama Irina at hun ikke har noen ting å frykte, og jeg vil love dere at dere har ingen sjanse til å lykkes.

Jeg tror mama Irina er representativ for folket. Det er sånne som henne som representerer det store flertallet, i hvert fall blant dem som er så gamle at de har barn og barnebarn. De som har levd gjennom sovjettiden, med Brezjnev og stagnasjon, Gorbatsjov og perestroika, oppløsingen av Sovjetunionen og det harde og kaotiske 90-tallet, de verste årene av de alle, og som har sett håpløse og skurkeaktige presidenter som Kravtsjuk og Kutsjma, og deretter oransjerevolusjon, og hvordan den også mislyktes, og Janukovitsj kom til makten igjen, og nå altså ble styrtet i enda en revolusjon, og de som kom til makten med oransjerevolusjonen – og feilet da – er tilbake med makten igjen. Hun har vært mot alt hele tiden, kanskje med unntak av Brezjnev-tiden, da gikk det jo an å leve, og de første årene med Gorbatsjov, før Perestroika hadde fått ødelagt alt. Perestroika er et negativt ladet ord, der borte. Vi bruker det jo utelukkende positivt. Vi har ingen forståelse, ingen følelse, for hvordan folk lever og har det der borte. Vi har det jo bra her hos oss, og tenker det hadde vært fint om alle hadde det sånn. Og så klapper vi og heier når tvilsomme land beveger seg i retning av det som ser ut til å være demokrati.

Men det er bare å ta en titt, mine damer og herrer, på hvordan det har gått med disse landene som har innført disse demokratiene, etter vestlig målestokk, uten å ta hensyn til landets indre forhold, landets historie, landets kultur. Jeg tror man skal ha problemer med å finne et eneste land som har lykkes. Utfordre meg gjerne i kommentarfeltet, hvis dere har noen forslag. Dere finner dem neppe i Afrika. Det går mot valg i Sør Afrika, der det var så positivt, da svarte mennesker endelig kom til makten i apartheid-staten, men der presidentkandidaten, Jacob Zuma, er så tvilsom og korrupt og maktglad at han matcher det meste av det han skulle overta for. I Zimbabwe var Robert Mugabe tidligere, på 80-tallet, den store helten, den svarte lederen som utfordret de hvite. Nå spøker til og med ukrainere – altså lenge før krisen, det er alltid en vinner når Olia treffer folk fra hjemlandet – vi er det nest verste i landet i verden, foran Zimbabwe, hahaha!

Den arabiske våren varte vel ikke engang over sommeren. Og legg merke til, folkens, hvor giddeløse våre vestlige medier er til å beskrive situasjonen, nå som den har roet seg. Vi bryr oss jo ikke lenger om hva som skjer. Egypt dømmer hundrevis av mennesker kollektivt til døden, to ganger etter hverandre, til og med, og så rapporterer mediene at nåvel, den ene kollektive er redusert fra noe med fem hundre, til trettisju. Som om det etter noen som helst rettsstatsprinsipper skulle være mulig å dømme 37 stykker i samme dom, og attpåtil til den alvorligste straffen av dem alle, til dødsstraff. Det er dette jeg frykter vil skje i Ukraina også. Når intensiteten i krisen har roet seg, så vil vestlige medier reise hjem igjen, og de tidligere kriminelle som styrte landet, vil komme frem igjen, og gjøre som før

Det midlertidige regime i Kiev tåler jo ikke medienes voldsomme søkelys. Det er så mye av de gjør, som blir avslørt. De får ikke den kritikken de fortjener, for vi i vest hater Russland mer. Det er vår gamle fiende, og Russland er jo en mye større trussel enn Ukraina er. Ukraina kan aldri lage noe trøbbel utenfor seg selv, uansett hvor håpløse, stormaktsgale og kriminelle statsledelse der er. Russland er en stormakt. Det er skremmende for oss, når de begynner å oppføre seg som en.

Derfor oppmuntrer vi oss til å tro at det virkelig kan bli noe demokrati ut av revolusjonsbevegelsen fra  Maidan. Mange som tidligere ikke var i stand til å si fem sammenhengende setninger om landet, som overhodet ikke kjenner landet og forholdene der, uttaler seg nå med stor sikkerhet om at det ikke er noe problem med høyreekstremisme der, at det er russerne som er onde og vil ødelegge landet, at ukrainere ønsker demokrati, og fortjener å få det, at ondsinnet russisk propaganda gjør at noen i Ukraina ikke tror på det, og derfor støtter Russland, helt galt, helt galt. Ikke engang når 40 demonstranter mot regimet i Kiev, mot det som har kommet ut av denne revolusjonsbevegelsen, mer mot det som skjer, enn for Russland, blir brent inne, mens ultranasjonalistiske ukrainere står og synger nasjonalsangen og kommer med heiarop utenfor, ikke engang da kan vi gå med på at russere i Ukraina kanskje har noe å frykte.

Det er virkelig, virkelig deprimerende. Det skulle bli en liten post, med litt ekstra informasjon, men ordene spruter ut til en lang post enda en gang. Det engasjerer meg så enormt, disse tingene her. Jeg snakket med min kone på Skype i dag, hun er jo igjen i Kiev enda et par dager, og holder på å reparere datsjaen vår, sammen med arbeidskaren Rustam. I dag sa hun at hun så tre menn i militærklær da hun reiste hjem igjen, og det skremte henne så mye at hun avlyste arbeidet for i morgen. Hun tør ikke. Jeg vil si frykten er irrasjonell, det er ikke farlig i området rundt Kiev, ennå. Men frykten er irrasjonell, og det som skjer også irrasjonelt, det er irrasjonelle og ustyrlige krefter som er i ferd med å ta kontroll over begivenhetene.

Regimet i Kiev har i alle fall ingen kontroll, det er åpenbart, de snakker bare i store, tunge og provoserende uttalelser, som om det går an å løse problemene med russiskfiendtlig kritikk. Regimet i Moskva har heller ikke kontroll, hvis noen skulle tro det, det er ufattelig overfladisk å tro. De har kontroll over sine egne spesialstyrker, og sine egne soldater, men de har slett ikke kontroll over alle galningene som løper rundt med hjemmelagde bomber og avanserte maskingevær. USA og EU har heller ikke virkemidler til å få dette under kontroll. De har disse sanksjonene de truer med. Men sanksjoner vil ikke få de anti-ukrainske – som kanskje er det beste navnet på disse opprørerne – i Odessa til å tilgi at ukrainere sang nasjonalsangen mens deres brødre døde i flammer. Den er stygg.

BBC er det vestlige mediet jeg mener dekker krisen best. Og det er klart, vestlige medier dekker bedre enn russiske, og bedre enn ukrainske. Russiske og ukrainske medier er fine for å se hvordan de ulike sidene tenker, siden mediene i begge disse landene er så tett på statsmakten. Russiske medier slår også ganske tungt tilbake mot propagandaen mot dem, og gjør et stort nummer av hendelser som blir oversatt andre steder. Men det er BBC som er ordentlig, som har journalister på stedet, som lager skikkelige reportasjer, som stiller skikkelige spørsmål, og som ikke ser ut til å forsøke å tjene en sak, men heller finne ut hva som foregår.

I dag sa BBCs reporter øst i Ukraina at han var i Jugoslavia før krigene og oppsplittingen av landet begynte der. Stemningen i Ukraina minner veldig om sånn det var den gangen. Jeg forsøkte i dag å huske om det var titusenvis eller hundretusenvis av mennesker som døde i disse krigene på 90-tallet? Jeg heller mot det siste, det var jo flere registrerte folkemord, og kraftig bombing i årevis. Det er ikke engang 20 år siden, men det er likevel akkurat som denne krigen ikke har skjedd. Vi snakker om den verste krisen i Europa siden den kalde krigen. Vår egen Steinfeldt, bajasen, sa man måtte helt tilbake til Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, for å finne noe verre, minst.

Det skal mye til før krisen i Ukraina kommer opp i lignende dødstall som i Jugoslavia. Foreløpig teller vi i hundre, men det er akkurat nå, mens jeg skriver dette, ingenting som tyder på at det vil stoppe før vi begynner å telle i tusen. Og da er vi der da menneskeliv ikke teller så mye, noen titalls fra eller til blir komma i regnskapet, det som tidligere var sjokk, blir en vane.

Regimet i Kiev satser nå alt på å slå ned oppstanden i øst med tanks og militærmakt. De er livredde for at folkeavstemningen i opprørsregionene skal gå sin gang på søndag, den 11’te mai. Og de har antagelig støtte i vest for dette, i hvert fall fra USA, som har vært ganske tett på, med hyppige statsbesøk i det siste, også fra etterretningen. De gambler på at trusselen om kraftige sanksjoner – som USA stadig gjentar – skal skremme russerne fra sin invasjon, som de truer med.

Det er jo ganske vanvittig. Selv om militæroperasjonene skulle lykkes, og oppstanden bli slått ned, så er det vel ingen som med sin fornuft i behold vil tro at det vil gå an å få til et samlet land Ukraina, sånn helt uten videre etterpå? Det er laget sår som stikker veldig, veldig dypt, det er et innett hat mot regimet i Kiev, men også mot ukrainere, helt annerledes enn sånn det var før, fra et skremmende stort antall russiskvennlige ukrainere. Og det samme hatet går motsatt vei, fra nasjonalistiske og ultranasjonalistiske ukrainere, mot russere. Det er ikke til å underslå. Det er så altfor tydelig.

Og det vil gjøre det svært vanskelig å leve for ukrainere og russiske ukrainere og ukrainske russere og alle dem som ikke er helt sikre på hva de er, for de har jo slekt både her og der, og de har jo heller aldri vært så opptatt av det, hva er forskjellen, som hele min kones slekt hele tiden har sagt. Nå er det plutselig – og helt forbannet – blitt en enorm forskjell, så stor at det rett og slett er blitt farlig å være det ene eller andre, når hatet har fått bygget seg opp, og galninger vil gi det utløp.

Derfor hørte jeg mama Irina snakke ukriansk for første gang de fem årene jeg har kjent henne. Det var for at hun ikke ville gi lille Tais, på fire og et halvt år, problemer fordi hun ikke er feilfri i ukrainsk. Det griper rett inn i dagliglivet til vanlige folk, som aldri har bedt om noe av det som skjer, som bare ønsker å leve. Det er ikke sikkert at det blir en selvfølge fremover, i Ukraina.

– Russland har skylden, sier Kiev. Det samme sier USA, og truer med sanksjoner, mens EU prøver å være med i koret, uten helt å være samstemt med alle sine medlemmer. NATO, derimot, er villig med mot sin gamle fiende, plutselig er militærorganisasjonen NATO liksom blitt viktig igjen, og kan håpe på mer penger. Russland har skylden, sier vi alle. Som om det hjelper. Det er jo ikke engang sikkert det er helt sant. Det er også andre som måtte trådt frem, om det var rettferdighet i verden, og skyld ble riktig fordelt. Vi i Vest er ikke noe unntak her, med vår hodeløse iver etter å få inn demokratier i land som overhodet ikke har forutsetninger for det, og som vi straks slutter å bry oss om så snart forsøket enda en gang enda en gang endte i katastrofe.

Jeg har aldri følt så sterkt for disse tingene før. For jeg har aldri før hatt mine egne folk der.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s