Jatseniuk tilbake som statsminister?

Det er meldt av flere på Twitter, folk som pleier å være meget oppdatert og informert, det meldes også fra Reuters, om enn raske søk ikke viser det i vanlig media ennå: Jatseniuk er tilbake som statsminister. Det er parlamentet som nekter å godkjenne at han trekker seg. Bare 16 stykker stemte for å akseptere at han går av. Det er 449 seter i parlamentet, men nå som kommunistpartiet er ute, og det er vanlig flere av representanter ikke møter til debatter og avstemninger, så er det vanskelig å vite hvor mange av dem som var fylt. Uansett, det er et overveldende ønske fra det ukrainske parlamentet at Jatseniuk skal fortsette.

Det er ganske spesielt. Statsministeren stiller kabinettspørsmål, parlamentet nekter å gå med på det, og nekter også å gå med på konsekvensen. – Hvis dere ikke godtar betingelsene fra IMF, går jeg av. – Vi godtar ikke betingelsene, og du går ikke av. Hadde ikke situasjonen vært så dyster, ville det vært smått komisk hvordan det ukrainske parlamentet forsøker å vedta seg ut av realiteter. Det er også en farse hvordan ukrainske maktpolitikere oppfører seg som om vanlige demokratiske, parlamentariske og konstitusjonelle spilleregler ikke eksisterer. Om det er en lov de ikke liker, endrer de den, eller ignorerer den, og gjør som det passer dem. Det gjelder både skrevne og uskrevne lover. Det gjør landet og politikken lite forutsigbar, maktkonstellasjonene er alt, vedtatte og innarbeidede lover og regler er ikke hva landet styres etter. Slik har det alltid vært, og slik er det fortsatt.

Jeg synes det er helt uakseptabelt. Det er akkurat det samme i Russland, og like uakseptabelt der også. I Russland har imidlertid Putin og hans menn hatt makten så lenge, at de ikke har noe problem med å følge lovene – siden det er de som har laget dem.

Av positivt som har skjedd i Ukraina, er at et nyhetsanker i TV-kanalen Hromadske TV er utestengt for 3 måneder etter stygge personangrep mot Tanya Lokshina fra Human Rights Watch (HRW). Lokshina er russer, og det er hun som har skrevet flere av rapportene som kritiserer ukrainske brudd på menneskerettighetene i krigen i øst. Det har fått det til å klikke for nyhetsreporten, som har skjelt ut Lokshina på det groveste, og helt har avvist rapportene hun har kommet med. Men det er bare å lese rapportene, gå inn på HRW sine nettsider og les. De har en saklighet som ellers mangler voldsomt i denne konflikten. Det er en befrielse å lese noen som er genuint opptatt av å finne ut hva som skjer, ikke bare tvinge begivenhetene inn i sin egen narrativ. Vestlige medier er ikke noe unntak her, som regel. Kanskje har det noe å gjøre med at Lokshina selv er russer, at hun ikke automatisk ser på dem som monstere. Men hun er dypt kritisk til Putins politikk, og har skrevet innsiktsfulle artikler om den negative demokratiutviklingen i Russland. Det er skikkelige artikler, med konkrete eksempler, drøfting og vurdering. Ikke bare skrik og hyl. Sjekk dem ut. Den enkleste måten å finne dem på, er kanskje å gå til @TanyaLokshina på Twitter. Hun bruker eget navn.

Russland ser for øyeblikket ut til å være veldig trengt opp i et hjørne. Deler av de nye sanksjonene biter virkelig, som utstengelsen av flere viktige banker fra både europeiske og amerikanske markeder, og restriksjonene på samarbeid og utveksling av teknologi i oljebransjen. Det er også få stemmer som når frem med moderasjoner. Det er de som ønsker sterkere reaksjoner, som dominerer.

Samtidig fortsetter ukrainske soldater i ulike grupperinger storoffensiven i Donbass. De ser ut til å mene at sinnet mot Russland gir ly for harde angrep som ellers ikke ville tåle medienes og det internasjonale samfunnets søkelys. De ser ut til å ville ende det hardt, og brutalt. Opprørsstyrkene og Russland er dessuten under kraftig press. Om Russland blir tatt i å levere mer kraftig utstyr og våpen, så vil sinnet mot dem forsterkes ytterligere, med enda verre sanksjoner som resultat.

Det kan i alle fall se ut som om opprørerne har blitt smått desperate. Situasjonen deres er i alle fall desperat. Ukrainerne nøler ikke selv om opprørerne plasserer sine styrker i boligstrøk, de lar seg heller ikke stanse av å gå til kraftige angrep mot og i egne millionbyer, som Donetsk. Den selvutnevnte presidenten i den merkelige republikken Donbass, eller hva den kalles og hva den er, har reist hjem til Moskva. Den militære lederen, mest kjent under kallenavnet Igor Strelkov, holdt i forbindelse med hele situasjonen en pressekonferanse.

Der uttrykte han vel mest av alt desperasjonen, der han fortalte at de hadde «etterretning» på at ukrainerne planla eller forberedte bruk av kjemiske våpen. Han snakket om at det ville utrydde alt liv i «50 kilometers radius», eller hvordan han formulerte seg. Vilt var det i alle fall. Det russiske propagandamaskineriet må være like hardt presset som rebellene på bakken, om de må ty til noe sånt. Det skifter neppe noen over til russisk side.

Kanskje kan det akkurat nå se ut som de ukrainske styrkene virkelig klarer å knuse det væpnede opprøret med rå makt. Men det er ennå langt igjen, særlig når de også bør vinne freden etterpå. De anti-ukrainske stemningene som er i Donbass går ikke an å knuse med rå makt. De blir bare sterkere i forsøket.

Samtidig finnes det et annet Ukraina. Det er det Ukraina Olia og jeg så i går, og som vi hver dag tilbringer ferien i. Her er ikke spor av hatet og fiendtligheten som vi ser i mediene, som kommet så stygt frem på nettet, her er smil og vennlighet i sommervarmen. Temperaturen har krøpet godt over 30 grader her i Kiev, mye for varmt for meg.

I dag tok vi turen ned til universitetsparken. Jeg skulle spille sjakk. Der er det skygge og trekk, så varmen er til å holde ut. Det var ikke alltid spillet mitt. Jeg ble tidlig utfordret av en eldre kar, han ville spille om penger, 5 UAH (jeg skal begynne å bruke denne standard betegnelsen for den ukrainske myntenheten hryvna, som det skrives, griven, som vi sier, når det er flertall, som det vanligvis er, UAH tilsvarer Nkr for norske kroner, verdien er nå cirka halvparten). Første parti ble en åpning jeg kjenner godt, og som jeg ofte havner i når jeg spiller på nettet. Jeg vet hva jeg skal gjøre mange trekk fremover. Han gikk tom for trekk før meg, visste ikke hva han skulle gjøre, kom bakpå, og ble rundspilt. Jeg fosset fremover med to bønder og full kontroll i et tårnsluttspill, bare for å tape begge to og hele partiet i den milde tidsnøden vi hadde.

Jeg ble rasende, dårlig tapet som jeg er, og ville ikke spille mer. 5 UAH får være nok, når jeg spiller så dårlig. Men min ærverdige motspiller og min kjære Olia overtalte meg til å ta et parti til. Det er jo ikke så farlig. I dette partiet var det han som fikk inn en åpning han kjenner godt, jeg som surret det til, og famlet. Riktignok kom jeg ut av problemene, og hadde en grei stilling — bare for å tape en hel springer i en ren ettrekksoverseelse. Dermed stod jeg til kliss tap, og ville tapt så det dundret, – om ikke han hadde tapt på tid.

Tredje parti ble samme åpning som i første. Han forsøkte en litt annen plan denne gangen, men for spillere på mitt nivå kjenner jeg de ulike planene, og vet hva jeg skal gjøre, samme hva motstanderen gjør. Han (eller hun) går tom for trekk før meg. Det gjorde min ærverdige motstander denne gangen også. Og denne gangen surret jeg det ikke til. Denne gangen vant jeg klart.

Deretter var det på tide å møte mesteren. De har et lite og trivelig sjakkmiljø, der i parken. De sitter og spiller sin sjakk, dag etter dag, året rundt. Stemningen har ikke forandret seg alle de år jeg har vært her, samme hva den politiske og økonomiske situasjonen i Ukraina har vært. Mesteren har jeg spilt mot før, mot ham har jeg ingen sjanse. Han blir hentet frem når det kommer turister og nykommere, for å loppe fra dem noen sedler. Alle spillerne på stedet kjenner ham, selvfølgelig, og får sine slanter for å tipse ham om nye ofre. Jeg har vært et slikt offer før, og visste hva det gikk i. Spiller jeg mot ham, er det å gi bort poengene.

Det ble likevel til at vi skulle spille om en femmer. Det er jo kjekt å spille sjakk, og for en nordmann er jo ikke disse summene noe å tenke på. Vi fikk en åpning som jeg kan, det ble en svært lukket stilling, mange brikker på brettet, og få felt å bevege seg på. Det er fordel for meg, for det er lettere å holde oversikten. Jeg visste nøyaktig hvor han kunne bryte gjennom, og sørget for å konsentrere spillet om å passe på der.

Jeg hadde også en strategi som jeg er godt fornøyd med. Sjakk er så komplisert at ingen kan ha hele oversikten. Selv de beste gjør feil. Det gjelder å ta initiativet, angripe, og ikke la motstanderen styre spillet, om han eller hun er aldri så god. Her tvang denne løsningen seg frem, da han fikk et lite gjennombrudd på min dronningfløy, der jeg hadde rokert langt. Han fikk skaffet meg en dobbeltbonde i a-linjen, ganske katastrofalt. Det vil gjøre at han kan gå på med bonden i b-linjen, åpne opp, og garantert vinne partiet.

Så det var bare å gå til motangrep. Jeg ofret en løper for to bønder foran hans konge. Det var ikke åpenbart hvordan jeg videre skulle følge opp, og komme meg helt inn til kongen hans. Men i en lukket stilling som vi hadde, tar det også tid for ham å få forsvarsbrikker påplass. Det er et langsiktig problem for ham. Jeg trenger ikke lykkes i angrepet direkte.

Og sannelig viste det seg at han ikke greide å forsvare seg mot alle mulighetene jeg hadde. Han ble riktignok ikke sjakk matt, men jeg fikk loppet ham for bønder, fått byttet springer mot tårn, og passifisert ham fullstendig. Det var ren gevinst, og fullt av muligheter for å innkassere seieren, mamge planer som ville ført frem. Dessverre greide jeg ikke i tidsnøden bestemme meg for en av dem. Jeg spilte passivt og planløst, som om det eneste som gjaldt var å gjøre trekkene raskt, og så ville jeg vinne bare etter hvert på en eller annen måte. Slik gikk det ikke, og slik går det sjelden når man spiller mot motstandere bedre enn seg. Man må følge gevinsten helt inn, avslutte hardt og nådeløst, hele tiden jage aktive planer, og ikke følge brikker rundt på måfå. Den eneste aktive brikken han hadde var en hvitfeltsløper. Uansett hvor liten tid jeg har, er det da en elementær feil å sette tårn og konge og i det hele tatt noen av brikkene sine på hvite felt, uten å følge med. Setter man dem på sorte, er man trygg. Jeg satt dem på hvite, og mistet et tårn og tapte partiet da jeg ble sjakket av løperen med tårn og konge i samme diagonal. Surt, og dumt.

Men det var jo kjekt jeg hadde hatt ham i kne. Vi spilte to partier til. De tapte jeg uten å lage noen problemer for ham. Hodet mitt var nok fortsatt litt hengende igjen i seieren som glapp, for jeg gjorde feil jeg sjelden gjør når jeg er fullt konsentrert.

Siden fant de frem en italiener for meg. Nicole, fra Palermo. Vi skulle spille for 10 UAH. Det ble et parti som virkelig favnet interesse, der i parken, det var tjukt av folk rundt oss. Jeg følte meg som en liten verdensstjerne, det ville neppe blitt større fuzz om Carlsen stilte opp mot Caruna, der i parken. De som kunne sjakk, så på oss.

Kvaliteten på spillet stod imidlertid ikke i stil til oppmerksomheten, for jeg tapte to parti, uten å ha kommet opp med noen motstand i det hele tatt, følte jeg. Jeg var ganske skuffet over meg selv. De andre som så på forsøkte riktignok å oppmuntre meg, og sa at han italieneren ikke var noen vanlig parkspiller, han var Fidemester. Det er den laveste tittelen man kan ha i internasjonal sjakk, men likevel flere hundre ratingpoeng over meg. Så jeg hadde nok tapt samme hva jeg hadde funnet på. Likevel kunne jeg ikke la være å være skuffet, over at jeg hadde gjort det så lett for ham

Dette er dessverre enda en post som må bli liggende uferdig en stund. Sjekk en artikkel i KyivPost, for hvordan Ukrainas underskudd og utgifter til krigføringen i Donbass midlertidig skal dekkes. Legg spesielt merke til at skatt på gass, businessen til Akhmetov i Donbass, skal økes kraftig, mens skatt på olje, businessen til Kolomoiskij i Dnjepropetrovsk, får en mindre økning. Det er Kolomoiskij som finansierer krigføringen i Donbass, mens Akhmetov tidligere stod nær den falne presidenten, Janukovitsj.

Advertisements

Ukrainian week

I går skulle jeg spise min lunsj på restaurant Ani, en gammel favoritt med nydelig, armensk mat. Jeg har besøkt den så godt som hver eneste gang jeg har vært her, også før jegt traff Olia og ble gift med henne. Nå var restauranten vekk, gulvet revet opp. Om det er konkurs eller oppussing, vet jeg ikke. Men det føyer seg inn i rekken av ganske mange bygninger og kontorer her, der det har vært aktivitet, og ikke er der lenger.

I stedet gikk jeg til restaurant Al foro, italiensk mat. Hovedsaken til at jeg gikk dit, er at jeg vet de har gratisaviser og magasiner der. Jeg ville lese meg opp på situasjonen i Ukraina, sett fra ukrainsk side. Det er dyster lesning, og den vil jeg nå dele med dere.

Jeg vil også ta med litt av bakgrunnen. Det siste tallet jeg så, er 1129 drepte sivile i det østlige Ukraina, som følge av konflikten og krigen. Dette var for et par dager siden. Tallet er garantert høyere nå. Siste døgn kom det til 22 nye. Barn og mødre på lekeplass, eldre på eldresenter.

Det er mer enn ti ganger så mange som har dødd øst i Ukraina, som døde på Maidan under demonstrasjonene mot Janukovitsj. Dyrkingen av de døde derfra kjenner ingen grenser. Det er blomster, bilder og gråt. Også vår egen Børge Brende har vært der og lagt krans på et av stedene der det er et slags minnesmerke. Ingen sørger over de døde i øst. Ingen gråter en tåre for dem. Ingen legger en krans på noe minnesmerke. De blir tatt bilde av, og blir lagt ut på russiskspråklige sosiale medier som en del av propagandaen. Folk er rasende. Selv slekt og venner reagerer ikke så mye med sorg, som med hat. Det er bomber fra ukrainske hærstyrker, støttet av regimet, finansiert av oligarker.

Kanskje kan man si det er noe ekstra stygt når politiet skyter med skarpt mot demonstranter, slik det var i sentrum av Kiev de dystre dagene i februar. Men man kan også innvende at de som døde der, selv valgte å oppsøke situasjonen. De gikk frivillig inn i ildlinjen, for en sak de trodde på. Øst i Ukraina dør folk fordi de bor der de bor, fordi de en sommerdag tar med barnet sitt på en lekeplass, for i det minste å late som livet er noenlunde normalt.

Jeg må også ta med at propagandaen og forvrengningen av situasjonen er like ille på russisk side. En meningsmåling viser at over 80% tror det er ukrainske styrket som skjøt ned Mh17, 4% tror det er opprørerne, eller separatistene, som de også kalles. Det er så deprimerende at det nesten er stygt å dele det. Et annet skittent triks russerne bruker i informasjonskrigen, er å opprette falske profiler på sosiale medier, og derfra spre desinformasjon selv ikke offisielle russiske medier tør ta i. Eller hva skal man si til karen som ser ut til å ha over 80 000 følgere på Twitter, men ingen som retweeter ham (gjentar det han har sagt, for å spre det) eller diskuterer. Debattnivået hans går ut på å hevde å ha hackere som har funnet ut at hans meningsmotstandere besøker pornosider på nettet. Han gjør det dog ganske bra, hevder å ha kontakter i Kreml, og har vært på vestlige nyhetskanaler som sky news.

Det er noe galt med menneskene, når svindlere og løgnere når frem, mens de som søker sannhet på langt nær får like mye oppmerksomhet. Noen ganger ser informasjonskrigen best ut til å vinnes med desinformasjon.

Russiske medier er allerede beskyldt av alle for å være offentlig styrt, og fylt av løgner og propaganda. Ingen er i tvil om det. Noen ganger blir de møtt litt lettvint, noen ganger har de noen gode poeng det ikke er så lett å tilbakevise. Det holder ikke å si at noe er usant, fordi det står i russiske medier. Det er ikke så lett å ta dem i direkte løgn, alltid. Det er mer utvelgelsen og vinklingen av nyheter som gjør det så ensidig, enn fabrikkering av fakta.

Veldig få kritiserer ukrainsk media, skjønt situasjonen der er akkurat den samme. Også offisielle styresmakter lyver så det blir pinlig. For eksempel når de hevder det er separatistene som maler tanksene sine i ukrainske farger, og deretter skyter inn i boligstrøkene, for at det skal se ut som det er ukrainske styrker som har gjort det. Det er på linje med å beskylde de oligarkfinansierte regjeringsstyrkene for å ha skutt ned MH17.

Under arbeid…

Sanksjoner og Putin

I dag kom ventede meldinger om ytterligere sanksjoner mot Russland for deres involvering i krisen i Ukraina. Det er rapporter om at Russland forsyner rebellene i øst med kraftige våpen, som har gjort at styrken i sanksjonene særlig fra EU nå har økt betydelig. Det er det at noen av disse våpnene meget sannsynlig ble brukt til å skyte ned MH17, som virkelig har satt sinnene i kok, og gjort det mulig å samles om så sterke sanksjoner, som det nå er. En fornuftig og moderat statsleder som Angela Merkel, sa at sanksjonene nå var uunngåelige. Det var de kanskje, men da helst overfor egen befolkning på hjemmebane. Som en analyst skrev på BBC, EU vil miste troverdighet hvis de ikke gjør noe nå. Som middel til å løse krisen i Ukraina vil virkningen være mer tvilsom. Den kan til og med gjøre tingene verre.

Folk som forsvarer sanksjonene, gjør det ofte med et veldig sinne. De har et håp om at sanksjonene skal virke, kanskje ikke nå, men en gang «på sikt». Det deprimerende er at slik «sikt» måles i tiår, ikke måneder eller år. Cuba har vel vært under sanksjoner i femti år nå. Fremdeles skal vel de amerikanske sanksjonene virke «på sikt». Sanksjoner er ikke noe middel til løsning, det er vanskelig å underbygge noe sånt i forskningen. Ingen eksempel har i alle fall sivet ut i forskningen. Så kanskje skulle man begynne å kalle sanksjoner med sitt rette navn: det er ikke noe virkemiddel for å løse kriser eller bøye et lands vilje, det er en straff. Den vestlige verden vil straffe Russland for deres handlinger i USA.

Det rimer mye mer med de faktiske forholdene. Det passer også godt med at Russlands gamle fiender, USA, Polen og Litauen, er de som presser hardest på for å øke styrken i sanksjonene. Russland skal straffes for sine handlinger.

Etter alt som har skjedd, og slik det blir fremstilt, er det et rimelig ønske. Men det betyr ikke at det er lurt. Og så alvorlig som denne krisen er, så er det kanskje nødvendig å handle fornuftig, ikke som man skulle ønske at man kunne. Hvis sanksjonene gjør forholdene verre, vil man likevel støtte dem?

Noen er så blendet av sitt hat til Russland og Putin, at de vil ikke høre snakk om at situasjonen kan bli verre av at Putin blir tatt hardt. Det er argumentene man bruker, man skal «ta ham». Det er eneste utvei. Sinnet er så sterkt at innvendinger blir blankt avvist. For dem er flyet som er skutt ned argument godt nok, og bare det siste av en haug argumenter. Putin nytter det ikke å snakke med. Han må tas hardt, og det er synd det ikke finnes verre straff enn sanksjoner.

Jeg vil anbefale å ta en titt på verden. Russland har en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Det er verdens største land, suverent, det er 150 millioner mennesker som bor der, og ytterligere millioner som bor utenfor landets grenser. Det er verdens nest sterkeste militærmakt. Det er blant verdens største produsenter av en rekke av verdens viktige ressurser. Russland er et land å ha på lag. Man må være på talefot med dem. Landet trengs for å løse foruroligende kriser i Midt-østen, Iran, Syria og Irak, med mange flere. Landet trengs for å finne en løsning på klimaproblemene. Landet er også nødvendig, hvis Kina fortsetter sine aggresjoner utenfor kysten, og andre steder. Å gjøre Putin til paria, som enkelte har tatt til orde for, vil gi en verden umulig å komme til felles løsninger i. Slik det var under den kalde krigen.

Man har ikke noe valg, vil man argumentere. Putin var aldri på lag. Han bare vant tid. Slike ting. Det er en veldig farlig argumentasjon, for det vil gjøre Putin umulig å snakke med. Og han kommer til å sitte med makten til langt ut på 2020-tallet. Det er ikke noe alternativ.

Joda, vil man si. Putin kan miste makten. Det kan komme demonstrasjoner, som i Ukraina. Folket kan ta makten. Russland kan bli et sant demokrati, og ikke bare et skinndemokrati uten demokratiske rettigheter, slik det er nå.

På dette tidspunkt er det på tide å bremse. Ta en titt på hvordan det har gått der «folket har tatt makten» gjennom demonstrasjoner, i det siste. Folket har aldri tatt makten. De har bare erstattet ett udugelig, kriminelt styre, med et annet. Eller de har svekket sentralmakten så sterkt at den har sluttet å fungere. Man kan diskutere hva som er verst. Det er en skikkelig diskusjon. Libya, Egypt, Syria, Thailand, Venezuela… og Ukraina. Eksemplene er mange på at folkelige demonstrasjoner har endt i at alt bare har blitt verre. Det er svært vanskelig å peke på eksempler der det har gått bra. De siste fem år, siste ti, på denne siden av 2000. I flere av landene er det krig. I noen kommer også nabolandene, og blander seg inn.

Så kan åpne tankene for hvordan det vil bli om noe lignende skjer i Russland. Verdens største land, og nest største militærmakt. Bare Kina grenser til like mange land, og ingen grenser til flere. Russland er atommakt, på linje med USA. Man skal være sjeleglad landet har en sterk, effektiv, fungerende statsmakt. Alternativet er mye, mye verre.

Tro ikke det finnes demokratiske krefter klar til å overta. Navalnyj og hans krets har oppnådd forbløffende resultater, tross røff behandling fra russiske myndigheter, men det er noe ganske annet å være aktiv på sosiale medier og skrive tøffe blogger, enn å styre et helt land. Særlig når landet er Russland. Det finnes hundrevis av småkonger på alle hauger i det enorme landet, klare til å berike seg selv ved første mulighet, om staten skulle løsne grepet. Man er avhengig av venner med makt. Det går ikke å bygge seg opp alene. Selv om man ved et mirakel skulle få makten, ville man ikke klare å forvalte den.

Å håpe på at Putin skal miste makten i Russland er ikke optimisme, det er dumt. Alternativet vil nesten sikkert være verre.

Den vestlige verden må derfor innfinne seg med at Putin styrer Russland, og forholde seg til at Putin er som han er. Det er unison enighet om han ikke kan ture frem som han gjør, særlig ikke i Ukraina, og at Vesten må reagere. Men det er ikke samstemthet om hva man vil oppnå med reaksjonen, og heller ikke noe samsvar mellom reaksjonen og det man eventuelt ønsker. Et minste felles multiplum er at Putin skal slutte å forsyne opprørerne med våpen, slutte å støtte dem, og i det hele tatt få slutt på hele opprøret. Her har ikke reaksjonen lyktes i det hele tatt. Kort etter nye sanksjoner, har det kommet rapporter om at situasjonen fortsetter akkurat som før. Det blir heller verre, enn bedre.

Slik har det vært siden denne krisen begynte. Det har forverret seg horribelt fra dag én, i en tilsynelatende endeløs spiral nedover, der det nå daglig dør titalls sivile som følge av bombeangrep, 22 stykker bare siste døgn, på russiske, sosiale medier, bilder av sprengte og forbrente mødre og barn, på ukrainske en unison stemning av at dette er hva svina fortjener. Det er ingen som helst sympati for den andre sidens ønsker og behov. Det er hat, som ikke står tilbake for noe jeg har sett.

Krigen må slutte. Det skapes nå sår som aldri vil bli reparert. Hvordan tror den vestlige verden at Ukraina kan bli et helt land, et samlet land, når pro ukrainerne i Kiev sender bomber i hodet på pro russerne i Donetsk. Tror de som snakker om at «Ukraina må få velge sin egen vei», at innbyggerne i Donetsk og Lugansk noensinne ville vil tilgi den? At Oslo kan sende bombefly og grad-raketter til Bergen, tvinge dem til å snakke østlandsk, og så skal alt være greit? Det skjer ikke. Ukrainerne bryr seg ikke. Der går bare diskusjonen ut på hvordan disse områdene skal undertrykkes. Jeg har tidligere skrevet om hvordan politikere derfra blir banket opp, i og utenfor parlamentet, etter Tv-debatter, forskjellige steder, kommunistpartiet derfra er oppløst og gjort forbudt, av parlamentet de selv sitter i (som om Frp skulle forbudt SV, og kvittet seg med dem på den måten). Det er vanvittig. Det siste jeg har sett, er forslag om å tegne om grensene i Ukraina, tvinge de russiskvennlige områdene til å gi fra seg kommuner til mer ukrainskvennlige (tilfeldigvis Dnjepropetrovsk, for eksempel, ledet av oligarken Kolomoiskij, en av det nye regimets støttespillere), for å redusere disse områdenes makt og innflytelse.

Den vestlige verden har ikke ymtet et pip om disse åpenbare brudd på demokrati og menneskerettigheter. Folk – vanlige folk, mødre og barn, gamle – er vettskremte for hva som venter dem. Hvem er det som forsvarer deres interesser? Hvem er det som sympatiserer med dem? Hvem er det de kan vende seg til?

Det er Russland. Det er Putin.

I Russland har de unison støtte. Folk forventer at Putin står opp mot særlig USA, og forsvarer sine egne. Om de har valget mellom å gi etter, eller å oppleve en nedgang i egen og landets økonomi, så er valget soleklart. Russerne svikter ikke sine egne. Og garantisten for at det ikke vil skje, er Vladimir Putin, som har gjort Russland til en stormakt igjen. Dette er bygget opp av russisk propaganda, selvfølgelig. Men det er like fullt realiteter. Putin kan lede landet inn i økonomiske nedgangstider, det vil man tåle, man er vant til lidelser og forsakelser i det landet der. Men hvis Russland forråder sitt eget folk, og bøyer seg for Vesten. Det vil bli opptøyer. Det er ingen garanti for at det vil ende godt.

Så sanksjoner vil bare gjøre russerne mer innbitt. Det vil bare øke avstanden mellom øst og vest. Allerede er det slik at man ikke lenger snakker med hverandre, i hvert fall ikke offentlig. Man snakker på hver sin side, hisser hverandre opp. Det er en livsfarlig, livsfarlig utvikling. Ikke bare for Ukraina, der folk dør mens jeg skriver denne posten, og du leser den. Det vil gjelde hele verden. Det er problemer overalt, enorme problemer, og man må stå sammen, forstå hverandre, lytte, tenke, for å løse dem.

La gjerne Russland bli straffet med sanksjoner for sin innblanding i Ukraina. Men krev ikke at opprørerne skal legge ned våpnene alene. Det er for innlysende urettferdig. Kreve at de legger ned sine bakke-til-luft-raketter, så Ukraina kan få bombe i fred. Dere kan godt mene jeg her fremstiller situasjonen helt feil, og at Ukraina vil slutte å bombe straks opprøret er over. Det er ikke slik det blir sett i områdene det gjelder, og de har med respekt å melde mer innsikt i situasjonen enn de som får sin informasjon fra vestlige medier, og synes det er for galt at Russland hjelper disse opprøerne å forsvare seg mot ukrainske bomber og raketter.

Legg ned våpnene. På begge sider. Så kan diplomatiet fortsette. Så kan det ha det minste håp om å lykkes.

Men jeg er pessimist ned til det ytterste svartsyn. Urettferdighet og uvitenhet styrer verden. Mens sanksjonene mot Russland stadig blir tøffere, vil krigen øst i Ukraina fortsette. Taperne vil være oss alle. Men ingen vil være større tapere enn stakkarne som endte opp med å bli født i Donetsk eller Lugansk, og hver dag sovner og våkner til frykten om det nå er de selv eller deres kjære, som skal ende sine liv som følge av en bombe på villspor, som følge av en verden på villspor.

Hvem finansierer den ukrainske hæren?

I dag var en spesielt varm dag i Kiev. Mor til Olia sa det skulle bli 36 grader, mens vår norske YR sa det skulle holde med 29. I alle fall var det for varmt for meg. På min rusletur rundt i byen valgte jeg i dag en rute langs østbredden av Dnjepr. Der fant jeg en trivelig utekafe, midt i ingenmannsland, langt unna enhver metro og trafikknutepunkt. Der satte jeg meg ned, og drakk på rappen 5 øl, mens jeg betraktet det døsige livet langs elven, og den spesielle utsikten mot vestbredden, der viltvoksende løvtrær danner en tett skog, og krigsminnesmerket, Rodina Matj, stikker opp sammen med kirkene i Lavra og noen boligblokker i helt forskjellig stil.

– Det er en styggvakker by, tenkte jeg. Jeg vil invitere alle til å komme ned hit. Det er helt trygt. Kampene er i øst, og i Kiev merkes ikke noe til det, annet enn i mediene. Ut i fra folkelivet i hovedstaden er det utrolig at vi befinner oss i et land i krig. Utrolig at vi er i et land på randen av konkurs. Utrolig at det nå er Europas fattigste land basert på gjennomsnittslønn. Det er et land av kontraster. Det er en av grunnene til at jeg elsker det så høyt.

Jeg må også innrømme at det er en av grunnene for at jeg er litt redd for Europa, her. Jeg er redd europiseringen skal ødelegge Ukrainas særpreg. Reiser man til Talinn, Riga, Krakow eller Praha, er det ikke lenger store forskjellen. Sentrum er turistifisert, europifisert, det er de samme pubene og restaurantene man finner overalt ellers. Turistattraksjonene er forskjellige. Men måten de presenteres på er prikk lik. Jeg er så glad for å komme til et land der alt ikke er så striglet. Der det fortsatt finnes noe genuint ekte.

I dag leste jeg et tall fra FN om at drepte sivile i krigen i øst nå har kommet over tusen. De militære kommer i tillegg, mange av dem er jo frivillige, og skulle vel også være liv man regner med. Når norske og andre vestlige militære liv går tapt, er det ikke måte på sorgen, og oppmerksomheten det blir gitt. I Ukraina synes de knapt på statistikken. De færreste er klar over hvor mange som egentlig dør her nede. Hvor harde kampene egentlig er.

Den ukrainske hæren forsterket offensiven ytterligere i dag, etter å ha trappet opp intensiteten gjennom hele helgen. Det er full krig i krasjområdet til MH17, ikke snakk om at vestlige eksperter får slippe til der. Men nå kan rebellene vanskelig lastes. De blir angrepet, og velger å forsvare seg, fremfor å overlate store områder til den fremadstormende ukrainske hæren. Det er ukrainsk side som bryter våpenhvilen.

Jeg har også sett meldinger i dag, om at den selvutnevnte statslederen i de selvutnevnte republikkene i Donbassenget, Borodai, har reist tilbake til Russland. Jeg har ikke sett dette bekreftet. Hans militære kompanjong, Igor Girkin, eller Strelkov, som han kalles, holdt en kort pressekonferanse i Donetsk, der han blant en del annet sært meldte at kraften i de ukrainske artelleriangrepene hadde overrasket selv ham.

Så hvor kommer disse tilsynelatende godt utstyrte og godt motiverte ukrainske soldatene fra? Vi husker alle de pinlige scenene fra tidlig i «aksjonen», som det da ble kalt, da vanlige folk stanset demotiverte ukrainske soldater i tanks, og overtok tanksen. Jeg vil ikke klandre de ukrainske soldatene, som for luselønn blir satt til å krige mot egen befolkning.

I dag er det en ganske annen standard. Soldatene nøler ikke med å skyte raketter like inn i boligområder, og risikerer villig livet i møte med tungt utstyrte opprørere. Kontrasten er enorm til scenene fra tidligere i vår, fra den gang «operasjonene» kalte på smilet, og ikke vemmelse og sjokk. Noe må ha skjedd. Ukraina er også et land praktisk talt uten penger. Særlig nå som parlamentet har sagt nei til nye kriselån fra IMF (les tidligere poster), og regjeringen har valgt å gå av på grunn av det. Hvem er det egentlig som finansierer denne krigen? Hvordan kan Ukraina ha råd til det?

En suspekt video på YouTube ble en tid mye delt på russiske, sosiale medier. Den inneholder en middelaldrende mann som snakker til en mindre gruppe mennesker om Ukraina. Han er veldig bastant, russisk i stilen, her er aldri uttrykk for tvil eller usikkerhet, han er aldri argumenterende, det er bang, bang, bang med fakta. Sånn er det.

Den politiske situasjonen i Ukraina beskriver han som at det er fire klaner som rivaliserer om makten. De er alle sammen ledet av eller støttet av oligarker. Tre av dem var kjente, jeg tar det nå etter hukommelsen, det er vanskelig og tidkrevende å finne denne videoen igjen (kanskje får jeg tid å gjøre det, nå prioriterer jeg skriving og lesing), Janukovitsj, Firtasj var i alle fall to, og så lurer jeg på om det var Timosjenko. Akhmetov hører til Janukovitsj. Jeg tror det var noe slikt. Men den fjerde var ukjent for meg. Han het Igor Kolomoiskij, en jødisk dollarmilliardær fra Dnjepropetrovsk. Jeg hadde aldri hørt om ham.

Vi i vest har nok vanskelig for å ta inn over oss hvor jødefiendtlige Russland, Ukraina og andre land i øst-Europa egentlig er. Det er alvor for dem. For oss er det noe som hører fortiden og nazi-Tyskland til. Vi kan ikke forstå at det er folk som fremdeles er det, og at det spiller en rolle i lands politikk. I Russland og Ukraina er det nok av dem som undersøker en persons bakgrunn, når et nytt navn kommer inn på arenaen, mon det er noe jødisk der. Det blir også behørig spredt på sosiale medier, når noen – rett eller urett – er funnet å egentlig være jødiske.

Så det er ikke tilfeldig når den bastante foredragsholderen, eller informatoren, på YouTube, tar med at Kolomoiskij er jødisk. Det gjør øyeblikkelig tilhørerne fiendtlig innstilt til ham. Deretter følger han som fører ord opp med å fortelle hvem Kolomoiskij støtter, hvem som hører til klanen. Det er i alle fall bokseren Klitsjko, og hans UDAR, og det er partiet Svoboda. Også foredragsholderen gjør et poeng i det spesielle at en jøde støtter et fascistisk parti. Men partiet Svoboda retter sin fiendtlighet mer mot russere, enn mot jøder, så sånn forklares den. Litt av et land.

Navnet Klomoiskij dukker opp på nytt i denne utrolige artikkelen her. Det dreier seg om en journalist fra Blomberg news, Stepan Kravtsjenko, som blir arrestert av pro ukrainske soldater, fordi han blir observert i det han sender en tekstmelding med navnet Aleksander Borodai, den selvutnevnte statslederen i den selvutnevnte republikken bestående av de ukrainske regionene Lugansk og Donetsk. Alt er i følge Kravtsjenko selv, han beskriver fangenskapet, tragisk morsomt og dystert skremmende, det er virkelig lesverdig. Jeg anbefaler artikkelen på det varmeste. Les den, og få et innblikk i hva det dreier seg om, og hvor kaotisk alt er.

Legg også til at jeg skriver pro ukrainske soldater, og ikke bare ukrainske soldater eller soldater fra den ukrainske hæren. Dette er nemlig ikke den ukrainske hæren. Det er hæren til ingen ringere enn Mr. Igor Kolomoiskij, den omtalte milliardæren fra Dnjepropetrovsk. Og straks begynner det å demre. Ukraina som stat har praktisk talt ingen hær, de greier ikke å finansiere den. Staten er uten penger. Så for å kunne bruke en fungerende hærstyrke, må de lene seg mot dem som har penger i landet. Oligarkene. Kolomoiskij er nærliggende å bruke, tett knyttet som han er til mange i Porosjenkos krets, antagelig også til Porosjenko selv. Vi husker hvordan bokseren Klitsjko oppga sine planer som presidentkandidat, og i stedet valgte å støtte Porosjenko. I dag er Klitsjko borgermester i Kiev. Utpekt av Porosjenko. Og Kolomoiskij, han er ikke bare oligark og dollarmilliardær. Han er også guvernør i Dnjepropetrovsk. Utpekt av regimet i Kiev.

Så her er det enda mer som demrer. Kolomoiskij er ikke den eneste styrtrike ukraineren satt til viktige admistrative stillinger ute i regionene. De er praktisk talt alle det. Putin nevnte det i en av sine taler, jeg tror det var etter overtakelsen av Krim, at det er spesielt at Ukraina som nå skulle begynne på en ny vei uten oligarker og korrupsjon, likevel utpeker så mange oligarker til å styre regionene. Putin vet godt at Ukraina ikke har noe valg. Det er bare oligarkene som har penger. Staten har ikke noe å bidra med.

Det er altså det gamle sammensurium av økonomi og politikk, personlig økonomi og offentlig økonomi, kjennskap og vennskap, tjenester og gjentjenester, som det alltid har vært. Det ser ikke ut til å være noen vei ut av det. Særlig når parlamentet sier nei til økonomiske reformer påkrevd av IMF, som vil medføre kraftige kutt i offentlige utgifter, men også begrense makten til oligarkene. Oligarkene stritter i mot. Og parlamentet er som andre ukrainske politikere nok mer lojale til dem, enn til folket de skal representere. Oligarkene finansierer politikerne også, må man huske. De politikerne som ikke selv er oligarker.

Jeg vil også ha med at oligarkene antagelig er vettskremt over situasjonen i Ukraina nå. Kaoset er en alvorlig trussel mot deres posisjon. De aller fleste av oligarkene har bygget sin formue i Donbassenget, motoren i ukrainsk økonomi og politikk, men også det området der uroen er størst. Som avisen the Guardian skrev i en artikkel fra mars, så er en russisk overtakelse av disse områdene et skrekkscenario. De vil gå fra å være storfisker i Ukraina, til å bli fisk blant større fisker i Russland. Putin har også tatt knekken på de verste oligarkene i Russland, og makten de hadde over landets økonomi og politikk. Noe lignende er aldri, aldri blitt gjort i Ukraina. Det er foreløpig ingenting som tyder på at det vil bli det nå heller.

Derfor kjemper oligarkene med nebb og klør mot det russisk-støttede opprøret i øst. Derfor bruker de av egne penger, for å opprette og utstyre egne hærstyrker til å bruke i kampene. Derfor er de ivrige etter å ta i mot utsatte guvernørposter, og bruke av egne penger – eller la være å stjele så mye – for å få regionene til å fungere, i alle fall sånn noenlunde. Det gjør også min tanke om at krigen kan ende fordi pengene tar slutt, lite sannsynlig. Den ukrainske staten kan øke skatter og kutte utgifter på sin vei mot stupet. Hæren vil ikke få problemer med finansieringen, så lenge det er behov for den. Hæren får pengene sine fra oligarkene. Der tar ikke pengene slutt.

En uhyggelig begivenhetsrik uke i Ukraina

La coscienza di Zeno, eller «Zenos bekjennelser», er en herlig roman av den italienske forfatteren Italo Svevo. Den kom ut i 1923, i Trieste, sjekket jeg nettopp opp. Der var en uventet parallell til dagens situasjon i Ukraina. Trieste var et av mange, mange områder det var rift om da europeiske grenser skulle tegnes på ny etter første verdenskrig. Plutselig var Trieste en brennende viktig by for italienerne, det var en by de måtte ha, og stemningen kan kanskje sammenlignes med den i Russland, nå som de har fått tilbake Krim, som de kaller det, og også andre, tidligere russiske områder, er i spill. Sentrum av Trieste var italiensk, mens omlandet bedre hørte til det nye landet som skulle bli Jugoslavia. Italienerne mente den gang at områder langt nedover øst-kysten av Adriaterhavet, langt inn i dagens Krotaia, var italiensk, og skulle være italiensk. Dette var så opplagt og viktig for dem, at de faktisk forlot fredsforhandlingene for en stund, da de ikke fikk helt gjennomslag for dette synet blant de andre nasjonene som forhandlet i Paris.

Det var imidlertid ikke dette ved Svevos roman jeg tenkte på, da jeg på ny fikk den i hodet mens jeg holdt på med mine sommerlige treningsøvelser i Hydropark i dag. Det er en meget artig setning, slik man finner i store romaner, der ikke bare karakterene er interessante og morsomme, handlingen spennende og skikkelig, men også språket er suverent og man finner klar, menneskelig visdom, formulert i helt enkle setninger.

Mennesket innrømmer aldri sine feil, andre enn sine aller største.

Slik er det jeg husker det formulert, i den norske oversettelsen jeg leste for mange år siden. Jeg lurer på om det ikke var faren til hovedpersonen, Zeno Cosini, som hadde investert, og med det gått dundrende fallitt. Det er Zeno selv som kommer med formuleringen. Den briljante innsikten er, at når mennesket gjør en feil, for eksempel i investeringer, så sitter det langt inne å innrømme denne feilen. I investeringer vil det si å ta tapet, og selge seg ut. Med det vil man også innrømme at man tok feil, investeringen var en tabbe. I stedet holder man på investeringen, og håper den skal gå opp med tiden, slik at man får rett til slutt. Man selger seg ikke ut, men investerer heller mer, for å tviholde på sin egen beslutning og håpet om at man har rett og vært smart hele tiden.

Parallellene gjelder veldig godt i gambling, der man aldri vil innrømme at man ikke greier å vinne, men fortsetter å spille til alt er tapt. Og man er nødt til å gjøre det. Slik er det mennesket ikke innrømmer sine feil, før de er blitt så store at man ikke har sjanse til å slippe unna lenger. Våre egne Terrakommuner har vel også vært utsatt for dette, der man ikke trakk seg ut når man så hvor det bar, men ventet til hundrevis av millioner kroner var tapt.

I Ukraina gjelder også dette, mener jeg. Russisk side, ukrainsk side og det internasjonale samfunn representert ved USA og EU, har fortsatt med å øke innsatsen og dermed risikoen nå siden den ukrainske krisen startet i november i fjor. Det er ingen som vil innrømme at her har vi valgt feil strategi, dette tjener verken egne eller andres interesser, vi hiver oss ut, som det heter i pokerspråket. Årsaken er selvfølgelig at man mener man har rett, både i egne ønsker legitimitet, og i strategien man har valgt for å oppnå den.

Foreløpig har kostnadene for alle parter vært gigantiske. Det er heller ingen parter som har noen enkel vei ut lenger. Det er allerede blitt et gigantisk nederlag å innrømme. Det er slike nederlag man ikke innrømmer, før det er ingen vei utenom, før det er et uomtvistelig faktum. Det er foruroligende, for det vil føre til at særlig Ukraina og Russland vil fortsette å tømme ressurser inn i sluket krisen er blitt, ressurser i form av økonomi og menneskeliv. USA og EU holder seg ennå med stort sett å tape prestisje, noe de gjør voldsomt, all den tyngde de har lagt inn i presset mot Russland. De kan ikke godt gi Russland innrømmelser, nå. Verdens ennå suverene stormakter kan ikke sette så mye inn i en konflikt, uten å vinne den.

Hele uken har vært forferdelig i Ukraina.  Jeg har skrevet mye om det på bloggen, og skal ikke ta det opp igjen. Det er bare å sjekke siste ukers poster. I helgen har kampene i øst tatt seg ytterligere opp, blitt enda mer intense. De ukrainske styresmaktene har satt inn en voldsom offensiv. Det går sivile liv tapt, men det er noe de har tatt med i betraktningen. De håper de har såpass med goodwill at de ikke vil miste den internasjonale støtten om det går noen uskyldige liv tapt. Uskyldige i Donetsk og Lugansk gjør ikke så vondt, som uskyldige i andre deler av Ukraina, eller verden.

Offensiven går også like i nærheten av krasjstedet til MH17, der internasjonale eksperter fremdeles ikke har tilgang. Men nå kan separatistene kanskje vanskelig lastes. Det ble tegnet våpenhvileavtale fredag, så internasjonale eksperter skulle slippe til, forhandlet frem mellom representanter for styresmaktene for Malaysia og opprørerne. Det er Ukraina som har brutt denne våpenhvilen. De satser alt på å få denne krigen avsluttet, få opprørerne knust.

Årsaken er nok kanskje at de ikke har råd til denne konflikten. Pengene renner ut, og Ukraina har ikke mange av dem. Nå om sommeren er folk i landet godt fornøyd. Strømmen er dyr, men man bruker ikke mye av den, og behovet for russisk gass er ikke så stort. Det fine været og varmen gir i seg selv god stemning. I høst og vinter vil alvoret komme. Da vil folk ikke klare å betale regningene sine. Det vil også Ukraina som land få store og umulige problemer med.

Derfor er det kanskje slik at det blir Ukraina som til slutt tvinges til å innrømme nederlaget. Det er de som vil gå tomme for ressurser først. Russland ser ikke ut til å bry seg om sanksjonene eller vestlig press, kanskje er det til og med slik at vestlig press gjør Russland sterkere. Det gjør i hvert fall Putin sterkere. På BBC sa de i dag at han har støtte fra 90 % av befolkningen, et helt uhørt høyt tall. Kanskje er det et tegn i tiden at en annen undersøkelse viser at kongressen i USA har tillit bare hos 7 % av sin befolkning.

Jeg tror ikke noe på disse sanksjonene. Jeg tror det som må skje i Ukraina er nødt til å skje uansett, og at det er bedre å gjøre det raskt og effektivt, enn gjennom langvarig pine. Jeg tror vestlig innblanding gjør vondt verre. Ukraina kan ikke holde på landet sitt som det er nå, med konstitusjonen som de har nå. De er nødt til å gi de østlige områdene innrømmelser. De kan ikke la dem bli styrt av oligarker utpekt av Kiev. De kan ikke hente ut store deler av ressursene som blir produsert der, uten å gi noe betydelig tilbake. De kan heller ikke ha Russland som fiende. Uansett så mye de to landene hater hverandre nå, så er de også avhengige av hverandre. Og særlig er Ukraina avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner. Og de har ingen annen energiforsyning.

Dette er kontroversielle meninger, slik som Russland oppfører seg. Det er de som bryter internasjonale avtaler, de som har snappet landområder fra fremmed land, de som holder liv i det væpnede opprøret i øst, og forsyner det med mannskap og våpen. Også her finnes det innvendinger til fordel for Russland, men det er tunge prinsipper som veier mot dem.

Noen av postene mine får fine kommentarer kanskje ikke alle får med seg, om de allerede har lest originalposten. Det gjelder særlig, fredagens post, om den ukrainske regjeringens oppløsning og faren for et sammenbrudd for hele landet. Der utfordrer en opplyst leser med argumenter om hvorfor Russland må fordømmes, og det må kraftige reaksjoner til for å stanse dem, mens jeg må forsvare mitt standpunkt om at tross Russlands oppførsel, vil kompromiss være det beste. Diskusjonen får frem litt av hva som står på spill i denne saken, og hvor viktig det er at valgene man gjør er skikkelig begrunnet. Krisen vil kunne definere forholdene i verden for årevis fremover. Det gjelder å finne en løsning som gjør verden til et best mulig sted å være.

Jeg anbefaler alle til å sjekke diskusjonen opp, den er i kommentarfeltet til posten fredag 25. juli. Diskusjonen er heller ikke over, som man ser, jeg kommer til å svare på kommentaren som nå står sist. Andre med meninger står også fritt til å slenge inn sin kommentar, og da helst saklig og begrunnet. Personkarakteristikker og beskyldninger er ikke det som skal til for å finne en vei ut av dette.

Regjeringen i oppløsning i Ukraina, som hele landet er på randen av å være

Det hørtes nettopp smell utenfor vinduet her nede hos i sentrum av Kiev. Vi hadde nettopp spist, Olia og jeg, jeg hadde drukket meg et glass vin fra Krim, mama Irina og Tais hadde nettopp kommet hjem. Så disse smellene. Tais er et barn, hun var den første til å være litt skremt, litt forventningsfull. – Hva er dette? Jeg skal være fornuftig, og tenkte det må være fyrverkeri. Olia var tydelig skremt. – Har de begynt å skyte her? er det bomber? Vi så ingenting fra vinduet, og det var ikke hviningen og sprakingen som følger med fyrverkeri. Det var smell og dunder.

Heldigvis var det en liten dose fyrverkeri. Vi fikk øye på det etter hvert, og så var alt glede igjen. Men det er tydelig at det er en viss spenning, til og med her i Kiev, under alt som skjer. Til og med jeg må innrømme at jeg ble litt urolig. Det er urolige tider.

I dag tok jeg turen ned til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimost, eller Maidan, som den er blitt kjent som. Olia tør ikke gå ned dit lenger, og vil ikke at jeg skal gjøre det heller. – Du er for dyrebar til det, sier hun, og mener det. Det er veldig søtt. Så jeg går alltid ned når hun ikke vet det. Og jeg ville aldri gjort det i det hele tatt, om jeg ikke visste at det var helt, helt trygt.

image

Dette er teltrekken opp mot selve plassen. Det røde flagget er Pravij sektor, de militante ultranasjonalistene.

Jeg vet godt hva som venter meg der nede. Teltplassen er ikke forlatt. Hele Maidan er dekket av telt og folk som bokstavelig talt har slått leir. De er svært mange, det går ikke an å telle teltene uten videre. Man må gjøre det systematisk. Å si det er 30-40 av dem er ikke urimelig. Og rundt er barrikadene, i fall styresmaktene skal prøve seg på noe, og liksom ville fjerne dem med makt.

image

Sentrum av Kiev, hovedstad i Ukraina.

Dette opprøret har nå nesten blitt vrengebildet av seg selv. Mange av dem var helter, som stod i mot politistyrkene Berkut, og holdt ut demonstrasjoner i månedsvis i vinter, til daværende president Janukovitsj forsvant, og det nye regimet overtok. Hva skal man kalle dem nå, som de ikke gir seg, selv om det gamle regimet er falt, nyvalg er holdt, og landet har fått en ny president? Kanskje bør man endre begrepene litt, og ikke holde det som så heltmodig å delta i demonstrasjoner og opprør. Det krever kanskje ikke så mye å ofre alt i en dramatisk kamp, enn å bygge livet og landet dag ut og dag inn, uke for uke, måned for måned, år etter år. Større forfattere enn jeg har skrevet fint om dette.

Er det noen som husker Vitalij Klitsjko? Det er bokseren, verdensmesteren, som også var en av lederfigurene under Maidan-protestene. Særlig hos oss i vest fikk han mye oppmerksomhet. I Norge ble det skrevet mye om ham. Bokseren som også hadde en doktorgrad, og som nå skulle bli president. Eksperter langt inni NUPI og andre forskningsinstitusjoner mente at hans store fordel var at han var ny, at han ikke var skitnet til av ukrainsk politikk. Og at det var klart for alle hvor han hadde pengene fra. Han var ingen svindler.

Men han var håpløst naiv. Virkelige kjennere mente han ikke hadde noen sjanse. Han var for ærlig, for åpenhjertig. For enkel å utmanøvrere. På Youtube var det lett å finne videoer av ham, der han dummer seg ut. Han hadde aldri folket med seg. Episoden der han blir sprøytet ned med et brannslukningsapparat etter å ha manet til fred, er godt kjent. Det samme er da han skulle presentere avtalen fredag kveld, 21 februar, der de selvutnevnte lederne for demonstrantene var blitt enige med representanter fra EU, fra Russland og Janukovitsj selv, om en plan for å få slutt på opprøret og få i gang nyvalg i desember, var det vel. Klitsjko ble ledd ut, en kar tok mikrofonen fra ham, og brølte til den nå ville folkemassen, at Janukovitsj skulle trekke seg innen i morgen klokken ti, ellers ville de angripe. Vi vet godt hvordan dette endte. Mindre kjent er da Klitsjko uken etter reiste til Donetsk (eller om det var en annen by i øst) for å «forene folket». Han ble møtt av buing, egg og tomater, og kom ikke til orde.

I dag er han borgermester i Kiev. Det har selvfølgelig ikke vært noe valg. Det er ikke sånn det fungerer her. Det er presidenten som peker ut borgermesterne og guvernørene. Som interesserte husker, gav Klitsjko opp forsøket på å bli president, og valgte i stedet å støtte Porosjenko. Her har han fått belønningen.

Klitsjko er ikke noe dårlig menneske. Han vil oppriktig at alt skal bli bra, men vet nok ikke helt hvordan han skal få det til. Doktorgraden hans er i et idrettsfag. Han har nok noen mangler i økonomi og i politikk, og særlig mangler han praktisk erfaring i hvordan det politiske spillet i Ukraina utøves. Han forsøkte å fjerne demonstrantene på Maidan ved å oppfordre dem til å reise hjem. Han er nok for godtroende. Erfarne ukrainske og russiske politikere utsetter seg ikke for slike nederlag som Klitsjko stadig vekk gjør. At demonstrantene stadig er der, er et synlig bevis på at Klitsjko ikke har lykkes. De er også et symptom på hvor dårlig det står til med den politiske situasjonen i landet.

Et enda tidligere symptom er hva som har skjedd i parlamentet og med regjeringen denne uken. Kommunistpartiet er oppløst, det er gjort forbudt. Det er et horribelt eksempel på manglende respekt og forståelse for demokratiet, når flertallet i parlamentet vedtar å forby et parti som er valgt inn der og sitter der. At høyreekstremistene i Svoboda ikke bare er lovlig og akseptert, men faktisk sitter i regjering, gjør at den russiske propagandaen om fascistene og banderasene (etter Stepan Bandera, den kontroversielle ukrainske frigjøringshelten, eller nazistiske krigsforbryteren og landsforræderen, alt etter hvilken side man står på) ikke er så latterlig som den blir fremstilt i ukrainske og vestlige medier. Det er ukrainsk tradisjon for gjeldende makthavere å politisk forby og straffeforfølge og undertrykke sine motstandere. Nåværende regime er ikke noe unntak.

Nesten samtidig som dette kom melding om at fungerende statsminister, Jatseniuk, trekker seg. Med det bryter hele regjeringen sammen. Folk som følger nøye med har kanskje reagert på at den midlertidige regjeringen som kom i stand etter flukten til Janukovitsj, har fortsatt mer eller mindre uforandret etter at Porosjenko overtok presidentmakten. Betegnelsene «fungerende» og «midlertidig» regjering fadet liksom ut. Nå er det i alle fall ingen tvil om at regjeringen skal skiftes ut, og det ligger an til nyvalg i parlamentet, om enn det er vanskelig å vite.

Regjeringen var sammensatt på grunnlag av en koalisjon mellom fedrelandspartiet til Timosjenko, UDAR (slag) til bokseren Klitsjko og høyreekstremistene i Svoboda. UDAR støttet regjeringen, men hadde ingen medlemmer i den. Til gjengjeld var det en del uavhengige representanter. Nå har regjeringssamarbeidet brutt sammen, og koalisjonen er splittet. Også dette er etter god ukrainsk tradisjon, der skiftende maktstrukturer og allianser gjør det vanskelig å holde oversikten. For eksempel var nåværende president, Petro Porosjenko, sentral i opprettelsen av Regionspartiet – til Janukovitsj. Hoppsan. Den er det ikke mange som skriver om lenger.

Så hvorfor brøt koalisjonen mellom UDAR, Svoboda (Frihet) og Fedrelandspartiet sammen? Min kone Olia har snakket litt om det, hun har sett det på TV, men jeg har tenkt det for dumt til å være sant. Arsenij Jatseniuk er sett på som en politiker som søker makt. Det er rart han trekker seg, når han har den. Så det må være gode grunner.

Årsaken er lånene som kommer fra det internasjonale pengefondet, IMF. De kommer med tøffe betingelser, kutt i energisubsidier og andre offentlige utgifter. Grekerne kan sikkert si litt om disse tingene. Noen av betingelsene er vanskelig å være uenig i. Energisubsidiene i Ukraina og Russland fører til et sløseri uten like. Det vil være veldig bra om EU og IMF klarer å gjøre slutt på det, og andre enn de vil neppe være i stand til det. Strømforsyningen i Ukraina kontrolleres som det meste annet av oligarkene. De er godt fornøyd med tingenes tilstand, der de kontrollerer hele markedet, inkludert prisene, og kan suge ut enorme summer fra subsidier og bedrifter og vanlige folks gass- og strømregninger. Vanlige folk er også dypt skeptiske til kutt i energisubsidiene, det er drepen for enhver valgt politiker, for det vil føre til kraftig økning i helt nødvendige utgifter. Jeg har skrevet flere ganger at kommunale utgifter her i Kiev er nesten doblet dette året.

Med i betraktningen kommer selvsagt også at Russland har økt eksportprisen for gass til Ukraina voldsomt. Kombinasjonen vil gjøre det svært vanskelig for ukrainere som ikke har hjelp fra slekt og venner i utlandet, å klare de vanlige, faste utgifter, om det ikke skjer et mirakel ellers i økonomien. Også for ukrainske bedrifter vil det bli vanskelig å gå med overskudd, og beholde arbeidsplassene.

Så parlamentet stemte rett og slett nei til IMFs krav, lagt frem av statsminister Jatseniuk og hans regjering. Dermed blir det ikke noen nye lån.

Det var rett etter dette Jatseniuk trakk seg. Kraftsalvene som vanligvis er rettet mot Russland og deres ukrainske støttespillere, rettet han nå mot sitt eget parlament.

Hvem ønsker å gå til valg og samtidig steme for upoulære loverr? Historien vil ikke tilgi oss. Vår regjering har nå ikke noe ansvar for spørsmålene: hvordan skal vi betale lønninger, hvordan skal vi i morgen tidlig kunne sende bensin for våre pansrede kjøretøy, hvordan skal vi betale familiene som har mistet soldater, se etter hæren?

Sitatet er hentet herfra (men er også blitt meg gjenfortalt andre steder). Merk at Globalresearch ikke er en kilde jeg liker å bruke, men det er vanskelig å finne andre engelskspråklige medier som referer til regjeringsoppløsningen.

Ukraina kan ikke si nei til både EU og Russland samtidig. Det virker som om de ikke er i stand til å ta inn over seg situasjonen de er i. De er i akutt pengenød. De trenger frisk kapital for å få det til å gå rundt. Ingen er villig til å gi dem det gratis. Det kommer til å gjøre vondt, uansett hvor pengene kommer fra. Jeg skulle gjerne holdt det ukrainske folket utenfor denne karakteristikken. Men teltleiren på Maidan viser at det er noe alvorlig galt der også. De er steile og harde på å protestere mot alt, men ikke en kjeft vil si hvor pengene skal komme fra.

Så lenge det er sommer er det veldig god stemning her i Kiev. Når vinteren kommer med sitt iskalde alvor vil det ganske garantert snu.

Ellers melder den utmerkede avisen New York Times at støtten fra Russland til separatistene har økt. De refererer og intervjuer kilder i Obama-adminstrasjonen, som sier de har etterretningen, men legger ikke frem bevis. Så mye for sanksjonene, som liksom er trappet kraftig opp denne uken. Når sanksjonene ikke hjelper, hva er da hensikten?

Samtidig har Human rights watch offentliggjort en rapport som kritiserer Ukraina for å bruke Grad-raketter i boligstrøk. Dette er raketter som ikke er presise, som produserer 3150 fragmenter, og som det kan være en krigsforbrytelse å bruke i befolkede områder. Bare les rapporten, det er ganske grusomt. Selvfølgelig har slike raketter allerede truffet vanlige folks boliger, tatt livet av vanlige mennesker, og det med en helt latterlig skjev nyhetsdekning mellom russiske og vestlige medier. Russiske medier dekker det fullt og bredt hver eneste gang, vestlige medier knapt i det hele tatt.

President Petro Porosjenko uttalte at krigen i øst snart vil være slutt, om ikke separatistene får ytterligere støtte fra Russland. Det dreier seg om 2-3 uker. Den samme Porosjenko sa vel det dreide seg om timer, ikke måneder, da han tiltrådte som president i slutten av mai. 2-3 uker med krig er også for lenge, for landet Ukraina, som er i ferd med å gå dundrende konkurs, og for menneskene som hver dag blir drept og lever i frykt for å få en bombe inn stuevinduet. 2-3 uker forutsetter også at opprørerne ikke får ytterligere støtte fra Russland. Både ukrainsk og amerikansk etterretning melder at støtten fra Russland heller tiltar, enn avtar.

Så hva skal man gjøre? Det er en ærlig sak å klandre Russland for det som skjer, de blander seg inn i en annen stats anliggender, og de gjør det med våpen, og kanskje med mannskap. Man kan godt mene at det riktige er at Russland trekker seg tilbake. Men har man denne meningen, må man ha med i betraktningen at dette kommer Russland ikke til å gjøre. Det må også med at mange i disse områdene har vel så sterk tilknytning til Moskva, som til Kiev. Russiske medier melder om flyktningstrøm til Russland. Det er ikke antydning til å være tilsvarende i Ukraina. BBC melder tvert i mot (i en Podcast fra Newsroom, jeg tror det var mandag 21. juli, eller deromkring) at Ukraina får kritikk for overhodet ikke å legge til rette for flyktninghjelp.

Hvis man gjør dette til en kamp om å tvinge Russland i kne, vil det ha en veldig dyr pris. Jeg tror ikke det er verdt det. Jeg tror heller ikke Ukraina, med den begrensede hjelpen det vestlige samfunn er villig til å gi, er i stand til det. Kanskje vil de økonomiske realitetene tvinge frem en løsning, før eller siden. At menneskelig fornuft skal gjøre det har jeg vondt for å tro. At medmenneskelighet og gjensidig forståelse skal gjøre det, i disse tider ser det ut til å være bare til å glemme.