Tittelen Late dager i Kiev tenkte jeg å bruke allerede mandag. Men det ble ikke til at jeg skrev den. Denne posten hadde jeg tenkt å kalle Late dager en lørdags formiddag, men etter hvert som jeg skrev den, utviklet den seg til sånn som det ble, og at nåværende tittel passer bedre.
Så nå sitter jeg her, i det som skulle vært lørdag morgen, men allerede er blitt lørdag formiddag, og skriver en post etter en drøy ukes taushet. Jeg vet ikke hva det kommer av, om det er det nye rommet i leiligheten vi har skiftet til, om det er varmere og tyngre luft der, enn i rommet med balkongen, der vi var før, jeg vet ikke. Vi sover i alle fall mye mer, Olia og jeg, hviler og koser oss. Det hjelper jo også på at vi blir dynget ned med tung mat fra morens kjøkken. Vi har så vidt kommet oss fra frokosten, før det er tid for lunsj. Etter hvert måltid er det veldig, veldig behagelig å legge seg nedpå litt. Og sånn går dagene.
Jeg skal prøve å ta igjen litt, få skrevet noen poster i ettertid. For det er ikke det at ikke har skjedd ting, verken i våre rolige dager på ferie, eller i det urolige Ukraina vi ferierer i. Jeg har også fulgt mye tettere med på VM i fotball enn jeg pleier, delvis fordi jeg nå er på en arbeidsplass der kollegene er veldig opptatt av fotball, delvis fordi det har vært ting å engasjere seg i for meg. Jeg vil gjerne at Argentina skal gjøre det bra, særlig nå som de er i en forferdelig gjeldskrise, som følge av dommen i amerikansk høyesterett, der Argentina ble dømt til å betale sine lån fullt ut tilbake til dem som ikke var med på gjeldssaneringen etter konkursen på begynnelsen av 2000-tallet. Det er også en sak jeg har tenkt å skrive om. Ja, det ligger jo litt for meg å engasjere meg når jeg blir engasjert, så jeg har støvsugd nettet etter informasjon om VM, lagene og kampene, og alt rundt, og jeg har hørt på BBC mens jeg har ligget på sengen – og sovnet.
Det har liksom ikke blitt tid til de vanlige tingene. Jeg har brukt mye tid på Twitter, på mine to twitterkontoer. Det passer godt når det er VM. Jeg sitter jo og ser kampene alene på pub, eller med dem jeg kommer i snakk med, og da er det kjekt å kunne sende noen meldinger ut i verden. Så er det akkurat som om man ikke ser kampene alene likevel. Men Twitter, det er et tidssluk. Jeg kommer nok til å opprettholde mitt ambivalente forhold til den type sosiale medier. Internett har gjort vår tid til de korte meldingers tid, det skal være raskt registrert og raskt fordøyd. Jeg liker jo godt å tenke. Internett og Twitter og Facebook er laget for kjapp underholdning, og tidsfordriv. Jeg har ingen tid å fordrive.
Forrige helg var kvartfinalehelgen. Jeg så Frankrike – Tyskland på Zjrankel-drankel, nabopuben, men gikk ikke ned i sentrum for å se Brasil – Columbia. Jeg har fått så nok av Brasil, og ergret meg kolossalt, da jeg våknet til morgennyhetene om at Brasil hadde vunnet, og hvordan de hadde gjort det. At Brasil ennå kan holde på et rykte om å være et fintspillende, underholdende lag, er for meg uforståelig. Lørdagen var jeg nede i sentrum og så først Argentina – Belgia, så Costa Rica – Nederland, på Lucky Pub. Der kom jeg i snakk med en kroat, jeg håper jeg får skrevet mer om ham i en tilbakedatert post. Han ville i hvert fall ha meg med på nattklubb etterpå, og i sånne spørsmål er jeg nok litt lett å overtale. Vi gikk på Caribbean club.
Søndagen ble en langsom dag, selv til oss å være. Det var blitt kveld før jeg kom meg ut på spaserturen min, og fikk tatt treningsrunden i anlegget i Hydropark. Da jeg var ferdig, var lysene allerede tent. Det førte imidlertid til at jeg fikk med meg en spesiell ukrainsk, tradisjonell feiring. Det var veldig vakkert, og også noe jeg vil skrive mer om. Etterpå kom jeg i snakk med en gammel bestemor, babusjka, som hadde sin versjon av hva som nå foregår i Ukraina. Vi stod og så på kransene med lys som ble sendt nedover elven, en del av tradisjonen, mens vi snakket om at mens vi gjør dette her, så skyter de hverandre i Lugansk og Donetsk.
Så var mandagen en dag da veldig lite skjedde, mens tirsdag var dagen for den første semifinalen. Den dagen gikk det til seg slik at jeg drakk veldig mye øl. Først var Olia og jeg med lille Tais på en restaurant og hadde business-lunsj. Der drakk jeg to glass øl, det tok så lang tid. Så gikk jeg over til nabopuben, Lucky pub, for å sjekke om det kanskje var opptak av Columbia – Brasil der. Det var det ikke. Imidlertid var det et interessant magasin der, Ukrainian Week, tror jeg det het, eller noe sånt. Det var veldig anti-russisk, men skrev innsiktfullt og skikkelig om situasjonen i landet. Jeg ble nysgjerrig, og ville lese – og måtte kjøpe en øl for godt å kunne gjøre det, der i puben.
Deretter ballet det litt på seg. Jeg var riktignok i treningsanlegget også denne dagen, men etterpå gikk Columbia – Brasil i reprise. Dermed hadde jeg et par øl til den. Så var det hjem, for å spise middag, eller kvelds, er vel en riktigere betegnelse, det var allerede nokså sent. Men det var feiring, for familien har nemlig kjøpt seg fryseboks, og til feiringen var både øl og champagne. Tyskland – Brasil begynte klokken 2300 ukrainsk tid. Da jeg kom ned til kampen, stod det allerede 1- 0 til Tyskland.
Resten følger… nå må vi ut denne dagen også…
En helt grei blogg 