Khresjtsjatik ryddet? – Ikke helt

Det går ikke noe godt i Ukraina, om enn menneskene her er blide. Undersøker man nyhetene litt, så ser man at det er mye deprimerende som foregår. En landsby i øst skal være bombet ved en feiltakelse. 9 sivile ukrainere skal være drept. Russiske medier var på stedet, og rapporterte flittig. Jeg har nyheten fra Russian today, der de mente at det var en ukrainsk pilot som hadde bommet på en kontrollpost han ville bombe, tre kilometer unna. Dette var dagen Ukraina fikk en ny forsvarsminister, den tredje siden president Janukovitsj måtte flykte. Han her virker aggressiv. – Vi skal arrangere seiersparade i Sevastopol, sa han, til applaus fra restan av regjeringen (engelsk: chamber). Det er spill for galleriet, og et ganske håpløst spill.

Mange i det ukrainske statsapparatet har vært tøffe i uttalelsene etter Janukovitsj’ fall. Statsminister – jeg er fremdeles fristet til å kalle ham fungerende, det var det han var da han overtok i slutten av februar, og at han har fortsatt etter at Porosjenko ble valgt til president, det er vel litt spesielt, at plutselig ble hele den midlertidige regjeringen med ett gyldig – Jatseniuk var notorisk. President Porosjenko har også gått i fellen, med sin uttalelse om at det stod om timer, ikke måneder, før kampen i øst er vunnet. Det vil nok aldri bli noen ukrainsk seiersparade i Sevastopol. Selv da Krim var under ukrainsk kontroll hadde denne byen en spesiell status. Uttalelsene er en provokativ rød klut foran russerne. Det blir godt mottatt i Ukraina. Går det i det hele tatt an å håpe på en god løsning, når stemningen er slik?

Forleden hadde det offentlige Ukraina også uttalelsen om at hovedgaten, Khresjtsjatik, blir ryddet. Det er den som leder opp til uavhengighetsplassen, Maidan nezavisimosti (maidan er det ukrainske ordet for plass, så «maidanplassen», som ble mye brukt i norske medier, er som å si «piazza-plassen» i Roma, det gir ikke mening), der demonstrasjonene mot Janukovitsj foregikk. Siden har det sett ut som om demonstrasjonene har fortsatt. Barrikadene er blitt stående, demonstrantene har blitt i teltene sine, og «holder vakt», som de sier, de sjeldne gangene etter det stod på som verst, internasjonale medier har spurt dem hva de egentlig driver med. Det var min kone, Olia, som hadde sett på ukrainsk TV at plassen nå var ryddet, så jeg vet ikke nøyaktig hva det gikk i. Jeg hadde imidlertid mine sterke tvil til at det virkelig var åpent og fritt som før, der nede. Til det hadde demonstrantene gravd seg inn for dypt. I dag gikk jeg ned for å se selv.

Jeg ble først møtt av en overraskelse. Barrikaden ved inngangen til demonstrantområdet var virkelig vekk. Så sent som i forrige uke hadde jeg vært der, og sett den. Nå var det omtrent som det hadde pleid å være der. Bilene kjørte i sine fire felt i hver retning, for første gang siden før jul i fjor. Et par arbeidere i ferd med å legge ned de siste brosteinene, var det eneste som minnet om at her hadde det sett annerledes ut siste halve året. Var plassen virkelig ryddet?

Det store handelsvarehuset som jeg alltid blander navnet med, med det i Moskva, hvilken er Sjum (Шум), hvilken Gum (Гум), jeg blir alltid litt usikker, men mener Gum må ligge i Moskva, ved den røde plass. I Kiev, i Kresjtsjatik, er Sjum. Tror jeg. Handelsvarehuset i Kiev har i hvert fall vært under oppussing de siste par årene. Da vi var her i påsken og begynnelsen av mai, var det tagget klare meldinger til eieren, Akhmetov, Ukrainas rikeste mann, på kledet som dekker bygningen, mens det blir arbeidet på den. Nå var dekket skiftet ut, sikkert av Akhmetov selv, med et stort i fargene til det ukrainske flagget, og påtrykket «enhetlig Ukraina». Dette dekket var fritt for skriblerier av noe slag, det var rent og fint.

Da jeg fotograferte denne bygningen kom en ung kvinne med Mikke mus-ører og -hansker gående mot meg. Hun snakket i vei, jeg var sikker på det var til noen bak meg, for jeg kjente henne jo ikke. Ikke hadde jeg heller barn med meg, som kunne være interessert i folk i Mikke mus-forkledning. Overraskelsen var derfor stor, nok en gang, da det virkelig var meg hun tiltalte, med «how are you», «nice to see you», «welcome to Ukraine», og en rekke sånne litt i overkant hyggelige fraser. Håndhilse ville hun også, med den digre Mikke mus-vanten sin. Jeg var sant å si redd for at hun eller andre ville stjele noe fra meg. Sånn pleier det være, når vennligheten er for stor, og oppmerksomheten blir avledet. «How long will you stay?», «Have you been here often?», «That’s nice!» fortsatte hun, og lot seg ikke rokke av at jeg var mer en skeptisk. Jeg liker ikke å bli behandlet som en novise. Jeg foretrekker å snakke på russisk, og jeg kjenner Kiev bedre enn jeg kjenner Oslo, og de fleste andre byer i Norge og verden. Ikke lat som jeg er en tulling.

Så kom det frem hva hun ville. «Let’s take a picture together!», «as a memory». Det ville jeg naturligvis ikke, jeg er ikke noe barn, og innpåslitne selgere kan jeg ikke fordra. «Do you have some Norwegian money for me?», «I would be very glad». Det hadde jeg ikke, og hadde jeg hatt, ville hun ikke fått. «Do you want to buy something?», «some ice, coffee, or something?» Nei, selvsagt ikke. Og nå fikk det være nok. Hun var ikke noen god representant for Ukraina. Det er en verden jeg misliker, der man må møte vennlighet med skepsis, siden de antagelig vil selge deg noe, og er vennligheten overdrevet, vil de svindle. Mikke mus-drakten gjorde det bare ekstra sprøtt. Jeg er 40 år, gift med en ukrainer. Verken hennes forkledning eller kvinnelighet gjorde virkning på meg.

Posten er under arbeid…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s