Fredagen før presidentvalget i Ukraina

Søndag velges Petro Porosjenko til president i Ukraina. Han er ikke bare favoritt, han har ingen reell utfordrer. Den tidligere så mektige Julia Timosjenko har ikke klart å gjenreise sin egen posisjon, etter at hun ble løslatt fra fengsel de dramatiske februardagene da Janukovitsj forsvant. Andre utfordrere finnes ikke. De prorussiske kandidatene er helt marginalisert, et problem vi i vest og ukrainerne selv nok undervurderer. Så sent som i juletider hadde slike kandidater rundt halvparten av velgeroppslutningen. Det er lite som taler for at de skal synes det er greit at deres stemmer skal reduseres til rundt null. Derfor er det nok mer med hjertet enn med hodet man kan være optimistisk med tanke på søndagens valg. Og på bakgrunn av det som skjer og har skjedd i Ukraina så langt, er det vanskelig å være optimistisk også med hjertet.

I Donetsk ble i går 11 ukrainske soldater drept etter et angrep fra bevæpnede opprørere. Det er det høyeste tallet drepte så langt i krisen, i angrep av denne typen. Bare hva man skal kalle de ulike gruppene viser hvor stor avstanden er. I Kiev blir egne styrker kalt «sikkerhetsstyrker» og «selvforsvarsstyrker», mens opprørsstyrkene konsekvent blir kalt «terrorister», eller «separatister». Selv kallet opprørsstyrkene seg «folkemillits», eller varianter av «forsvarsstyrker for folkerepublikken Donetsk», mens de i russiske medier helst går under navnet «anti-Kiev». Vestlige medier får alltid med navnet «prorussisk», ukrainske og de ivrigste vestlige mediene og politikerne får med «støttet av Russland» eller «støttet av utlandet». I vestlige medier er separatister det vanligste navnet på protestgruppene i øst, og sør.

Det er ikke så lett, når de selv ikke identifiserer seg med å være separatister. Vi skal ikke mange måneder tilbake i tid før ønsket om et samlet og sterkt Ukraina var unisont over hele landet, med et mulig unntak på Krim. Det er utviklingen av krisen og reaksjonene på den som gjør at en god del ukrainske statsborgere i øst og i sør har fått den nye makten i Kiev langt opp i halsen, og det er å komme seg bort fra den som er viktig. Ikke å dele opp landet. De kan derfor ikke helt sammenlignes med typiske separatistgrupper i andre land, der målet er løsrivelse, uavhengig av hvem som har makten i moderlandet. Disse ukrainske statsborgerne er derfor mildt sagt lite begeistret over at makten i Kiev kaller dem «separatister» og «terrorister». I deres øyne er den nye makten i Ukraina de virkelige spearatistene og terroristene. Det er hvordan de har kommet til makten, og hvordan de har forvaltet den, som virkelig har revet opp landet og ødelagt det, i følge disse.

Over gruppene i Ukraina står det geopolitiske maktspillet. Før krisen var USA og Russland på talefot. Det var en del betennelser i forholdet, men definisjonen var «samarbeidspartner», og ikke «motstander». Nå er det vanskelig å se hvordan det skal bli tillit til dem igjen, i hvert fall med det nåværende maktapparatet i begge land. Og Putin kommer til å bli sittende til langt ut på 2020-tallet. Det er han USA og andre vestmakter skal forholde seg til, og for tiden ser ikke dette ut til å gå særlig bra. Russland er i ferd med å lukke seg inne, bli isolert, og det er ikke bare Russland selv som taper på det. Også Europa, USA og verden er tjent med å ha Russland med på laget.

I St. Petersburg i dag uttalte Putin at han og Russland kommer til å akseptere presidentvalget i Ukraina, søndag. Det er nye toner, men det er for sent. Det er ikke lenger noen som stoler på ham. Og det er ikke så opplagt som mange vil ha det til, Fogh Rasmussen i Danmark og Nato, Carl Bildt i Sverige, mange i USA, Polen og Litauen, at det er fordi Russland er notorisk upålitelige. Det er også sterke krefter i vest som vil gjøre alt de kan for å svekke Russland, og nå har fått krisen å gjøre det i. De gir Russland skylden for alt, og vil ha sterke sanksjoner, sterke reaksjoner. Hva de vil oppnå med sanksjonene og reaksjonene er ikke like klart. Å svekke Russland kan se vel så viktig ut, som å løse krisen. Det ser per nå ikke ut til å være noen farbar vei ut av sanksjonene. Sanksjoner som blir innført, vil vare ved i overskuelig fremtid. Russland kommer ikke til å gi fra seg Krim. Og problemene i øst i Ukraina vil ikke holde opp, bare Russland går inn for det.
Opprøret der lever også sitt eget liv. Vi ser mange av opprørerne og demonstrantene og folket i øst uttale seg negativt om Russland og Putin, de mener han har sviktet dem.

Det midlertidige regimet i Kiev har gjort veldig, veldig lite for å forene landet. De prøver ikke engang, deres uttalelser og handlinger retter seg mot den prorukrainske befolkningen i vest. Det er derfra de får stemmene og støtten, og det blir derfra krevd en tøff tone og resolutte handlinger. Det har virket veldig splittende, og det er nesten utrolig at ikke i hvert fall den moderate og utdannede delen av ukrainere ser dette selv. Porosjenko har heldigvis uttalt seg mer forsonende, enn Jatseniuk og hans ministere i den midlertidige regjeringen, Porosjenko er plassert nærmere sentrum i ukrainsk politikk. Det kan gi en strime av håp, nå som han ser ut til å vinne presidentvalget på søndag. Men håpet er ikke styrt av fornuften. Porosjenko er en del av businesseliten i Ukraina, han er sjokolademilliardær, og som de fleste andre milliardærerer i de tidligere sovjetrepublikkene, så bygget han opp formuen på det lovløse nittitallet. Som all elite i Ukraina er han med innen både business og politikk, og har vært minister, under både Timosjenko og forhatte Janukovitsj. Så det kan være grunn til å være litt avventende, i det minste. Porosjenko er det beste alternativet som er. Men det er fordi de andre alternativene, som kunne hatt den minste sjanse til å nå frem, de er direkte katastrofale.

Jeg er så veldig ivrig på at Ukraina må få en situasjon der landet igjen er stabilt, der man på ny er enig om at sånn er det, og sånn vil det bli. Det er nesten ikke så farlig hva denne stabiliteten består i, om de må gi fra seg landområder, gå i føderasjon, gi selvstyre til utbryterregioner, hva som helst. Det er kaoset og uroen som virkelig er ødeleggende, det er verre enn alt. Og siden alle parter er så redde for å gi motparten innrømmelser, er det dette som blir resultatet. Jeg tror dessverre ikke presidentvalget søndag vil gi landet stabiliteten det trenger. Det vil i så fall kreve formidable statsmannsevner hos Porosjenko. Han må overbevise befolkningen i øst og i sør at han vil dem vel, og at han for å få til dette, vil innføre tiltak som vil være upopulære ellers i befolkningen. Jeg tror det er lite sannsynlig.

Og over Ukraina vil Russland og USA grave seg dypere ned i retorikken som bringer frem stadig kjøligere minner fra den kalde krigen. Det vil åpenbart svekke dem begge to, som også EU blir svekket. De eneste landene som kommer greit gjennom krisen, er de som ikke involverer seg i den. Slik som Kina. Det var i hvert fall ikke det som var Vestens mål. Og når ikke målene blir nådd, må man kanskje se på midlene som blir brukt. Jeg tror dessverre dette også er lite sannsynlig. Viljen til å vinne er sterkere enn viljen til å finne løsninger.

Dermed ser det ikke ut til at Ukraina vil få stabiliteten landet trenger, på lenge, lenge ennå. Presidentvalget på søndag vil neppe endre på dette. Men akkurat nå i forkant, før fasiten foreligger, går det i det minste an å håpe, og det er et håp vi må klamre oss til, med hjertet og ikke med hodet.