Kaldt Kiev

Welcome to Kiev, står det på ukrainsk og engelsk, på veien fra flyplassen Borispol og inn til sentrum av Kiev. Det står ikke på russisk, enda halvparten av Kievs befolkning er russiskspråklige, og den andre halvparten er de som har bodd her kortest. Det gjelder både i direkte og i en litt mer utvidet betydning. I sentrum av byen bor russiskspråklige som har vært her i generasjoner. I utkanten bor innflyttere som snakker ukrainsk. Dette er generalisering, men kan være med å forklare hvorfor jeg omtrent aldri hører ukrainsk her nede. Vi bor i sentrum, i Petsjersk, det er russiskspråklig.

Derfor er det også litt vanskelig å forstå hvorfor all tekst her nede må være på ukrainsk. Det er et språk som ikke blir brukt av mange av dem som bor her, og er i sin fulle rett til å bo her. At det også er tekst på engelsk blir sett på som en selvfølge av rike turister, som vil benytte sin velstand til å reise hvor de vil, men ikke tar seg tid eller anstrengelse for å lære det lokale språket, enn si det lokale alfabetet. Kiev er byen der det russiske riket ble grunnlagt, her er opprinnelsen. Nå er mer tekst på engelsk enn på russisk her i byen. Jeg skifter mellom å bli provosert og deprimert over det.

Å reise med Lufthansa var lurt. Hvis man bestiller reise tur retur, så blir det ikke så mye dyrere, og man slipper å spekulere i hvor mye bagasje det er verd å sjekke inn. Norwgian har begynt å ta langt over hundre kroner for bagasjen, 170, mener jeg det var. Da kan det fort være Olia og jeg bare hadde reist uten bagasje, av prinsipp, og for å spare penger. Litt mat og vin og gratis kvalitetsaviser kommer også godt med. Med Lufthansa gleder man seg til reisen, ikke bare å komme frem.

Vi kom frem midt på natten, 0140, ukrainsk tid. Det er 0040 i vår norske, og ikke så galt. Olia kommer lett i snakk med sine landsmenn og -kvinner, og fikk ordnet med felles taxi. Med det sparte vi en hundrelapp, og kom oss vel hjem. Enda det var mørke natten ventet mama-Irina med mat og vodka. Gjester skal alltid bli tatt godt i mot. Olia ville ikke ha, etter å ha spist på flyet, mens jeg alltid kan spise litt til – og gjorde det.

Det er våpenhvile i utbryterregionene Donetsk og Lugansk denne uken. De ukrainske regjeringsstyrkene erklærte det først ensidig, mens opprørsstyrkene luntet etter et par dager senere. Tross våpenhvilen er et nytt ukrainsk helikopter skutt ned, og særlig opprørsstyrkene erklærer at det fortsatt pågår kamper. Det er vanskelig å vite hva som foregår. Mange steder i disse områdene mangler det vann og strøm. Tusenvis skal være på flukt, mange til Russland, 14 000 er det offisielle tallet jeg har sett, ytterligere mange har dratt til andre og mer fredelige områder i utbryterregionene, eller til andre steder i Ukraina.

Noen tusen flyktninger er ikke så galt i et område der det bor millioner. For Ukraina er det kanskje verre at disse områdene tradisjonelt har vært den økonomiske motoren i landet. Om de ikke fungerer, går mye av Ukrainas industriproduksjon tapt. Det er også her de største forekomstene av kull og gass i Ukraina er. Dette er landets energikilde. Det er kritisk å ha det under kontroll.

Så spørs det om det er den rette løsningen å forsøke å slå ned opprørsstyrkene med militærmakt. Man kan vel være fristet til å si at skal dette lykkes, må det skje raskt og effektivt, ikke dras ut i månedsvis, sånn som nå. Det vil etterlate dype, dype sår i befolkningen, og vil gjøre det vanskelig å holde landet samlet, selv om det formelt vil være det.

Onsdagen gjorde vi ikke så mye annet enn å slappe av, og ha det godt. Vi ville sove ut etter reisen, og vi får så mye mat at det er vanskelig å gjøre noe annet. Jeg stakk så vidt ut på kvelden, og så deler av kampen Argentina – Nigeria, på TV, i en pub, der lyden fra kampen var av, og det i stedet ble spilt musikk. Argentina og Italia er mine lag i fotball, og Italia ble bittert slått ut mens vi satt i flyet nedover, så da er ikke fotball så interessant.

I morgen undertegner president Petro Porosjenko avtalen med EU, den den avsatte presidenten, Janukovitsj, forhandlet frem, men ikke ville undertegne. Det kommer ikke uten kostnader for Ukraina. Mesteparten av landets handel går fremdeles med Russland, og russerne vil ikke gi ukrainerne så gode handelsbetingelser, nå som de velger dem vekk. EU tramper også inn i områder der de skal være litt forsiktige, i Ukraina, Moldova og Georgia. I Ukraina har det allerede eksplodert, i Georgia var det også en liten krig i forbindelse med – var det roserevolisjonen? – og flørting med NATO. En russisk tvitrer fikk gjort meg oppmerksom på at alle statene som i morgen undertegner med EU, også har utbryterrepublikker støttet av Russland, men ikke anerkjent av verdenssamfunnet.

Barrikadene i Kievs hovedgate er løsnet litt på, men de er her fremdeles.

Det er kaldt i Kiev denne sommeren. Det gjelder mer direkte, enn i overført betydning. Det er en annen stemning her nå, enn da vi var her i mai, og i påsken. Da var det mer spent, da var man urolig for hva som ville komme. Nå virker det som om ukrainerne, i hvert fall her i Kiev, ser optimistisk på fremtiden. De har fått valgt en president folket slutter opp om. Han er anerkjent, også av Russland. I tillegg har den russiske dumaen gått bort fra vedtaket om å åpne for invasjon i Ukraina. Det ser ikke ut til at krigen vil forlate området i øst, og heller ikke der vil den utarte. Kanskje venter bedre tider.

Men været har kanskje mer rett. Det er under 15 grader, noe det aldri har vært om sommeren så lenge jeg har reist hit, problemet er alltid at det er for varmt. Nå er det kaldt. Kortbukse og t-skjorte er ikke nok. Vi må ha bukse og genser. I dag har det pøsregnet. Hele dagen, uten stans. Som en påminnelse om at virkeligheten er her. Ukrainerne kan ikke drømme seg vekk fra situasjonen de er i.

Godt med klær og paraply i Kiev denne sommeren. Det står ingen vakt ved barrikadeporten, men den er ikke fjernet. Byen er ennå ikke åpen og fri, som den var.