Dødsulykke i Hydropark?

Den vanvittige flyulykken øst i Ukraina overskygger det meste her nede nå, om den vil jeg skrive i morgen tidlig. Her er en post om en mulig dødsulykke Olia og jeg overvar i Hydropark.

Det var som vanlig en rolig dag. Nyhetene brakte nye sanksjoner fra USA mot Russland, og ytterligere sanksjoner fra EU satt på vent. Jeg tenkte å skrive litt om dem. Disse sanksjonene er ensidige, det er en vei nedover. Det er enkelt å sette dem i gang, men ikke så enkelt å se hva som skal til for at de skal slutte. Jeg ser ikke noen vei ut av dem. Det er også sterke krefter i USA og ellers, som har mast om sanksjoner lenge før noen krise i Ukraina begynte. Hensikten er å svekke Russland, heller enn å hjelpe Ukraina. Svekke Russland gjør de kanskje. Hjelpe Ukraina, gjør de ganske sikkert ikke.

Olia og jeg snakker en god del om dette. Hun snakker også en del med familien sin, og det blir raskt tema når vi kommer i snakk med lokale. Men det er såpass deprimerende at de fleste uttaler seg forsiktig, eller med galgenhumor.

Vi bruker en god del tid i butikken eller på torget. Det blir servert veldig mye mat, veldig mye drikke, og alt må handles inn. I dag var det frukt og grønt og poteter. Vi må kjøpe disse tingene konstant, Olia elsker frukt, hun spiser all slags frukt hele tiden. Poteter og grønnsaker forsvinner inn i meg, og de andre, uansett hvor mye som blir kjøpt. Det er sjarmerende å handle på torget. Torghandlerne står der hele dagen, og selger varer som antagelig kommer fra egne grønnsakshager. Men grønnsakshandlerne har forsvunnet fra Norge og andre vestlige land. Det er en grunn for det. Det er lite effektivt. Jeg har et ambivalent forhold til dette. Jeg liker torget, det er veldig koselig, men også jeg – og særlig Olia – kjøper varene billigst mulig. Det er også nødvendig å ha sympati for disse grønnsakshandlerne, som står hele dagen og selger grønnsaker, dag ut og dag inn, uten å tjene mer enn lommepenger. Tenker jeg.

Lille Tais var også med på handleturen. Hun og Olia stakk også inn i flere butikker, de ligger spredd rundt torgområdet, de selger alt slags. – Dette blir kjedelig for deg, sett deg der og kjøp en øl, ja rezresjaio (jeg gir deg lov), sa Olia, og pekte på en fortauskafe som også er i området. For en kone.

På nytt kom vi hjem med trillebagen full. Jeg bar den opp alle fire etasjer til leiligheten. Og der ventet moren med Plov, en kjøttrett med ris. Så tok det sin tid før vi kom oss ut til dagens gjøremål denne dagen også.

Men til slutt var vi på vei til Hydropark. Jeg skulle trene, Olia skulle lese statistikk, et av matematikkfagene hun planlegger å ta. Det ble imidlertid til at vi startet i den lille kafeen vår, den jeg skrev om forleden dag. Den gang regnet jeg på at øl til 15 hryvna i år var billigere enn den til 10 hryvna i fjor, på grunn av valutafallet. Men det viste seg at ølet kostet 10 hryvna i år også, det til 15 var Staropramen fra Tsjekkia. Importøl. Hvordan får de det til å gå rundt, kan man spørre. Det er mange ganger uforståelig. Denne gangen hadde de imidlertid folk på de fleste bordene, og også på den lille stranden de har laget til. Riktig fint, har de fått det.

Olia liker selskap, og jeg liker øl, så det ble til at jeg fikk kjøpe en til før jeg stakk til treningsrunden min. Det var også veldig varmt, så vi badet hele tiden. Særlig jeg, som ikke er laget for temperaturer over 30 grader. 25 er min grense. Varmere er å overdrive.

Så der lå hun på teppet, og leste statistikk, mer eller mindre, mens jeg tuslet rundt omkring med min øl, kikket på folkelivet. Og snakket litt med henne. Senest i fjor var det en provosorisk bro over elvearmen akkurat her, et lite sund, ville man kalt det, var det en sjø. Broen var bra for småkafeene i området, siden alle måtte krysse elven her. Den store stranden, og en rekke sportsanlegg og andre kule ting er på andre siden. Nå har de fått bygget ferdig en ny, og mye større bro, som det uproblematisk kan gå båter under. Fra denne broen er det allerede blitt populært å hoppe, for tøffingene, eller gærningene, alt ettersom. Det er vanskelig å anslå høyder, kanskje er den 10-15 meter høy. Neppe mindre.

På et tidspunkt gikk jeg for å ha min trening. I det jeg krysset broen, var det en kar som hoppet spesielt spektakulært, om det går an å sette de to ordene sammen. Vi hadde sett ham tidligere, fra stranden vår, han hadde tatt både forlengs og baklengs salto. Nå startet han med skru og tvist, og hva det nå heter alt sammen, før han avsluttet med salto like over vannflaten. Like etter ham fulgte en kar som hoppet med smykke på seg, og landet på vannflaten sammenkrøllet, en bombe, som vi kaller det. Ganske drøyt.

Treningsrunden ble imidlertid ikke særlig drøy, og overhodet ikke spektakulært. Som så mange ganger før hadde jeg overdrevet, vært for oppsatt på å følge mitt på forhånd bestemte program, og med det fått gangsperr, antydning til strekk og stive muskler både her og der. Etter 50 anstrengte repetisjoner var det slutt, langt unna de planlagte 400.

På vei tilbake over broen mente jeg å høre en kvinne gråte uvanlig kraftig. Sånt skjer i Ukraina, både kvinner og menn, faktisk, det er ofte fortvilelse i omegn, så jeg bet meg ikke særlig merke i det. Jeg gikk tilbake til Olia, mens jeg gned mine ømme muskler.

Olia ble veldig glad da jeg kom, veldig koselig. Hun leser statistikk, det er likevel koseligere med meg ved siden av. Jeg badet litt, og tuslet rundt som før, mens hun lå på et teppe på den lille stranden, med matematikkbøkene foran seg. Alt var sol og glede.

Så kom det en liten, unnselig båt tøffende. Den tutet voldsomt, i det den kjørte under broen, noe ingen av de andre broene gjør. Den stoppet også på den andre siden, altså på vår side, noen meter foran oss, elvearmen er slett ikke så bred akkurat her, man svømmer lett over, og så kastet båten ut et anker, og la seg midt på. En kar i dykkerdrakt gjorde seg klar.

– Hva i all verden er dette for noe? Spurte jeg Olia. Det så jo mildt sagt merkelig ut. Dykke her, skitne elven. – Det er redningsbåten, sa Olia. Antagelig er det noen som har hoppet fra broen, og så ikke kommet seg opp fra vannet igjen. Raskt ble denne versjonen den riktige for henne. Hun snakket i vei om hva som kunna ha skjedd. Tre hoppet, to kom opp, og så skjønte de at de måtte ha hjelp for å hente den tredje. Hun snakket i vei, og om hvor tragisk det var, hvilken galskap det er å hoppe fra broen.

Olia har det med å gå raskt til verste alternativ. Krisemaksimering er ingen frykt. Og verken russere eller ukrainere har det med å uttrykke tvil. Jeg tenkte det var mer sannsynlig noen hadde mistet noe, en ring eller noe sånt, og nå trengte dykkehjelp.

Båten hadde imidlertid en liten påskrift på siden. Jeg spurte Olia hva ordet der betydde, og hun sa «redningsbåt», eller noe tilsvarende. Det var en vekker. I samme øyeblikk kom en sykebil trillende på andre siden av elven. Den voldsomme kvinnegråten var der ennå, på andre siden av elven. – Hører du den? spurte jeg Olia. – Det er moren, sa Olia. – Hun er helt fortvilet, over sønnen som skulle hoppe fra broen, sånn idiotisk galskap.

Et overblikk over stranden på andre siden, vår side, og oppe på broen, overalt stod folk og stirret på den usle redningsbåten, med dykkertauet uti vannet. Det var ingen som hoppet fra broen. Nesten ingen som badet.

Vi vet ikke hva som var skjedd. Etter en stund kom dykkeren opp igjen, uten å ha funnet noe. Båten kjørte inn til andre siden, og tok en prat med folkene i sykebilen. Folk flokket seg om dem. Så gikk de tre i båten tilbake til den, og kjørte vekk. Lå det en mann på bunnen av elven, gjør han det ennå.

Dette gikk innpå Olia. Da vi kom hjem, og jeg straks støtte på nyheten om det nedskutte flyet, så ville hun ikke høre om det. Ikke flere belastende nyheter i dag. Hun syntes også det var forferdelig med båtene som fortsatte å kjøre forbi, enda det antsgeligvis var en redningsaksjon som pågikk. Hun sa hun gladelig skulle hjelpe til å lete, var det ikke for alle disse båtene. Det samme ville mange andre, mente hun. Tanken er slett ikke dum. Elven er ikke bred, men den er skitten og mørk. Og går en mann under, er det umulig å vite hvor langt nedover han vil flyte. Å ha en enslig mann til å lete, i dykkermaske og dykkerdrakt, han skal vel da være heldig for å lykkes. Elven er ikke så dyp. Dyktige svømmere når lett bunnen, de trenger bare dykkermaske eller svømmebriller. Kanskje lys.

Men slik gikk det altså ikke. Det var den ene båten med tre stykker, en av dem dykket, kanskje et kvarter, og det var det. Så kjørte båten bort. Den gråtende kvinnen hørte vi ikke lenger.

image

Den nokså primitive redningsbåten, med tauet til dykkeren under vann. På andre siden kan man skimte en sykebil, klar, om det skulle bli nødvendig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s