Petro Porosjenko president i Ukraina

Mens jeg tilbrakte dagen på Ulrikens topp i Bergen, gikk ukrainerne til stemmeurnene. Vi klarte oss godt der oppe i fjellet, om enn det var trangt om plassen til tider, da vår lille fjelltur falt sammen med den mer berømmelige 7-fjellsturen. Det viste seg også at ukrainerne klarte seg godt i valget, med å slutte godt opp om den mest moderate og troverdige kandidaten, og ved knapt å gi stemmer i det hele tatt til ytre-høyre-kandidatene og ultranasjonalistene. Mye med dette valget gikk så godt man har lov til å håpe. Men det er fremdeles håpet mer enn troen, som kan si at det nå kommer til å gå bra med Ukraina fremover.

På radioen i dag hørte jeg vår korrespondent i NRK, Hans Wilhelm Steinfeld – som nok jobbet hardere i sine yngre dager enn han gjør nå, hør bare hvor mange referanser han har til tiden da han virkelig fulgte med, han er langt fra like oppdatert og ivrig nå lenger -, si at han hoppet i stolen da han hørte kommende president Porosjenko på pressekonferansen sin si at han ville godta en hvilken som helst folkeavstemning i utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk. Steinfeld mente det kunne bety at de ville stemme for å tilhøre Russland. Det må vel være lov å innvende til utenrikskorrespondenten vår at en slik folkeavstemning ville vært en taktisk bommert, ikke fra Porosjenko, men fra utbryterrepublikkene selv. De vil nemlig neppe ha sjanse til å vinne en slik folkeavstemning.  Mange i disse områdene kunne nok tenke seg en løsere tilknytning til Kiev, de ser det slik at sentralmakten stjeler pengene fra dem, men det er nok mange som vil kvie seg om alternativet er Moskva. Også i Russland går soleklart mer penger fra regionene til hovedstaden, enn motsatt vei. Til tross for at Russland er en føderasjon, har det en svært sterk sentralmakt. Befolkningen i Donetsk og Lugansk vil nok kanskje være skremt av at det ikke finnes noen angrefrist, om de skulle velge å bli med Russland. En slik avgjørelse er ugjenkallelig. Jeg mener Steinfeld heller enn å hoppe i stolen, burde applaudert. Det er forslag som dette Ukraina trenger.

Mange har nok en overdreven tro på hva Porosjenko som president vil være i stand til å få til. Han er riktignok valgt, i motsetning til Turtsjenov, som i løpet av en uke gikk fra å være vanlig parlamentsmedlem til å bli formann i parlamentet, og i kraft av det å bli president da Janukovitsj stakk av. Så Porosjenko har bedre forutsetninger for å få folket med seg, særlig når valgseieren ble så overbevisende. Men også han vil mangle anerkjennelse i områdene der han trenger det mest, i utbryterregionene i Lugansk og Donetsk. Han må trå varsomt der borte, for å få dem med seg, eller trå til meget hardt, for å tvinge dem under seg.

På meg ser det vanskelig ut begge deler. Store deler av de 54 % som har stemt på ham, forventer også at han bruker makt for å få opprørsregionene under kontroll. Mange ukrainere i vest vil ikke godta at Porosjenko gjør innrømmelser i øst, at opprørerne – eller separatistene og terroristene, som de blir kalt – skal vinne noe på oppførselen sin. Ukraina er et splittet land. Det krever en stor statsmann, nå, å holde det sammen.

Jeg tror ikke Porosjenko er den store statsmannen. Men jeg tror heller ikke noen kunne gjort en bedre jobb enn ham, ingen det var realistisk kunne få makten. Porosjenko har etter hva jeg har registrert ikke provosert russerne eller ukrainske russere under valgkampen, han har vært jevnt over vært forsiktig i uttalelsene, ligget lavt i terrenget, vunnet frem med å være moderat. Han har forsikret om at Ukraina ikke skal med i NATO, eller EU, med begrunnelse at det  «ennå ikke er flertall for det i den ukrainske befolkning». Slik får han gitt litt til begge leire, de som ønsker demokrati og Europa, og vil lengst mulig unna Russland, og til de som frykter EU og NATO, og som ikke har lyst til å forlate Russland og det som vitterlig er en stor del av landets historie og identitet.

Men det er altså et dypt, dypt splittet land. Mange vil sikkert la seg provosere, av at jeg kaller Russland en stor del av Ukrainas historie og identitet, særlig de vestlige delene i Ukraina er jo tvunget inn i denne historien og denne identiteten, og har bare lyst til å komme seg lengst mulig bort fra den. Nettopp det viser hvor splittet landet er. For min kone er det ingen forskjell. Hun ser på Russlands historie som sin egen historie, og er stolt av Russlands kultur, som hun også føler seg som en del av. I passet er hun registrert som etnisk ukrainer, hun er altså ukrainer fra Kiev, men likevel føler hun seg mye mer knyttet til Russland, når det nå drar seg til.

Så vi skal nok være litt forsiktige, her i vest, med å ta som en selvfølge at alle i Ukraina ser på russerne som overgripere, slik som vi gjør det. Det er komplisert, der borte. Det er bare de som ikke har helt oversikten, som ser saken i svart og hvitt, og er kategoriske i hvem som har rett og galt, og i hva som skal gjøres. USA har vel aldri hatt helt oversikten i sin egen utenrikspolitikk, de går frem med sine supermaktkrefter, de er alltid kategoriske og prinsipielle. Mange i Europa, både politikere og mediene, følger etter. Vi i Norge har lite å være stolte av, synes jeg, og synes hun. Det er mange med som har sterke meninger, men som mangler kunnskapen å bygge opp under dem med.

Nå er hele den vestlige verden glad på Ukrainas vegne, over at de har fått valgt en president, og at valget gikk bra. Det er svært få av oss som har satt seg inn i hvem Petro Porosjenko egentlig er, hva han egentlig står for. Og nå som valget har vært, er det min spådom at medietrykket mot Ukraina vil avta, da det nå ikke lenger er så mange nyheter å se frem til. Det er ikke flere valg og folkeavstemninger i emning. Vestlig nyhetsdekning vil dreie seg om andre ting. Men problemene i Ukraina vil bestå, og de er nok nå større enn at noen president kan løse dem. Heller ikke Petro Porosjenko. Om enn han skulle være den beste ukrainerne har å sette til jobben akkurat nå.

Jeg ville aldri stemt på ham. Men det har heller ikke eksistert noen ukrainsk politiker noen gang, som jeg ville stemt på. Det viser litt hvilke enorme problemer landet har, politisk. I tillegg kommer alle de andre problemene. På toppen har Ukraina blitt en brikke i et storpolitisk spill, særlig mellom USA og Russland, noe som foreløpig bare har bidratt med bensin til katastrofen. Russland er vettskremt for at Ukraina skal glippe fra det, og er blitt helt krakilsk. USA skjønner seg ikke på det, men har ikke lyst til å miste sin selvforståelse av å være verdens ubestridte superstormakt.

Så det er ingen grunn til å være optimistisk. Men ukrainerne har som russerne en fabelaktig evne til å opparbeide seg en ukuelig optimisme uten minste rot i virkeligheten, den egenskapen kommer veldig godt med nå. Det er nemlig ikke så lett å finne optimisme det er saklige argumenter for. Som en nøktern nordmann kan ta del i.