Fredagen før presidentvalget i Ukraina

Søndag velges Petro Porosjenko til president i Ukraina. Han er ikke bare favoritt, han har ingen reell utfordrer. Den tidligere så mektige Julia Timosjenko har ikke klart å gjenreise sin egen posisjon, etter at hun ble løslatt fra fengsel de dramatiske februardagene da Janukovitsj forsvant. Andre utfordrere finnes ikke. De prorussiske kandidatene er helt marginalisert, et problem vi i vest og ukrainerne selv nok undervurderer. Så sent som i juletider hadde slike kandidater rundt halvparten av velgeroppslutningen. Det er lite som taler for at de skal synes det er greit at deres stemmer skal reduseres til rundt null. Derfor er det nok mer med hjertet enn med hodet man kan være optimistisk med tanke på søndagens valg. Og på bakgrunn av det som skjer og har skjedd i Ukraina så langt, er det vanskelig å være optimistisk også med hjertet.

I Donetsk ble i går 11 ukrainske soldater drept etter et angrep fra bevæpnede opprørere. Det er det høyeste tallet drepte så langt i krisen, i angrep av denne typen. Bare hva man skal kalle de ulike gruppene viser hvor stor avstanden er. I Kiev blir egne styrker kalt «sikkerhetsstyrker» og «selvforsvarsstyrker», mens opprørsstyrkene konsekvent blir kalt «terrorister», eller «separatister». Selv kallet opprørsstyrkene seg «folkemillits», eller varianter av «forsvarsstyrker for folkerepublikken Donetsk», mens de i russiske medier helst går under navnet «anti-Kiev». Vestlige medier får alltid med navnet «prorussisk», ukrainske og de ivrigste vestlige mediene og politikerne får med «støttet av Russland» eller «støttet av utlandet». I vestlige medier er separatister det vanligste navnet på protestgruppene i øst, og sør.

Det er ikke så lett, når de selv ikke identifiserer seg med å være separatister. Vi skal ikke mange måneder tilbake i tid før ønsket om et samlet og sterkt Ukraina var unisont over hele landet, med et mulig unntak på Krim. Det er utviklingen av krisen og reaksjonene på den som gjør at en god del ukrainske statsborgere i øst og i sør har fått den nye makten i Kiev langt opp i halsen, og det er å komme seg bort fra den som er viktig. Ikke å dele opp landet. De kan derfor ikke helt sammenlignes med typiske separatistgrupper i andre land, der målet er løsrivelse, uavhengig av hvem som har makten i moderlandet. Disse ukrainske statsborgerne er derfor mildt sagt lite begeistret over at makten i Kiev kaller dem «separatister» og «terrorister». I deres øyne er den nye makten i Ukraina de virkelige spearatistene og terroristene. Det er hvordan de har kommet til makten, og hvordan de har forvaltet den, som virkelig har revet opp landet og ødelagt det, i følge disse.

Over gruppene i Ukraina står det geopolitiske maktspillet. Før krisen var USA og Russland på talefot. Det var en del betennelser i forholdet, men definisjonen var «samarbeidspartner», og ikke «motstander». Nå er det vanskelig å se hvordan det skal bli tillit til dem igjen, i hvert fall med det nåværende maktapparatet i begge land. Og Putin kommer til å bli sittende til langt ut på 2020-tallet. Det er han USA og andre vestmakter skal forholde seg til, og for tiden ser ikke dette ut til å gå særlig bra. Russland er i ferd med å lukke seg inne, bli isolert, og det er ikke bare Russland selv som taper på det. Også Europa, USA og verden er tjent med å ha Russland med på laget.

I St. Petersburg i dag uttalte Putin at han og Russland kommer til å akseptere presidentvalget i Ukraina, søndag. Det er nye toner, men det er for sent. Det er ikke lenger noen som stoler på ham. Og det er ikke så opplagt som mange vil ha det til, Fogh Rasmussen i Danmark og Nato, Carl Bildt i Sverige, mange i USA, Polen og Litauen, at det er fordi Russland er notorisk upålitelige. Det er også sterke krefter i vest som vil gjøre alt de kan for å svekke Russland, og nå har fått krisen å gjøre det i. De gir Russland skylden for alt, og vil ha sterke sanksjoner, sterke reaksjoner. Hva de vil oppnå med sanksjonene og reaksjonene er ikke like klart. Å svekke Russland kan se vel så viktig ut, som å løse krisen. Det ser per nå ikke ut til å være noen farbar vei ut av sanksjonene. Sanksjoner som blir innført, vil vare ved i overskuelig fremtid. Russland kommer ikke til å gi fra seg Krim. Og problemene i øst i Ukraina vil ikke holde opp, bare Russland går inn for det.
Opprøret der lever også sitt eget liv. Vi ser mange av opprørerne og demonstrantene og folket i øst uttale seg negativt om Russland og Putin, de mener han har sviktet dem.

Det midlertidige regimet i Kiev har gjort veldig, veldig lite for å forene landet. De prøver ikke engang, deres uttalelser og handlinger retter seg mot den prorukrainske befolkningen i vest. Det er derfra de får stemmene og støtten, og det blir derfra krevd en tøff tone og resolutte handlinger. Det har virket veldig splittende, og det er nesten utrolig at ikke i hvert fall den moderate og utdannede delen av ukrainere ser dette selv. Porosjenko har heldigvis uttalt seg mer forsonende, enn Jatseniuk og hans ministere i den midlertidige regjeringen, Porosjenko er plassert nærmere sentrum i ukrainsk politikk. Det kan gi en strime av håp, nå som han ser ut til å vinne presidentvalget på søndag. Men håpet er ikke styrt av fornuften. Porosjenko er en del av businesseliten i Ukraina, han er sjokolademilliardær, og som de fleste andre milliardærerer i de tidligere sovjetrepublikkene, så bygget han opp formuen på det lovløse nittitallet. Som all elite i Ukraina er han med innen både business og politikk, og har vært minister, under både Timosjenko og forhatte Janukovitsj. Så det kan være grunn til å være litt avventende, i det minste. Porosjenko er det beste alternativet som er. Men det er fordi de andre alternativene, som kunne hatt den minste sjanse til å nå frem, de er direkte katastrofale.

Jeg er så veldig ivrig på at Ukraina må få en situasjon der landet igjen er stabilt, der man på ny er enig om at sånn er det, og sånn vil det bli. Det er nesten ikke så farlig hva denne stabiliteten består i, om de må gi fra seg landområder, gå i føderasjon, gi selvstyre til utbryterregioner, hva som helst. Det er kaoset og uroen som virkelig er ødeleggende, det er verre enn alt. Og siden alle parter er så redde for å gi motparten innrømmelser, er det dette som blir resultatet. Jeg tror dessverre ikke presidentvalget søndag vil gi landet stabiliteten det trenger. Det vil i så fall kreve formidable statsmannsevner hos Porosjenko. Han må overbevise befolkningen i øst og i sør at han vil dem vel, og at han for å få til dette, vil innføre tiltak som vil være upopulære ellers i befolkningen. Jeg tror det er lite sannsynlig.

Og over Ukraina vil Russland og USA grave seg dypere ned i retorikken som bringer frem stadig kjøligere minner fra den kalde krigen. Det vil åpenbart svekke dem begge to, som også EU blir svekket. De eneste landene som kommer greit gjennom krisen, er de som ikke involverer seg i den. Slik som Kina. Det var i hvert fall ikke det som var Vestens mål. Og når ikke målene blir nådd, må man kanskje se på midlene som blir brukt. Jeg tror dessverre dette også er lite sannsynlig. Viljen til å vinne er sterkere enn viljen til å finne løsninger.

Dermed ser det ikke ut til at Ukraina vil få stabiliteten landet trenger, på lenge, lenge ennå. Presidentvalget på søndag vil neppe endre på dette. Men akkurat nå i forkant, før fasiten foreligger, går det i det minste an å håpe, og det er et håp vi må klamre oss til, med hjertet og ikke med hodet.

Advertisements

4 comments on “Fredagen før presidentvalget i Ukraina

  1. Pjotr sier:

    Den interessante artikkelen!
    Men det er to skrivefeiler i det tredje avsnitt: yele istedenfor hele og spearatistene.
    Vennlig hilsen,
    Pjotr

    • esalen sier:

      Takk skal du ha! Feilene skal være rettet opp. De skyldes at jeg skrev på et nettbrett. Vanligvis blir skrivefeil der rettet opp automatisk, men altså ikke for disse ordene. Takk som gjorde meg oppmerksom!

  2. Erland sier:

    Hei! Du sier at det midlertidige regimet i kiev har gjort veldig lite for å forene landet. Men de har kanskje ikke hatt det beste klimaet å jobbe i. Det tok ikke mange dagene etter maktovertagelsen, kuppet, eller hva man skal kalle det som skjedde i kiev, til putin gikk inn og «annekterte» krim. Plutselig var ukraina i en militær konflikt med Russland. Og siden har det gått slag i slag. Så Kiev har vel ikke nettopp hatt så mange valg. Slik jeg ser det hadde de hatt større muligheter til å forene landet ( komme med innrømmelser overfor den pro-russiske befolkningen) hvis Putin IKKE hadde satt i gang operasjonene sine. Det hadde kanskje ikke skjedd da heller – skjønt det er et interessant tankeeksperiment hva som ville skjedd hvis det for eksempel hadde vært «normale» protester, gjerne opptøyer, fra folk på krim og donbass, og ikke den Putin-styrte varianten vi har sett begge steder. Kunne det for eksempel ha ført til at internasjonalt «diplomatisk» press( både fra vesten og russland) hadde tvunget det nye regimet til slike innrømmelser? Det er ikke umulig, jeg ser for meg at det er sannsynelig. Vi så hva som skjedde da jatseniuk reverserte språkloven, noe som var helt tåpelig gjort. Og fikk tyn for det – fra vesten også. Så det måtte de gjøre om på. Dette skjedde vel rett før Putin gikk inn på krim. Så noe var på gang. Det kunne vært en interessant utvikling, men vi fikk ikke se den.

    Jeg forsvarer ikke det nye regimet i kiev. De har gjort og sagt for mye dumt. Nå er kommunistpartiet forbudt, rett før valget. Jeg vet ikke helt hvor lurt det er. Det kan godt hende at partiet er råttent og styrt fra Moskva, men å forby det ER udemokratisk, punktum. Børge Brende mener at det viktigste er at valget » faktisk skjer» og med minst mulig juks. Men å forby politiske partier må vel kalles juks. Vi snakker her om et parti som fikk bortimot 8 prosent ved siste valg.

    Du sier at det Kiev har gjort har virket splittende, de må ta hensyn til de proukrainske i vest. Igjen må jeg si at det klimaskiftet som faktisk fant sted i ukraina etter at Putin gikk inn på krim, kan forklare det. Selv om vi er enige om at at regimet i kiev er dårlig; si meg hva de kunne gjort annerledes i donbass. Latt være å bruke militærmakt mot de såkalte separatistene i donbass? Hvis du mener det er du naiv. Det de har gjort har vært helt nødvendig. Antakelig har de operert med klarsignal eller samarbeide med vesten, usa, etc. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er dumt.

    En helt vanlig oppfatning er at Putin har prøvd å gjøre det samme i donbass som på krim. Han lykkes på krim, delvis fordi befolkningen der faktisk stort sett er russisk.

    Donbass er ikke like vellykket, først og fremst fordi de ikke har folkelig støtte, og dessuten fordi separatistnene er kriminelle og ekstremister som møtte opp for å få russiske våpen da de russiske lastebilene trillet inn, desillusjonerte menn som snakker russisk og ser russisk tv, men som ikke har greie på hvrken politikk eller kultur.

    Putin så at dett prosjektet ikke gikk, og «trakk seg tilbake»

    I følge denne fortellingen har ikke dette pro-russiske opprøret særlig folkelig støtte. Disse » terroristene» ( ja hvorfor ikke?) målbærer ingen bevegelse, slik som på krim – og selv på krim måtte de ha hjelp fra Putin for å bli noe mer enn noe som rant ut i sanda.

    • esalen sier:

      Hei igjen, Erland! Hadde bare de ulike sidene i konflikten i Ukraina vært som du og jeg, så ville det ikke vært noen problem. Jeg har full forståelse for det du sier, har ingen problemer med å innrømme det, det er legitime og gode argument. Hvis du leser gamle bloggposter, så ser du at jeg også antyder at det kan komme folkelige protester i Krim og i øst, etter mønster fra dem i Kiev, og ikke så direkte og så bevæpnet som de har vært. Særlig på Krim gav jo russerne virkelig gass, og kom raskt til en avgjørelse, i motsetning til demonstrantene i Kiev, som måtte holde ut i måndesvis. Det var ganske sjokkerende, men om målet var å få tilbake Krim, så må man vel si at russerne lyktes ganske godt med strategien de valgte. Jeg tror ikke det folkelige opprøret der hadde hatt noen sjanse, om det ikke var støttet av en sterkere makt.

      Uansett, så mener jeg at tross Russlands aggresjon så hadde det midlertidige regimet i Kiev større handlingsrom enn du legger det frem som i det du skriver. Det er særlig uttalelsene til Jatseniuk, og de andre i regjeringen, jeg reagerer på. Selv jeg blir provosert av dem, og jeg er verken russer eller bor i Ukraina. Jeg får bare en sterk følelse av hvordan det må være, han kaller dem separatister og terrorister, de blir ekskludert fra det samfunnet Ukraina skal være, og da er det klart at de ikke har noe lyst til å bli med der. Dette har nok skjøvet mange nærmere Russland, enn de ellers ville vært. Det har gjort alt mye verre, tror jeg. Den nye presidenten, Porosjenko, overtar den samme situasjonen, men du kan se at han er mye mer forsonende enn Jatseniuk noensinne har vært. Porosjenko har aldri vært skarp og slem i retorikken, han ser også ut til å tenke på at også de i øst hører hva han sier. Jatseniuk snakker bare til dem i vest. Det er Fedrelandspartiet til Timosjenko, jeg ser på det som samme skiten som regionspartiet til Janukovitsj, bare vestvendt, i stedet for østvendt. Det er veldig løfterikt at dette partiet ikke gjorde det noe bra i presidentvalget som var.

      Å forby politise parti er selvsagt uakseptabelt. Det var også dumt gjort, et så lite og ubetydelig parti som kommunistpartiet. Det ville uansett ikke klare å vinne frem, og var aldri noen trussel. For partier som dette kan det bare hjelpe å bli urettferdig behandlet.

      Jeg støtter ikke de militære operasjonene regimet i Kiev har satt i gang i øst, men jeg innser at det er vanskelig å peke på alternativer. Hittil har de ikke løst noe, og da kan man jo spørre om hva som er poenget. Jeg tror hovedhensikten var å vise at de reagerte, slik at det ikke ser ut som også det østlige Ukraina blir gitt opp uten kamp, slik som Krim tilsynelatende ble. De har jo ikke akkurat vært effektive, disse militæroperasjonene. Og det kjennetegner et land i dyp, dyp krise, som må bruke militærmakt og panserkjøretøy mot egen befolkning, om denne befolkningen er aldri så bevæpnet og uforsonlig. Jeg tror at hvis opprørerne i øst ikke har bred folkelig støtte, så vil den dø ut av seg selv. Og om den har slik støtte, så nytter det ikke å slå den ned med militærmakt. Da vil støtten bare bli større, og sterkere.

      Jeg deler ikke den vanlige oppfatningen at Putin prøvde det samme i Donbass som på Krim. Jeg tror russerne er smartere enn som sa. De vet meget godt at det er to helt forskjellige tilfeller, det var svært mye som lå til rette at operasjonene på Krim ville lykkes, men som ikke er til stede i Donetsk og Lugansk. Den folkelige støtten er det viktigste, men også den historiske tilknytningen. Det går an å argumentere for at det var en feil å overføre Krim fra Russland til Ukraina, og det var jo en uholdbar situasjon å ha et fremmed lands flåtebase i egen havn, slik som i Sevastopol, og nettopp denne flåtebasen, gjorde jo også at russerne allerede hadde styrker på Krim. Jeg tror russernes involvering i Donetsk og Lugansk, mer var å sørge for å undergrave regimet i Kiev, og så se hva som skjer. Å få Lugansk og Donetsk inn i den russiske føderasjonen var – og er – per nå ganske urealistisk. Det er skremmebilder fra ukrainere, og fra krefter i EU og NATO.

      Russland ser nå ut vil å være interessert i å deeskalere – som det nå plutselig heter – situasjonen, og det skal vi jo være glade for og utnytte. Vi får håpe de mener det de sier, og at situasjonen i Ukraina nå roer seg, slik at de få begynt på det enorme arbeidet med å få økonomien på føttene igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s