5 års bryllupsdag

I dag underskrev Petro Porosjenko samarbeidsavtalen med EU, den det har vært så mye strid om, og som var utslagsgivende i opptøyene som startet det hele før jul. Men det er også på dagen fem år siden Olia og jeg giftet oss. I dag la vi mest vekt på det.

Det er fremdeles ikke blitt ordentlig sommervarme i Kiev dette året, så det var bra jeg hadde liggende her en genser fra tidligere reiser, ellers ville det blitt kaldt. Vi har nokså rolige dager, slapper av hjemme, går i butikken, og gjør ellers lite.

Mor til Olia sa i dag at prisene på kommunale tjenester nå vil bli doblet. Det er en konsekvens av den nye EU-avtalen. Pengestøtten fra EU er betinget i kutt i subsidier. I Ukraina er blant annet gassen subsidiert. Folk har lave lønninger, men subsidiene gjør at prisene på en del faste utgifter er lave, slik at ukrainerne får det til å gå rundt. Men det åpner for sløseri. Ukraina har som de andre tidligere sovjetrepublikkene notorisk dårlig energieffektivisering. Rørledninger og linjenett er gammelt og forfallent, isoleringen i bygninger er elendig, og oppvarmingen er for det meste gammel sentralvarme, som nesten er provoserende dårlig energiøkonomisk. Det er rimelig EU vil ta tak i dette. Ukraina kan ikke sløse sånn med energien. Verken med tanke på sin egen økonomi, eller med tanke på verdens klima, som vi forsøker å redde i fellesskap. Det er bare at kuttene i subsidier kommer før økningen i lønninger. Det vil gå hardt innpå en allerede prøvet befolkning.

Hos oss i Norge skriver avisene så kjekt at «ukrainerne må gå gjennom en periode hvor de får det verre, før de får det bedre». Det er lett å skrive på andres vegne. Selv i Norge ville det blitt bråk om avgiftene vi betaler til kommunen plutselig steg kraftig, enda vi knapt merker denne utgiften i budsjettene. De fleste er vel knapt nok klar over hvor mye de betaler, når betalingen går av seg selv, på autogiro. For ukrainerne kommer økningen i et regnskap der endene allerede vanskelig møtes. Når man ser på offisiell utbetaling og prisnivået på det aller nødvendigste, mat, strøm, gass, disse tingene, så går det ikke. Pengene skal ikke strekke til. Og det gjør de heller ikke. Det er skyggeøkonomien som får det til å gå rundt, pengene som blir utbetalt utenom det offisielle. Alt dette er ikke korrupsjon. Noe er også vanlig lønn betalt under bordet, for å unngå skatt. Alle russere vil også nikke gjenkjennende til dette. Man har sin offisielle lønn, og sin egentlige lønn.

Det er en lang, lang vei å gå å få gjort noe med dette. Det er ikke bare å undertegne en avtale med EU, og så skal det gå av seg selv. Ukraina har hatt «demokrati» i nesten 24 år. Det har ikke fungert i det hele tatt, og mange er som følge av dette blitt dypt skeptiske, selv om EU-tilhengerne nå har tatt plass i forgrunnen, og gjør mye av seg. Prisene skal ikke stige mye før folk begynner å spørre hva man nå valgte denne europaveien for, når man ser på lommeboken og livene man lever at man hadde det bedre før. Resultatene må komme raskt. EU er sterkere i håpet enn i troen, vil jeg gjette. Det er intelligente og kunnskapsrike mennesker i maktapparatet der. De må nok se hvor det bærer, og alle problemene som ligger der.

For fem år siden var problemene helt annerledes i Ukraina. Oransjerevolusjonen fra 2004 hadde vært en gedigen skuffelse. Helten fra den gang, forgiftede Jusjenko, han med ansiktet, han var nå president, men hadde vel en oppslutning som nærmet seg ensifrede prosenttall. Skurken fra den gang, Janukovitsj, var på vei opp. Landet lå også i økonomiske ruiner etter finanskrisen, som rammet Ukraina ekstra hardt, om enn dette ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det var valutaen deres fikk sitt første slag. Før finanskrien var hryvna og kroner omtrent like mye verdt. Nå holdt det med knappe åtte kroner for å få en tier i hryvna.

Det var også på denne tiden Olia og jeg giftet oss. Jeg har skrevet mye om det på bloggen, noen av de best besøkte postene. Olia strevde den gang med sin lille språkskole, og ekstrajobber som oversetter. Det er vanskelig å se hvordan hun kunne fortsette, om vi ikke hadde møttes, og hun flyttet til Norge. Politikken til Janukovitsj gjorde det svært vanskelig for små- og mellomstore bedrifter. Det er ikke så greit å jobbe for luselønn, og så kommer staten og tar pengene i tillegg, for å bruke dem til praktboliger og dyre biler og ferier for de som representerer den. Også dette er noe EU må tenke på, når de liksom går inn for å hjelpe – nesten i hermetegn – Ukraina. Befolkningen har en dyp mistro til staten, og er ikke interessert i å betale for mye til den.

image

Olia, ved bredden av Dnjepr

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s