Kontrastene er store i Ukraina om dagen. Olia og jeg har sommerferie så bedagelig den kan være. I går plantet hun og lille Tais roser om formiddagen, roser er blitt hennes store og altoppslukende hobby, og etter det gikk hun og jeg ut for en rolig spasertur, behageligste måte til Hydropark. Med trolleybuss kjørte vi til Lavra, klosterkomplekset fra 1051, og gikk gjennom for å se på rosehagen der. Olia er i sitt ess, peker og sier navnet på dem, for meg er de bare roser i forskjellige farger, selv nå er jeg ikke i stand til å skrive hva de er for henne. Det er kjekt hun har fått en slik hobby. Det er fjernt vi har slike gode dager i et land med daglige krigshandlinger.
Nyhetene fra Ukraina når ikke like lett vestlige medier lenger. Jeg vet ikke om det gis oppmerksomhet i norske medier overhodet. Den gang jeg var inne og sjekket, handlet svært mye om været. Et sikkert tegn på at vi lever i et land som har det godt, og som bare vil være sånn passe bekymret for hvordan de har det ellers i verden. Så godt som daglig er det svært alvorlige hendelser i øst. Det er byer som blir bombet, russiske medier er lynraskt på pletten for å fotografere skadene og intervjue sivile ofre. Som Kyiv post poengterer i siste utgave, så er det svært skjev fordeling i budsjettene mellom ukrainske og russiske medier. Man kan si russerne stiller dopet i informasjonskrigen. Når det skjer noe kontroversielt eller klanderverdig russerne står bak, pleier russiske medier tie stille.
I går ble det skutt ned nok et ukrainsk militærfly. Jeg vet ikke hvilket det er i rekken. I min telling er det det andre siden ukrainske regjeringsstyrker vant tilbake den prestisjetunge byen Sloviansk, der opprørerne tidligere har stått sterkest. Da det ukrainske flagget ble plantet på en viktig offentlig bygning der, mens opprørerne rømte og regrupperte seg i de to regionshovedstedene, Donetsk og Lugansk, i regionene med samme navn, da kunne man forledes til å tro de verste prøvelsene for Ukraina snart ville være over. At opprørerne sang på sitt siste. Den gang ei. Fredag forrige uke ble et ukrainsk transportfly med soldater skutt ned, dødstallene varierer mellom 19 og 30, og president Porosjenko går ut og sier disse skal hevnes med tigangeren eller hundregangeren. Den som håper på fred og forsoning, bør vurdere å erstatte håpet med realisme.
Når det er så mange fly som blir skutt ned som det er i Ukraina, så mister det litt nyhetsinteressen når det skjer igjen. De første gangene var det mange som gjorde et poeng av at det var mistenkelig opprørerne hadde utstyr til å skyte ned fly og helikoptre, hvor skulle de ha fått det fra? Det ble brukt som argument, helt opp til den amerikanske presidenten, for at de var russiskstøttede. Nå er dette argumentet glidd inn. Opprørerne har mistenkelig gode våpen. De oppgir selv at de har dem fra ukrainske militærlagre, at de ikke er støttet av Russland, og selv om de her utmerket godt kan lyve, så er det ingen som hittil har klart å bevise noe. Det gjør det vanskelig å gå ut med ytterligere sanksjoner mot Russland. De vil bli straffet for noe det ikke er bevist de har gjort.
Flyet som ble skutt ned i går har fått større nyhetsdekning. Årsaken er at ukrainske regjeringskilder hevder at det ble skutt ned fra russisk side, altså at skuddene kom fra Russland. Flyet fløy nær grensen, og så høyt, at utstyret opprørerne hittil har brukt, ikke skulle rekke opp til det. Russerne har foreløpig ikke kommet med noen offisielle uttalelser i saken, og den er heller ikke dekket i russiske medier, etter hva jeg kan se. Det pleier å være foruroligende. Skyter russerne ned ukrainske fly, så er det en krigshandling mellom de to statene. Da er ikke lenger krisen i Ukraina et «indre ukrainsk anliggende», som russerne formulerer det.
Russerne har også en slags grunn til å hevne seg. Søndag ble det meldt at den russiske byen Donetsk – altså ikke den ukrainske byen med samme navn, men en mindre russisk by like ved grensen mot Ukraina – ble truffet av bomber fra ukrainsk side. Russiske medier dekket hendelsen massivt, det var dødsfall og skadde, russerne gjorde alt ut av de etterlatte. De har forstått hvordan propagandakrigen fungerer. Ukrainsk side benekter at det er de som har sendt bomben.
På ny er problemet at ingen kan bevise noe. Om russerne virkelig har skutt ned det ukrainske flyet, vil de høyst sannsynlig slippe unna med det. Russland – særlig under Putin – har også tradisjon for å prøve seg, gå ett skritt lenger, og se hva som skjer, før de etablerer dette som ny standard. Det kan være de vil sende en melding om at ukrainske fly nær russisk grense er i faresonen. Men det kan også være at flyet ble skutt ned av opprørere. Ingen kan bevise noe.
I Hydropark hadde jeg i går en dag uten trening. I stedet satte Olia og jeg oss ved en strandkafé, og koste oss med øl og is og nøtter, mens vi så på det særegne russiske og ukrainske badelivet. Øl kostet 15 hryvna. I fjor kostet det 10, mener jeg å huske. Likevel er det billigere i år, på grunn av valutafallet. Det er tankevekkende. Det er også lett å se at dette ikke går rundt. Man selger øl til under 10 kroner, og det er sjelden mer enn 2-3 av bordene er opptatt. Midt i høysesongen.
Det går ikke noe bra med Ukraina. Nå om sommeren, bader folk og har det fint. Men den økonomiske krisen er mer enn akutt. Landet er forgjeldet mer enn det klarer å håndtere, de lever på velmente og kanskje mindre velmente gaver. Det økonomiske systemet er hårreisende ineffektivt. Og nå er alt verre av at de ikke har kontroll over to av de viktigste økonomiske regionene, Donetsk og Lugansk. Ukraina har ikke tid til denne krigen de holder på med. De har ikke råd til å være uvenner med Russland.
Den ytre virkeligheten er vakker, her i Kiev om dagen, der sommeren står på sitt høyeste, rosene blomstrer og solen og verden skinner. Den indre virkeligheten er her også. Den er dyster. It spells doom, som de sier på engelsk.
En helt grei blogg 