Med Norway chess på Vågen Vgs

I dag ble Petro Porosjenko formelt innsatt som president i Ukraina. Det skal jeg skrive om i morgen. Dagen i dag gikk med til å følge verdenseliten i sjakk, som besøkte Vågen videregående skole, like ved der jeg bor. Det tenkte jeg at jeg måtte støtte, selv om billetten var litt dyr, og sjakk følger man lett også på nettet. Men jeg gikk altså, og angrer ikke på det, som man vil se av det følgende.

Det var en veldig spennende runde, utelukkende på grunn av partiet mellom Grischuk og Karjakin. De andre partiene ble forholdsvis begivenhetsløse remiser. Caruana og Giri varte jo lenge, og var en hard kamp, men det partiet fulgte jeg ikke så nøye. Jeg får ikke helt tak på de spillerne der. Aronian og Svidler virket spennende på meg, jeg hadde jo ikke tilgang på en computer som kunne forklare tingene for meg, og Svidler brukte mye tid og virket presset, men det var visst alt sammen teori, og Svidler hadde egentlig full kontroll, som han også forklarte – veltalende som vanlig – under pressekonferansen. Aronian virket skuffet. Agdestein imponerte meg enormt. Han fikk det til å se lett ut med remis mot Kramnik. Det trodde jeg virkelig ikke han ville klare, etter det enorme partiet mot Karjakin torsdag. Sånt er vanskelig psykologisk. Men Agdestein styrte skuta i mål, stort sett med logiske og fornuftige trekk, som også jeg kunne finne. Kommentator Nigel Short var litt skuffet, eller forundret over Kramnik, som tillot slikt symmetrisk spill mot den klart lavest ratede i feltet, men Kramnik virket ikke skuffet eller forundret over seg selv. Enda en prestasjon av Simen, som har satt seg i respekt her nede, og i verdenssjakken, igjen. Topalov og Carlsen kunne jo blitt spennende, de er begge spillere som misliker remis, men Carlsen fikk malplassert dronningen tidlig i spillet, og var vel aldri i nærheten av å slippe unna etter det. Topalov kunne når som helst, omtrent, få remis ved trekkgjentakelse, og til slutt valgte han denne løsningen. Det kan tegne seg til at Carlsen får et lite Norge-kompleks. Fordel av hjemmebane har han i alle fall ikke. Presset er helt enormt. Her ser man en klar forskjell til Simen, som spiller uten press – og veldig godt.

Partiet mellom Grischuk og Karjakin var en fryd å følge med på, og verd inngangsbilletten alene (selv om billetten var pussig dyr, 240 kroner, for å se på sjakk, jaja). Jeg liker begge de to spillerne, heiet alltid litt på dem, Karjakin er veldig åpen og ærlig, typisk russere, de dekker ikke sin personlighet sånn som oss. Han har nettopp giftet seg for andre gang, og jeg har fulgt bryllupsreisen hans på Twitter. Karjakin var også veldig glad da Krim vendte tilbake til Russland, som de ser det, og gav uttrykk for det. Karjakin er fra Simferopol, hovedstaden på Krim, og har representert Ukraina, men for noen år siden ble han russisk statsborger, og har representert dem. Det er litt spesielt å være sint på ham for å bli glad for at hjembyen hans blir en del av landet han nå bor i. Hvem er vel vi, å kritisere ham for det? Også på brettet er Karjakin spennende, uhyre profesjonell, og veldig flink til å få det beste ut av alle stillinger, enten han står godt eller dårlig. Karjakin gjør det som trengs for å få best mulig resultat.

Grischuk er en spiller som går litt under radaren, er litt annerledes enn de andre, og sklir unna press og oppmerksomhet. Men han har spilt seg opp til å bli nummer tre i verden, etter en svært sterk prestasjon i det russiske mesterskapet tidligere i år. Han har kommet hit, og sagt han var mer motivert for lynturneringen i forkant, den for å avgjøre starnumrene, enn for hovedturneringen. Han sier mye klokt, morsomt og rart, og det er vanskelig å vite hva han mener, og hva han sier av andre årsaker. Det er nesten som litteratur, eller som Bob Dylan opptrer i intervju. Som spiller er Grischuk veldig spennende, og får ofte opp stillinger fulle av taktiske muligheter, fulle av potensiell dramatikk, og som regel krydret av at Grischuk får veldig lite tid på klokken. Også det ser ut til å være en del av strategien hans.

Jeg kom dessverre noen minutter sent til spillstart, så jeg fikk ikke med meg åpningen i partiet deres. Da jeg kom, cirka, spilte Grischuk Lg4, og Karjakin fulgte opp med det uvanlige Sg5. Det var hele tiden en ganske uklar stilling, med muligheter for begge sider, det så ut til å komme fra en Grünfeld, Grischuk spiller vel det en del, og så smalt det i sentrum. Her satt jeg med full oppmerksomhet, rett mot dette partiet. De slår av på d4, bonden på c3 forsvinner derfra, og gir hvit et sterkt bondesentrum, mildt sagt, med tre bønder der, og så smeller Grischuk inn Sd3. En kjempekombinasjon. Jeg var ganske sikker på at Karjakin ikke hadde fått den med seg, den var rimelig komplisert, med mange muligheter for hvit å reagere på dem, hver av dem åpnet for et nytt triks fra svart i å svare, slett ikke lett å se, jeg ble ordentlig sjokkert da jeg så trekket, tenkte her har jeg sett noe helt spesielt, men Aronian og Svidler mente i pressekonferansen sin, at dette hadde Karjakin sett, og valgt med åpne øyne.

Det viste seg at Grischuk vant et tårn for springer, men som konsekvens fikk tårnet sitt helt ute av spill på h1. Karjakin hadde flere aktive brikker, flere angrepspunkt, og altså det sterke bondesentrum. Han spilte i den følgende fasen stødig og sikkert, og gav Grischuk svært mye å tenke på, slik at han kom inn i sin vanlige tidsnød, og med under minuttet på klokken måtte gjøre store avgjørelser med langsiktige konsekvenser. Det var altså ikke bare taktisk spill i tidsnøden, men store, strategiske avgjørelser, det som er verst. Grischuk valgte veldig instruktivt aktivitet fremfor forsvar, og gav løper og bonde for å få brikkene sine i spill, og rappe hvite springer på kjøpet. De liker å ha initiativet, disse russerne, både Karjakin og Grischuk, og landet Russland. Det er viktig å styre begivenhetene.

Med sekunder igjen på klokken måtte Grischuk velge hvordan han skulle stanse Karjakins bondefremmarsj i sentrum. Det var så spennende, at jeg måtte forlate pressekonferansen til Agdestein og Kramnik, jeg måtte heller se sluttrekkene til tidskontrollen live.

Så kom de til trekk 40, og fikk hver sin nye time på klokken. Jeg tenkte dette ville bli en lang kveld.

Og det ble. Sluttspillet var en oppvisning i kreativitet, og i oppgaven å gi hverandre maksimale problemer. Gang på gang fant Karjakin en variant som så ut til å avslutte spillet, gang på gang fant Grischuk et svar som ikke gjorde det så enkelt likevel. Karjakin som vanlig profesjonell og tålmodig, alltid på høyde med posisjonen i alle spillets faser, alltid parat til å gjøre det stillingen krever, mens Grischuk er kreativ og uberegnelig, ofte i stand til å finne uventede trekk.

Da Grischuk til slutt måtte strekke ut hånden, etter noen virkelig nådeløse trekk fra Karjakin, så var det allerede godt utpå kveld, og de to utvekslet ikke et ord med hverandre etterpå. Jeg tror ikke de er helt på god fot med hverandre, etter at Karjakin vant litt kontroversielt i et armageddon-parti, forleden, der han ble totalt utspilt, men vant på tid, altså partiet ble uavgjort, men Grischuk måtte vinne. Dette er helt lov, men naturligvis plagsomt, og Karjakin holdt ikke akkurat igjen i feiringen etterpå, litt typisk ham, som ikke er så kalkulerende i livet sitt, som han er på brettet.

Dette vet ikke jeg. Det var bare litt spesielt at de to landsmennene ikke sa et ord til hverandre, etterpå. Antagelig trådte Karjakin litt varsomt i gresset, denne gangen, det var jo et surt tap for Grischuk, som hadde stått best, og nok hadde en sjanse til selv å vinne underveis.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s