Jatseniuk tilbake som statsminister?

Det er meldt av flere på Twitter, folk som pleier å være meget oppdatert og informert, det meldes også fra Reuters, om enn raske søk ikke viser det i vanlig media ennå: Jatseniuk er tilbake som statsminister. Det er parlamentet som nekter å godkjenne at han trekker seg. Bare 16 stykker stemte for å akseptere at han går av. Det er 449 seter i parlamentet, men nå som kommunistpartiet er ute, og det er vanlig flere av representanter ikke møter til debatter og avstemninger, så er det vanskelig å vite hvor mange av dem som var fylt. Uansett, det er et overveldende ønske fra det ukrainske parlamentet at Jatseniuk skal fortsette.

Det er ganske spesielt. Statsministeren stiller kabinettspørsmål, parlamentet nekter å gå med på det, og nekter også å gå med på konsekvensen. – Hvis dere ikke godtar betingelsene fra IMF, går jeg av. – Vi godtar ikke betingelsene, og du går ikke av. Hadde ikke situasjonen vært så dyster, ville det vært smått komisk hvordan det ukrainske parlamentet forsøker å vedta seg ut av realiteter. Det er også en farse hvordan ukrainske maktpolitikere oppfører seg som om vanlige demokratiske, parlamentariske og konstitusjonelle spilleregler ikke eksisterer. Om det er en lov de ikke liker, endrer de den, eller ignorerer den, og gjør som det passer dem. Det gjelder både skrevne og uskrevne lover. Det gjør landet og politikken lite forutsigbar, maktkonstellasjonene er alt, vedtatte og innarbeidede lover og regler er ikke hva landet styres etter. Slik har det alltid vært, og slik er det fortsatt.

Jeg synes det er helt uakseptabelt. Det er akkurat det samme i Russland, og like uakseptabelt der også. I Russland har imidlertid Putin og hans menn hatt makten så lenge, at de ikke har noe problem med å følge lovene – siden det er de som har laget dem.

Av positivt som har skjedd i Ukraina, er at et nyhetsanker i TV-kanalen Hromadske TV er utestengt for 3 måneder etter stygge personangrep mot Tanya Lokshina fra Human Rights Watch (HRW). Lokshina er russer, og det er hun som har skrevet flere av rapportene som kritiserer ukrainske brudd på menneskerettighetene i krigen i øst. Det har fått det til å klikke for nyhetsreporten, som har skjelt ut Lokshina på det groveste, og helt har avvist rapportene hun har kommet med. Men det er bare å lese rapportene, gå inn på HRW sine nettsider og les. De har en saklighet som ellers mangler voldsomt i denne konflikten. Det er en befrielse å lese noen som er genuint opptatt av å finne ut hva som skjer, ikke bare tvinge begivenhetene inn i sin egen narrativ. Vestlige medier er ikke noe unntak her, som regel. Kanskje har det noe å gjøre med at Lokshina selv er russer, at hun ikke automatisk ser på dem som monstere. Men hun er dypt kritisk til Putins politikk, og har skrevet innsiktsfulle artikler om den negative demokratiutviklingen i Russland. Det er skikkelige artikler, med konkrete eksempler, drøfting og vurdering. Ikke bare skrik og hyl. Sjekk dem ut. Den enkleste måten å finne dem på, er kanskje å gå til @TanyaLokshina på Twitter. Hun bruker eget navn.

Russland ser for øyeblikket ut til å være veldig trengt opp i et hjørne. Deler av de nye sanksjonene biter virkelig, som utstengelsen av flere viktige banker fra både europeiske og amerikanske markeder, og restriksjonene på samarbeid og utveksling av teknologi i oljebransjen. Det er også få stemmer som når frem med moderasjoner. Det er de som ønsker sterkere reaksjoner, som dominerer.

Samtidig fortsetter ukrainske soldater i ulike grupperinger storoffensiven i Donbass. De ser ut til å mene at sinnet mot Russland gir ly for harde angrep som ellers ikke ville tåle medienes og det internasjonale samfunnets søkelys. De ser ut til å ville ende det hardt, og brutalt. Opprørsstyrkene og Russland er dessuten under kraftig press. Om Russland blir tatt i å levere mer kraftig utstyr og våpen, så vil sinnet mot dem forsterkes ytterligere, med enda verre sanksjoner som resultat.

Det kan i alle fall se ut som om opprørerne har blitt smått desperate. Situasjonen deres er i alle fall desperat. Ukrainerne nøler ikke selv om opprørerne plasserer sine styrker i boligstrøk, de lar seg heller ikke stanse av å gå til kraftige angrep mot og i egne millionbyer, som Donetsk. Den selvutnevnte presidenten i den merkelige republikken Donbass, eller hva den kalles og hva den er, har reist hjem til Moskva. Den militære lederen, mest kjent under kallenavnet Igor Strelkov, holdt i forbindelse med hele situasjonen en pressekonferanse.

Der uttrykte han vel mest av alt desperasjonen, der han fortalte at de hadde «etterretning» på at ukrainerne planla eller forberedte bruk av kjemiske våpen. Han snakket om at det ville utrydde alt liv i «50 kilometers radius», eller hvordan han formulerte seg. Vilt var det i alle fall. Det russiske propagandamaskineriet må være like hardt presset som rebellene på bakken, om de må ty til noe sånt. Det skifter neppe noen over til russisk side.

Kanskje kan det akkurat nå se ut som de ukrainske styrkene virkelig klarer å knuse det væpnede opprøret med rå makt. Men det er ennå langt igjen, særlig når de også bør vinne freden etterpå. De anti-ukrainske stemningene som er i Donbass går ikke an å knuse med rå makt. De blir bare sterkere i forsøket.

Samtidig finnes det et annet Ukraina. Det er det Ukraina Olia og jeg så i går, og som vi hver dag tilbringer ferien i. Her er ikke spor av hatet og fiendtligheten som vi ser i mediene, som kommet så stygt frem på nettet, her er smil og vennlighet i sommervarmen. Temperaturen har krøpet godt over 30 grader her i Kiev, mye for varmt for meg.

I dag tok vi turen ned til universitetsparken. Jeg skulle spille sjakk. Der er det skygge og trekk, så varmen er til å holde ut. Det var ikke alltid spillet mitt. Jeg ble tidlig utfordret av en eldre kar, han ville spille om penger, 5 UAH (jeg skal begynne å bruke denne standard betegnelsen for den ukrainske myntenheten hryvna, som det skrives, griven, som vi sier, når det er flertall, som det vanligvis er, UAH tilsvarer Nkr for norske kroner, verdien er nå cirka halvparten). Første parti ble en åpning jeg kjenner godt, og som jeg ofte havner i når jeg spiller på nettet. Jeg vet hva jeg skal gjøre mange trekk fremover. Han gikk tom for trekk før meg, visste ikke hva han skulle gjøre, kom bakpå, og ble rundspilt. Jeg fosset fremover med to bønder og full kontroll i et tårnsluttspill, bare for å tape begge to og hele partiet i den milde tidsnøden vi hadde.

Jeg ble rasende, dårlig tapet som jeg er, og ville ikke spille mer. 5 UAH får være nok, når jeg spiller så dårlig. Men min ærverdige motspiller og min kjære Olia overtalte meg til å ta et parti til. Det er jo ikke så farlig. I dette partiet var det han som fikk inn en åpning han kjenner godt, jeg som surret det til, og famlet. Riktignok kom jeg ut av problemene, og hadde en grei stilling — bare for å tape en hel springer i en ren ettrekksoverseelse. Dermed stod jeg til kliss tap, og ville tapt så det dundret, – om ikke han hadde tapt på tid.

Tredje parti ble samme åpning som i første. Han forsøkte en litt annen plan denne gangen, men for spillere på mitt nivå kjenner jeg de ulike planene, og vet hva jeg skal gjøre, samme hva motstanderen gjør. Han (eller hun) går tom for trekk før meg. Det gjorde min ærverdige motstander denne gangen også. Og denne gangen surret jeg det ikke til. Denne gangen vant jeg klart.

Deretter var det på tide å møte mesteren. De har et lite og trivelig sjakkmiljø, der i parken. De sitter og spiller sin sjakk, dag etter dag, året rundt. Stemningen har ikke forandret seg alle de år jeg har vært her, samme hva den politiske og økonomiske situasjonen i Ukraina har vært. Mesteren har jeg spilt mot før, mot ham har jeg ingen sjanse. Han blir hentet frem når det kommer turister og nykommere, for å loppe fra dem noen sedler. Alle spillerne på stedet kjenner ham, selvfølgelig, og får sine slanter for å tipse ham om nye ofre. Jeg har vært et slikt offer før, og visste hva det gikk i. Spiller jeg mot ham, er det å gi bort poengene.

Det ble likevel til at vi skulle spille om en femmer. Det er jo kjekt å spille sjakk, og for en nordmann er jo ikke disse summene noe å tenke på. Vi fikk en åpning som jeg kan, det ble en svært lukket stilling, mange brikker på brettet, og få felt å bevege seg på. Det er fordel for meg, for det er lettere å holde oversikten. Jeg visste nøyaktig hvor han kunne bryte gjennom, og sørget for å konsentrere spillet om å passe på der.

Jeg hadde også en strategi som jeg er godt fornøyd med. Sjakk er så komplisert at ingen kan ha hele oversikten. Selv de beste gjør feil. Det gjelder å ta initiativet, angripe, og ikke la motstanderen styre spillet, om han eller hun er aldri så god. Her tvang denne løsningen seg frem, da han fikk et lite gjennombrudd på min dronningfløy, der jeg hadde rokert langt. Han fikk skaffet meg en dobbeltbonde i a-linjen, ganske katastrofalt. Det vil gjøre at han kan gå på med bonden i b-linjen, åpne opp, og garantert vinne partiet.

Så det var bare å gå til motangrep. Jeg ofret en løper for to bønder foran hans konge. Det var ikke åpenbart hvordan jeg videre skulle følge opp, og komme meg helt inn til kongen hans. Men i en lukket stilling som vi hadde, tar det også tid for ham å få forsvarsbrikker påplass. Det er et langsiktig problem for ham. Jeg trenger ikke lykkes i angrepet direkte.

Og sannelig viste det seg at han ikke greide å forsvare seg mot alle mulighetene jeg hadde. Han ble riktignok ikke sjakk matt, men jeg fikk loppet ham for bønder, fått byttet springer mot tårn, og passifisert ham fullstendig. Det var ren gevinst, og fullt av muligheter for å innkassere seieren, mamge planer som ville ført frem. Dessverre greide jeg ikke i tidsnøden bestemme meg for en av dem. Jeg spilte passivt og planløst, som om det eneste som gjaldt var å gjøre trekkene raskt, og så ville jeg vinne bare etter hvert på en eller annen måte. Slik gikk det ikke, og slik går det sjelden når man spiller mot motstandere bedre enn seg. Man må følge gevinsten helt inn, avslutte hardt og nådeløst, hele tiden jage aktive planer, og ikke følge brikker rundt på måfå. Den eneste aktive brikken han hadde var en hvitfeltsløper. Uansett hvor liten tid jeg har, er det da en elementær feil å sette tårn og konge og i det hele tatt noen av brikkene sine på hvite felt, uten å følge med. Setter man dem på sorte, er man trygg. Jeg satt dem på hvite, og mistet et tårn og tapte partiet da jeg ble sjakket av løperen med tårn og konge i samme diagonal. Surt, og dumt.

Men det var jo kjekt jeg hadde hatt ham i kne. Vi spilte to partier til. De tapte jeg uten å lage noen problemer for ham. Hodet mitt var nok fortsatt litt hengende igjen i seieren som glapp, for jeg gjorde feil jeg sjelden gjør når jeg er fullt konsentrert.

Siden fant de frem en italiener for meg. Nicole, fra Palermo. Vi skulle spille for 10 UAH. Det ble et parti som virkelig favnet interesse, der i parken, det var tjukt av folk rundt oss. Jeg følte meg som en liten verdensstjerne, det ville neppe blitt større fuzz om Carlsen stilte opp mot Caruna, der i parken. De som kunne sjakk, så på oss.

Kvaliteten på spillet stod imidlertid ikke i stil til oppmerksomheten, for jeg tapte to parti, uten å ha kommet opp med noen motstand i det hele tatt, følte jeg. Jeg var ganske skuffet over meg selv. De andre som så på forsøkte riktignok å oppmuntre meg, og sa at han italieneren ikke var noen vanlig parkspiller, han var Fidemester. Det er den laveste tittelen man kan ha i internasjonal sjakk, men likevel flere hundre ratingpoeng over meg. Så jeg hadde nok tapt samme hva jeg hadde funnet på. Likevel kunne jeg ikke la være å være skuffet, over at jeg hadde gjort det så lett for ham

Dette er dessverre enda en post som må bli liggende uferdig en stund. Sjekk en artikkel i KyivPost, for hvordan Ukrainas underskudd og utgifter til krigføringen i Donbass midlertidig skal dekkes. Legg spesielt merke til at skatt på gass, businessen til Akhmetov i Donbass, skal økes kraftig, mens skatt på olje, businessen til Kolomoiskij i Dnjepropetrovsk, får en mindre økning. Det er Kolomoiskij som finansierer krigføringen i Donbass, mens Akhmetov tidligere stod nær den falne presidenten, Janukovitsj.

Ukrainian week

I går skulle jeg spise min lunsj på restaurant Ani, en gammel favoritt med nydelig, armensk mat. Jeg har besøkt den så godt som hver eneste gang jeg har vært her, også før jegt traff Olia og ble gift med henne. Nå var restauranten vekk, gulvet revet opp. Om det er konkurs eller oppussing, vet jeg ikke. Men det føyer seg inn i rekken av ganske mange bygninger og kontorer her, der det har vært aktivitet, og ikke er der lenger.

I stedet gikk jeg til restaurant Al foro, italiensk mat. Hovedsaken til at jeg gikk dit, er at jeg vet de har gratisaviser og magasiner der. Jeg ville lese meg opp på situasjonen i Ukraina, sett fra ukrainsk side. Det er dyster lesning, og den vil jeg nå dele med dere.

Jeg vil også ta med litt av bakgrunnen. Det siste tallet jeg så, er 1129 drepte sivile i det østlige Ukraina, som følge av konflikten og krigen. Dette var for et par dager siden. Tallet er garantert høyere nå. Siste døgn kom det til 22 nye. Barn og mødre på lekeplass, eldre på eldresenter.

Det er mer enn ti ganger så mange som har dødd øst i Ukraina, som døde på Maidan under demonstrasjonene mot Janukovitsj. Dyrkingen av de døde derfra kjenner ingen grenser. Det er blomster, bilder og gråt. Også vår egen Børge Brende har vært der og lagt krans på et av stedene der det er et slags minnesmerke. Ingen sørger over de døde i øst. Ingen gråter en tåre for dem. Ingen legger en krans på noe minnesmerke. De blir tatt bilde av, og blir lagt ut på russiskspråklige sosiale medier som en del av propagandaen. Folk er rasende. Selv slekt og venner reagerer ikke så mye med sorg, som med hat. Det er bomber fra ukrainske hærstyrker, støttet av regimet, finansiert av oligarker.

Kanskje kan man si det er noe ekstra stygt når politiet skyter med skarpt mot demonstranter, slik det var i sentrum av Kiev de dystre dagene i februar. Men man kan også innvende at de som døde der, selv valgte å oppsøke situasjonen. De gikk frivillig inn i ildlinjen, for en sak de trodde på. Øst i Ukraina dør folk fordi de bor der de bor, fordi de en sommerdag tar med barnet sitt på en lekeplass, for i det minste å late som livet er noenlunde normalt.

Jeg må også ta med at propagandaen og forvrengningen av situasjonen er like ille på russisk side. En meningsmåling viser at over 80% tror det er ukrainske styrket som skjøt ned Mh17, 4% tror det er opprørerne, eller separatistene, som de også kalles. Det er så deprimerende at det nesten er stygt å dele det. Et annet skittent triks russerne bruker i informasjonskrigen, er å opprette falske profiler på sosiale medier, og derfra spre desinformasjon selv ikke offisielle russiske medier tør ta i. Eller hva skal man si til karen som ser ut til å ha over 80 000 følgere på Twitter, men ingen som retweeter ham (gjentar det han har sagt, for å spre det) eller diskuterer. Debattnivået hans går ut på å hevde å ha hackere som har funnet ut at hans meningsmotstandere besøker pornosider på nettet. Han gjør det dog ganske bra, hevder å ha kontakter i Kreml, og har vært på vestlige nyhetskanaler som sky news.

Det er noe galt med menneskene, når svindlere og løgnere når frem, mens de som søker sannhet på langt nær får like mye oppmerksomhet. Noen ganger ser informasjonskrigen best ut til å vinnes med desinformasjon.

Russiske medier er allerede beskyldt av alle for å være offentlig styrt, og fylt av løgner og propaganda. Ingen er i tvil om det. Noen ganger blir de møtt litt lettvint, noen ganger har de noen gode poeng det ikke er så lett å tilbakevise. Det holder ikke å si at noe er usant, fordi det står i russiske medier. Det er ikke så lett å ta dem i direkte løgn, alltid. Det er mer utvelgelsen og vinklingen av nyheter som gjør det så ensidig, enn fabrikkering av fakta.

Veldig få kritiserer ukrainsk media, skjønt situasjonen der er akkurat den samme. Også offisielle styresmakter lyver så det blir pinlig. For eksempel når de hevder det er separatistene som maler tanksene sine i ukrainske farger, og deretter skyter inn i boligstrøkene, for at det skal se ut som det er ukrainske styrker som har gjort det. Det er på linje med å beskylde de oligarkfinansierte regjeringsstyrkene for å ha skutt ned MH17.

Under arbeid…

Sanksjoner og Putin

I dag kom ventede meldinger om ytterligere sanksjoner mot Russland for deres involvering i krisen i Ukraina. Det er rapporter om at Russland forsyner rebellene i øst med kraftige våpen, som har gjort at styrken i sanksjonene særlig fra EU nå har økt betydelig. Det er det at noen av disse våpnene meget sannsynlig ble brukt til å skyte ned MH17, som virkelig har satt sinnene i kok, og gjort det mulig å samles om så sterke sanksjoner, som det nå er. En fornuftig og moderat statsleder som Angela Merkel, sa at sanksjonene nå var uunngåelige. Det var de kanskje, men da helst overfor egen befolkning på hjemmebane. Som en analyst skrev på BBC, EU vil miste troverdighet hvis de ikke gjør noe nå. Som middel til å løse krisen i Ukraina vil virkningen være mer tvilsom. Den kan til og med gjøre tingene verre.

Folk som forsvarer sanksjonene, gjør det ofte med et veldig sinne. De har et håp om at sanksjonene skal virke, kanskje ikke nå, men en gang «på sikt». Det deprimerende er at slik «sikt» måles i tiår, ikke måneder eller år. Cuba har vel vært under sanksjoner i femti år nå. Fremdeles skal vel de amerikanske sanksjonene virke «på sikt». Sanksjoner er ikke noe middel til løsning, det er vanskelig å underbygge noe sånt i forskningen. Ingen eksempel har i alle fall sivet ut i forskningen. Så kanskje skulle man begynne å kalle sanksjoner med sitt rette navn: det er ikke noe virkemiddel for å løse kriser eller bøye et lands vilje, det er en straff. Den vestlige verden vil straffe Russland for deres handlinger i USA.

Det rimer mye mer med de faktiske forholdene. Det passer også godt med at Russlands gamle fiender, USA, Polen og Litauen, er de som presser hardest på for å øke styrken i sanksjonene. Russland skal straffes for sine handlinger.

Etter alt som har skjedd, og slik det blir fremstilt, er det et rimelig ønske. Men det betyr ikke at det er lurt. Og så alvorlig som denne krisen er, så er det kanskje nødvendig å handle fornuftig, ikke som man skulle ønske at man kunne. Hvis sanksjonene gjør forholdene verre, vil man likevel støtte dem?

Noen er så blendet av sitt hat til Russland og Putin, at de vil ikke høre snakk om at situasjonen kan bli verre av at Putin blir tatt hardt. Det er argumentene man bruker, man skal «ta ham». Det er eneste utvei. Sinnet er så sterkt at innvendinger blir blankt avvist. For dem er flyet som er skutt ned argument godt nok, og bare det siste av en haug argumenter. Putin nytter det ikke å snakke med. Han må tas hardt, og det er synd det ikke finnes verre straff enn sanksjoner.

Jeg vil anbefale å ta en titt på verden. Russland har en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Det er verdens største land, suverent, det er 150 millioner mennesker som bor der, og ytterligere millioner som bor utenfor landets grenser. Det er verdens nest sterkeste militærmakt. Det er blant verdens største produsenter av en rekke av verdens viktige ressurser. Russland er et land å ha på lag. Man må være på talefot med dem. Landet trengs for å løse foruroligende kriser i Midt-østen, Iran, Syria og Irak, med mange flere. Landet trengs for å finne en løsning på klimaproblemene. Landet er også nødvendig, hvis Kina fortsetter sine aggresjoner utenfor kysten, og andre steder. Å gjøre Putin til paria, som enkelte har tatt til orde for, vil gi en verden umulig å komme til felles løsninger i. Slik det var under den kalde krigen.

Man har ikke noe valg, vil man argumentere. Putin var aldri på lag. Han bare vant tid. Slike ting. Det er en veldig farlig argumentasjon, for det vil gjøre Putin umulig å snakke med. Og han kommer til å sitte med makten til langt ut på 2020-tallet. Det er ikke noe alternativ.

Joda, vil man si. Putin kan miste makten. Det kan komme demonstrasjoner, som i Ukraina. Folket kan ta makten. Russland kan bli et sant demokrati, og ikke bare et skinndemokrati uten demokratiske rettigheter, slik det er nå.

På dette tidspunkt er det på tide å bremse. Ta en titt på hvordan det har gått der «folket har tatt makten» gjennom demonstrasjoner, i det siste. Folket har aldri tatt makten. De har bare erstattet ett udugelig, kriminelt styre, med et annet. Eller de har svekket sentralmakten så sterkt at den har sluttet å fungere. Man kan diskutere hva som er verst. Det er en skikkelig diskusjon. Libya, Egypt, Syria, Thailand, Venezuela… og Ukraina. Eksemplene er mange på at folkelige demonstrasjoner har endt i at alt bare har blitt verre. Det er svært vanskelig å peke på eksempler der det har gått bra. De siste fem år, siste ti, på denne siden av 2000. I flere av landene er det krig. I noen kommer også nabolandene, og blander seg inn.

Så kan åpne tankene for hvordan det vil bli om noe lignende skjer i Russland. Verdens største land, og nest største militærmakt. Bare Kina grenser til like mange land, og ingen grenser til flere. Russland er atommakt, på linje med USA. Man skal være sjeleglad landet har en sterk, effektiv, fungerende statsmakt. Alternativet er mye, mye verre.

Tro ikke det finnes demokratiske krefter klar til å overta. Navalnyj og hans krets har oppnådd forbløffende resultater, tross røff behandling fra russiske myndigheter, men det er noe ganske annet å være aktiv på sosiale medier og skrive tøffe blogger, enn å styre et helt land. Særlig når landet er Russland. Det finnes hundrevis av småkonger på alle hauger i det enorme landet, klare til å berike seg selv ved første mulighet, om staten skulle løsne grepet. Man er avhengig av venner med makt. Det går ikke å bygge seg opp alene. Selv om man ved et mirakel skulle få makten, ville man ikke klare å forvalte den.

Å håpe på at Putin skal miste makten i Russland er ikke optimisme, det er dumt. Alternativet vil nesten sikkert være verre.

Den vestlige verden må derfor innfinne seg med at Putin styrer Russland, og forholde seg til at Putin er som han er. Det er unison enighet om han ikke kan ture frem som han gjør, særlig ikke i Ukraina, og at Vesten må reagere. Men det er ikke samstemthet om hva man vil oppnå med reaksjonen, og heller ikke noe samsvar mellom reaksjonen og det man eventuelt ønsker. Et minste felles multiplum er at Putin skal slutte å forsyne opprørerne med våpen, slutte å støtte dem, og i det hele tatt få slutt på hele opprøret. Her har ikke reaksjonen lyktes i det hele tatt. Kort etter nye sanksjoner, har det kommet rapporter om at situasjonen fortsetter akkurat som før. Det blir heller verre, enn bedre.

Slik har det vært siden denne krisen begynte. Det har forverret seg horribelt fra dag én, i en tilsynelatende endeløs spiral nedover, der det nå daglig dør titalls sivile som følge av bombeangrep, 22 stykker bare siste døgn, på russiske, sosiale medier, bilder av sprengte og forbrente mødre og barn, på ukrainske en unison stemning av at dette er hva svina fortjener. Det er ingen som helst sympati for den andre sidens ønsker og behov. Det er hat, som ikke står tilbake for noe jeg har sett.

Krigen må slutte. Det skapes nå sår som aldri vil bli reparert. Hvordan tror den vestlige verden at Ukraina kan bli et helt land, et samlet land, når pro ukrainerne i Kiev sender bomber i hodet på pro russerne i Donetsk. Tror de som snakker om at «Ukraina må få velge sin egen vei», at innbyggerne i Donetsk og Lugansk noensinne ville vil tilgi den? At Oslo kan sende bombefly og grad-raketter til Bergen, tvinge dem til å snakke østlandsk, og så skal alt være greit? Det skjer ikke. Ukrainerne bryr seg ikke. Der går bare diskusjonen ut på hvordan disse områdene skal undertrykkes. Jeg har tidligere skrevet om hvordan politikere derfra blir banket opp, i og utenfor parlamentet, etter Tv-debatter, forskjellige steder, kommunistpartiet derfra er oppløst og gjort forbudt, av parlamentet de selv sitter i (som om Frp skulle forbudt SV, og kvittet seg med dem på den måten). Det er vanvittig. Det siste jeg har sett, er forslag om å tegne om grensene i Ukraina, tvinge de russiskvennlige områdene til å gi fra seg kommuner til mer ukrainskvennlige (tilfeldigvis Dnjepropetrovsk, for eksempel, ledet av oligarken Kolomoiskij, en av det nye regimets støttespillere), for å redusere disse områdenes makt og innflytelse.

Den vestlige verden har ikke ymtet et pip om disse åpenbare brudd på demokrati og menneskerettigheter. Folk – vanlige folk, mødre og barn, gamle – er vettskremte for hva som venter dem. Hvem er det som forsvarer deres interesser? Hvem er det som sympatiserer med dem? Hvem er det de kan vende seg til?

Det er Russland. Det er Putin.

I Russland har de unison støtte. Folk forventer at Putin står opp mot særlig USA, og forsvarer sine egne. Om de har valget mellom å gi etter, eller å oppleve en nedgang i egen og landets økonomi, så er valget soleklart. Russerne svikter ikke sine egne. Og garantisten for at det ikke vil skje, er Vladimir Putin, som har gjort Russland til en stormakt igjen. Dette er bygget opp av russisk propaganda, selvfølgelig. Men det er like fullt realiteter. Putin kan lede landet inn i økonomiske nedgangstider, det vil man tåle, man er vant til lidelser og forsakelser i det landet der. Men hvis Russland forråder sitt eget folk, og bøyer seg for Vesten. Det vil bli opptøyer. Det er ingen garanti for at det vil ende godt.

Så sanksjoner vil bare gjøre russerne mer innbitt. Det vil bare øke avstanden mellom øst og vest. Allerede er det slik at man ikke lenger snakker med hverandre, i hvert fall ikke offentlig. Man snakker på hver sin side, hisser hverandre opp. Det er en livsfarlig, livsfarlig utvikling. Ikke bare for Ukraina, der folk dør mens jeg skriver denne posten, og du leser den. Det vil gjelde hele verden. Det er problemer overalt, enorme problemer, og man må stå sammen, forstå hverandre, lytte, tenke, for å løse dem.

La gjerne Russland bli straffet med sanksjoner for sin innblanding i Ukraina. Men krev ikke at opprørerne skal legge ned våpnene alene. Det er for innlysende urettferdig. Kreve at de legger ned sine bakke-til-luft-raketter, så Ukraina kan få bombe i fred. Dere kan godt mene jeg her fremstiller situasjonen helt feil, og at Ukraina vil slutte å bombe straks opprøret er over. Det er ikke slik det blir sett i områdene det gjelder, og de har med respekt å melde mer innsikt i situasjonen enn de som får sin informasjon fra vestlige medier, og synes det er for galt at Russland hjelper disse opprøerne å forsvare seg mot ukrainske bomber og raketter.

Legg ned våpnene. På begge sider. Så kan diplomatiet fortsette. Så kan det ha det minste håp om å lykkes.

Men jeg er pessimist ned til det ytterste svartsyn. Urettferdighet og uvitenhet styrer verden. Mens sanksjonene mot Russland stadig blir tøffere, vil krigen øst i Ukraina fortsette. Taperne vil være oss alle. Men ingen vil være større tapere enn stakkarne som endte opp med å bli født i Donetsk eller Lugansk, og hver dag sovner og våkner til frykten om det nå er de selv eller deres kjære, som skal ende sine liv som følge av en bombe på villspor, som følge av en verden på villspor.

Hvem finansierer den ukrainske hæren?

I dag var en spesielt varm dag i Kiev. Mor til Olia sa det skulle bli 36 grader, mens vår norske YR sa det skulle holde med 29. I alle fall var det for varmt for meg. På min rusletur rundt i byen valgte jeg i dag en rute langs østbredden av Dnjepr. Der fant jeg en trivelig utekafe, midt i ingenmannsland, langt unna enhver metro og trafikknutepunkt. Der satte jeg meg ned, og drakk på rappen 5 øl, mens jeg betraktet det døsige livet langs elven, og den spesielle utsikten mot vestbredden, der viltvoksende løvtrær danner en tett skog, og krigsminnesmerket, Rodina Matj, stikker opp sammen med kirkene i Lavra og noen boligblokker i helt forskjellig stil.

– Det er en styggvakker by, tenkte jeg. Jeg vil invitere alle til å komme ned hit. Det er helt trygt. Kampene er i øst, og i Kiev merkes ikke noe til det, annet enn i mediene. Ut i fra folkelivet i hovedstaden er det utrolig at vi befinner oss i et land i krig. Utrolig at vi er i et land på randen av konkurs. Utrolig at det nå er Europas fattigste land basert på gjennomsnittslønn. Det er et land av kontraster. Det er en av grunnene til at jeg elsker det så høyt.

Jeg må også innrømme at det er en av grunnene for at jeg er litt redd for Europa, her. Jeg er redd europiseringen skal ødelegge Ukrainas særpreg. Reiser man til Talinn, Riga, Krakow eller Praha, er det ikke lenger store forskjellen. Sentrum er turistifisert, europifisert, det er de samme pubene og restaurantene man finner overalt ellers. Turistattraksjonene er forskjellige. Men måten de presenteres på er prikk lik. Jeg er så glad for å komme til et land der alt ikke er så striglet. Der det fortsatt finnes noe genuint ekte.

I dag leste jeg et tall fra FN om at drepte sivile i krigen i øst nå har kommet over tusen. De militære kommer i tillegg, mange av dem er jo frivillige, og skulle vel også være liv man regner med. Når norske og andre vestlige militære liv går tapt, er det ikke måte på sorgen, og oppmerksomheten det blir gitt. I Ukraina synes de knapt på statistikken. De færreste er klar over hvor mange som egentlig dør her nede. Hvor harde kampene egentlig er.

Den ukrainske hæren forsterket offensiven ytterligere i dag, etter å ha trappet opp intensiteten gjennom hele helgen. Det er full krig i krasjområdet til MH17, ikke snakk om at vestlige eksperter får slippe til der. Men nå kan rebellene vanskelig lastes. De blir angrepet, og velger å forsvare seg, fremfor å overlate store områder til den fremadstormende ukrainske hæren. Det er ukrainsk side som bryter våpenhvilen.

Jeg har også sett meldinger i dag, om at den selvutnevnte statslederen i de selvutnevnte republikkene i Donbassenget, Borodai, har reist tilbake til Russland. Jeg har ikke sett dette bekreftet. Hans militære kompanjong, Igor Girkin, eller Strelkov, som han kalles, holdt en kort pressekonferanse i Donetsk, der han blant en del annet sært meldte at kraften i de ukrainske artelleriangrepene hadde overrasket selv ham.

Så hvor kommer disse tilsynelatende godt utstyrte og godt motiverte ukrainske soldatene fra? Vi husker alle de pinlige scenene fra tidlig i «aksjonen», som det da ble kalt, da vanlige folk stanset demotiverte ukrainske soldater i tanks, og overtok tanksen. Jeg vil ikke klandre de ukrainske soldatene, som for luselønn blir satt til å krige mot egen befolkning.

I dag er det en ganske annen standard. Soldatene nøler ikke med å skyte raketter like inn i boligområder, og risikerer villig livet i møte med tungt utstyrte opprørere. Kontrasten er enorm til scenene fra tidligere i vår, fra den gang «operasjonene» kalte på smilet, og ikke vemmelse og sjokk. Noe må ha skjedd. Ukraina er også et land praktisk talt uten penger. Særlig nå som parlamentet har sagt nei til nye kriselån fra IMF (les tidligere poster), og regjeringen har valgt å gå av på grunn av det. Hvem er det egentlig som finansierer denne krigen? Hvordan kan Ukraina ha råd til det?

En suspekt video på YouTube ble en tid mye delt på russiske, sosiale medier. Den inneholder en middelaldrende mann som snakker til en mindre gruppe mennesker om Ukraina. Han er veldig bastant, russisk i stilen, her er aldri uttrykk for tvil eller usikkerhet, han er aldri argumenterende, det er bang, bang, bang med fakta. Sånn er det.

Den politiske situasjonen i Ukraina beskriver han som at det er fire klaner som rivaliserer om makten. De er alle sammen ledet av eller støttet av oligarker. Tre av dem var kjente, jeg tar det nå etter hukommelsen, det er vanskelig og tidkrevende å finne denne videoen igjen (kanskje får jeg tid å gjøre det, nå prioriterer jeg skriving og lesing), Janukovitsj, Firtasj var i alle fall to, og så lurer jeg på om det var Timosjenko. Akhmetov hører til Janukovitsj. Jeg tror det var noe slikt. Men den fjerde var ukjent for meg. Han het Igor Kolomoiskij, en jødisk dollarmilliardær fra Dnjepropetrovsk. Jeg hadde aldri hørt om ham.

Vi i vest har nok vanskelig for å ta inn over oss hvor jødefiendtlige Russland, Ukraina og andre land i øst-Europa egentlig er. Det er alvor for dem. For oss er det noe som hører fortiden og nazi-Tyskland til. Vi kan ikke forstå at det er folk som fremdeles er det, og at det spiller en rolle i lands politikk. I Russland og Ukraina er det nok av dem som undersøker en persons bakgrunn, når et nytt navn kommer inn på arenaen, mon det er noe jødisk der. Det blir også behørig spredt på sosiale medier, når noen – rett eller urett – er funnet å egentlig være jødiske.

Så det er ikke tilfeldig når den bastante foredragsholderen, eller informatoren, på YouTube, tar med at Kolomoiskij er jødisk. Det gjør øyeblikkelig tilhørerne fiendtlig innstilt til ham. Deretter følger han som fører ord opp med å fortelle hvem Kolomoiskij støtter, hvem som hører til klanen. Det er i alle fall bokseren Klitsjko, og hans UDAR, og det er partiet Svoboda. Også foredragsholderen gjør et poeng i det spesielle at en jøde støtter et fascistisk parti. Men partiet Svoboda retter sin fiendtlighet mer mot russere, enn mot jøder, så sånn forklares den. Litt av et land.

Navnet Klomoiskij dukker opp på nytt i denne utrolige artikkelen her. Det dreier seg om en journalist fra Blomberg news, Stepan Kravtsjenko, som blir arrestert av pro ukrainske soldater, fordi han blir observert i det han sender en tekstmelding med navnet Aleksander Borodai, den selvutnevnte statslederen i den selvutnevnte republikken bestående av de ukrainske regionene Lugansk og Donetsk. Alt er i følge Kravtsjenko selv, han beskriver fangenskapet, tragisk morsomt og dystert skremmende, det er virkelig lesverdig. Jeg anbefaler artikkelen på det varmeste. Les den, og få et innblikk i hva det dreier seg om, og hvor kaotisk alt er.

Legg også til at jeg skriver pro ukrainske soldater, og ikke bare ukrainske soldater eller soldater fra den ukrainske hæren. Dette er nemlig ikke den ukrainske hæren. Det er hæren til ingen ringere enn Mr. Igor Kolomoiskij, den omtalte milliardæren fra Dnjepropetrovsk. Og straks begynner det å demre. Ukraina som stat har praktisk talt ingen hær, de greier ikke å finansiere den. Staten er uten penger. Så for å kunne bruke en fungerende hærstyrke, må de lene seg mot dem som har penger i landet. Oligarkene. Kolomoiskij er nærliggende å bruke, tett knyttet som han er til mange i Porosjenkos krets, antagelig også til Porosjenko selv. Vi husker hvordan bokseren Klitsjko oppga sine planer som presidentkandidat, og i stedet valgte å støtte Porosjenko. I dag er Klitsjko borgermester i Kiev. Utpekt av Porosjenko. Og Kolomoiskij, han er ikke bare oligark og dollarmilliardær. Han er også guvernør i Dnjepropetrovsk. Utpekt av regimet i Kiev.

Så her er det enda mer som demrer. Kolomoiskij er ikke den eneste styrtrike ukraineren satt til viktige admistrative stillinger ute i regionene. De er praktisk talt alle det. Putin nevnte det i en av sine taler, jeg tror det var etter overtakelsen av Krim, at det er spesielt at Ukraina som nå skulle begynne på en ny vei uten oligarker og korrupsjon, likevel utpeker så mange oligarker til å styre regionene. Putin vet godt at Ukraina ikke har noe valg. Det er bare oligarkene som har penger. Staten har ikke noe å bidra med.

Det er altså det gamle sammensurium av økonomi og politikk, personlig økonomi og offentlig økonomi, kjennskap og vennskap, tjenester og gjentjenester, som det alltid har vært. Det ser ikke ut til å være noen vei ut av det. Særlig når parlamentet sier nei til økonomiske reformer påkrevd av IMF, som vil medføre kraftige kutt i offentlige utgifter, men også begrense makten til oligarkene. Oligarkene stritter i mot. Og parlamentet er som andre ukrainske politikere nok mer lojale til dem, enn til folket de skal representere. Oligarkene finansierer politikerne også, må man huske. De politikerne som ikke selv er oligarker.

Jeg vil også ha med at oligarkene antagelig er vettskremt over situasjonen i Ukraina nå. Kaoset er en alvorlig trussel mot deres posisjon. De aller fleste av oligarkene har bygget sin formue i Donbassenget, motoren i ukrainsk økonomi og politikk, men også det området der uroen er størst. Som avisen the Guardian skrev i en artikkel fra mars, så er en russisk overtakelse av disse områdene et skrekkscenario. De vil gå fra å være storfisker i Ukraina, til å bli fisk blant større fisker i Russland. Putin har også tatt knekken på de verste oligarkene i Russland, og makten de hadde over landets økonomi og politikk. Noe lignende er aldri, aldri blitt gjort i Ukraina. Det er foreløpig ingenting som tyder på at det vil bli det nå heller.

Derfor kjemper oligarkene med nebb og klør mot det russisk-støttede opprøret i øst. Derfor bruker de av egne penger, for å opprette og utstyre egne hærstyrker til å bruke i kampene. Derfor er de ivrige etter å ta i mot utsatte guvernørposter, og bruke av egne penger – eller la være å stjele så mye – for å få regionene til å fungere, i alle fall sånn noenlunde. Det gjør også min tanke om at krigen kan ende fordi pengene tar slutt, lite sannsynlig. Den ukrainske staten kan øke skatter og kutte utgifter på sin vei mot stupet. Hæren vil ikke få problemer med finansieringen, så lenge det er behov for den. Hæren får pengene sine fra oligarkene. Der tar ikke pengene slutt.

En uhyggelig begivenhetsrik uke i Ukraina

La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.

Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.

Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.

Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.

Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.

I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.

Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.

Hele uken har vært forferdelig i Ukraina.  Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.

Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.

Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.

Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.

Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.

Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.

Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.

Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.

Mer nytt fra sjakkverdenen: Karjakins T-skjorte og Kasparovs valgkamp

Dette er også en post som jeg ikke rekker å få skrevet ferdig med en gang. Ferien krever sitt.

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.

 

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Kamper i det ukrainske parlamentet og bomber i Donetsk

Det er helt forferdelige tider. Hatet tar overhånd. I forholdet mellom Ukraina og Russland, og mellom den vestlige verden og Russland, er det en avgrunn. Folk hater hverandre, det er intenst, og hatet blir fyrt opp av nasjonale politikere, nasjonale medier og av vanlige mennesker på sosiale medier. Det er veldig langt mellom dem som i tider som dette maner til å holde hodet kaldt. Jeg vil være en av dem.

For dette blir også jeg hatet, vet jeg. Dømt etter noen av kommentarene jeg får her, og som jeg antar å være uttrykk for fleres meninger. Tiden er ikke inne for å holde hodet kaldt, når Russland oppfører seg som de gjør, virker å være omkvedet og stemningen. Kanskje har de rett, de som tenker slik. Jeg mener imidlertid de også bør holde åpent for at kanskje har de feil, eller delvis feil. Derfor vil jeg fortsette å argumentere som jeg gjør. Er man i tvil, skal man helle til den siden som sier forsoning, som sier fred, som søker kompromiss. Er man ikke i tvil, bør man tenke over om man kanskje burde være det.

Jeg er fullt klar over at dette er retorikk. Men det er også uttrykk for min dype og oppriktige mening. Jeg vet godt at det ikke alltid er mulig å søke fred, at noen ganger må makt møtes med motmakt. Jeg tror imidlertid ikke på at det noen ganger er nødvendig å møte hat med sterkere hat.

Det gjelder ikke bare forholdet mellom Russland og Ukraina, som jeg følger tett, og kjenner rett i hjertet. Det er bare å ta runden i verden, begynne i Libya og gå østover. Det er bare deprimerende. Libya, Egypt, Gaza, Israel, Syria, Irak, Afganistan. Det er krig, krigshandlinger, overgrep. Og det er blitt et klart premiss at det er nødvendig å møte makt med mer makt, vold med sterkere vold, overgrep med nye og verre. Fienden skal beseires, knuses.

Slik er det også i Ukraina. Om Russland er det store monsteret mange nå forsøker å gjøre det til, så er det kanskje ingen vei utenom. Monstere og udyr hører ikke på argument. De kan bare elimineres, eller nøytraliseres. Dette har vært USAs argument mot alle deres fiender siden andre verdenskrig. Fienden blir umenneskeliggjort. Ukraina går lenger enn USA. Her er det hatsk, her er det ubehagelig.

Og så må vi skille mellom mediene, og vanlige mennesker ute i gatene. Fremdeles hører jeg ikke noe annet enn russisk. Folk er smilende og glade. Det er ikke til å tro at landet er i bitter konflikt med storebror i øst, at de er i dyp, dyp krise. I mediene og blant politikere er hatet inett.

I dag var det slåsskamp i parlamentet, Verkhovnij rad. Det ligger en halvtimes gange fra hvor vi bor, i den vakre Marinskij-parken. Der tok vi mange av bryllupsbildene våre. Vi har gode minner derfra. Men Olia tør ikke gå dit lenger, for det er sted det har vært kraftige og voldelige demonstrasjoner. Tilløpene til uro, er mange.

I dag gikk altså enda en gang uroen helt inn til nasjonalforsamlingen. Der politikken vedtas, demokratiet skal utøves. Denne nasjonalforsamlingen i Ukraina er for tiden vanvittig. Unnskyld uttrykket, jeg mener det er dekning for det. Folkeopprøret i februar endret sammensetningen av parlamentet, endret forholdet mellom blokkene. Det hadde vært nokså i balanse, med en viss, marginal overvekt for de østlige, russiskvennlige områdene. Nå er det blokken til Timosjenko og hennes Fedrelandsparti, sammen med høyreekstreme Svoboda, som har full, diktatorisk makt.

De utnytter den helt ut skammelig. President Porosjenko foreslo forleden å gi russisk spesiell status i de østlige regionene i landet. Han er dollarmilliardær med betydelige forretningsinteresser i Russland. I Ukraina er man derfor skeptisk til at han kanskje vil være for ivrig etter å slutte fred med det som er fienden. Forslaget om å gi russisk spesiell status ble bastant blokkert i parlamentet. Ukrainsk skal være det offisielle språket. Det går rett i trynet på den russisktalende, østlige delen. Selv her i Kiev føles det rart. Russisk er jo språket praktisk talt alle bruker. Men man ser det ikke skrevet, så godt som all tekst er på ukrainsk. Og russisk TV ser jeg ikke lenger. Tidligere var det det, som stod på her hos oss.

Slåsskampen i parlamentet kom etter et forslag om utvidet verneplikt. Først så det ut til å være for alle under 50, men i følge Kyiv post var det for alle under 60. Kampene i øst vil fortsette. Det trengs soldater. Forståelig nok er representantene fra områdene i øst, de som tidligere utgjorde blokken til avsatte Janukovitsj, de er ikke så glade i dette vedtaket. Det er mot deres område bombene og soldatene ble sendt. Nå var de ute av stand til å hindre det. Så det ble nevekamp. I en nasjonalforsamling.

Hva som også hendte, var at formann i parlamentet (speaker, på engelsk), Turtsjenov, den samme som var midlertidig president mellom Janukovitsj og Porosjenko, han jaget ut kommunistpartiet. De har også bred støtte i øst. I Ukraina blir det nå arbeidet for å forby partiet. Avisen Kyiv post, uttaler på lederplass at det ikke vil være riktig, fordi medlemmene bare vil danne et nytt parti med samme politikk, men et annet navn. Det er bedre å politiforfølge og arrestere medlemmene, mener de.

Så mye for demokratiet. På BBC var en kort filmsnutt som grep oss veldig, her nede. Det var en journalist som kjørte ut til åstedet for flykrasjet, da sjåføren fikk en telefon fra sin 13 årige, gråtende datter. Huset deres var blitt bombet.

Mens en samlet medieverden, og sosiale medier der hatet er skremmende, hamrer på separatistene og terroristene, som de kalles, og bombarderer Russland og Putin med hat og fordømmelse og ønske om alt vondt, så fortsetter ukrainske styresmakter krigen. Det får lite grann oppmerksomhet på BBC, de største og mest seriøse vestlige mediene rapporterer det i det minste, men det drukner i støyen. Hatet har overtatt. Hat gjør blind.

Det har allerede gått så langt at det er vanskelig å se noen vei ut. Det varslet vi allerede i januar. Og det har blitt verre og verre og verre, som vi også hele tiden har sagt. Det er sterke krefter som ikke ønsker noen fred i konflikten. De befinner seg på begge sider. Jeg tror – men jeg vet selvfølgelig ikke – at det er helt urealistisk at rebellene i øst legger ned våpnene. Putin uttalte også i dag, tross det voldsomme, internasjonale presset han er under, at han kommer til å fortsette å stå ved sine. For dette får han stor støtte av den russiske befolkningen. Både i Russland, og store deler av Ukraina.

Hos oss utløser dette ramaskrik. Vi kan ikke fatte og begripe hvordan Putin og russerne kan fortsette å støtte opprøret i øst. De er jo separatister og terrorister, og de skyter ned passasjerfly. Men mange av dem som skriker høyest, har ikke satt seg helt inn i situasjonen. Vi er også offer for den medieverden vi lever i. Der blir det ikke rapportert at ukrainske bombefly bomber landsbyer på jakt etter opprørere. At det er kamper og bomber i Donetsk. At en lekeplass for barn ble truffet, ett barn drept, to voksne, i det bombefallet. Mange av de som bor i området, er ikke så sikre som oss, hvem som er heltene, og hvem som er skurkene.

Putin er en mer sammensatt figur enn demoniseringen han blir utsatt for i vestlige medier. Han har politiske, mer enn ondskapsfulle mål. Han ønsker et sterkt Russland, og han er villig til å gå lenger enn vi i vest vil akseptere, for å oppnå det. Han er også villig til å ta kampen opp, når han møter motstand. Dette er livsprosjektet hans. Og han vil aldri, aldri gi seg. Han har også en uhyggelig samlet nasjon bak seg, som vil bli dypt skuffet, om han gjør det.

Derfor betyr nye sanksjoner lite annet enn at krigen øst i Ukraina vil fortsette. For det er en krig nå, vi bør kanskje unngå eufemismen med å kalle det «krigshandlinger» og kamper. Det er krig, med alle dens redsler som man kjenner dem. Også Røde kors i Genve kaller det nå en krig, med den hensikt å kalle nedskytingen av MH17 en krigsforbrytelse. Ordet fanger. Det blir kalt en krig, fordi det er en krig.

Jeg synes det er helt forferdelig. Det er vanskelig å leve med. Hatet på sosiale medier gjør det hele verre. Det er ikke bare politikerne, men også vanlige folk, som ønsker straff og hevn og som fyrer opp under den harske stemningen. Det er viktige valg som må tas. Det foregår en enorm maktkamp mellom USA og Russland, om hvem som er Sjefen i verden. Det ukrainske folket er offer for den. De har vært plaget av elendige og korrupte og kriminelle politikere så lenge landet har eksistert, og nå er de i tillegg arena for beinhard og skruppelløs geopolitikk. USA sier det ukrainske folket selv skal bestemme, men det gjelder bare den delen av folket som støtter dem. Ukraina er i krise, de er på vei nedenom og hjem. De kan bruke Russland som ytre fiende å skylde på, men problemene er nok mye større og dypere.

Jeg er forferdelig pessimistisk med hvordan dette vil gå. Det er uhyggelig vanskelig å se en vei ut, så lenge kravet er betingelsesløs kapitulasjon. Putin har allerede gått for langt, han vil aldri vinne verdens tillit tilbake, som han hadde den. Det er ikke så lett å se hva han har å tape på å fortsette.

For meg er dette ikke om å være for eller mot Putins politikk. Man kan veldig godt være mot. Bruk ikke våpen, unngå vold, det er et grunnleggende prinsipp å rette seg etter, der det er mulig. Send ikke våpen og mannskap inn i andre land, det er enda verre. Men i realpolitikken må av og til prinsippene vike. Hva man kan få til, er viktigere.

I Ukraina tror jeg ikke det nytter noen verdens ting med ytterligere sanksjoner, heller ikke om det følges av uttrykkelig hat og fordømmelserf ta en samlet vestlig verden. Det vil bare forlenge lidelsene i landet. Å bruke makt til å tvinge Putin tilbake, og å knuse opprøret voldelig, det vil kreve uhyggelig mye makt og risikere mye mer enn det kan vinne.

Alternativet er å gå til reelle forhandlinger. Det er ikke så umulig å løse denne krisen, som de jeg nevnte ovenfor, fra Libya og østover. Det er å erkjenne at Ukraina må være et nøytralt land. De skal ikke inn i NATO. Og områdene i øst må få sitt utstrakte selvstyre, slik de kjemper for. Også president Porosjenko kan gå inn for en slik løsning. Men han vil bli hindret av parlamentet, som ikke godtar annet enn full seier. Det er heller ikke noe påtrykk fra den vestlige verden, ledet av USA, for en slik løsning.

Derfor fortsetter kampene. Eller krigen, som det er. Og hatet øker og øker. Hvem vil ta initiativet for å bremse det?

Fra sjakkverdenen: ikke bare fryd og gammen med Sjakk-OL

Det er en ganske påtakelig trend at forut for store idrettsarrangement så er nyhetene preget av kontroverser, skandaler og kritikk. Sjakk-OL i Tromsø er ikke noe unntak.

Først i dag formiddag ble det annonsert fra arrangementskomiteen at alle lagene skulle få være med. Det er ikke verst, under to uker før arrangementet starter 1. August. Årsaken er at det har vært kontroverser rundt det russiske kvinnelaget, som har fått overført en spiller fra det ukrainske laget, og som i følge Tromsø-OL ikke overholdt fristen for påmelding. Nettopp for at denne spilleren – som ikke er en hvilken som helst spiller, men Katarina Lagno, den beste – skulle bli klar, tross sterke ukrainske protester. Over denne kontroversen ligger en bitter kamp om å bli sjakkføderasjonen FIDEs neste president, mellom sittende Kirsan Iljumsjanov, skandalepresidenten, og utfordreren, Garry Kasparov. Han skulle være kjent. Arrangørkomiteen i Tromsø er veldig tett knyttet opp til valgkampen til Kasparov, med advokat Morten Sand som en smått kontroversiell figur i begge, og man skyter virkelig fra hofta og med skarpt krutt på sosiale medier. De som trodde at sjakkspillere og deres organisatorer var stille og ettertenksomme, de får tro om igjen. Eller ta en titt på Twitter for å bli overbevist om at sånn er det.

Jeg har brukt timevis på dette. Det er en av de helt sentrale årsakene til at jeg ikke får gjort alt jeg skal denne ferien, og er på etterskudd med det meste. Det er noe i denne saken som engasjerer meg sterkt. Jeg anser meg selv som veldig rettsskaffen, og jeg holder hva som er rett viktigere enn hva som er formelt rett. Det er et viktig prinsipp for meg, det lever jeg etter. Jeg mener sjakk som annen sport skal avgjøres på brettet, eller på banen. Og jeg blir nesten litt ukontrollert provosert, når det er ting utenfor som gjør at denne kappestriden blir urettferdig, eller at den blir avgjort utenfor arenaen.

Det var 17. Juli arrangementskomiteen i Tromsø annonserte at det russiske damelaget ikke fikk delta i olympiaden. Det er de regjerende mestere. Årsaken er at de ikke skal ha overholdt en frist. Arrangementskomiteen gikk veldig hardt ut, med et voldsomt brev, temmelig sikkert forfattet av advokat Morten Sand, der det ikke kunne etterlates tvil om at avgjørelsen var endelig, og at «man så frem til å møtes i sveitsisk rett», skulle det bli problemer.

Jeg synes allerede det er ganske stygt. Når regjerende mester ikke overholder en frist, kontakter man dem, for å få dem til å melde seg på. Man diskvalifiserer dem ikke. Det er for meg temmelig opplagt.

Norske medier og norske tvitrere stilte seg raskt bak Tromsøs beslutning. For dem var det et spørsmål om prinsipp, og om rettferdighet og om likebehandling. Det russiske laget hadde ikke overholdt reglene. Da skal i følge de samme reglene laget diskes. At det tilfeldigvis var det russiske damelaget som denne gangen var synderen, kan ikke tillegges vekt. De skal ikke få særbehandling, bare fordi de er Russland. Det ble fremstilt som om det endelig var noen som våget å ta et oppgjør med den russiske bjørnen, og som våget å stå opp for rettferdighet mot skittent, russisk spill. Her må det med i historien at sittende president, Kirsan Iljumsjanov, er på god fot med Russlands sittende president, Vladimir Putin.

Jeg synes kanskje det går litt i mot norske medier at de ikke gikk litt dypere inn i denne saken. Det er tross alt et arrangement som koster over 100 millioner. 82 millioner er statlige, med forbehold om at jeg har forstått det riktig. Først 70 millioner i ordinært budsjett, så 12 millioner i revidert, etter svært sterkt påtrykk fra arrangementskomiteen og mediene. Man bør forvente at pengene blir brukt skikkelig.

Det er mange kontroverser rundt Lagnos overføring fra det ukrainske til det russiske sjakkforbundet. Hun skifter også nasjonalitet, og blir russisk. Underskrevet av Vladimir Putin, som en twitrer fremhever det. Det er imidlertid ikke særlig spesielt. Det har alltid vært lett å skifte statsborgerskap fra ukrainsk til russisk. De to nasjonene står nær ved hverandre, selv om de forferdelig nå er bitre fiender. Mange, mange ukrainere har russiske aner. Mor til min kone ramser opp sin slekt, og ba meg avgjøre om hun var russisk eller ukrainsk. Det var slett ikke lett. – Hva er forskjellen, har de alltid pleid å si. Ingen sier det nå lenger.

Det ukrainske sjakkforbundet mener imidlertid at overføringen av Lagno ikke er gyldig. Det internasjonale sjakkforbundet, FIDE, krever at man skal bo (residence) i landet, for å kunne representere det. Ukrainerne mener hun bare har opphold der (stay), ikke at hun bor der. Her må også med at skifte av forbund har litt underlige regler hos FIDE. Normalt skulle man vente en viss suspensasjon, man skal ikke øyeblikkelig kunne representere et annet land enn sitt opprinnelige. FIDE har imidlertid laget en regel som gjør det mulig å betale seg ut av problemene. Den prisen har Russland vært villig til å betale. Årsaken til det er at de etter forrige OL mistet sine to beste spillere, et søskenpar, på grunn av uoverensstemmelser med treneren. Russerne var desperate etter å erstatte dem, for å kunne forsvare tittelen. Lagno var en mulighet de så.

Her må med at Lagno bedyrer at overgangen overhodet ikke har noe med den politiske situasjonen å gjøre. Den vil hun ikke ta stilling til. Hun er fra Lvov, hjertet av ukrainsk nasjonalisme, så det er klart det vekker oppsikt. Hun bor for tiden i Moskva, eller oppholder seg der, som det ukrainske sjakkforbundet mener. På Twitter har noen nevnt at det kjærlighet (love) og penger som har brakt henne til Moskva. Men jeg har ikke sett noe bekreftet. Uansett har Lagno blitt offer for et storpolitisk spill (i hvert fall innen sjakken) hun ikke har bedt om. Betingelsene ved å spille under den russiske føderasjonen er betraktelig bedre. Jeg mener vi skal være forsiktige med å kritisere henne, selv om også jeg hadde likt best om hun spilte for Ukraina, laget jeg alltid heier på.

På grunn av protestene fra Ukraina var ikke Lagnos overgang klar innen 1. Juni, 2 måneder før OL. I reglementet står det at lagene må (must) melde spillere og delegater innen denne datoen. Russerne gjorde det 4. Juni. Tre dager for sent. For å gjøre det enda mer pikant, var det først 5. Juni det ble offentliggjort at OL i det hele tatt vil bli arrangert, etter de økonomiske problemene, og 7 juli mottok og arrangementskomiteen betaling for det russiske laget, og registrerte deltakelse. 17. Juli snudde de altså, og i dag, 21. Juli, enda en gang. Etter å ha blitt hardt presset av FIDE, og den russiske sjakkføderasjonen.

Så det er ganske mange mysterier og kontroverser. Hardt press er ingen underdrivelse, noen offentlige representanter fra FIDE har vært helt rabiate. Det er bare å gå inn og sjekke twitterdiskusjonene. De er ikke til å tro.

Fra Tromsø har jeg fått høre at bekreftelsen 7 juli var en feil. Den skulle ikke blitt gitt. De sier også at de har vært i kontakt med representanter fra FIDE, som har bekreftet at deres tolkning av reglene er rett. Riktignok før det ble kjent det ville utestenge Russlands damelag.

For Tromsø, norske medier og norske twitrere er dette et hovedpoeng. Det russiske laget får særbehandling. Sjakkforbundets president, Kirsan Iljumzjanov, er russisk, og i reglementet er det en paragraf 6.1. Den sier at presidenten har siste ord i alt som angår OL. I Norge blir det fremstilt som om han bestemmer alt, overstyrer alt, og bruker sin makt til støtte for sine russiske landsmenn.

Dette står også uttrykkelig i arrangementskomiteens offisielle brev til FIDE, der det russiske laget sammen med andre lag blir nektet å delta.

Problemet for arrangementskomiteen er at deres lesning av reglementet ikke er så opplagt som de vil ha det til. De snakker om forutsigbarhet, men praktiserer en regel annerledes enn den er gjort noensinne tidligere. Aldri har lag blitt utestengt for ikke å overholde tomånedersfristen. Jeg vet ikke om det finnes andre eksempel, der lag har ønsket å delta, men ikke fått lov. Nordmennene er de første som går ut så hardt, og sterkt.

Saken er også fristen for påmelding for lagene uttrykkelig er fire måneder før. Det står i paragraf 3.6.1. Russerne meldte på laget sitt, her. Så følger i 3.7.1 at lagene som har meldt seg på, må melde lagoppstillingen to måneder før. I 3.7.2 står at det er lov med etterpåmelding og skifte frem til 20 timer før, mot en avgift på 100 euro. Det er ikke lett å se her, at lagene som ikke melder lagoppstillingen to måneder før, mister retten til å delta. Det er noe Tromsø har funnet opp, som jeg skriver på Twitter.