Petro Porosjenko president i Ukraina

Mens jeg tilbrakte dagen på Ulrikens topp i Bergen, gikk ukrainerne til stemmeurnene. Vi klarte oss godt der oppe i fjellet, om enn det var trangt om plassen til tider, da vår lille fjelltur falt sammen med den mer berømmelige 7-fjellsturen. Det viste seg også at ukrainerne klarte seg godt i valget, med å slutte godt opp om den mest moderate og troverdige kandidaten, og ved knapt å gi stemmer i det hele tatt til ytre-høyre-kandidatene og ultranasjonalistene. Mye med dette valget gikk så godt man har lov til å håpe. Men det er fremdeles håpet mer enn troen, som kan si at det nå kommer til å gå bra med Ukraina fremover.

På radioen i dag hørte jeg vår korrespondent i NRK, Hans Wilhelm Steinfeld – som nok jobbet hardere i sine yngre dager enn han gjør nå, hør bare hvor mange referanser han har til tiden da han virkelig fulgte med, han er langt fra like oppdatert og ivrig nå lenger -, si at han hoppet i stolen da han hørte kommende president Porosjenko på pressekonferansen sin si at han ville godta en hvilken som helst folkeavstemning i utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk. Steinfeld mente det kunne bety at de ville stemme for å tilhøre Russland. Det må vel være lov å innvende til utenrikskorrespondenten vår at en slik folkeavstemning ville vært en taktisk bommert, ikke fra Porosjenko, men fra utbryterrepublikkene selv. De vil nemlig neppe ha sjanse til å vinne en slik folkeavstemning.  Mange i disse områdene kunne nok tenke seg en løsere tilknytning til Kiev, de ser det slik at sentralmakten stjeler pengene fra dem, men det er nok mange som vil kvie seg om alternativet er Moskva. Også i Russland går soleklart mer penger fra regionene til hovedstaden, enn motsatt vei. Til tross for at Russland er en føderasjon, har det en svært sterk sentralmakt. Befolkningen i Donetsk og Lugansk vil nok kanskje være skremt av at det ikke finnes noen angrefrist, om de skulle velge å bli med Russland. En slik avgjørelse er ugjenkallelig. Jeg mener Steinfeld heller enn å hoppe i stolen, burde applaudert. Det er forslag som dette Ukraina trenger.

Mange har nok en overdreven tro på hva Porosjenko som president vil være i stand til å få til. Han er riktignok valgt, i motsetning til Turtsjenov, som i løpet av en uke gikk fra å være vanlig parlamentsmedlem til å bli formann i parlamentet, og i kraft av det å bli president da Janukovitsj stakk av. Så Porosjenko har bedre forutsetninger for å få folket med seg, særlig når valgseieren ble så overbevisende. Men også han vil mangle anerkjennelse i områdene der han trenger det mest, i utbryterregionene i Lugansk og Donetsk. Han må trå varsomt der borte, for å få dem med seg, eller trå til meget hardt, for å tvinge dem under seg.

På meg ser det vanskelig ut begge deler. Store deler av de 54 % som har stemt på ham, forventer også at han bruker makt for å få opprørsregionene under kontroll. Mange ukrainere i vest vil ikke godta at Porosjenko gjør innrømmelser i øst, at opprørerne – eller separatistene og terroristene, som de blir kalt – skal vinne noe på oppførselen sin. Ukraina er et splittet land. Det krever en stor statsmann, nå, å holde det sammen.

Jeg tror ikke Porosjenko er den store statsmannen. Men jeg tror heller ikke noen kunne gjort en bedre jobb enn ham, ingen det var realistisk kunne få makten. Porosjenko har etter hva jeg har registrert ikke provosert russerne eller ukrainske russere under valgkampen, han har vært jevnt over vært forsiktig i uttalelsene, ligget lavt i terrenget, vunnet frem med å være moderat. Han har forsikret om at Ukraina ikke skal med i NATO, eller EU, med begrunnelse at det  «ennå ikke er flertall for det i den ukrainske befolkning». Slik får han gitt litt til begge leire, de som ønsker demokrati og Europa, og vil lengst mulig unna Russland, og til de som frykter EU og NATO, og som ikke har lyst til å forlate Russland og det som vitterlig er en stor del av landets historie og identitet.

Men det er altså et dypt, dypt splittet land. Mange vil sikkert la seg provosere, av at jeg kaller Russland en stor del av Ukrainas historie og identitet, særlig de vestlige delene i Ukraina er jo tvunget inn i denne historien og denne identiteten, og har bare lyst til å komme seg lengst mulig bort fra den. Nettopp det viser hvor splittet landet er. For min kone er det ingen forskjell. Hun ser på Russlands historie som sin egen historie, og er stolt av Russlands kultur, som hun også føler seg som en del av. I passet er hun registrert som etnisk ukrainer, hun er altså ukrainer fra Kiev, men likevel føler hun seg mye mer knyttet til Russland, når det nå drar seg til.

Så vi skal nok være litt forsiktige, her i vest, med å ta som en selvfølge at alle i Ukraina ser på russerne som overgripere, slik som vi gjør det. Det er komplisert, der borte. Det er bare de som ikke har helt oversikten, som ser saken i svart og hvitt, og er kategoriske i hvem som har rett og galt, og i hva som skal gjøres. USA har vel aldri hatt helt oversikten i sin egen utenrikspolitikk, de går frem med sine supermaktkrefter, de er alltid kategoriske og prinsipielle. Mange i Europa, både politikere og mediene, følger etter. Vi i Norge har lite å være stolte av, synes jeg, og synes hun. Det er mange med som har sterke meninger, men som mangler kunnskapen å bygge opp under dem med.

Nå er hele den vestlige verden glad på Ukrainas vegne, over at de har fått valgt en president, og at valget gikk bra. Det er svært få av oss som har satt seg inn i hvem Petro Porosjenko egentlig er, hva han egentlig står for. Og nå som valget har vært, er det min spådom at medietrykket mot Ukraina vil avta, da det nå ikke lenger er så mange nyheter å se frem til. Det er ikke flere valg og folkeavstemninger i emning. Vestlig nyhetsdekning vil dreie seg om andre ting. Men problemene i Ukraina vil bestå, og de er nok nå større enn at noen president kan løse dem. Heller ikke Petro Porosjenko. Om enn han skulle være den beste ukrainerne har å sette til jobben akkurat nå.

Jeg ville aldri stemt på ham. Men det har heller ikke eksistert noen ukrainsk politiker noen gang, som jeg ville stemt på. Det viser litt hvilke enorme problemer landet har, politisk. I tillegg kommer alle de andre problemene. På toppen har Ukraina blitt en brikke i et storpolitisk spill, særlig mellom USA og Russland, noe som foreløpig bare har bidratt med bensin til katastrofen. Russland er vettskremt for at Ukraina skal glippe fra det, og er blitt helt krakilsk. USA skjønner seg ikke på det, men har ikke lyst til å miste sin selvforståelse av å være verdens ubestridte superstormakt.

Så det er ingen grunn til å være optimistisk. Men ukrainerne har som russerne en fabelaktig evne til å opparbeide seg en ukuelig optimisme uten minste rot i virkeligheten, den egenskapen kommer veldig godt med nå. Det er nemlig ikke så lett å finne optimisme det er saklige argumenter for. Som en nøktern nordmann kan ta del i.

Advertisements

3 comments on “Petro Porosjenko president i Ukraina

  1. Dan sier:

    Hei!
    Er fast følger av bloggen gjennom flere år og setter stor pris på måten du beskriver Ukraina konflikten på. Føler den er mere objektiv enn mye annet som blir publisert.
    En ting som irriterer meg grenseløst er media sin påvirkning av oss i vesten i denne konflikten. Særlig over måten Steinfeldt og Øystein Bogen dekker den på, da all propaganda som Ukraina kommer med går ufiltert gjennom. De burde vel hatt kunnskap til å filtrere littegrann…
    Vi snakker om toleranse, demokrati og nesten slik vi setter oss selv på en pidestall på hva som er rett og galt i denne konflikten. Paradokset ( slik jeg ser det) er jo att vi faktisk gradvis ser på som Russland som noe negativt og dermed skaper en holdning som absolutt ikke står til verdiene vi liksom skal ha i vesten og Norge. Se på MGP finalen og hvordan publikum buet mot de unge deltakerne ( burde ikke vi skille mellom politikk og konkurranse??) Landet har sine utfordringer, men er redd for att svartmalingen mot Putin og Russland vil skape en holdningsendring mot landet på generell basis. Et eksempel er når jeg dro til Moskva i Mars. Fikk da en kommentar fra en bekjent, tørr du det da…..
    Kanskje ikke det beste eksemplet, men er redd dette bare viser en tendens til landet. (Husker skepsisen før jeg dro første gang til Russland i 2010. Ble jo bombadert med skremsels propaganda fra venner og av lesningen jeg fann på internett. Selv ble jeg jo påvirket, men kan vel si etter å besøkt landet et par dusin ganger att jeg hadde ingenting å være redd for.

    Jeg tror ikke denne generelle holdningen til «(u)farlige» Russland blir bedre av denne konflikten. Synes media kunne vært flinkere til å skille land og politikk her.
    Skal også si det er skremmende å lese propaganden som foregår i Ukraina og Russland. Dette er to land som MÅ forholde seg til hverandre, det er uungåelig. Samtidig brenner de broer mellom seg og er redd for att noen av disse broene ikke er mulig å restaurere 100%….det er bare ufattlig synd. Særlig reagerte jeg på ditt innlegg/historien som omhandlet Olias mor som snakket ukrainsk til Tais pga frykt.

    Skal innrømme jeg ikke liker USA sin innblanding i konflikten og hvordan de hele tiden skal lage sanksjoner mot Russland. Dette og de verbale beskyldningen skaper bare mere spenning og jeg lurer saktens på om hvordan USA og vi i europa definerer ordet «forsoning og fredsmegling». For meg virker det som vi skaper større og større distanse til disse ordene iallefall.
    Nå mener ikke jeg att Russland er uskyldig oppi alt dette, men jeg setter det litt på spissen, for skal vi hele tiden skylde på Russland, så klarer iallefall ikke Ukraina å få orden på tingene.

    Nå har Ukraina fått sin nye president. Slik jeg forstår det, så vil han beholde mange av de som satt i den midlertidige regjeringen. Deriblant sniken Arsenij Jatsenjuk blir vel sittende.
    Lurer på hvordan sjokoladekongen har tenkt å skape forsoning når han velger å ha en slik karakter i den nye regjeringen. Han skyter fra hoften og roper «ULV ULV» konstant. Samtidig er vel mange av de sittende endel av det gamle korrupte systemet. Jeg kan for lite om dette, men føler du har bedre kontroll på dette. Jeg føler vi i vesten ikke er så nøye på HVEM som sitter der, bare vi kan si att valget var demokratisk og nå skal alt bli så mye bedre. Etter hvert som det stilner, så er jeg redd for de fortsetter i sin vante gang ( mulig det blir bedre kamuflert for vesten) og vi i vesten kan slå oss på brøstet og si «demokratiet seiret», men uten å tenke på folket og fremtiden i Ukraina.

    Mitt spørsmål blir litt om hvordan du se på den «nye» regjeringen og valget som Porosjenko har gjort i den forbindelse?

    ( Jeg vet innlegget kan virke som om jeg holder med Russland i konflikten, men dette er ikke tilfelle. Jeg setter ting på spissen og jeg føler det blir gjort urettferd mot den vanlige mann og kvinne i selve landet Russland. Det er så et herlig land og liker ikke veien dette går med hvordan vi ser på russere og landet. Nå har Russland litt skyld i dette selv, men mitt poeng er att vi i for liten grad skiller land og innbyggere. Samtidig hyller vi en fremgangsmåte av valget og situasjonen i Ukraina, uten att vi har fått servert god nok bakgrunnsinfo fra våre vestlige medier).

    • Harald Bjørn Johnsen sier:

      Hva slags skyld har Russland.?

      • esalen sier:

        Jeg vet ikke om jeg helt skjønner spørsmålet. Problemene i Ukraina har nok ukrainerne i stor grad sørget for selv. Det er årevis med vanstyre, og så sørget man for maktvakuumet ved å kaste Janukovitsj. Her har russerne gått hardt inn for å ivareta egne interesser, her har russerne skyld i mye, men jeg vil ikke gå med på at det er russerne som har skylden i situasjonen som har oppstått. Jeg vet ikke om dette var svar på det du lurte på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s