Petro Porosjenko innsatt som president i Ukraina

Jeg har ikke vært så aktiv på bloggen de siste dagene. Krisen i Ukraina, og krisen som følger med den i forholdet mellom Russland og Vesten, har fått utvikle seg uten at jeg har fulgt så tett med på den. Det vil si, det har ikke utviklet seg så mye, det er mye i det samme. Kampene fortsetter øst i Ukraina, opprørerne der legger ikke ned våpnene, og regimet i Kiev slutter ikke å sende tunge militærstyrker mot dem. Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan dette skal få noen lykkelig ende. Ofte varer slike kriger mellom regjeringssoldater og løst organiserte opprørsstyrker i årevis. Tenk på det. Det kan gå år før det blir ro der borte. Da kampene ikke var i øst, men i vest, etter andre verdenskrig, varte kampene frem til 1960. Det er 15 år.

Forhåpentligvis varer det ikke så lenge denne gangen. Men det er ingen tiltak eller utsagn jeg har sett, som skulle tilsi at det er noen løsning i sikte. Etter at Porosjenko først gikk ganske mildt ut, og bebudet for at han ville åpne for enhver folkeavstemning i de to opprørsregionene, så er det nå klart at også han vil løse dette med militærmakt. Det er veldig rart at han har vår uforbeholdne støtte i dette. Jeg har veldig vanskelig for å komme opp med andre eksempler, der det er fullt ut akseptert at en statsmakt bruker militæret mot egen befolkning, om denne befolkningen er aldri så mye støttet fra utlandet. Det vanlige kravet fra det internasjonale samfunnet pleier å være at begge sider må legge ned våpnene. Her er det bare opprørerne som må legge ned våpnene. Tankene mine går da alltid til stakkars Karthago, som måtte legge ned våpnene – før romerne kom og tok dem på Scipios tid.

I dag var det en kronikk på Aftenpostens nettsider. Den er skrevet av Sergii Leshchenko, en journalist og forfatter fra Kiev. I den blir det fremstilt som om Petro Porosjenko startet sin politiske karrière på toppen av en bulldoser, som demonstrantene forsøkte å kjøre inn i politiet. Jeg har sett den filmen. Den er fryktelig. Politiet står stille og følger ordre om ikke å slippe demonstrantene frem. De er helt passive. Demonstrantene kommer med en diger bulldoser, og kjører inn i dem, uten at politiet gir etter. Så mye for fredelige demonstranter. Synd, hvis Porosjenko var involvert der.

Det var uansett ikke der Porosjenko begynte sin politiske karriere. Den begynte på begynnelsen av 2000-tallet, da Porosjenko var med å stifte et parti: Regionspartiet. Det er partiet til Janukovitsj, den avsatte presidenten som ikke blir levnet mye ære i kronikken til Leshchenko. Der blir for øvrig ingen levnet ære, som ikke er betingelsesløst pro Ukraina, og pro alt som har skjedd i landet siste halve året. Retorikken er hard mot Russland, og alt russisk, og alle som støtter dem.

Dette er med på å gjøre meg dypt, dypt pessimistisk. Selv ikke blant intellektuelle, selv ikke blant dem som opptrer i vestlige medier, er det antydning til forsoning, antydning til å forstå motpartens argument. De som ikke støtter Kievs linje er forrædere, idioter, ført bak lyset, separatister, terrorister, russere, og alt annet som er fælt og galt. Men det ser ikke ut til å være vanskelig for vestlige medier som BBC og New York Times å finne helt vanlige ukrainske borgere i øst, og ellers i landet, som er dypt, dypt skeptiske til Kievs nye regime og alt som har skjedd der. Og det skulle ikke være så vanskelig å forstå dem. De blir overhodet ikke respektert, overhodet ikke hørt.

Petro Porosjenko varslet i innsettelsestalen at han skulle få orden på områdene i øst, og få tilbake Krim, som «har vært, er og vil bli ukrainsk». I tillegg vil han inn i EU. Det er mål som ikke går an å forene. Det er også mål som går i mot hans egen befolkning. I øst er det med respekt å melde få som egentlig vet hva folk egentlig tenker, begge sider gjør bare krav på å ha med seg majoriteten, mens det i kaoset virker nokså umulig å få vite noe sikkert. Det er de som tar seg til rette som styrer begivenhetene, og som uttaler seg på vegne av et folk de ikke har verken tillit eller rett til å uttale seg på vegne av. På Krim skulle det være liten tvil om at Ukraina ikke er ønsket.

Ukraina er et konkursbo, der det nå er USA og EU, i stedet for Russland, som fyller på med penger. Det er å fylle penger i et hull, og det er nok måte på hvor lenge skattebetalerne i disse landene vil gå med på det. Foreløpig er det helst triksepenger som blir betalt, beløp som ikke merkes sånn på budsjettene, som blir skrudd sammen på et vis, men heller ikke økonomiske stormakter som EU og USA har utømmelige lagere av triksepenger. Påfyllet vil ta slutt, og Ukraina må begynne å betale regningene sine. Det ser ikke landet ut til å være i stand til. Og det ser ikke ut til å bry dem.

Som jeg har skrevet tidligere, er nok Porosjenko den beste av kandidatene som stilte til presidentvalget i slutten av mai. Han er den beste Ukraina kunne få, i situasjonen de har havnet i, eller satt seg selv i, med en viss hjelp av Russland og USA med NATO, og litt EU, landene som begge uttrykker seg så bekymret for Ukrainas utvikling, men som begge virker mest opptatt av egen utvikling, og gjerne benytter Ukraina som middel for egne, geopolitiske mål. Porosjenko har neppe det som skal til for å få orden på landet i denne situasjonen. Det er ikke noen dristig spådom at det vil gå med ham, som det har gått med andre presidenter i Ukraina. De skuffer, katastrofalt. Landet har ikke hatt noen president det går an å snakke godt om.

Jeg spurte en venn, om han hadde et eneste eksempel på at USAs utenrikspolitikk har lykkes de siste årene, at de har klart å skape de demokratene de snakker om. Han nevnte Jugoslavia. Det er… i Jugoslavia var det en krig som varte i flere år, det gikk med omlag 100 000 menneskeliv. Det er riktig at det er noenlunde fungerende demokratier i landene som utgjorde Jugoslavia nå, fungerende etter forholdene, men det har kommet til den prisen at Jugoslavia er delt opp så mye det lot seg gjøre. Det ser ut til å være en løsning som ikke blir akseptert i Ukraina.

I det landet blir det ikke akseptert løsninger. Det er absolutt forferdelig det som skjer i landet. Ukrainere og russere, brødrefolket, begynner nå å snakke stygt om hverandre. I en undersøkelse i Russland ble Ukraina plassert som det nest mest fiendtlige landet, nest etter USA, i verden. Kina og India blir plassert som gode venner. Det er dypt, dypt tragisk. Og som det pleier å være her i verden, når det virkelig er forferdelig og tragisk, så ser det ut til at de involverte bare vil løse det med makt og våpen. Det er ikke lett å se hvordan Ukraina skal komme seg ut av dette.

Nå har Ukraina fått sin president. Det gjenstår å se om de får sin fred.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s