Jeg trodde ikke på det da jeg først så nyheten meldt på Twitter, skrevet i store bokstaver, og fra en konto kalt «conflictreport», eller noe sånt. Det var for vanvittig. At det skulle være akkurat Malaysian airlines, flyselskapet som nettopp har hatt den mest omdiskuterte flyforsvinningen i verdenshistorien. Så skulle det skje enda en gang, og nå skutt ned, øst i Ukraina. Det var for vilt.
Men det er likevel sant. Hva som har skjedd ble snart uhyggelig klart, enda det ennå ikke er helt bevist og utvilsomt. Flyvraket er spredd over enorme avstander, og er i en slik forfatning, at det må være sprengt i luften. Ingen får en bombe ombord i et fly på moderne flyplasser. Så det må være skutt ned. Det flyr så høyt, 1 km oppe i luften, at det trengs avansert utstyr for å treffe det. Slikt utstyr finnes hos den ukrainske og den russiske hæren. At Ukrainerne skal ha skutt ned flyet er helt urealistisk. De har ikke skutt ned fly. Og det ukrainske militæret har også kontroll over sivile fly i eget luftrom. Sjansen er null for at det er dem. Jeg fryktet en kort stund at det var skudd fra russisk side, det ble spekulert litt i det, men også det er helt usannsynlig. Også russisk militære ser forskjell på sivile fly og militære. De vet også hvilke sivile fly som er på vei inn i eget luftrom.
Så det må være opprørerne, eller separatistene, som de ofte kalles. At de skal ha skutt ned flyet med vilje, er umulig. Det er en katastrofe for dem, og for russerne som støtter dem. De har overhodet ingenting å tjene på noe slikt. Og de har hittil skånet sivile liv. Selvfølgelig. En del av propagandaen deres, er at det er den ukrainske hæren som dreper sivile, i sine bombeangrep, mens de bare forsvarer seg, og skyter ned ukrainske militærstyrker som kommer mot dem. Det er ingen som kan ha ønsket at dette flyet skal ha blitt skutt ned.
Det dreier seg derfor nesten sikkert om et katastrofalt uhell. Opprørerne har meget farlige våpen, meget avanserte, men de er ikke så avanserte i egen organisasjon og disiplin. Det er ingen profesjonell militærstyrke. De er løst sammensatt. Her er alle slags folk, frivillige, som av ulike årsaker mener de har noe å bidra med. Så har noen av dem blitt satt til å styre disse missilene, BUK, som de kalles i Russland, Sa-11, i NATO. De er laget for å skyte ned amerikanske bombefly. Det er kraftige saker. Ordren – eller oppgaven – er å få skutt ned enda et ukrainsk transportfly. De sitter der og venter, det klør i fingrene på dem, hjertet banker, de er ikke vant med å håndtere så avanserte våpen i skarpt oppdrag. Så kommer endelig et fly, høyt oppe på himmelen. Uten å undersøke nærmere hva det er for slags fly, fyrer de av, sjansene er jo store for at det er et ukrainsk transportfly, hva ellers skulle fly over dette farlige området, få flyr de varmesøkende rakettene og treffer flyet. Oppgaven utført. Da vrakrestene når bakken, skjønner de hva de har gjort. Og skjønner katastrofen.
Det var 80 barn i dette flyet. Det var vanlige mennesker, fra mange land. USA, Nederland, England, Frankrike, flere land i Asia, flere i Europa. Mange vil ha mistet sine egne. Da kommer konflikten litt nærmere. Mange vil nå sette et virkelig sterkt søkelys, på hva som egentlig foregår i Ukraina. Mange vil nå ikke gi seg, før man vet med sikkerhet hvem som har ansvaret. Hvem skjøt, hvorfor, og hvor kom våpenet fra? Det er et søkelys de såkalte separatistene ikke ønsker. Det kan også være svært skadelig for Russland, og Putin. Mange vil ønske noen å skylde på. Og vil gjøre det med et sinne atskillig sterkere enn hva man har sett hittil i krisen, for andre enn de som er direkte involvert i den.
Jeg vil berømme USA, og deres president Barack Obama. De har nettopp lansert nye sanksjoner mot Russland. Flystyrten kommer samme dag som de blir kjent. Forholdet mellom USA og Russland er anstrengt, særlig over Ukraina, men også av andre årsaker. President Obama var likevel prisverdig dempet i sine første uttalelser. Han sa prioriteren var å finne ut hvor mange amerikanere det var ombord, at USA skulle gjøre alt for å hjelpe ukrainske myndigheter med å finne ut årsaken til ulykken, og at nå gikk tanker og bønner til de etterlatte, uansett hvor de kommer fra. Her var ingen forhåndsdømming, ingen forsøk på å slå politisk mynt på en forferdelig ulykke.
Lignende kan man ikke si om ukrainske myndigheter. Jeg må si de er udregelige. De er klokkeklare på at dette er utført av «russisk-støttede separatister», president Porosjenko brukte uttrykket «handling av terrorisme», og et departementsmedlem fra Timosjenkos Fedrelandsparti, mente at nå måtte det internasjonale samfunn bidra til å stenge grensen mellom Ukraina og Russland. De bruker katastrofen i propagandakrigen, bruker den til å få mer støtte i det de ser som kampen mot Russland. Her er ingen ydmykhet. Ingen som ymter frempå at det nå kanskje er på tide å roe seg ned. Kampene i øst har kommet helt ut av kontroll. Det er blitt en internasjonal skandale. Et sivilt fly er skutt ned, fullsatt, 280 passasjerer fra hele verden, pluss besetning.
Russland har også skyld. Det skal ingen underslå. De er mestere i maktspillet som foregår over Ukraina. De har virkelig fått mye ut av en situasjon som så veldig vanskelig ut for dem, da Janukovitsj ble jaget, og en samlet vestlig verden umiddelbart støttet det nye regimet som grep makten. Den vestlige verden har også skyld, stor skyld. NATO og EU, de har gått inn i Ukraina uten å kjenne skikkelig til forholdene der, som USA har hatt for vane over hele verden. I Ukraina er antent en bombe det ikke var nødvendig å tenne. Det var vanskelig under Janukovitsj. Men neste valg var planlagt februar neste år. I stedet ble landet kastet ut i kaos, sterkt støttet av de vestlige stormaktene, USA og EU. Ikke alle er enige i deres politikk. Noen har grepet til våpen. Nå er det skutt ned et sivilt fly med disse våpnene. Borgere fra EU og NATO er også drept.
Man kunne drømme det kom noe godt ut av denne katastrofen. At stormaktene skjønte det er galskap hva de driver med. Krigen i Ukraina vil ikke ta slutt. Det er uhyre vanskelig å slå ned slike delvis organiserte partisangrupper, særlig når de har støtte av Ukraina, og båndene er så tette som mellom disse områdene i Ukraina, og Russland. Det er en krig som ikke kan vinnes, som bare vil svekke både Ukraina og Russland, som vil ta livet av folk, og gjøre lidelsene store for de som får leve. Man må få slutt på kampene, og få organisert Ukraina på en måte som gjør det mulig for landet å komme seg videre.
Det er imidlertid lite sannsynlig at slike drømmer vil få oppfylt. Det ukrainske parlamentet er nå dominert av representanter fra Timosjenkos Fedrelandsparti og høyreekstreme Svoboda. Stemningen i landet er også at «separatistenes skal tas», de skal «knuses», her er ikke rom for forhandlinger. Dette er også godt hjulpet av propagandaen i ukrainske medier. USA og EU støtter denne linjen. Og det er veldig få tegn på noe reelt ønske om en alternativ linje.
Så selv en katastrofe som dette vil ikke avverge videre kamper. Både russerne og opprørerne er også selvrettferdige, de mener det oppriktig når de holder også ukrainerne ansvarlige. Hadde ikke de sendt så mange militærfly østover, hadde det heller ikke vært nødvendig å skyte dem ned. Folk flest i Vesten vil være hylende uenige i denne tolkningen, men de må nok ta med i betraktningen av at mange som mener dette, er folk som bor der. Deres syn på sakene bør også tillegges betydning. Det er deres hus militærflyene flyr over.
Men det er ingen grunn til å drømme. Hver side står beinhardt på sin egen rett, i alle fall offentlig. Det eneste gode som kan komme ut av denne ufattelige katastrofen, er at sivile fly slutter å fly over krigsområder. Det er galskap. Og den galskapen er mulig å unngå.
En helt grei blogg 