Som ventet ingen positiv vending etter gårsdagens utspill

I går våget jeg ikke å skrive at den positive muligheten etter Putins uventede utspill i går ville være slått til jorden i løpet av 24 timer. Det er den tiden det pleier å ta i Ukraina, i denne krisen. Det som kan se bra ut, varer sjelden mer enn et døgn.

Slik har det vært så langt tilbake som de første våpenhvileavtaler mellom demonstranter og politi mens Janukovitsj ennå satt ved makten, det er ikke lenger siden enn januar og februar, men Ukraina var et helt annet land. Avtalene holdt ikke. Heller ikke avtalen 21. februar, der demonstrasjonens selvutnevnte ledere avtalte med Janukovitsj og representanter fra EU og Russland. Neste morgen gjaldt ikke avtalen lenger. Så stakk Janukovitsj, og mange så det som en veldig positiv mulighet, en veldig positiv vending. Den varte også et par dager, men det var fordi Russland måtte gjøre ferdig OL i Sotsji før de kunne reagere. Etter det har det gått fort – nedover.

Problemet er at konflikten mangler og alltid har manglet noen skikkelige maktsentre, noe som nok også har vært et problem i Ukraina som land. De selvutnevnte lederne av demonstrasjonene har ikke alltid demonstrantene med seg. Demonstrasjonen på Maidan manglet en ledelse, noe som ganske naivt ble sett på som positivt, fordi nå var det «folket som tok makten», men det går ikke an å sette «folket» ved forhandlingsbordet. De må ha noen til å representere dem, det har de aldri hatt. Verken nå, i den revolusjonære perioden, eller tidligere, i Ukrainas korte historie som selvstendig land. Så når statsledere med ulik legitimitet tar avgjørelser på vegne av folket, så går rett og slett ikke alltid folket med på det. De siste månedene har det også vist seg at det går an å oppnå mer ved å gå ut i gatene, og bruke makt og vold, enn å være tålmodig og la den positive utviklingen gå med små skritt.

Det er meget, meget farlig, for dette tjener bare galningene. Det er helt nødvendig å roe situasjonen ned, men det er ikke så lett å peke på hvem som kan være i stand til det. Noen ser ut til å mene at det er Russland, at Russland har bedre kontroll over folket øst i Ukraina, enn Ukraina noensinne har hatt selv. Det er ikke så lett. Putin har ikke fått lagt noe jerngrep av kontroll over Ukraina, som han har over Russland. Det kan være det finnes maktmennesker i Donetsk og Lugansk som mener de har mer å tjene på å ikke være så tett bundet opp til Russland, som slett ikke vil komme under Putins kontroll. Og nå tenker jeg ikke på folket, menigmann, deres ønske er stabilitet og orden, slik har det vært i Russland gjennom århundre, og når man ser på historien, kan man forstå det. Oligarkene, derimot, og samfunnseliten, de som har makten, de vil nok kanskje se at de kan holde frem som før, uten at Putin får begrenset handlingsrommet deres, slik han har gjort med oligarkene og samfunnseliten i Russland.

I det hele tatt er det lite vi vet. Tegn kan tyde på at USA er ivrige etter å sette i kraft ytterligere sanksjoner fra mandag av. Etter min mening er det nå slik at de bare vil gjøre alt de kan for å svekke Russland, uten å være så nøye på å kunne bevise om det er Russland som står bak uroen, eller ikke. Heldigvis er Europa mer forbeholdne, vi er ikke tjent med å gå tilbake til en todelt verden, slik vi hadde før, i mange, mange saker er det viktig å ha Russland på lag, og en følelse av å bli urettferdig behandlet kan sitte veldig, veldig lenge i. Bare spør ukrainerne.

En ting som imidlertid er påfallende, er at etter Janukovitsj falt og Sotsji tok slutt, så er det alltid Russland som har tatt de viktige initiativene. Kiev famler, Jatseniuk kommer med kraftige uttalelser, er alltid kategorisk, alltid nådeløs, men kan fint lite gjøre. EU og NATO er også mest opptatt av å snakke, og kommer egentlig ikke med noe som andre må ta stilling til. De reagerer i høyden på ting som allerede har skjedd.

Kiev kunne tatt mer kontroll, ved selv å arrangere folkeavstemningen i Lugansk og Donetsk. Da hadde de hatt større sjanser for et resultat til fordel for dem. Når folkeavstemningen er, mens regimet sender militærmakten inn for å holde på regionene, så er det klart folket der borte føler at resten av Ukraina ikke er så vennlig innstilt til dem. Om man var i tvil før, tenker man kanskje nå at det er best å komme seg vekk. Den sjansen for Kiev er tapt, nå som det er tre dager igjen til valget.

Nå i kveld kommer min kone hjem fra Kiev. Jeg skal straks til flyplassen og hente henne nå, straks jeg er ferdig med å skrive dette. Hennes familie er overbevist om at krigen starter 11. mai, og tør ikke ha henne i Ukraina lenger. Jeg deler ikke familiens oppfatning, jeg tror det vil fortsette med de dystre småkampene og all forvirringen vi ser i dag. Full krig er så åpenbart dumt, at jeg tror ingen vil sette den i gang. Men frykten til familien er helt reell. Og alle som har trodd på bedring i situasjonen, har tatt feil hittil. Det er ikke så langt igjen nedover nå før krigen er et faktum.

I morgen er det 9. mai. Jubileumsdagen for seieren over nazi-Tyskland i 1945. Det ligger marsjer, feiring og sammenstøt i luften. Det kan bli stygt. Men i en slags omvendt parallell til i går, så er det også slik i denne krisen, at når det har sett som mørkest ut, så har det gjerne kommet en positiv overraskelse. Det er de uventede vendingene som har vært karakteristiske. Så kanskje vil det gå bedre enn fryktet, både i morgen, og gjennom helgen.

Men det er bare bedre enn fryktet, fordi frykten er så enorm. Nå reiser jeg til flyplassen. I morgen reiser jeg til London, i en lenge planlagt reise.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s