Elektrifiseringen av Utsira i et ukrainsk og europeisk perspektiv

I dag kom det en uventet pressemelding fra opposisjonen i Stortinget om at de har vedtatt at hele olje- og gassfeltet på Utsira blir elektrifisert. Tidligere var det bare det største feltet, Johan Sverdrup, som garantert skulle elektrifiseres, mens resten var under utredningen. Opposisjonen har flertall i Stortinget, og kuppet behandlingen med dette plutselige vedtaket. Regjeringen kan ikke kritisere Stortinget, de må pent innfinne seg med det Stortinget bestemmer, sånn er det vårt demokrati fungerer, men regjeringspartiene kan være kritiske, og mene at for så store verdier som står på spill, så man følge spillereglene, være forutsigbare og sikre rammebetingelsene for Norges klart viktigste industri.

Opposisjonen vil sammen miljøbevegelsen, som står sterkt i Norge, mene at vedtaket er forutsigbart, siden klimaforliket fra 2008 sier at 2/3 av Norges utslipp skal kuttes hjemme. Det går ikke uten at store oljefelt blir elektrifisert. Kritikerne kan mene at dette ikke reduserer verdens samlede utslipp, siden gassen Norge normalt bruker på å produsere olje og gass er den samme som finnes i feltene, og nå bare blir transportert til Europa for å bli brent der. Olje- og gassindustrien inngår dessuten i det europeiske kvotesystemet, der reduksjoner et sted, gir økning et annet. Skal elektrifiseringen monne her, må det samlede antall kvoter bli redusert. Miljøvernbevegelsen jobber selvfølgelig for dette, men det har vist seg enklere å lobbe norske politikere, enn europeiske og internasjonale.

Norge er i en særstilling med vår lille størrelse og enorme lommebok. Vi kan tillate oss å frivillig gjøre egne produkter mange milliarder kroner dyrere, norsk olje og gass er uansett konkurransedyktig, og overskudd på statsbudsjettet kommer av seg selv. Kutt i Norge kommer fordi vi vil unngå overoppheting av økonomien, ikke fordi vi er nødt til det. Norske lønninger har i årevis steget mye mer enn prisen på varer og tjenester, med det resultat at den norske befolkning har blitt en overklasse som den gamle britiske adelen, uten helt å ha fått det med oss selv. I likhet med den nevnte adelen, har vi mistet litt kontakten med resten av verden, og vet ikke lenger hvordan folket har det.

I Europa har det oppstått en usikker energisituasjon akkurat nå. For Ukraina er krisen akutt. Det truer russerne med å skru av gassforsyningene i juni om ukrainerne ikke betaler regningene, og Ukraina har ikke penger å betale med. Dessuten krever Russland overpris, den dyreste i Europa, siden «alle rabatter er falt bort». Selv om Ukraina hadde hatt pengene, ville de neppe betalt. Den ene parten kan ikke bare skru opp prisen etter forgodtbefinnende, selv om den andre ikke har noe alternativ. Men Russland har tradisjon for å gjøre det man «bare ikke gjør», og Ukraina har altså ikke noe valg. De har gjort seg avhengig av russisk gass, og må betale det russerne krever, eller finne seg i å være uten gass. Det har skjedd før, og det gjorde vondt.

Det er også andre land enn Ukraina som skjelver. Betydelige mengder av gassen Russland eksporterer til Europa, går gjennom Ukraina, og når Russland slår gass av for Ukraina, forsvinner også gassen for disse landene i Europa. Nå går det heldigvis mot sommer, så det vil ikke bli så kritisk som den kalde vinteren dette sist skjedde, da vanlige folk i sørøst-Europa ikke hadde strøm til oppvarming. Det er nemlig uhyggelig mange land som mangler alternativ til russisk gass i strømproduksjon.

Her nytter det ikke å snakke om bekymringer for klimaendringer og FNs togradersmål. Folk trenger strøm, det er i den moderne verden blitt noe nær et elementært behov, og fattige folk i fattige land har ikke råd til å betale for flottere og renere strøm. Derfor er det også at investeringer i kullkraftverk overgår det meste av investeringer i fornybar energi, også i de aller siste årene, og det ville gi en stor og reell klimagevinst om noen av disse kullkraftverkene ble erstattet av gasskraftverk. Bare i Kiev er det seks kullkraftverk, inne blant bebyggelsen, i god Øst-Europeisk stil. Som de fleste land i verden får Ukraina sin strøm gjennom brenning av kull og gass, det er ikke noe spørsmål å legge over til noe annet. Spørsmålet er bare å sikre energiforsyningene, altså kullet – som Ukraina har selv, i gruvene i øst, – og gassen – som Ukraina har halvparten selv, og får halvparten fra Russland. Norge skiller seg fullstendig ut med at vi kan basere strømproduksjonen vår på ren vannkraft. Det er en gave fra naturen. Land som ikke har denne gaven, må finne andre måter å skaffe seg elektrisitet på. De rike landene har da en mulighet å la en marginal del komme fra fornybare energikilder, støttet av subsidier og en befolkning med råd til å betale. De fleste landene må velge alternativet som koster minst.

Nå som russiske gassleveranser er blitt usikre er land avhengige av denne gassen desperate etter å finne alternativ. For de baltiske landene er situasjonen litt ekstra prekær, de får 100% av gassen sin fra Russland, og er blant landene som er mest hissige mot Russland. Omsider er de nå i gang med å bygge en havn for flytende gass, såkalt LNG, noe som vil gjøre import langveisfra lettere og billigere (men fremdeles klart dyrere enn gass i rør fra Russland). Havnen blir bygget i Litauen, og er definert nå som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, og derfor gitt høyeste prioritet. Forhåpentligvis blir den ferdig i løpet av året.

LNG-havnen i Litauen vil kunne betjene alle de tre baltiske landene. Det tok så lang tid å den bygget, fordi de baltiske landene ikke kunne bli enige om hvem av dem som skulle ha den. Tenk, det er 23 år, helt avhengig av gass fra erkefienden, Russland. Slik er det når det gjelder gassrør, gassproduksjon og gasslevering, nasjonale interesser går foran internasjonale mål som leveringssikkerhet og stabile priser. Derfor har Europa i alle disse årene hatt store problemer med å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass, og det er ikke mye som tyder på at dagens krise skal gi noen bedring av det. For de forskjellige landene er det nasjonal politikk som teller mest. Det vet vi godt, også i Norge.

Derfor kan ikke Europa vente økte gassforsyninger fra Norge, om det skulle bli problemer med Russland. Den ekstra gassen Europa kan håpe på, vil komme i LNG-skip fra USA, og vil være fra den svært forurensende skifergassproduksjonen der. Europa har også skifergass, men her er det ikke samme vilje og evne til å produsere den. Vi kan være kritiske til denne gassen, men likevel så kjøper vi den og investerer i den.

Så det vil kanskje se flott ut i norsk klimaregnskap, at vi nå elektrifiserer sokkelen på Utsira. Men det er kanskje betegnende at ingen internasjonale medier nevner nyheten. Det eneste er Bloomberg, finansmediet, som er opptatt av kostnadene, og at børsselskaper taper verdier. Dobbeltmoralen springer jo i øynene, når Statoil skal betale milliarder ekstra for å kutte ekstra på norsk sokkel, samtidig som de tjener milliarder på oljesand i USA. Sånt er nok vanskelig for folk ellers i verden å forstå. Og ikke er de særlig interesserte heller.

Ukraina har for tiden løst deler av energiproblemet sitt med å importere gass tilbake fra Europa. Idiotien er åpenbar. Dette er gass som kommer fra Russland, og snur, og kommer inn igjen til Ukraina, fra Slovakia. Operasjonen er uøkonomisk og ineffektiv, og mengden gass så liten, at det knapt har symbolsk betydning. Men det illustrerer det storpolitiske maktmiddelet gass har blitt. Gassen gjør Russland til en stormakt. Og det er ingenting som tyder på at dette vil bli endret de nærmeste årene. Det finnes nemlig ikke alternativ, og Europa har store problemer med å komme opp med noen, selv når de blir tvunget til det.

Norge bør være forsiktig med å brese seg, bare fordi vi er i den luksussituasjon at vi både har store mengder ren og billig strøm, og i tillegg har enorme mengder olje og gass å produsere og eksportere. Det er veldig lett å være oss. Resten av verden har helt andre problemer.

Advertisements

2 comments on “Elektrifiseringen av Utsira i et ukrainsk og europeisk perspektiv

  1. Jon sier:

    Hei, jeg ønsker å kjøpe meg en MacBook pro med ukrainsk tastatur, er det samme tastatur som russisk? Ser ikke ut som Apple har noe ukrainsk side.

    • esalen sier:

      Nei, det er ikke helt likt. Ukrainsk har et par ekstra bokstaver. Om du ikke finner ukrainsk, kommer du langt med russisk, for du kan vel med Mac, som med Pc, installere ukrainsk etterpå? På vår norske Pc har min kone limt på klisterlapper med de russiske tegnene, så den virker like godt for begge språk. Lykke til med investeringen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s