To dager etter flykatastrofen

Jeg har satt meg på en fortausrestaurant i bydelen Petsjersk, Kiev, der jeg benytter den svake ukrainske valutaen til å drikke kaffe på kaffe uten at det merkes på kontoen. Det er meldt flyforbudssone over hele Ukraina, nå. Det er en merkelig følelse, å være strandet, om enn det er garantert flyforbudet vil være over innen vi skal hjem i midten av august. Ukrainske medier har lite å bidra med i informasjonen om flystyrten. Som i russiske medier tar propagandaen overhånd. Selv en intellektuell kapasitet som forfatteren Andrej Khurkov skriver på sin Facebookhttps://m.facebook.com/kurkovkiev/posts/10154407434620427-side at missilene brukt til å skyte ned flyet «bare kan komme fra Russland», «fordi det ukrainske forsvarsministeriet sier ingen slike systemer er stjålet av terroristene».

Det ser ut som Russland og Putin er i ferd med å tape propagandakrigen. Det er ikke så rart. Ukraina skal være et fritt og selvstendig land. Det ser ikke bra ut når storebror Russland kommer og forsyner seg av det, enten det skjer ved et raskt og effektivt halvøysrøveri, som med Krim, eller om det skjer langdrygt og seigt, som i Donetsk og Lugansk. Når russisk-vennlige opprørere i tillegg skyter ned sivile passasjerfly, blir det drøyt å forsvare dem. Nå må Ukraina få kontrollen over landet sitt tilbake. Russerne må pelle seg hjem. Det er den instinktive tanken.

Nedskytingen av det passasjerflyet er en tragedie som knapt er til å holde ut. En ting er alle de uskyldige menneskelivene som gikk tapt, alle de etterlatte som har mistet sine kjære i en meningsløs og uforståelig voldshandling. Det er selvfølgelig verst. Tanker må også gå til Malaysia Airlines, som hinsides all sannsynlighet har hatt to vanvittige flykatastrofer på bare noen måneder. De er også uskyldig offer. Tap av menneskeliv er verst, men det er også tungt å ha på samvittigheten at du kan være skyld i det.

Sammenlignet med dette blir problemene i Ukraina av en annen kategori. Her er de involverte i ulike grader selv skyld i problemene. Så det tar seg dårlig ut å be om sympati for noen av partenes sak, eller bruke den vanvittige ulykken for egen vinning.

La det ikke være noen tvil om at det er opprørerne som har skutt ned flyet. Det var rimelig klart allerede samme kveld. Amerikansk overvåkning bekreftet kjapt at flyet var skutt ned med en bakke-til-luft-rakett, om det skulle være minste tvil om det, og da kan det ikke være andre enn opprørerne som har gjort det. De nekter plent, og gjør sitt beste for å fjerne beviser og lansere alternative teorier, men dette er bare fordi de skjønner det åpenbare: om de innrømmer ugjerningen, vil de få umulige spørsmål rettet mot seg. Det er bedre å nekte, og la det være det fnugg av tvil som gjør det vanskeligere for det internasjonale samfunn å reagere samstemt og hardt.

For enda så vanskelig det er å forstå, så betyr ikke det at opprørerne skjøt ned dette flyet, at saken de kjemper for er urettferdig. Det er to forskjellige ting. De ville selvsagt ikke skyte ned dette flyet. Det er katastrofe også for dem, som det er det for Russland og Putin. Saken deres er blitt mye vanskeligere å forsvare. Det er mye enklere å slenge seg inn i koret om strengere straffer og sanksjoner.

Forsangere i dette koret er USA. Jeg får usmak i munnen av dem. Først uttalte de seg moderat og fint, president Obama forsøkte ikke å slå politisk mynt på katastrofen, men var varsom og respektfull i ordvalget. Det varte ikke et fullt døgn. På Twitter renner det over av hatefulle meldinger, tidligere utenriksminister Hillary Clinton er grusom, og republikanerne foreslår å utstyre Ukraina med våpen. Jeg hørte en av dem på BBC i går, sent på kvelden, en representant for Bush-administrasjonen. Han var direkte giftig. Han sa dette ville få verden til å forstå hva slags person Putin er, at krisen i Ukraina ikke er et indre anliggende, at folket i Ukraina kastet en korrupt president som vendte ryggen til Europa, at Ukraina ikke er et geopolitisk spørsmål om makt, men det ukrainske folks rett til å velge frihet og demokrati, at Russland vil hindre dette, og så videre, og så videre.

Saken er at det er få statsledere i denne verden som er mer forbannet over denne flyulykken enn Putin. Han skulle virkelig vært den foruten. Mange andre – og ikke bare statsledere – bruker den som påskudd for hardere sanksjoner mot Russland.

Dagen før ulykken innførte USA strengere sanksjoner mot Russland. Det kan være de gjør tingene verre. USA lanserte opprinnelig en tretrinnsplan for sanksjoner, og er allerede på trinn tre. Hva skal så skje etterpå?

Det var separatistene som skjøt ned flyet. De er støttet av Russland. Det betyr ikke at Ukraina eller vi i Vesten er fri for feil. Det var en tragisk, tragisk ulykke, skutt ned som følge av en serie uheldige omstendigheter, som kunne og burde vært unngått. Ukrainske myndigheter gav flyet løyve til å fly i et område som åpenbart er farlig, der andre fly er skutt ned. Internasjonale luftfartsmyndigheter godkjente dette. Ukrainske myndigheter støttet av EU og NATO er også ansvarlige for linjen med å slå ned opprøret med vold. Det finnes alternativ.

Opprørerne og Russland kommer aldri til å gi seg. Det er et ubehagelig faktum, det er realpolitikk. For Russland er det utålelig at Ukraina går med i NATO. Ingen sanksjoner er verre enn det. Kamper i øst vil bare gjøre at lidelsene varer lenger. Sanksjoner vil svekke Russland, og verdensøkonomien. Men det vil mest av alt svekke Ukraina, der folket foreløpig er tålmodige med prøvelsene. Det vil ikke vare evig.

Ukraina er avhengig av Russland. Det er deres viktigste handelspartner, det er deres energiforsyning. De er nødt til å finne ut av det med hverandre. Garantier om selvstyre i øst, og at Ukraina aldri skal inn i NATO, det er hva som skal til. Jeg kan ikke skjønne at krig er et bedre alternativ.

For det er det som foregår i Lugansk og Donetsk. Det er krig. Det nedskutte, sivile flyet viser hva det innebærer. Mennesker blir drept. For hva, kan man spørre. For hva?