200-års jubileum for Norge

17. Mai, 1814 ble den første norske grunnloven undertegnet av 112 edsvorne menn på Eidsvoll. Grunnloven skulle også markere at vi gikk fra å være et lydrike under Danmark, til å bli et fritt land, og at vi gikk fra å være et monarki til å bli et demokrati. Makten ble tatt fra kongen, i Danmark, og overtatt av folket, i Norge.

Dette er sånn cirka det som skjedde. Litt nærlesing vil vise at grunnloven undertegnet 17. Mai ikke var gyldig, med det at den ikke ble anerkjent av makter utenfor Norge. Og med det som skjer i Ukraina nå, står det bare klarere for meg at det er ikke hva som er gyldig juridisk som er viktigst, det er hva som blir nasjonalt og internasjonalt anerkjent, hva man slipper unna med, for å si det presis. Danmark ville ikke godkjenne den nye grunnloven vår, og vår nye selvstendighet, naturlig nok, men de hadde vært med på å tape Napoleonskrigene, og hadde ikke maktmidler til å følge opp, eller venner til å hjelpe. Det hadde Sverige, som hadde blitt lovet Norge som belønning for å delta i alliansen mot Napoleon, og nå hadde rett til å innkassere gevinsten. Denne retten er det nok vanskelig å finne dekning for juridisk. Men hvem trenger juss, der makten rår?

Kong Karl Johan av Sverige fikk sørget for at det ble laget en ny grunnlov i Norge, mer passende til at vi skulle være i union med dem. Denne grunnloven ble undertegnet i november, det året, og er den som med senere endringer gjelder i dag. Grunnloven vi feirer 17. Mai varte bare noen måneder, og er kanskje best å tolke som et forhandlingsutspill, som skulle gjøre det vanskelig for svenskekongen å få så mye innflytelse i Norge som han nok kanskje ønsket. Sverige var lovet Norge av stormaktene. Grunnloven av 17. Mai innebar at Sverige fikk et Norge de ikke fikk så mye glede av. Folket – representert av de omtalte menn på Eidsvoll – hadde tatt makten, og svenskene greide bare å ta deler av det tilbake.

Olia og jeg markerte dagen skikkelig i dag. Vi hadde kjøpt inn veldig mye mat, først sammen, og så hadde jeg kjøpt enda mye mer, ekstra. Planen var å spise mye og godt, hele dagen lang. Det var annonset at de som ville på besøk, skulle få. Det var ingen fare for at det skulle bli flere gjester, enn mat.

Den som kom, var mor. Enda hun kom godt utpå formiddagen, hadde spisingen ennå ikke begynt. Olia, den skjønne og herlige, hadde hatt dobbel vakt dagen i forveien, sjarmerende nok i overbevisningen om at det var med redusert lønn, og ikke med overtidsbetaling, uten at det hadde redusert hennes humør over sjansen til å tjene litt ekstra penger, til investeringer i datsjaen vi pusser opp. Men det gjorde henne trøtt, og forelsket som jeg er, lå jeg hed siden av henne, og sovnet stadig, jeg også.

Så det var ikke mat som ventet, da mor kom. Men det var stort potensial. Med mor på laget øker jo også kvaliteten på maten, for eksempel med en lakseloin jeg hadde kjøpt, ikke fordi det er så eksklusivt og gjevt, men fordi den hadde redusert pris på grunn av dato. Det passer jo godt, 17. Mai, redusert pris, og ekstra gjevt, på grunn av 17. Mai. Det er kult.

Til champagne, eller sjampanskoje, som vi skriver det og sier det på russisk, hadde vi – eller jeg – valgt en som rett og slett heter «Krim». Vi har jo litt blandede følelser, med hensyn til denne halvøyen som nå er rappet fra Ukraina, og som er blitt så vanskelig å reise til. Vi er glade i denne halvøyen, og i Russland, og i Ukraina, så vi liker dårlig at den blir kranglet om, og at man gjør det vanskelig for beboerne, der. Samtidig føler vi at halvøyen er russisk, blod er tykkere enn vann, kultur og historie viktigere enn juss og avtaler. Krim var aldri ukrainsk, selv om det en tid formelt tilhørte Ukraina. Litt sånn som Norge aldri var dansk, selv om det en lang tid lå under Danmark.

Det var altså lite grann symbolsk, og det er jo også noe å tenke på, der vi koser oss i vår overflod, hva det er som gjør at landområder i verden ligger under den statsmakten de gjør. Vi i Norge måtte gi fra oss masse land, da vi ble overgitt fra Danmark til Sverige. Danmark røsket løs det meste av øyene våre, det meste av restene fra det gamle Norgesveldet. De danske vikingene reiste sørover, langs vestkysten av Europa og elvene inn på kontinentet. Det var nordmennene som var på Færøyene, Shetland, Orknøyene, Island, Grønland. Sverige gikk med på at Danmark fikk beholde flere av disse øyene, mot at de selv fikk Hjemtland og Herjedalen. Norge hadde ingenting de skulle sagt, den gang. Og vi har ikke klaget siden.

Vår vei mot demokrati var også langsom. Det er bare i dag det blir krevd at det skal skje øyeblikkelig, og helt og fullt. Det er vel kjent at det etter grunnloven av 1814 bare var en liten del av den mannlige befolkningen som hadde stemmerett, de over 26 år, og med eiendom. De stemte også til et storting, som møttes hvert tredje år. Regjeringen ble oppnevnt av kongen, som befamt seg i Sverige. Regjeringen – den utøvende makt – stod ikke på noen måte til ansvar overfor Stortinget, folket. De stod til ansvar overfor kongen, svensken.

I dag har vi en tendens til å riste på hodet over at vi var så lite demokratiske, den gangen. Kanskje er det nødvendig å snu litt på det, og tenke over at dette kanskje var nødvendig, for at systemet skulle bli stabilt. I de plutselige demokratiene som har oppstått i vår levetid, for meg er det 40 år, så har det vært veldig lett for populistiske parti å vinne frem, fordi de får støtte fra en uutdannet og uopplyst befolkning. Eksemplene er flere enn Ukraina, det er ikke bare der økonomien er kjørt over styr av et demokrati som ikke har fått tid til å modne. Det er ikke bare der makthaverne har gjort alt de kan for å beholde makten, lovlig og ulovlig, fordi fallhøyden blir for stor skulle de tape makten, som de burde.

De gamle embetsmenn i Norge levde priviligert og beskyttet. Kanskje var ikke det så dumt. Det tok 70 år før de mistet makten, da parlamentarismen ble innført, og det var Stortinget som overtok kontrollen over regjeringen, inkludert utnevnelsen av den. Med dette fikk kongen i Sverige betydelig svekket sin makt. Kampen om dette tok 12 år, fra 1872 til 1884. Så gikk det ytterligere nesten 20 år, da vi sa opp unionen med Sverige, fullt og helt, i 1905. Enda gikk det nesten 10 år før kvinnene fikk stemmerett, i 1913. Det var nesten et fullt hundreårs jubileum, fra det temmelig begrensede demokratiet vi fikk i 1814, til det noenlunde skikkelige vi fikk i 1913, med full stemmerett hos alle, og den avgjørende makten hos folket, ikke hos kongen.

Enda har det gått nye hundre år for å komme dit vi er i dag. Mye har skjedd mellom 1913 og 2014, også i hvordan politikk blir utformet i Norge. Det er veldig vanskelig å peke på hendelser som har gjort Norge mindre demokratisk. Alt dreier seg om mer makt til folket, mindre til politikerne og statsmakten. Det har vært en lang og gradvis prosess. I Ukraina vil vi den skal skje øyeblikkelig. Der skal alle seirene komme med en gang. Der sitter vi i vest med fasiten. De skal få det sånn som oss, og så har vi oppskriften. Jeg kjenner ikke til noe tilfelle der dette har fungert. Demokrati tar tid.

Det tok også tid å spise de enorme mengder mat vi hadde. Mor forlot oss for å se folketoget etter et par timer, Olia og jeg holdt det gående gjennom dagen.

Advertisements

2 comments on “200-års jubileum for Norge

  1. Erland sier:

    Bare noen tanker her.. Etter å ha lest posten din. Først dette med krim. Russland knabba det vel fra tyrkerne på 1700-tallet en gang. Før det var det neppe særlig slavisk. Så det kan ikke helt sammenlignes med norge/danmark. Krimtatarene er den dag i dag en utsatt gruppe på krim, deportert til sibir under stalin, så kom mange tilbake etter sovjets kollaps. De liker ikke at krim igjen nå er blitt «russisk». Husk det!

    Når det er sagt, er jeg enig i at det er det beste at krim er blitt russisk. Jeg vektlegger at krim faktisk nå ER befolket av russere, i 2014. Det kalles fornuft. Men slike saker er alltid vanskelige. Etter de to store krigene i europa på 1900-tallet, ble grensene trukket vilkårlig. Det er lange tradisjoner for å gjøre det slik. Herskerne spiller sitt spill. Da jeg var liten hadde vi en lek, jeg tror vi kalte den «ta land». Det startet med en stor sirkel, kanskje 3×3 meter, og vi var 3-4 unger kanskje, som spilte. Hvis vi var 3 ble sirkelen delt i tre. Vi hadde en pinne, eller en kjepp, og det var viktig at alle brukte den samme kjeppen. For å » ta land» måtte vi stå på «mitt land» og strekke oss så langt vi kunne for å tegne strekene i grusen inn på motstandernes område. Slik erobret vi hverandres land. Det gjaldt å holde balansen og ikke tråkke over grensen, for da ble forsøket på erobring annulert.

    Det var en spennende lek. Og i voksen alder tenker jeg vel at denne leken forteller i all sin enkelhet hva krig er, sett fra herskernes synspunkt. Det er utrolig primitivt, og veldig enkelt. Hva slags folk som bor der, er helt underordnet, det er bare et av de mange plagsomme problemstillingene som forkludrer det hele. Vekk med det! Jeg har tatt landet! Grensen går der!

    Gjennom hele middelalderen var det bondeopprør, folkeopprør, mot det bestående. Det var fattigdom og fortvilelse som lå bak. De kom igjen og igjen, med ugjevne mellomrom. Men herkerne slo tilbake, naturligvis. Og trakk grensene der de ville.

    Etterhvert tok denne grasrotbevegelsen nye former, i industrialismen og moderniseringen på 1800-tallet, og vi fikk vi de moderne ismene, anarkisme, sosialisme og kommunisme. Men også nasjonalisme og fascisme. Alt dette kommer fra folkedypet, og ikke fra herskerne. En tsar vil bare være en tsar. Han har ikke bruk for NOEN ismer.

    Jeg tror ikke den såkalte fascismen i kiev er så farlig. Det kan godt hende at høyre sektor og andre har elementer av autoritær ondskap i seg. Ja, helt sikkert! Og dermed er det et problem, særlig i den sprø og uoveriktlige situasjonen nå. MEN, den brede folkelige nasjonalismen i Lviv, Ternopil og Ivano-frankovits – oblastene er noe helt annet. Det er stort sett fornuftige folk som stemte på «frihetspartiet» der. De forbinder elendigheten med en fortid, nemlig sovjet, les russland, som de hater. De forbinder ikke elendigheten med eu eller vesten. Det er mulig de er dumme, men jeg tror ikke de er det.

    • esalen sier:

      Jeg er enig i at Krim ikke kan sammenlignes med noe Norge måtte gi fra seg da vi ble løsrevet fra Danmark. Jeg mener hvert tilfelle må ses isolert, ingen konflikt er lik noen annen, det går ikke å generalisere, og si at siden det var sånn her, må det være sånn, der. Jeg har sett mange billige sammenligninger av folk som ikke har satt seg inn i sakene. Så det lønner seg å være ydmyk, og uttale seg med forsiktighet om ting man ikke vet så mye om.

      Da Katarina den store erobret Krim fra et svekket Tyrkia på slutten av 1700-tallet, var USA befolket av indianere. Jeg kjenner godt til deportasjonen av Krim-tatarene, det var Stalin, og han deporterte det meste, også russere, som hadde vært tatt til fange av tyskerne, for eksempel. Så når Krim-tatarene snakker om at de frykter en slik deportasjon igjen, så er det litt drøyt. Det er også litt spesielt at vi i Vesten plutselig er blitt så opptatt av disse tatarene, så mange andre folkeslag det er som er i mindretall i forskjellige land, og som blir diskriminert. Det er bedre argument for at Russland ikke skal få beholde Krim, enn tatarene som bor der. Situasjonen for dem vil neppe bli stort annerledes om det er Russland eller Ukraina som styrer.

      Det var en artig lek du beskrev, for øvrig. Den vil jeg forsøke å få innført i slekten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s